KAPITTEL 4 Barden

Døren til vertshuset smalt igjen bak den hvithårete mannen, og han snudde seg brått og så olmt på den. Han var mager og ville vært høy om ikke skuldrene hadde lutet, men han beveget seg med en spenstighet som gjorde alderen til skamme. Kappen var et virvar av lapper i alle fasonger og størrelser, og vindpustene fikk dem til å flagre i hundrevis av farger. Egentlig var kappen ganske tykk, så Rand, samme hva mester al’Vere hadde sagt, og lappene var bare sydd på som dekorasjoner.

«Barden!» hvisket Egwene opphisset.

Den hvithårete hvirvlet rundt, og kappen sto ut i en bue. Den lange frakken hadde rare, posete ermer og store lommer. Tykke barter, like snøhvite som håret på hodet, dirret rundt munnen, og ansiktet var knudrete som et vindblåst tre. Han gestikulerte bydende mot Rand og de andre med en utskåret langpipe som dro en fin røyk-strime etter seg. Blå øyne kikket frem under de buskete hvite øyebrynene og boret seg inn i alt han så på.

Rand stirret nesten like mye på mannens øyne som på resten av ham. Alle i Tvillingelvene hadde mørke øyne, og det samme gjaldt de fleste kjøpmennene og vaktene og alle andre han noensinne hadde sett. Congarene og Coplinene hadde gjort narr av de grå øynene hans helt til den dagen han slo til Ewal Coplin over nesen. Den Kloke hadde vært på ham for dét. Kanskje det fantes steder der ingen hadde mørke øyne. Kanskje Lan også kommer derfra.

«Hva slags sted er dette?» spurte barden med en dyp stemme, som på et vis hørtes kraftigere ut enn stemmen til en vanlig mann. Selv ute i det fri virket det som om den fylte en stor hall og ble kastet tilbake fra veggene. «Tomsingene i landsbyen oppe på høyden sier at jeg kan nå hit før solnedgang, men de glemmer å si at det bare er mulig hvis jeg drar godt før middagstid. Når jeg endelig kommer frem, frossen til margen og klar for en varm seng, mumler verten om tidspunktet jeg ankommer, som om jeg er en omflakkende griserøkter, og Landsbyrådet deres ikke har tigget meg om å fremvise mine kunster under festivalen. Og så forteller han meg ikke engang at han er borgermesteren.» Han stoppet for å trekke pusten og favnet dem alle med det gjennomborende blikket, men så gikk han straks i gang igjen. «Når jeg kommer ned for å røyke en pipe og tømme et krus øl foran ildstedet, stirrer hver mann i rommet på meg som om jeg er deres minst avholdte svoger på jakt etter pengelån. En gammel bestefar begynner å mase om historier jeg skal eller ikke skal fortelle, så roper et jentebarn at jeg skal forsvinne, og truer meg med en klubbe når jeg ikke beveger meg fort nok for henne. Hvem har noen gang hørt om en barde som blir behandlet slik?»

Egwene var en studie verd, med øynene kulerunde av undring over å se en lys levende barde, samtidig som hun ønsket å forsvare Nynaeve.

«Unnskyld, mester Barde,» sa Rand. Han visste at han gliste fårete. «Det var Den Kloke, og –»

«Det pene lille pikebarnet?» utbrøt barden. «Den Kloke i landsbyen? Hva? I hennes alder burde hun heller kokettere med unge menn enn å spå vær og lege syke.»

Rand flyttet urolig på seg. Han håpet Nynaeve aldri kom til å få høre denne mannens oppfatning. I hvert fall ikke før han var ferdig med forestillingen. Perrin krympet seg under bardens ord, og Matt plystret lydløst, som om begge tenkte likt.

«Mennene var Landsbyrådet,» fortsatte Rand. «Jeg er sikker på at de ikke mente å fornærme deg. Du skjønner, vi har nettopp fått vite at det er krig i Gealdan, og at en mann gjør krav på å være Den Gjenfødte Dragen. En uekte Drage. Aes Sedaiene rir ut fra Tar Valon. Rådet prøver å finne ut om vi er i fare her.»

«Gamle nyheter, selv i Baerlon,» sa barden avvisende, «og det er det siste stedet i verden man får høre noe.» Han tok en pause, kikket seg rundt i landsbyen og la tørt til: «Nesten det siste stedet.» Øynene falt på vognen foran vertshuset, den sto alene, med dragene i bakken. «Å så nå. Ja, jeg syntes jeg gjenkjente Padan Fain der inne.» Stemmen var fremdeles dyp, men gjenlyden var erstattet av forakt. «Fain har alltid likt å overbringe dårlige nyheter raskt, og jo verre desto raskere. Det er mer ravn enn menneske i ham.»

