KAPITTEL 13 Valg

Før de la seg til å sove, knelte Moiraine ved hver av dem etter tur og la hendene på hodene deres. Lan murret og sa at han ikke trengte det, og at hun burde spare på kreftene sine, men han forsøkte ikke å stoppe henne. Egwene ivret etter å oppleve det. Matt og Perrin var tydelig nervøse, men våget ikke takke nei. Thom trakk seg unna Aes Sedaien, men hun grep det grå hodet med en mine som ikke tålte motsigelser. Barden skulte hele tiden, og hun smilte ertende da hun tok bort hendene. Han rynket misfornøyd pannen, men så tydelig oppkvikket ut. Det gjorde alle sammen.

Rand hadde trukket seg tilbake til en fordypning i den ujevne veggen og håpet at han ville bli oversett. Øynene gled nesten igjen av seg selv da han lente seg mot treverket, men han tvang seg til å følge med. Han klemte en neve mot munnen for å kvele et gjesp. Litt søvn, en time eller to, så ville han være helt fm. Men Moiraine glemte ham ikke.

Da hun la de kjølige fingrene mot ansiktet hans, krympet han seg og sa: «Jeg trenger ikke –» Øynene utvidet seg av undring. Kraftløsheten rant ut av ham som vann nedover en fjellside; verk og stølhet bleknet til vage minner og forsvant. Han stirret på henne med åpen munn. Hun bare smilte og trakk til seg hendene.

«Det var det,» sa hun. Da hun reiste seg med et trett sukk, ble han minnet på at hun ikke kunne gjøre det samme for seg selv. Og ganske riktig: Hun drakk bare litt te, forsynte seg ikke av brødet og osten Lan forsøkte å presse henne til å spise, før hun krøllet seg sammen ved bålet. Det virket som om hun sovnet med det samme hun tullet kappen rundt seg.

De andre, bortsett fra Lan, falt i søvn hvor som helst de fant nok plass til å strekke seg, men Rand kunne ikke skjønne hvorfor. Han følte det som om han allerede hadde hatt en hel natts søvn i en god seng. Men ikke før hadde han lent seg mot tømmerveggen, så rullet søvnen over ham som en bølge. Da Lan rusket ham våken en time senere, virket det som om han hadde sovet i tre døgn.

Vokteren vekket alle unntatt Moiraine, og han passet strengt på at ikke en lyd forstyrret henne. Likevel lot han dem bare vente en kort stund i den lune hulen. Før solen hadde steget høyt over horisonten, var alle spor etter dem fjernet, og de satt på hesteryggen på vei nordover mot Baerlon. De red sakte for å spare hestene. Aes Sedaien hadde mørke skygger under øynene, men hun satt rakrygget og stødig i salen.

Tåken hang fremdeles tung over elva bak dem, lik en grå vegg som sto imot solens spede forsøk på å brenne den bort. Rand kikket over skulderen mens han red. Han håpet på et siste glimt, om ikke annet så av ferjeleiet ved Taren, helt til han tapte tåkebanken av syne.

«Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle dra så langt hjemmefra,» sa han da trærne til slutt skjulte både tåken og elva. «Husker dere den gang det virket langt til Vakthøyden?» Det var for to dager siden. Det virker som en evighet.

«Om en måned eller to er vi tilbake,» sa Perrin anstrengt. «Tenk på alt det vi vil ha å fortelle.»

«Selv ikke Trolloker kan jage oss i all evighet,» sa Matt. «Brenne meg, det kan de ikke.» Han rettet seg med et tungt sukk, men sank sammen i salen som om han ikke trodde på sine egne ord.

«Mannfolk!» fnyste Egwene. «Nå får dere eventyret dere alltid har skravlet om, og så prater dere alt om at dere vil hjem.» Hun holdt hodet hevet, men Rand merket en skjelving i stemmen nå da Tvillingelvene var ute av syne.

Hverken Moiraine eller Lan gjorde noe forsøk på å berolige dem, ikke et ord om at de selvfølgelig skulle vende tilbake. Han forsøkte å ikke tenke på hva det kunne bety. Selv uthvilt var han så full av tvil at det var mer enn nok. Han huket seg sammen i salen og begynte å dagdrømme om å gjete sauer sammen med Tam i en eng med frodig gress og lerker som sang på vårmorgenene. Og om en tur til Emondsmark, og om Bel Tine slik den alltid hadde vært med dans på Grønnsletten, uten andre bekymringer enn å holde takten. Lenge greide han å fortape seg i drømmen.

Reisen til Baerlon ville ta litt under en uke. Lan mumlet noe om sneglefart, men han bestemte farten selv og tvang de andre til ikke å ri fortere. Mot seg selv og hingsten, Mandarb – han sa det betydde «Blad» i det gamle tungemålet – var han ikke like hensynsfull. Vokteren tilbakela dobbelt så lange strekk der han galopperte med skiftende farger i den flagrende kappen, snart foran dem, snart bak, for å holde utkikk med omgivelsene og granske spor. Men hvis noen andre forsøkte å bevege seg hurtigere enn gangfart, fikk de bryskt ordre om å passe på dyrene. Hvordan ville de like seg til fots hvis Trollokene dukket opp? Selv ikke Moiraine var trygg for den hvasse tungen hans hvis hun lot den hvite hoppen øke farten. Aldieb het hoppen, i det gamle tungemålet «Vestavind», vinden som brakte med seg vårregnet.