«Mester Fain har ofte kommet til Emondsmark, mester Barde,» sa Egwene, og et snev av motvilje hadde trengt gjennom gleden. «Han er alltid full av latter, og han har med seg mange flere gode enn dårlige nyheter.»

Barden så på henne et øyeblikk, så smilte han bredt. «Det var da en vakker jente. Du skulle hatt rosenknopper i håret. Uheldigvis kan jeg ikke plukke blomster fra luften, ikke i år, men hvordan ville du like å stå ved siden av meg i morgen under forestillingen? Rekke meg fløyten når jeg trenger den og visse andre rekvisitter. Jeg velger alltid den vakreste jenta jeg kan finne til å hjelpe meg.»

Perrin fniste, og Matt lo høyt. Rand blunket overrasket; Egwene stirret på ham. Han hadde ikke engang smilt. Hun ranket seg og snakket med nesten uttrykksløs stemme.

«Takk, mester Barde. Det ville glede meg å kunne hjelpe deg.»

«Thom Merrilin,» sa barden. De stirret på ham. «Navnet mitt er Thom Merrilin, ikke mester Barde.» Han hektet den mangefargede kappen høyere opp på skuldrene, og plutselig var det som om stemmen igjen ga gjenlyd i en stor hall. «En gang var jeg hoffbarde, og nå har jeg sannelig steget til den høye grad av mester Barde, men navnet er bare Thom Merrilin, og barde er den eneste tittel jeg smykker meg med.» Han bukket så dypt og slengte på kappen med så kunstferdige gester at Matt klappet og Egwene mumlet anerkjennende.

«Mester… ah … mester Merrilin,» sa Matt, usikker på nøyaktig hvilken tittel han skulle velge etter det Thom Merrilin hadde sagt, «hva er det egentlig som skjer i Gealdan? Vet du noe om en uekte Drage? Eller Aes Sedaiene?»

«Ser jeg ut som en tuskhandler, gutt?» murret barden, mens han kakket pipa mot håndbaken. Han fikk pipa til å forsvinne et sted på innsiden av kappen eller jakken. Rand var ikke sikker på hvor den var blitt av eller hvordan. «Jeg er barde, ikke nyhetskremmer. Og jeg legger vekt på å aldri vite noe om Aes Sedaier. Det er mye sikrere.»

«Men krigen,» begynte Matt ivrig, bare for å bli avbrutt av mester Merrilin.

«I krigen, gutt, dreper tåper andre tåper av tåpelige grunner. Det er alt du trenger å vite. Jeg er her med mine ferdigheter.» Med ett pekte han på Rand. «Du, gutt, du er en av de høye. Ikke fullt utvokst ennå, men jeg tviler på om det er noen andre i distriktet med din høyde. Poenget er at du er bred over skuldrene som et økseskaft og høy som en Aielmann. Hva heter du, gutt?»

Rand ga nølende fra seg navnet, ikke sikker på om mannen gjorde narr av ham, men barden hadde allerede vendt seg mot Perrin. «Og du er allerede nesten på størrelse med en Ogur. Nesten. Hva kaller de deg?»

«Bare hvis jeg står på mine egne skuldre,» lo Perrin. «Jeg er redd Rand og jeg bare er vanlige folk, mester Merrilin, ikke oppdiktede vesener fra et av dine eventyr. Jeg er Perrin Aybara.»

Thom Merrilin nappet seg i barten. «Nåvel, oppdiktede vesener fra et av mine eventyr. Så det er det de er? Dere gutter har reist vidt og bredt, skjønner jeg.»

Rand holdt munn, sikker på at de var offer for en spøk, men Perrin begynte å fortelle: «Alle vi tre har vært så langt som til Vakthøyden og Devens Ritt. Det er ikke mange her som har vært så langt borte.» Han skrøt ikke, det gjorde han sjelden. Perrin fortalte bare sannheten.

«Vi har alle sett Myra,» sa Matt, og det hørtes ut som om han skrøt. «Det ligger en myr på den andre siden av Vannskog. Det er fullt av kvikksand og gjørmehull der, og ingen går dit i det hele tatt, bortsett fra oss. Og ingen drar til Tåkefjellene heller, men vi gjorde det en gang. Til foten av dem iallfall.»

«Så langt bort?» mumlet barden og strøk bartene sine. Rand tenkte at han gjemte et smil, og Perrin rynket pannen bekymret.

«Det betyr ulykke å gå inn i fjellene,» sa Matt, som om han måtte forsvare seg for ikke å ha gått lenger. «Det er noe alle vet.»

«Det er bare tull, Mattrim Cauthon,» sa Egwene sint. «Nynaeve sier…» Hun avbrøt seg selv og rødmet, og blikket hun sendte Thom Merrilin var ikke så vennlig som det hadde vært. «Det er ikke riktig å gjøre… Det er ikke…» Ansiktet hennes ble rødere, og hun tidde. Matt så ut som om han akkurat hadde begynt å ane hva som foregikk.