Vokteren fant ingen tegn til forfølgere eller bakhold. Han fortalte bare Moiraine hva han så, og så lavt at de andre ikke kunne høre det, deretter fortalte Aes Sedaien resten av dem det hun mente de trengte å vite. I begynnelsen så Rand seg like ofte over skulderen som fremover. Han var ikke den eneste. Perrin fingret ofte med øksa, og Matt red med en pil på buestrengen til å begynne med. Men landet var fritt for Trolloker og skikkelser i svarte kapper, og ingen Draghkarer sirklet over himmelen. Smått om senn begynte Rand å tenke at kanskje hadde de virkelig unnsluppet.

Det fantes ikke noen gode skjulesteder langs ruten, selv ikke der hvor skogen sto som tettest. Vinteren klamret seg like hardt fast nord for Taren som i Tvillingelvene. Lunder av furu eller gran, kratt med finnmyrt, her og der en tebærbusk eller laurbærbusk, det var det eneste grønne i en skog av nakne grå greiner. Selv ikke eldre trær hadde løv. Bare spredte grønne skudd avtegnet seg mot de brune engene som var presset flate av vinterens snøfonner. Her var mesteparten av vekstene brennesle, grove tistler og stinkgress. På den bare jorden i skogbunnen og på skyggefulle flekker under de lave greinene til evig-grønne trær lå det fremdeles klatter med snø. Alle trakk kappene godt om seg, for sollyset varmet ikke og nattekulden trengte tvers igjennom. Det var ikke flere fugler her enn i Tvillingelvene, ikke ravner engang.

Selv om de beveget seg sakte fremover, var det alt annet enn en bedagelig ferd. Nordveien – Rand brukte fortsatt det navnet, selv om han antok at den het noe annet her, på den andre siden av Taren –strakte seg fremdeles nesten rett nordover. Men Lan insisterte på at de skulle snirkle seg på kryss og tvers gjennom skogen like mye som de fulgte den hardtrampete grusveien. En landsby, en gård eller andre tegn til mennesker og sivilisasjon sendte dem i vide sirkler, men det var ikke mange av dem. Den første dagen så ikke Rand andre bevis enn veien på at det noen gang hadde vært mennesker i skogen. Det slo ham at han aldri hadde vært lenger unna menneskeboliger før, selv ikke da han dro til foten av Tåkefjellene.

Den første gården han så – et stort våningshus i bindingsverk med en røykspiral stigende fra en steinpipe og en høy låve med spisst halmtak – var et sjokk.

«Det er akkurat som hjemme,» sa Perrin. Han rynket brynene og stirret på de fjerne bygningene som så vidt var synlige mellom trærne.

«Selvfølgelig er det ikke det,» sa Matt, «vi er bare ikke nær nok til å se det.»

«Jeg sier at det er akkurat som hjemme,» insisterte Perrin.

«Det må være annerledes. Vi er jo nord for Taren.»

«Vær stille, dere to,» knurret Lan. «Vil dere bli sett? Denne veien.» Han la kursen vestover for å sirkle rundt gården gjennom skogen.

Da Rand så seg tilbake, tenkte han at Perrin hadde rett. Gården lignet på de rundt Emondsmark. En liten gutt slepte vann fra brønnen, og noen eldre gutter passet sauer bak et gjerde av staur. Det lå til og med et gjæringsskur for tobakk der. Men Matt hadde også rett. Vi er nord for Taren. Det må være annerledes.

De stoppet alltid før solen gikk ned for å finne et sted med helling så vannet rant unna, og skjermet mot vinden som sjelden løyet helt; den skiftet bare retning. Bålet var alltid lite og vanskelig å få øye på selv på kort avstand, og straks teen var trukket, ble flammene slukket og glørne begravd.

Første gang de stoppet, før solen gikk ned, begynte Lan å lære guttene hva de skulle gjøre med våpnene de bar. Han begynte med buen. Etter å ha sett Matt plassere tre piler i en rikule på størrelse med et mannshode fra hundre skritts hold, ba han de andre om å tre frem. Perrin gjentok Matts bedrift. Rand kalte på flammen og det store intet, den tomme roen som lot buen bli en del av ham eller han en del av den. Så sendte han pilene av gårde i en så tett klynge at spissene nesten berørte hverandre. Matt klappet ham på skulderen for å gratulere.

«Hvis dere alle hadde buer,» sa Vokteren tørt da de begynte å smile, «og hvis Trollokene lovet å holde seg et stykke unna …» Smilene forsvant brått. «La meg se hva jeg kan lære dere hvis de likevel skulle komme nær.»

Han viste Perrin hvordan den bredbladete øksa skulle holdes. Det å løfte en øks mot noen eller noe som var bevæpnet, var ikke som å hogge ved eller veive rundt på liksom. Han ba den store smedlærlingen om å utføre noen øvelser: blokkeringer, pareringer, angrep. Han gjorde det samme med Rand og sverdet. Ikke den ville hoppingen og de voldsomme angrepene Rand så for seg hver gang han tenkte på å bruke det, men myke bevegelser som gled over i hverandre, nesten som en dans.

«Det er ikke nok å bevege bladet,» sa Lan, «selv om noen tror det. Tankene er en del av det, den største delen. Tøm hjernen, sauegjeter. Tøm den for hat og frykt, for alt. Brenn følelsene bort. Dere andre kan også høre etter. Dette kan dere gjøre med øksa eller buen, med et spyd, med en langstav, selv med bare nevene.»

Rand stirret på ham. «Flammen og det store intet,» sa han undrende. «Det er det du mener, ikke sant? Min far lærte meg om det.»

Vokteren sendte ham et blikk han ikke kunne tyde. «Hold sverdet som jeg viste deg, sauegjeter. Jeg kan ikke forvandle en slappfisk av en landsbygutt til en sverdmester på en time, men jeg kan kanskje forhindre at du kapper av ditt eget bein.»

Rand sukket og holdt sverdet løftet foran seg med begge hender. Moiraine så uttrykksløst på, men neste kveld ba hun Lan fortsette undervisningen.

Måltidet om kvelden var alltid det samme som til frokost og middag, flatbrød og ost og tørket kjøtt, bortsett fra at de om kvelden skylte maten ned med varm te i stedet for vann. Thom underholdt dem om kvelden. Lan tillot ikke barden å spille harpe eller fløyte – det var ingen grunn til å vekke hele området, sa Vokteren – men Thom sjonglerte og fortalte historier. «Mara og de tre tåpelige konger», eller en av de hundre historiene om den vise rådgiveren Anla, eller noe eventyrlig og storslagent, som Den Store Jakten på Hornet, men alltid var det en lykkelig slutt og en gledelig hjemkomst.

Selv om landet rundt dem var rolig, uten Trolloker mellom trærne og Draghkarer over himmelen, forekom det Rand at de selv greide å vekke anspentheten når den sto i fare for å bli borte.

En morgen våknet Egwene og begynte å løsne på fletten sin. Rand skottet på henne fra øyekroken mens han rullet sammen teppet. Hver kveld når ilden var slukket, pakket alle seg inn i teppene, bortsett fra Egwene og Aes Sedaien. De to kvinnene trakk seg alltid unna og snakket sammen i en time eller to, og vendte tilbake når de andre hadde sovnet. Egwene kjemmet håret – ett hundre ganger, telte han –mens han salet Sky og bandt salveskene og tepperullen fast bak salen. Så pakket hun bort kammen, kastet det løse håret over skulderen og trakk opp hetten på kappen.

Forbauset spurte han: «Hva er det du gjør?» Hun sendte ham et sideblikk uten å svare. Det gikk opp for ham at han ikke hadde snakket til henne på to dager, ikke siden natten i trehulen ved bredden av Taren, men han lot ikke det stoppe ham. «Hele livet har du ventet på å få flette håret, og nå vil du ikke? Hvorfor? Fordi hun ikke fletter sitt?»

«En Aes Sedai fletter ikke håret sitt,» sa hun enkelt. «Med mindre hun selv har lyst til det.»

«Du er ingen Aes Sedai. Du er Egwene al’Vere fra Emondsmark, og Kvinnenes Krets ville fått anfall hvis de kunne sett deg nå.»

«Du har ikke noe med Kvinnenes Krets å gjøre, Rand al’Thor. Og jeg kommer til å bli en Aes Sedai. Så snart jeg når Tar Valon.»

Han snøftet. «Så snart du når Tar Valon. Hvorfor? Lys, kan du fortelle meg det? Du er ingen Mørkefrende.»

«Tror du Moiraine Sedai er en Mørkefrende? Tror du det?» Hun knyttet nevene og stilte seg kampberedt overfor ham. Han trodde nesten hun skulle slå til ham. «Etter at hun reddet landsbyen? Etter at hun reddet din far?»

«Jeg vet ikke hva hun er, men hva hun enn er, sier ikke det noe om resten av dem. Fortellingene –»

«Bli voksen, Rand! Glem fortellingene og bruk øynene dine.»

«Øynene mine så at hun senket ferjen! Det kan du ikke benekte. Når du først får en tanke i hodet, gir du deg ikke, selv om noen påpeker at du forsøker å gå på vannet. Hvis du ikke hadde vært en så lysblindet tomskalle, ville du skjønne …»

«Tomskalle, så det er jeg? La meg si deg en ting eller to, Rand al’Thor! Du er staere enn et muldyr, dummere enn en sau …!»

«Prøver dere to å vekke alle i mils omkrets?» spurte Vokteren.

Rand sto med åpen munn og forsøkte å presse inn et ord. Han skjønte at han hadde ropt. Begge hadde ropt.

Egwenes ansikt ble purpurrødt til øyebrynene, og hun snurret rundt med et «Mannfolk!» som syntes rettet like mye mot Vokteren som mot ham.

Forsiktig kikket Rand seg rundt i leiren. Alle så på ham, ikke bare Vokteren. Matt og Perrin var hvite i ansiktet. Thom var anspent, som om han var klar til å flykte eller slåss. Moiraine så på ham med uttrykksløst ansikt, men øynene boret seg inn i ham. Desperat forsøkte han å komme på hva han hadde sagt om Aes Sedaier og Mørkefrender.

«Det er på tide å dra,» sa Moiraine. Hun vendte seg mot Aldieb, og Rand skalv som om han var blitt sluppet ut av en felle. Han undret seg på om det faktisk var tilfelle.

To netter senere, over et lite leirbål, slikket Matt de siste ostesmulene av fingrene og sa: «Vet du, jeg tror vi har greid å kvitte oss med dem.» Lan var ute i natten et sted og tok et siste overblikk. Moiraine og Egwene hadde trukket seg unna til en av sine samtaler. Thom halvsov over pipa, og de unge mennene hadde bålet for seg selv.

Perrin rotet dovent i glørne med en kjepp. Han svarte: «Hvis vi er kvitt dem, hvorfor fortsetter da Lan å speide?» I halvsøvne rullet Rand seg rundt og ble liggende med ryggen mot ilden.

«Vi kvittet oss med dem ved Taren.» Matt lente seg bakover med fingrene flettet bak hodet og stirret på den måneklare himmelen. «Hvis de i det hele tatt var ute etter oss.»

«Tror du Draghkaren forfulgte oss fordi den likte oss?» spurte Perrin.

«Jeg sier at nå får vi slutte å bekymre oss om Trolloker og slikt,» fortsatte Matt som om Perrin ikke hadde sagt noe, «og konsentrere oss om å se verden. Vi er der hvor historiene kommer fra! Hvordan tror dere det er i en skikkelig by?»