«Du har rett, barn,» sa barden angerfullt. «Jeg ber ydmykt om unnskyldning. Jeg er her for å underholde. Ah, tungen min har alltid fått meg opp i bråk.»

«Kanskje vi ikke har vandret så langt som deg,» sa Perrin tamt, «men hva har det med Rands høyde å gjøre?»

«Bare dette, gutt. Litt senere skal jeg la deg forsøke å løfte meg opp, men du kommer ikke til å greie å løfte føttene mine fra grunnen. Ikke du og ikke din høye venn der – Rand, var det det? – og heller ingen annen mann. Nå, hva tror du om det?»

Perrin snøftet frem en latter. «Jeg tror jeg kan løfte deg nå.» Men da han trådte frem, viftet Thom Merrilin ham bort.

«Senere, gutt, senere. Når det er flere tilskuere. En kunstner trenger et publikum.»

Et snes landsbyboere, unge menn og kvinner og tause, storøyde barn som gjemte seg bak de eldre, hadde samlet seg på Grønnsletten etter at barden hadde vist seg utenfor vertshuset. Alle så ut som de ventet mirakler fra barden. Den hvithårete gransket dem, som om han telte hver enkelt. Så ristet han litt på hodet og sukket.

«Jeg tror jeg får gi dere en liten smakebit. Så kan dere løpe og fortelle det til andre, ikke sant? Bare en forsmak på hva dere får se i morgen under festivalen.»

Han tok et skritt tilbake. Med ett hoppet han opp i luften, vred seg og gjorde en salto, og landet med ansiktet mot dem på toppen av den gamle steinmuren. Og ikke bare det: tre baller, en rød, en hvit og en svart, begynte å danse mellom hendene hans idet han landet.

Det kom en dempet lyd fra tilskuerne, dels av overraskelse, dels av tilfredshet. Selv Rand glemte irritasjonen. Han smilte strålende til Egwene og fikk et begeistret smil tilbake. Så snudde de seg og stirret intenst på barden.

«Dere vil ha fortellinger?» deklamerte Thom Merrilin. «Jeg har fortellinger, og jeg skal gi dem til dere. Jeg skal la dem bli levende foran øynene deres.» En blå ball kom fra ingensteder og slo seg sammen med de andre, deretter en grønn, og så en gul. «Beretninger om store kriger og store helter, for menn og gutter. For kvinner og jenter, hele Aptarigine-syklusen. Beretninger om Artur Paendrag Tanreall, Artur Haukevinge, Artur Høykongen, som en gang hersket over alle land fra Ødelandet Aiel til Arythhavet, og videre. Underlige fortellinger om underlige mennesker og underlige riker, om Den Grønne Mannen, om Voktere og Trolloker, om Ogurer og Aielmenn. De tusen eventyr om den vise rådgiveren Anla. Jaem Kjempedreper. Hvordan Susa temmet Jain Langsteg. Mara og de tre tåpelige konger.»

«Fortell om Lenn,» ropte Egwene. «Hvordan han fløy til månen i magen på en ildørn. Fortell om hvordan hans datter Salya vandret blant stjernene.»

Rand kikket på henne fra øyekroken, men hun konsentrerte seg om barden. Hun hadde aldri likt fortellinger om spennende opplevelser og lange reiser. Hun hadde alltid foretrukket de morsomme fortellingene, eller fortellinger der kvinner overlistet folk som ble tatt for å være smartere enn alle andre. Han trodde hun hadde bedt om fortellingen om Lenn og Salya for å irritere ham. Hun måtte da forstå at verden utenfor ikke var noe for folk fra Tvillingelvene. Å høre på fortellinger om spennende opplevelser, endog drømme om dem, det var én ting; at de ble virkelige rundt deg var noe helt annet.

«Det er gamle fortellinger,» sa Thom Merrilin, og plutselig sjonglerte han med tre baller i hver hånd. «Fortellinger fra alderen før Legendenes Alder, sier noen. Kanskje eldre. Men jeg har alle fortellinger, må vite, fortellinger fra aldre som har vært og som vil komme. Aldre da menn hersket over himmelen og stjernene, og aldre da menn streifet omkring som dyrenes brødre. Aldre fulle av under, og aldre fulle av forferdelse. Aldre som endte med ildregn fra himmelen, og aldre dømt til undergang av snø og is som dekket land og hav. Jeg har alle fortellingene, og jeg skal fortelle dem alle sammen. Eventyr om kjempen Mosk med ildlansen som kunne nå rundt hele verden, og om hans kriger mot Alsbet, dronning av Alt. Eventyr om helbrederen Matarese, mor til den vidunderlige Ind.»