«Vi er på vei til Baerlon,» sa Rand søvnig, men Matt bare snøftet.

«Baerlon er vel og bra, men jeg har sett det gamle kartet til mester al’Vere. Hvis vi dreier sørover etter at vi har nådd Caemlyn, fører veien helt til Illian og enda lenger.»

«Hva er så spesielt med Illian?» gjespet Perrin.

«For det første,» svarte Matt, «er den ikke full av Aes Se-»

Det ble stille, og med ett ble Rand lys våken. Moiraine var kommet tidlig tilbake. Egwene var sammen med henne, men det var Aes Sedaien i utkanten av lyset fra bålet som fanget oppmerksomheten deres. Matt lå på ryggen med åpen munn og stirret på henne. Moiraines øyne reflekterte lyset som mørke, blankpolerte steiner. Brått begynte Rand å lure på hvor lenge hun hadde stått der.

«Guttene var bare –» begynte Thom, men Moiraine avbrøt ham straks.

«Noen dagers pusterom, og dere er i ferd med å gi opp.» Den rolige, jevne stemmen sto i sterk kontrast til blikket. «En eller to rolige dager, og dere har glemt Vinternatt.»

«Vi har ikke glemt,» sa Perrin. «Det er bare –» Fremdeles uten å heve stemmen behandlet Aes Sedaien ham som hun hadde behandlet barden.

«Er det slik dere føler det? Dere er ivrige etter å dra til Illian og glemme Trolloker, Halvmenn og Draghkarer?» Hun lot blikket gli over dem – og det steinharde glimtet sammen med den hverdagslige tonen gjorde Rand nervøs – men hun lot ingen av dem si noe. «Den Mørkeste er etter dere tre, én eller alle, og hvis jeg lar dere dra dit dere vil, vil han ta dere. Uansett hva Den Mørkeste vil ha, motarbeider jeg det. Så hør mine ord og vit at de er sanne: Før jeg lar Den Mørkeste få dere, vil jeg selv ødelegge dere.»

Det var stemmen hennes, så hverdagslig, som overbeviste Rand. Aes Sedaien ville gjøre akkurat det hun sa, om hun trodde det var nødvendig. Han hadde ikke lett for å sovne den natten, og han var ikke den eneste. Selv barden begynte ikke å snorke før lenge etter at de siste glørne hadde sluknet. For en gangs skyld tilbød ikke Moiraine seg å hjelpe.

De nattlige samtalene mellom Aes Sedaien og Egwene var et sårt punkt for Rand. Hver gang de forsvant inn i mørket for å være i fred et stykke unna de andre, lurte han på hva de sa og hva de gjorde. Hva gjorde Aes Sedaien med Egwene?

En natt ventet han til de andre hadde falt til ro, til Thom snorket som en sag på vei gjennom en rikule. Rand lusket seg bort mens han tullet teppet om seg. Han brukte hvert grann av de evnene han hadde utviklet på kaninjakt, og beveget seg i skyggene fra månen til han satt på huk under de brede, læraktige bladene til en eviggrønn busk. Han var nær nok til å høre Moiraine og Egwene, der de satt på en trestamme med en liten lampe.

«Spør,» sa Moiraine, «og hvis jeg kan svare nå, så skal jeg gjøre det. Men du må forstå at det er mye du ikke er moden for ennå, ting du ikke kan lære før du har lært andre ting, som igjen krever andre kunnskaper. Men spør om hva du vil.»

«De Fem Kreftene,» sa Egwene sakte. «Jord, Vind, Ild, Vann og Ånd. Det virker ikke rettferdig at mennene skal være sterkest, at de får styre Jord og Ild. Hvorfor skal de ha de mektigste Kreftene?»

Moiraine lo. «Så det er det du tror, barn? Finnes det en klippe så hard at vind og vann ikke kan slite den ned, en ild så sterk at vann ikke kan slukke den eller vind blåse ut flammen?»

Egwene var stille en stund mens hun grov i jordbunnen med tærne. «De … det var de som … forsøkte å befri Den Mørkeste og De Fortapte, ikke sant? De mannlige Aes Sedaiene?» Hun pustet dypt inn og snakket fortere. «Kvinnene deltok ikke. Det var mennene som ble gale og ødela verden.»

«Du er redd,» sa Moiraine hardt. «Hvis du hadde blitt i Emondsmark, ville du med tiden ha tatt over som Den Kloke. Det var Nynaeves plan, ikke sant? Eller du ville ha sittet i Kvinnenes Krets og styrt landsbyen, mens mennene trodde Landsbyrådet gjorde det. Men du gjorde det utenkelige. Du forlot Emondsmark, forlot Tvillingelvene for å oppsøke eventyret. Du ønsket å gjøre det, men samtidig er du redd. Du nekter halsstarrig å la frykten vinne over deg. Ellers ville du ikke spurt meg hvordan en kvinne blir en Aes Sedai. Og du ville heller ikke ha gitt skikk og bruk på båten.»

«Nei,» protesterte Egwene. «Jeg er ikke redd. Jeg vil bli en Aes Sedai.»

«Det er bedre for deg om du har litt frykt, selv om jeg håper du holder fast ved ditt forsett. Det er få kvinner nå for tiden som kan bli innviet, og langt færre som ønsker det.» Stemmen lød som om Moiraine funderte for seg selv. «Sikkert aldri vært to før i en landsby. Det gamle blodet er sannelig sterkt ennå i Tvillingelvene.»

I skyggene flyttet Rand på seg, og en kvist knakk under foten hans. Han ble øyeblikkelig sittende ubevegelig og holdt pusten mens svetten silte, men ingen av kvinnene så seg omkring.

«To?» utbrøt Egwene. «Hvem er den andre? Er det Khari? Khari Thane? Lara Ayellan?»

Moiraine smekket irritert med tungen før hun sa strengt: «Glem at jeg sa det. Jeg er redd hennes vei leder i en annen retning. Tenk heller på deg selv. Det er ingen lett vei du har valgt.»

«Jeg har ikke tenkt å snu,» sa Egwene.

«Det kan være. Men likevel vil du ha forsikringer som jeg ikke kan gi deg, ikke slik som du vil.»

«Jeg forstår ikke.»

«Du ønsker å tro at Aes Sedaiene er gode og rene, at det var de onde mennene i legendene som ødela verden, ikke kvinnene. Vel, det var mennene, men de var ikke ondere enn andre menn. De var gale, ikke onde. Aes Sedaiene du vil treffe i Tar Valon er menneskelige, de skiller seg ikke ut fra andre kvinner, bortsett fra ved evnen som gjør dem annerledes. De er modige og feige, sterke og svake, gode og grusomme, varmhjertede og kalde. Å bli en Aes Sedai vil ikke forandre det du er.»

Egwene pustet tungt. «Jeg antar at jeg fryktet det, at jeg skulle bli forandret av Kraften. Det og Trollokene. Og Skyggeren. Og… Moiraine Sedai, i Lysets navn, hvorfor kom Trollokene til Emondsmark?»

Aes Sedaien snudde på hodet og stirret rett på Rands gjemmested. Pusten satte seg fast i halsen. Øynene hennes var like harde som den gang hun truet dem, og han følte det som om hun kunne stirre gjennom de kraftige greinene. Lyset, hva vil hun gjøre hvis hun oppdager meg?

Han forsøkte å smelte seg inn i de dypeste skyggene mens han holdt blikket festet på kvinnene. En rot hektet seg fast i foten hans, og det var bare så vidt han unngikk å tumle inn i et vissent buskas hvor greiner som knakk ville ha røpet ham like sikkert som et fyrverkeri. Pesende kravlet han seg bort på alle fire, og det var mest hell som gjorde at han ikke laget noen lyder. Hjertet dunket så hardt at han trodde det kom til å avsløre ham. Tåpe! A sniklytte på en Aes Sedai!

Da han kom tilbake til stedet der de andre sov, greide han å liste seg stille inn blant dem. Lan flyttet på seg idet han lot seg falle ned og trakk teppet opp til haken, men Vokteren roet seg med et sukk. Han hadde bare snudd seg i søvne. Rand slapp ut et langt, lydløst åndedrag.

Like etter kom Moiraine ut av natten og stoppet der hun kunne granske de sovende skikkelsene. Månelyset laget en glorie rundt henne. Rand lukket øynene og pustet jevnt mens han hele tiden lyttet nøye etter fottrinn som nærmet seg. Ingen kom. Da han åpnet øynene igjen, var hun borte.

Da søvnen endelig kom, var den urolig og fylt av drømmer som fikk ham til å kaldsvette: Alle mennene i Emondsmark gjorde krav på å være Gjenfødte Drager, og kvinnene bar blå steiner i håret maken til Moiraines. Han forsøkte aldri å sniklytte på Moiraine og Egwene igjen.

Den langsomme reisen gikk nå inn i sin sjette dag. Den kalde solskiven gled i retning av tretoppene, mens en håndfull lette skyer drev over himmelen i nord. Vinden gufset et øyeblikk, og Rand skjøv kappen bak på skuldrene igjen mens han mumlet for seg selv. Han lurte på om de noensinne ville nå frem til Baerlon. Avstanden de hadde tilbakelagt, var allerede lenger enn fra Taren til Hviteflod, men hver gang Lan ble spurt, sa han bare at det var en kort reise, nesten ikke verd å kalles en reise. Rand følte seg fortapt.

Lan dukket opp i skogen foran dem etter et av toktene sine. Han tøylet hesten, red opp på siden av Moiraine og bøyde hodet tett borttil hennes.

Rand skar en grimase, men spurte ikke om noe. Lan nektet ganske enkelt å besvare alle slike spørsmål som ble rettet til ham.

Blant de andre var det bare Egwene som lot til å merke at Lan var kommet tilbake, så vant var de blitt til denne ordningen, og hun holdt seg også unna. Selv om Aes Sedaien var begynt å opptre som om Egwene var lederen for emondsmarkingene, fikk hun ikke delta i rådsmøtene. Perrin bar Matts bue og satt innhyllet i den tankefulle stillheten som syntes å gripe dem sterkere og sterkere jo lenger unna Tvillingelvene de kom. Hestene skrittet sakte av gårde, og Matt kunne øve seg på å sjonglere tre småsteiner mens Thom Merrilin fulgte nøye med. Barden hadde undervist dem hver kveld, i likhet med Lan.

Lan avsluttet hva det nå var han hadde fortalt Moiraine, og hun vred seg i salen for å se bakover mot de andre. Rand forsøkte å ikke stivne til da blikket gled over ham. Hvilte det litt lenger på ham enn på de andre? Han hadde en ubehagelig følelse av at hun visste hvem som hadde lyttet på dem den natten.

«Hei, Rand,» ropte Matt, «jeg kan sjonglere fire!» Rand viftet til svar uten å snu seg. «Jeg sa at jeg kom til å greie fire før deg. Jeg – se!»

De hadde kommet over en liten høyde, og under dem, et kort ritt unna mellom nakne trær og lange kveldsskygger, lå Baerlon. Rand gispet; så prøvde han å smile og gape på samme tid.