Nå danset ballene mellom Thoms hender i to sammenflettede sirkler. Stemmen hans messet nesten, og han snudde seg langsomt mens han talte, som om han målte inntrykket han gjorde på tilskuerne. «Jeg skal fortelle om undergangen av Legendenes Alder, om Dragen, om hans forsøk på å sette Den Mørkeste fri i menneskets verden. Jeg vil fortelle om Galskapens Tid, da Aes Sedaier splintret verden; om krigene mot Trollokene, da menn kjempet mot Trollokene om herredømmet over jorden; om Hundreårskrigen da menn kjempet mot menn og våre dagers riker ble smidd. Jeg skal fortelle om opplevelsene til menn og kvinner, rike og fattige, store og små, stolte og ydmyke. Beleiringen av Himmelens Søyler. Hvordan madam Karil kurerte sin mann for snorking. Kong Darith og undergangen av …»

Med ett sluttet Thom å snakke og snappet ballene i luften. Uten at Rand hadde lagt merke til det, hadde Moiraine sluttet seg til mengden. Lan sto ved siden av henne, skjønt Thom måtte se to ganger for å legge merke til mannen. Et øyeblikk skottet Thom på Moiraine fra siden, ansiktet og kroppen var ubevegelig bortsett fra at ballene forsvant inn i de vide ermene. Så løftet han kappen og bukket til henne. «Du må unnskylde meg, men du er ikke herfra?»

«Gode frue!» hveste Ewin hissig. «Gode fru Moiraine.»

Thom blunket, så bukket han igjen, dypere denne gangen. «Unnskyld igjen … ah, gode frue. Jeg mente ikke å være uærbødig.»

Moiraine viftet det hele bort med en liten håndbevegelse. «Jeg merket ingen uærbødighet, mester Barde. Og navnet er ganske enkelt Moiraine. Jeg er fremmed her, en veifarende som du selv, langt hjemmefra og alene. Verden kan være et farlig sted når man er en fremmed.»

«Gode fru Moiraine samler på historier,» skjøt Ewin inn. «Historier om ting som har skjedd i Tvillingelvene. Skjønt jeg aner ikke hva som kan ha skjedd her som man kan lage en historie av.»

«Jeg håper du vil like mine historier også … Moiraine.» Thom så på henne med tydelig varsomhet. Han virket ikke altfor fornøyd over å se henne der. Rand undret seg plutselig på hva slags underholdning en høybåren frue som henne ville bli budt i en by som Baerlon eller Caemlyn. Det kunne vel ikke være noe bedre enn en barde?

«Det er en smakssak, mester Barde,» svarte Moiraine. «Noen historier liker jeg, andre ikke.»

Thoms bukk var det dypeste til nå: Han foldet den lange kroppen så den lå flatt over bakken. «Jeg forsikrer deg, du vil ikke mislike noen av mine historier. Alle vil glede og underholde. Og du gjør meg altfor stor ære, jeg er en enkel barde, intet mer.»

Moiraine besvarte hans bukk med et nådig nikk. Et øyeblikk virket hun i enda større grad enn før som den høybårne adelskvinnen Ewin hadde utnevnt henne til, som om hun mottok en gave fra en av sine undersåtter. Så gikk hun sin vei, og Lan fulgte etter, lik en ulv som fotfulgte en glidende svane. Thom stirret etter dem. De buskete øyebrynene trakk seg nedover, og han strøk seg over de lange bartene med fingerknokene til de var halvveis over Grønnsletten. Han er absolutt ikke fornøyd, tenkte Rand.

«Skal du sjonglere mer nå?» spurte Ewin.

«Sluk ild,» ropte Matt, «jeg vil se deg sluke ild.»

«Harpen,» ropte en annen. «Spill på harpen!» Andre spurte etter fløyten.

I samme øyeblikk gikk døren til vertshuset opp og Landsbyrådet tumlet ut med Nynaeve i midten. Rand så at Padan Fain ikke var blant dem. Tuskhandleren hadde tilsynelatende bestemt seg for å bli inne i varmen med sin kryddervin.

Mens han mumlet noe om «sterk brandy», hoppet Thom Merrilin ned fra den gamle grunnmuren. Han ignorerte ropene fra dem som hadde sett på ham, og presset seg inn gjennom døren før alle i Rådet var kommet ut.

«Skal han forestille barde eller konge?» spurte Cenn Buie irritert. «Bortkastede penger, spør dere meg.»

Bran al’Vere snudde seg halvveis etter barden, så ristet han på hodet. «Den mannen kan bli til mer bekymring enn han er verd.»

Nynaeve var travelt opptatt med å samle kappen om seg. Hun snøftet høylytt: «Bekymre deg over barden hvis du vil, Brandelwyn al’Vere. I det minste er han i Emondsmark, og det er mer enn du kan si om den uekte Dragen. Men ettersom du er bekymret, finnes det andre her som burde vekke din bekymring.»