En vegg av påler, nesten tyve fot høy, omkranset byen, med vakttårn av tre spredt langs veggen. Innenfor glitret tak i skifer og stein i den synkende solen, og røyk drev som fjær opp fra pipene. Hundrevis av piper. Det var ikke ett halmtak å se. En bred vei førte østover fra byen og en annen mot vest, og hver av dem hadde minst et dusin vogner og dobbelt så mange oksekjerrer kom rullende på veiene mot palisaden. Gårder lå spredt rundt byen, tettest mot nord, mens det bare lå noen få her og der i skogen mot sør, men for Rands del kunne de like gjerne ikke ha funnes. Den er større enn Emondsmark og Vakthøyden og Devens Ritt til sammen! Og kanskje ferjeleiet ved Taren også.

«Så det er en by,» sa Matt åndeløst og lente seg frem over heste-nakken for å stirre.

Perrin greide bare å riste på hodet. «Hvordan kan så mange mennesker bo på ett sted?»

Egwene bare stirret.

Thom Merrilin skottet på Matt; så rullet han med øynene og blåste i barten. «By!» fnøs han.

«Og du, Rand?» sa Moiraine. «Hva synes du om Baerlon?»

«Jeg synes det er langt hjemmefra,» sa han sakte, og fikk en besk latter til svar av Matt.

«Dere har langt igjen å reise,» sa Moiraine. «Mye lenger. Men det finnes ikke noen annen mulighet, bortsett fra å flykte og gjemme seg og flykte og gjemme seg resten av livet. Og det ville bli korte liv. Dere må huske det når reisen blir tung og hard. Dere har ikke noe valg.»

Rand så på Matt og Perrin. Ansiktene deres viste at de tenkte det samme som ham. Hvordan kunne hun snakke som om de hadde noe valg etter det hun hadde sagt? Aes Sedaien har valgt for oss.

Moiraine fortsatte som om hun ikke forsto hva de tenkte. «Farene begynner på ny her. Pass på hva dere sier innenfor disse veggene. Nevn fremfor alt ikke Trolloker eller Halvmenn eller noe slikt. Dere må ikke engang tenke på Den Mørkeste. Det finnes mange i Baerlon som liker Aes Sedai dårligere enn hva selv folk i Emondsmark gjør, og det kan til og med være Mørkefrender her.» Egwene gispet, Perrin mumlet i skjegget, og Matt ble blek. Moiraine fortsatte rolig; «Vi må tiltrekke oss så lite oppmerksomhet som mulig.» Lan byttet kappen med de vekslende fargene ut med en vanlig mørkebrun, skjønt den var fin i stoffet og snittet. Den andre kappen laget en stor bule i en av de to salveskene. «Vi bruker ikke de vanlige navnene våre her,» fortsatte Moiraine. «Her er jeg kjent som Alys, og Lan er Andra. Husk det. Godt. La oss komme innenfor før det blir natt. Baerlons porter er lukket fra solnedgang til soloppgang.»

Lan red foran ned åsen og gjennom skogen mot tømmerveggen. Veien gikk forbi et dusin gårder – ingen lå rett i nærheten, og ingen av de som avsluttet dagens arbeid, syntes å bry seg om de reisende. Veien endte ved noen tunge treporter som var forsterket med brede jernbeslag. De var lukket, selv om solen ennå ikke var gått ned.

Lan red opp til påleverket og dro i et flisete reip som hang ved siden av porten. En bjelle ringte på den andre siden. Et rynkete ansikt under en slitt lue myste mistenksomt ned fra toppen av veggen, ut fra en sprekk mellom de avkuttede endene av to tømmerstokker, vel seks favner over dem.

«Hva er alt dette, hæ? Det er for sent på dagen å åpne porten. For sent, sier jeg. Gå rundt til porten mot Hvitebro hvis dere vil –» Moiraines hoppe skrittet frem så mannen på toppen av veggen kunne se henne. Med ett brøt et tannløst smil frem mellom alle rynkene, og han prøvde å snakke og utføre sin plikt på én gang. «Jeg visste ikke at det var deg, madam. Vent. Jeg kommer straks ned. Bare vent. Jeg er på vei. Jeg er på vei.»

Hodet forsvant ut av syne, men Rand kunne fremdeles høre halvkvalte rop som ba dem om å bli der de var, han var på vei. Porten kunne ikke ha vært brukt på en stund, for det knirket og knaket da den høyre døren svingte sakte utover. Den åpnet seg akkurat nok til at en og en hest kunne passere, og portvakten stakk hodet ut gjennom sprekken, viste sitt tannløse smil og forsvant inn igjen. Moiraine fulgte etter Lan, med Egwene rett bak seg.

Rand lot Sky trave etter Bela og befant seg i en smal gate mellom høye tregjerder og vindusløse lagerbygninger hvor de brede dørene var stengt. Moiraine og Lan hadde allerede steget av og sto og snakket med den rynkete vakten, så Rand steg også av.

Den lille mannen i lappet kappe og jakke holdt luen tullet sammen i den ene hånden og dukket hodet hver gang han sa noe. Han kikket nysgjerrig på de som steg av bak Lan og Moiraine, og ristet på hodet. «Lavlandsfolk.» Han gliste. «Hva, madam Alys, har du begynt å samle på lavlandsfolk med halm i håret?» Så kikket han nærmere på Thom Merrilin. «Du er ingen sauebonde. Jeg husker at jeg slapp deg gjennom for noen dager siden, det gjør jeg. Likte de ikke kunstene dine i lavlandet, hæ, barde?»

«Jeg håper du husket å glemme at du slapp oss ut, mester Avin?» sa Lan og trykket et pengestykke i mannens ledige hånd. «Og at du har sluppet oss inn igjen.»

«Det der er ikke nødvendig, mester Andra. Ikke nødvendig. Du ga meg mer enn nok da jeg slapp dere ut. Mer enn nok.» Likevel lot Avin pengestykket forsvinne like behendig som en barde. «Jeg har ikke fortalt det til noen, og har ikke tenkt å gjøre det heller. I hvert fall ikke til hvitekappene,» avsluttet han mens han rynket brynene. Han spisset leppene for å spytte, så kikket han på Moiraine og svelget i stedet.

Rand kikket bort på dem, men holdt munn. Det gjorde de andre også, skjønt det lot til å falle vanskelig for Matt. Lysets Barn, tenkte Rand undrende. Tuskhandlere, kjøpmenn og livvaktene deres fortalte historier om Lysets Barn, som spente fra hat til beundring, men alle var enige om at Barna hatet Aes Sedaiene like mye som de hatet Mørkefrender. Rand lurte på om de allerede hadde havnet i mer bråk.

«Barna er i Baerlon?» forlangte Lan å få vite.

«Det skal være visst.» Portvakten nikket. «De kom samme dag som dere dro, så vidt jeg husker. Det er ingen her som kan fordra dem. Men de fleste sier det selvfølgelig ikke høyt.»

«Har de fortalt hvorfor de er her?» spurte Moiraine anspent.

«Hvorfor de er her?» Avin var så forbauset at han glemte å nikke. «Selvfølgelig har de fortalt – å, det glemte jeg helt. Dere har vært i lavlandet. Mest sannsynlig har dere ikke hørt annet enn sauebreking. De sa at de kom hit på grunn av oppstyret i Gealdan. Dragen, vet du – vel, han som kaller seg Dragen. De sier at fyren vekker onde makter – og det gjør han vel, antar jeg – de er her for å gjøre ende på ondskapen, men det er bare det at han er i Gealdan, ikke her. Som vanlig er det vel bare en unnskyldning for å blande seg i andre menneskers saker, tror jeg. Det har allerede dukket opp flere Dragetenner på dørene til folk.» Denne gangen spyttet han.

«Så de har laget mye bråk?» sa Lan, og Avin ristet kraftig på hodet.

«Ikke det at de ikke vil, men guvernøren stoler ikke mer på dem enn jeg gjør. Han slipper bare inn ti stykker om gangen, og spør om de er rasende på grunn av det. Resten har slått leir et lite stykke mot nord, har jeg hørt. Vedder på at de får bøndene til å se seg godt for. De som kommer inn her, sniker seg rundt i de hvite kappene sine og rynker på nesen av ærlige folk. Gå i Lyset, sier de, og det er en ordre. Mer enn én gang har det nesten kommet til håndgemeng med kjørekarer og bergmenn og smeltere, ja, selv med vaktstyrken, men guvernøren vil at det skal gå fredelig for seg, og til nå har han fått det som han vil. Hvis de er på jakt etter ondskap, hvorfor er de ikke oppe i Saldaea? Det er bråk der, har jeg hørt. Eller nede i Gealdan? Det har vært et stort slag der nede, sier de. Kjempestort.»

Moiraine trakk pusten stille. «Jeg hørte at Aes Sedaiene var på vei til Gealdan.»

«Ja, det var de, madam.» Avins hode begynte å vippe opp og ned. «De dro til Gealdan, det gjorde de, og det var det som startet dette slaget, så vidt jeg har hørt. De sier at noen av disse Aes Sedaiene er døde. Kanskje alle. Jeg vet at noen ikke liker Aes Sedaiene, men jeg lurer på hvem ellers som kan stoppe en uekte Drage? Hæ? Og de fordømte toskene som tror at menn kan være Aes Sedaier eller noe sånt. Hva med dem? Klart noen sier – ikke jeg, og selvfølgelig ikke hvitkappene, men noen – at kanskje denne karen faktisk er Den Gjenfødte Dragen. Han kan gjøre ting. Styre Den Ene Kraften. Det er tusener som følger ham.»

«Ikke vær dum,» glefset Lan, og Avins ansikt la seg i fornærmede folder.

«jeg sier bare hva jeg hører, ikke sant? Bare hva jeg hører, mester Andra. De sier, noen sier, at han har ført hæren sin østover og sørover mot Rift.» Stemmen ble megetsigende. «De sier at han har gitt dem navnet Dragens Folk.»

«Navn betyr lite,» sa Moiraine rolig. Hun viste ingen tegn til bekymring. «Du kunne kalle muleselet ditt for Dragens Folk, hvis du ville.»

«Det er ikke videre sannsynlig, madam.» Avin klukket. «I hvert fall ikke med hvitekappene i nærheten. Jeg tror ikke andre hadde likt navnet heller. Jeg skjønner hva du mener, men … åh, nei, madam. Ikke mitt mulesel.»

«Uten tvil en klok avgjørelse,» sa Moiraine. «Nå må vi dra videre.»

«Du trenger ikke bekymre deg, madam,» sa Avin med et dypt bukk. «Jeg har ikke sett noen.» Han pilte mot porten og begynte å rykke og dra for å stenge den. «Har’ke sett noe, har’ke sett noen.» Porten smalt igjen, og han dro ned bommen med et reip. «Faktisk, madam, så har ikke porten vært åpen på flere dager.»

«Må Lyset følge deg, Avin,» sa Moiraine.

Hun førte dem bort fra porten. Rand så seg tilbake en gang, og Avin sto fremdeles foran porten. Det virket som han klukklo mens han polerte et pengestykke med en flik av kappen.