«Unnskyld, Kloke,» sa Bran stivt, «men kan du være så vennlig å la meg avgjøre hvem jeg bør bekymre meg over? Madam Moiraine og mester Lan er gjester i vertshuset mitt, og jeg sier at de er skikkelige, respektable mennesker. Ingen av dem har kalt meg en narr foran Rådet. Ingen av dem har sagt til Rådet at det ikke finnes nok vett til én mann i hele Rådet.»

«Det later til at jeg selv der tok for hardt i,» svarte Nynaeve skarpt. Hun strenet av gårde uten å se seg tilbake. Brans kjever arbeidet mens han lette etter et svar.

Egwene så på Rand som om hun skulle til å si noe, men sprang i stedet etter Den Kloke. Rand visste at det måtte finnes en måte å hindre henne i å forlate Tvillingelvene på, men den eneste måten han kunne komme på, var han ikke klar for, selv om hun skulle være villig. Og hun hadde jo så godt som sagt at hun ikke var villig, noe som fikk ham til å føle seg enda verre til mote.

«Den unge kvinnen trenger en mann,» knurret Cenn Buie, der han vippet opp og ned på tærne. Ansiktet var fiolett, og det mørknet stadig. «Hun mangler tilbørlig respekt. Vi er Landsbyrådet, ikke guttunger som raker hagen hennes, og –»

Borgermesteren pustet tungt gjennom nesen og snudde seg brått mot taktekkeren: «Ti stille, Cenn! Slutt å oppføre deg som en svartsløret Aiel!» Den radmagre mannen ble stående som fastfrosset av forbauselse. Borgermesteren lot aldri sinnet løpe av med seg. Bran skulte. «Brenne meg, om vi ikke har annet å ta oss til enn dette tullet. Eller har du tenkt å gi Nynaeve rett?» Dermed spankulerte han inn i vertshuset igjen og slamret døren i etter seg.

Rådets medlemmer stirret på Cenn, så gikk de hver sin vei alle sammen, bortsett fra Haral Luhhan som var i følge med Cenn. Taktekkerens ansikt var som hogd i stein, og Luhhan snakket lavmælt der han gikk ved siden av. Smeden var den eneste som kunne snakke Cenn til fornuft.

Rand gikk faren i møte, og vennene fulgte i hælene på ham.

«Jeg har aldri sett mester al’Vere så sint,» var det første Rand sa, noe som resulterte i et foraktelig blikk fra Matt.

«Borgermesteren og Den Kloke er sjelden enige,» sa Tam, «og i dag var de mindre enige enn vanlig. Det er alt. Slik er det i alle landsbyer.»

«Hva med den uekte Dragen?» spurte Matt, og Perrin mumlet ivrig: «Hva med Aes Sedaiene?»

Tam ristet langsomt på hodet. «Mester Fain visste ikke så mye mer enn det han allerede hadde fortalt. I hvert fall av det som er av interesse for oss. Slag tapt eller vunnet. Byer erobret og gjenerobret. Alt sammen i Gealdan, Lyset være lovet. Det har ikke spredt seg, iallfall ikke etter det mester Fain visste.»

«Slag interesserer meg,» sa Matt, og Perrin la til: «Hva sa han om dem?»

«Slag interesserer ikke meg, Mattrim,» sa Tam. «Men jeg er sikker på at han med glede vil fortelle deg alt om dem senere. Det som interesserer meg, er at vi ikke trenger å engste oss for dem her, så vidt Rådet kan bedømme. Vi ser ingen grunn til at Aes Sedaiene skal komme hit på veien sørover. Og hva tilbaketuren angår, har de sannsynligvis ikke lyst til å dra gjennom Skyggeskogen og svømme over Hviteflod.»

Rand og de andre klukklo ved tanken. Det var tre grunner til at ingen kom til Tvillingelvene, bortsett fra de som kom nordfra over ferjeleiet ved Taren. Tåkefjellene i vest var selvfølgelig den første grunnen, og Myra blokkerte like effektivt mot øst. I sør lå Hviteflod, som fikk navnet fordi klipper og rullesteiner pisket den strie strømmen til skum. Og på den andre siden av Hviteflod lå Skygge-skogen. Det var få fra Tvillingelvene som hadde krysset elva, og enda færre hadde vendt tilbake igjen. Uansett var det stor enighet om at Skyggeskogen strakte seg femti fjerdinger eller mer sørover uten veier eller landsbyer, bare en masse ulver og bjørner.

«Så vi trenger ikke lenger bekymre oss,» sa Matt. Han virket litt skuffet.

«Det stemmer ikke helt,» sa Tam. «I overmorgen skal vi sende menn til Devens Ritt og Vakthøyden, og ferjeleiet ved Taren for å sikre vakthold. Ryttere både langs Hviteflod og Taren og patruljer mellom dem. Det burde blitt gjort i dag, men det er bare borgermesteren som er enig med meg. De andre vil ikke be noen om å tilbringe Bel Tine på hesteryggen mellom de to elvene.»

«Men jeg syntes du sa at vi ikke måtte engste oss?» sa Perrin, og Tam ristet på hodet.

«jeg sa ‘trenger ikke’, ikke ’må ikke’. Jeg har sett menn dø fordi de trodde at det som ikke burde skje, ikke kunne skje. For øvrig vil krigen hvirvle opp alle slags mennesker. De fleste vil bare prøve å komme i sikkerhet, men andre vil forsøke å sko seg på forvirringen. Vi skal tilby de første en hjelpende hånd, men vi må være beredt til å sette de andre på plass.»

Brått tok Matt ordet: «Kan vi bli med? jeg vil iallfall gjerne. Du vet jeg kan ri like godt som noen i landsbyen.»

«Ber du om noen uker med kulde og kjedsomhet og dårlig søvn?» klukket Tam. «Sannsynligvis er det alt som kommer ut av oppdraget. Jeg håper i det minste det. Vi er langt utenfor allfarvei, selv for flyktninger. Men du kan snakke med mester al’Vere hvis du har bestemt deg. Rand, det er på tide at vi kommer oss tilbake til gården.»

Rand blunket overrasket: «Jeg trodde vi skulle tilbringe Vinternatt her.»

«Det er ting som bør gjøres på gården, og jeg trenger din hjelp.»

«Men det kan da ikke være nødvendig å dra på mange timer? Og dessuten vil jeg vil gjerne melde meg frivillig til patruljene.»

«Vi drar nå,» sa faren, i en tone som ikke innbød til diskusjon. Med mildere stemme la han til: «Vi vil være tilbake i morgen i god tid til at du kan snakke med borgermesteren. Og i god tid før festivalen også. Vi møtes i stallen om fem minutter.»

«Har du tenkt å melde deg til vaktstyrken sammen med Rand og meg?» sa Matt til Perrin da Tam forlot dem. «Jeg skal vedde på at noe slikt aldri har skjedd før i Tvillingelvene. Og hvis vi drar opp til Taren, får vi kanskje se soldater, eller hvem vet hva. Kanskje til og med kjeleflikkere.»

«leg regner med at jeg gjør det,» sa Perrin langsomt, «hvis ikke mester Luhhan trenger meg, da.»

«Krigen er i Gealdan,» hogg Rand i. Med en kraftanstrengelse dempet han stemmen: «Krigen er i Gealdan, og bare Lyset vet hvor Aes Sedaiene er, selv om ingen av dem er her. Men mannen i den svarte kappen er her, eller har dere glemt ham allerede?» De andre utvekslet flaue blikk.

«Beklager, Rand,» mumlet Matt. «Men det er ikke hver dag jeg får sjansen til å gjøre noe annet enn å melke pappas kuer.» Han akslet seg da han så hvor forbløffet de ble. «Jeg melker dem, hver dag til og med.»

«Den svarte rytteren,» minnet Rand dem på. «Hva om han skader noen?»

«Kanskje han er en flyktning fra krigen?» sa Perrin tvilende.

«Samme hva han er,» sa Matt, «så vil vaktstyrken finne ham.»

«Kanskje,» sa Rand, «men det virker som om han kan forsvinne når han vil. Det ville hjelpe om de visste hvor de skulle se etter ham.»

«Vi forteller mester al’Vere om ham når vi melder oss frivillig til patruljene,» sa Matt. «Han forteller det til Rådet, og de forteller det til vaktstyrken.»

«Rådet!» sa Perrin vantro. «Vi vil være heldige om ikke borgermesteren ler høyt. Mester Luhhan og Rands far tror allerede at vi to skvetter til av skygger.»

Rand sukket: «Hvis vi skal gjøre det, så kan vi like godt gjøre det nå. Han vil ikke le høyere i dag enn i morgen.»

«Kanskje,» sa Perrin med et sideblikk på Matt, «kanskje vi skulle forsøke å finne noen andre i landsbyen som har sett ham. Vi kommer til å besøke nesten alle sammen i natt.» Matt skulte, men sa ikke noe. De visste at Perrin mente de skulle finne vitner som var mer troverdige enn Matt. «Han vil ikke le noe høyere i morgen,» la Perrin til da Rand nølte. «Og jeg vil gjerne ha noen flere med når vi besøker ham. Halve landsbyen ville passe meg bra.»