Hun førte dem på folketomme grusveier som så vidt var brede nok til to vogner, på hver side lå det lagerbygninger og høye tregjerder. Rand gikk ved siden av barden. «Thom, hva var alt det om Rift og Dragens Folk? Rift er en by helt nede ved Stormsjøene, ikke sant?»

«Karaethon-syklusen,» sa Thom kort.

Rand så overrasket ut. Profetier om Dragen. «Ingen forteller… slike historier i Tvillingelvene. I hvert fall ikke i Emondsmark. Den Kloke ville flå dem levende om de gjorde det.»

«Hun ville vel det,» sa Thom tørt. Han kastet et blikk på Moiraine, som red ved siden av Lan. Da han skjønte at hun ikke kunne overhøre ordene, fortsatte han. «Rift er den største havnen ved Stormsjøene, og Riftens Stein er festningen som vokter den. Det blir sagt at Steinen var den første festningen som ble bygd etter Ødeleggelsen av Verden, og den er aldri blitt erobret, skjønt det er mer enn én hær som har forsøkt. En av profetiene sier at Riftens Stein ikke vil falle før Dragens Folk kommer til Steinen. En annen sier at Steinen ikke vil falle før Sverdet Som Ikke Kan Røres, blir løftet av Dragens hånd.» Thom skar en grimase. «Steinens fall er et av de sikreste tegn på at Dragen er gjenfødt. Må Steinen stå til jeg er støv.»

«Sverdet som ikke kan røres?»

«Det er det det kalles. Jeg vet ikke om det virkelig er et sverd. Hva det enn er, ligger det i hjertet av Steinen, i det midterste tårnet i festningen. Bare Riftens Overherrer kan tre inn der, og de forteller aldri hva som befinner seg der. I hvert fall ikke til barder.»

Rand rynket pannen. «Steinen kan ikke falle før Dragen løfter sverdet, men hvordan kan han det, om ikke Steinen allerede har falt? Er Dragen en av Riftens Overherrer?»

«Det er ikke rare muligheten for det,» sa barden tørt. «Rift hater alt som har med Kraften å gjøre, selv mer enn Amador, og Amador er høyborgen til Lysets Barn.»

«Hvordan kan profetien da bli oppfylt?» spurte Rand. «Jeg har ikke noe imot om Dragen aldri gjenfødes, men det er jo ingen mening i en profeti som aldri kan oppfylles. Det virker som om historien bare skal få folk til å tvile på at Dragen kan gjenfødes. Er det meningen?»

«Du spør om mye rart, gutt,» sa Thom. «En profeti som lett kunne oppfylles, ville ikke være verdt noe, ville den vel?» Med ett lysnet stemmen. «Vel, vi er her. Hvor nå det måtte være.»

Lan hadde stoppet foran et mannshøyt tregjerde som ikke skilte seg fra andre de hadde passert. Han lirket bladet på dolken mellom to planker. Han gryntet fornøyd og trakk til, og et stykke av gjerdet svingte ut som en port. Rand så at det faktisk var en port, selv om den egentlig bare skulle kunne åpnes fra innsiden. Det viste metall-haspen som Lan hadde hektet av med dolken.

Moiraine gikk straks inn gjennom porten og trakk Aldieb med seg. Lan vinket at de andre skulle følge etter, før han gikk inn sist og lukket porten etter seg.

På den andre siden av gjerdet befant Rand seg på stalltunet til et vertshus. Det ståket og klirret fra vertshusets kjøkken, men det som slo ham, var størrelsen. Det hadde dobbelt så stor grunnflate som Vertshuset Vinkilden, og var dessuten på fire etasjer. Over halvparten av vinduene var opplyst i skumringen. Han lurte på hva slags by dette var som kunne huse så mange fremmede.

Ikke før hadde de kommet seg vel inn på stalltunet før tre menn i skitne lerretsforklær dukket opp foran de brede, buede dørene til den store stallen. En av dem, en senete kar og den eneste uten møkkagreip i hendene, kom mot dem og viftet med armene.

«Hei! Hei! Dere kan ikke komme inn den veien! Dere må gå rundt til forsiden!»

Lans hånd forsvant ned i pengepungen igjen, men akkurat da kom en annen mann, like rund som mester al’Vere, hastende ut av vertshuset. Små hårtuster stakk frem ved ørene, og det skinnende hvite forkleet røpet at han var vertshusholderen.

«Det er i orden, Møyk,» sa nykommeren. «Det er i orden. Disse gjestene er ventet. Ta deg av hestene deres. Ta deg godt av dem.»

Møyk gned seg grettent i pannen, og så vinket han på de to hjelperne. I en fart løsnet Rand og de andre salvesker og tepperuller mens vertshusholderen henvendte seg til Moiraine. Han bukket dypt og smilte varmt.

«Velkommen, madam Alys. Velkommen. Det er godt å se deg, deg og mester Andra, begge to. Svært godt. Deres givende konversasjon har vært dypt savnet. Ja, det har den. Jeg må innrømme at jeg var bekymret over at dere dro nedover til lavlandene og alt det der. Vel, jeg mener, på en tid som dette, med håpløst vær og ulver som uler rundt husveggene om natten.» Brått klappet han seg på den runde magen med begge hender og ristet på hodet. «Her durer jeg i vei i stedet for å ta dere med inn. Kom. Kom. Varme måltider og varme senger, det er hva dere vil ha. Og Baerlons beste er akkurat her. De aller beste.»

«Og varme bad også, håper jeg, mester Fitch?» sa Moiraine, og som et ekko kom det ivrig fra Egwene: «Å, ja.»

«Bad?» sa verten. «Joda, de beste og varmeste i Baerlon. Kom. Velkommen til Løven og Kronhjorten. Velkommen til Baerlon.»

Загрузка...