Rand nikket langsomt. Han kunne allerede høre mester al’Vere le høyt. Flere vitner ville ikke skade. Og hvis de tre hadde sett mannen, så måtte andre også ha gjort det. De måtte det. «I morgen, altså. Dere to finner så mange som mulig i kveld, og i morgen går vi til borgermesteren. Etter det…» De så taust på ham, og ingen spurte hva de skulle gjøre hvis de ikke fant andre som hadde sett den svartkledde rytteren. Men spørsmålet lyste i øynene deres, og han hadde ikke noe svar. Han sukket tungt. «Det er best jeg går nå. Far lurer vel på om jeg har ramlet ned i et hull.»

Fulgt av deres farvel luntet han mot stallen hvor kjerra med de store hjulene sto støttet opp av dragene.

Stallen var en lang, smal bygning med spisst halmtak, og fikk lys bare fra de åpne dørene i hver ende. Spiltauene strakte seg i to rader langs det dunkle rommet, og gulvet var dekket med halm. Tuskhandlerens spann gumlet havre i åtte spiltau, og de massive Dhurran-hestene, som mester al’Vere leide ut til gårdbrukere når deres egne hester var tømt for krefter, opptok seks spiltau. Bare tre spiltau til var opptatt. Rand mente han uten vanskelighet kunne avgjøre hvilken rytter som hørte til hver hest. Den høye, bredbringete svarte hingsten som kastet stridig på hodet, måtte være Lans. Den blanke og velfødde hvite hoppen med løftet nakke og raske, dansende trinn kunne bare tilhøre Moiraine. Og den tredje fremmede hesten, en langbeint og slank, støvbrun vallak, passet perfekt til Thom Merrilin.

Tam sto bakerst i stallen mens han holdt Bela i tømmene og snakket lavt til Hu og Tad. Før Rand hadde tatt to steg inn i stallen, hadde faren nikket til stalldrengene og ført Bela ut, og uten et ord tatt med seg Rand.

De selet på den raggete hesten i taushet. Tam virket så fordypet i sine egne tanker at Rand tidde stille. Han så ikke frem til å overbevise faren om den svartkledde rytteren, og langt mindre til å overbevise borgermesteren. Han fikk vente til neste morgen, til Matt og Perrin hadde funnet andre som hadde sett mannen. Hvis de fant noen andre.

Da kjerra satte seg i bevegelse, tok Rand buen og pilekoggeret og spente koggeret keitet om livet mens han småløp ved siden av. Da de nådde den siste husrekken i landsbyen, la han en pil mot strengen og løftet buen halvveis opp. Det var ingenting å se bortsett fra nakne trær, men skuldrene strammet seg. Den svarte rytteren kunne være over dem før de visste ordet av det. Hvis ikke buen var halvveis spent, ville han aldri få tid til å skyte.

Han visste at han ikke kunne holde buestrengen spent lenge. Han hadde laget den selv, og Tam var en av de få andre i distriktet som kunne spenne den helt opp til kinnet. Han lette etter noe som kunne få tankene bort fra den svarte rytteren. Omgitt av skog og med kappene flagrende i vinden var det ikke lett.

«Far,» sa han til slutt, «jeg forstår ikke hvorfor Rådet måtte spørre ut Padan Fain.» Med en kraftanstrengelse flyttet han blikket bort fra skogen og så over Bela mot Tam. «Det virker på meg som om avgjørelsen deres kunne blitt tatt med det samme. Borgermesteren skremte halvveis vettet av alle med dette snakket om Aes Sedaier og uekte Drager her i Tvillingelvene.»

«Folk kan være rare, Rand. Selv de beste er det. Ta Haral Luhhan. Mester Luhhan er en sterk mann, og modig, men han tåler ikke å se et dyr bli slaktet. Blir hvit som et laken.»

«Hva har det å gjøre med noe som helst? Alle vet at mester Luhhan ikke tåler å se blod, og bortsett fra Copliner og Congarer er det ingen som bryr seg om det.»

«Bare dette, gutt. Folk tenker eller oppfører seg ikke alltid som du tror. Landsbyboerne der bak… la hagl slå avlingen deres ned i sølen, la vinden rive av hvert tak i distriktet, og la ulvene glefse i seg halvparten av husdyrene, så ruller de opp skjorteermene og begynner på nytt. Men gi dem et hint om Aes Sedaier og en uekte Drage i Gealdan, så begynner de snart å tenke at Gealdan ikke er så langt fra den andre siden av Skyggeskogen, og en rett linje fra Tar Valon til Gealdan ville ikke gå særlig langt øst for oss. Som om ikke Aes Sedaier heller ville ta veien om Caemlyn og Lugard enn å reise utenom allfarvei. Og før neste morgen ville hele landsbyen vært sikker på at krigen var på vei mot oss. Det ville ta uker å sette en stopper for det. Det skulle blitt litt av en Bel Tine-feiring. Så Bran ga dem ideen før de kunne pønske den ut selv.

De har sett at Rådet har overveid problemet, og nå vil de høre hva vi har besluttet. De valgte oss til Landsbyrådet fordi de stoler på at vi kan tenke gjennom ting og komme frem til en løsning som gagner alle. De stoler på våre vurderinger. Selv Cenns, noe som ikke levner mye ære til resten av oss, antar jeg. De vil i hvert fall få høre at det ikke er noe å engste seg for, og de kommer til å tro det. De kunne nok ha kommet frem til samme konklusjon selv, men på denne måten vil vi ikke få ødelagt festivalen, og ingen trenger å engste seg i ukevis for noe som aldri vil skje. Og skulle det mot all formodning skje … vel, så vil patruljene advare oss tidsnok til at vi kan gjøre alt som står i vår makt. Men jeg tror oppriktig at det ikke vil skje.»

Rand blåste opp kinnene. Det var visst vanskeligere å sitte i Rådet enn han hadde trodd. Kjerra knirket videre langs Steinbruddsveien.

«Var det noen andre enn Perrin som så denne fremmede rytteren?» spurte Tam.

«Matt så ham også, men –» Rand så med ett overrasket ut, så stirret han på faren over ryggen til Bela. «Du tror meg? Jeg må tilbake. Jeg må fortelle dem det.» Tams rop stoppet ham idet han snudde seg for å løpe tilbake til landsbyen.

«Stopp, gutt, stopp! Tror du jeg ventet så lenge med å si noe uten grunn?»

Motvillig holdt Rand seg ved siden av kjerra, som fremdeles knirket seg videre bak den tålmodige Bela. «Hva fikk deg til å forandre mening? Hvorfor kan jeg ikke fortelle det til de andre?»

«De vil tidsnok få vite det. Perrin, i hvert fall. Matt er jeg ikke sikker på. Vi må få gitt beskjed til gårdene så godt det lar seg gjøre. Om en time vil alle over seksten i Emondsmark, i det minste de som har ansvar, vite at det lusker en fremmed omkring, og sikkert ikke av den sorten man ville invitere til festivalen. Vinteren har vært ille nok om ikke dette skal skremme de yngste.»

«Festivalen?» sa Rand. «Hvis du hadde sett ham, ville du ikke ønsket ham nærmere enn ti fjerdinger. Kanskje hundre fjerdinger.»

«Kanskje det,» sa Tam rolig. «Han kan være en flyktning fra bråket i Gealdan, eller kanskje en tyv som tror at det er mer å hente her enn i Baerlon eller i ferjeleiet ved Taren. Men uansett, folk her eier ikke så mye at de har råd til å få det stjålet. Hvis mannen forsøker å unnslippe krigen … vel, det er tross alt ingen unnskyldning for å skremme folk. Så snart vaktstyrken er sendt ut, vil den enten finne ham eller skremme ham bort.»

«jeg håper de skremmer ham bort. Men hvorfor tror du meg nå, når du ikke gjorde det i morges?»

«Da måtte jeg stole på mine egne øyne, gutt, og jeg så ikke noe.» Tam ristet på det gråsprengte hodet. «Det later til at bare unge menn ser denne karen. Da Haral Luhhan nevnte at Perrin skvatt av skygger, kom alt sammen frem. Evan Thanes eldste gutt så ham, og det gjorde også Samel Crawes gutt, Bandry. Vel, når fire av dere sier dere har sett noe – og alle sammen er skikkelige gutter – begynner vi å tro det er noe der, enten vi ser det eller ikke. Alle unntatt Cenn, selvfølgelig. Det er iallfall derfor vi er på vei hjem. Med oss to borte kan den fremmede gjøre hva han vil der. Hadde det ikke vært for festivalen, ville jeg heller ikke forlatt gården i morgen. Men vi kan ikke gjøre oss selv til fanger i våre egne hjem bare fordi denne karen sniker omkring.»

«jeg visste ikke om Ban eller Lem,» sa Rand. «Vi andre hadde tenkt å snakke med borgermesteren i morgen, men vi var bekymret for at han ikke ville tro oss.»

«Grå hår betyr ikke at hjernen har størknet,» sa Tam tørt. «Så hold utkikk. Kanskje jeg også får se ham hvis han viser seg igjen.»

Rand forberedte seg på å gjøre akkurat det. Han var forundret over at skrittene kjentes lettere. Knutene var borte fra skuldrene. Han var fremdeles redd, men det var ikke så ille som det hadde vært. Tam og han var like alene på Steinbruddsveien som de hadde vært om morgenen, men på et vis føltes det som om hele landsbyen var med dem. Det gjorde stor forskjell at andre visste og trodde. Det var ingenting den svartkledde rytteren kunne finne på som ikke folket ved Emondsmark kunne ordne opp i sammen.

Загрузка...