KAPITTEL 1 En øde vei

Tidshjulet dreier, aldre kommer og går, etterlater minner, minner blir legender, legender svinner hen i myter, og selv mytene er for lengst glemt når Alderen som var opphavet, igjen ruller frem. I en Alder, av noen kalt Den Tredje Alder, en Fremtidens Alder, en Svunnen Alder, reiste det seg en vind i Tåkefjellene. Vinden var ikke begynnelsen. Det finnes ingen begynnelse og ingen slutt når Tidshjulet dreier. Men det var en begynnelse.

Vinden ble født under de evige tåkekronene som ga fjellene navn. Den blåste østover, over Sandhøydene, som en gang hadde vært stranden til et vidstrakt hav, en gang før Ødeleggelsen Av Verden. Ned langs Tvillingelvene pisket vinden, inn i villnisset ved Vestskog, langs den ujevne Steinbruddsveien, hvor den ulte rundt to menn med hest og kjerre. Selv om våren skulle ha kommet for en god måned siden, førte vinden med seg et iskaldt drag, som om den snarere kunne bringe snø med seg.

Vindgufs presset Rand al’Thors kappe mot ryggen, pisket den jordfargede ulla rundt beina og lot deretter stoffet flagre bak ham. Han ønsket at kappen hadde vært tyngre, eller at han hadde tatt på seg en ekstra skjorte. Halvparten av gangene han forsøkte å dra kappen tettere om seg, hektet stoffet seg fast i koggeret som dinglet ved hoften. Å holde i kappen med en hånd hjalp lite uansett; i den andre bar han buen med en pil på strengen, klar til å spennes.

Idet et ekstra kraftig kast dro kappen ut av neven, kikket han på faren over ryggen på den raggete, brune hoppen. Han følte seg en smule forlegen over å måtte forsikre seg om at Tam fremdeles var der, men det var en sånn dag. Vinden ulte når den kastet på seg, men ellers knuget stillheten landet. Den myke knirkingen i akselen lød høy. Ingen fugler kvitret i skogen, ingen ekorn skvaldret fra greinene. Egentlig hadde han ikke ventet det, ikke denne våren.

Bare trær som beholdt løv eller barnåler gjennom vinteren, hadde noe grønt rundt seg. Fjorårets klunger bredte brune nett over steinete fremspring under trærne. Blant ugresset fantes mest brennesler, resten var vekster som hadde torner eller borrer, eller stinkplanter som etterlot seg en ram eim på en støvel som uforvarende moste dem. Spredte hvite snøflekker lå på bakken der tette treklynger hadde skygget for solen. Der hvor sollyset ikke nådde frem, fantes hverken næring eller varme. Den bleke solen sto over trærne mot øst, men lyset var kaldt og dunkelt, som om det var blandet med skygger. Det var en ubehagelig morgen, som skapt for ubehagelige tanker.

Uvilkårlig rørte han styrefjærene på pilen. Buen var klar til å bli spent i én jevn bevegelse, slik Tam hadde lært ham. Vinteren hadde vært ille nok på gården, verre enn selv de eldste husket, men den måtte ha vært enda verre i fjellene, om man skulle dømme etter antallet ulver som hadde trukket ned mot Tvillingelvene. Ulvene angrep sauekveene og gnagde seg inn i fjøs og staller for å få tak i kuer og hester. Bjørn hadde også vært etter sauene, selv der hvor man ikke hadde sett bjørn på årevis. Det var ikke lenger trygt å være ute etter mørkets frembrudd. Mennesker var bytte like ofte som sauer, og ikke bare etter at solen hadde gått ned.

Tam langet ut med stødige skritt på den andre siden av Bela. Han brukte spydet som stav og brydde seg ikke særlig om vinden som fikk den brune kappen til å blafre. Nå og da rørte han lett ved hoppens side, som for å be henne om å holde seg i bevegelse. Med sitt kraftige bryst og brede ansikt var han en levende søyle en slik morgen, og som en klippe i en urolig drøm. De værbitte kinnene kunne vel være furet, og håret hadde bare enkelte svarte stenk i alt det grå, men det var noe massivt ved ham, som om en flod kunne vaske rundt ham uten å rikke føttene hans. Han skrittet uanfektet nedover veien. Ulv og bjørn var både vel og bra, sa minen, slikt måtte enhver sauebonde leve med, men de burde ikke prøve å stagge Tam al’Thor på vei til Emondsmark.

Med et skyldbevisst rykk vendte Rand tilbake for å vokte på sin side av veien. Tams sindige mine hadde minnet ham på pliktene. Han var et hode høyere enn faren, høyere enn noen annen i distriktet, og hadde lite av Tams fysikk, kanskje bortsett fra de brede skuldrene. De grå øynene og rødskjæret i håret kom fra moren, sa Tam. Hun var utlending, og Rand husket lite av henne, bortsett fra et smilende ansikt. Likevel la han blomster på graven hennes ved Bel Tine om våren, og på Soldagen om sommeren.

To små fat av Tams eplebrandy vippet i den slingrende kjerra, sammen med åtte store tønner eplesider som bare var en anelse sterk etter vinterens lagring. Hvert år leverte Tam det samme til Vertshuset Vinkilden for bruk under Bel Tine, og det skulle mer enn ulver og isvind til for å stoppe ham denne våren. Likevel hadde de ikke vært i landsbyen på flere uker. Selv ikke Tam reiste mye nå for tiden. Men Tam hadde gitt sitt løfte angående brandyen og sideren, selv om han hadde ventet helt til dagen før festivalen. For Tam var det viktig å holde ord. Rand var bare glad for å komme bort fra gården, nesten like glad som over at Bel Tine nærmet seg.

Mens Rand voktet sin side av veien, vokste det frem en følelse i ham av å være under oppsikt. En stund forsøkte han å riste den av seg. Ingenting beveget seg eller laget noen lyder mellom trærne, bortsett fra vinden. Men følelsen ikke bare vedvarte, den ble sterkere. Hårene på armene strittet, og huden nuppet seg som om det klødde på innsiden.

Irritert byttet han grep på buen for å gni seg på armene, og han sa til seg selv at han fikk slutte å la fantasien løpe av med seg. Det var ingenting i skogen på hans side av veien, og Tam ville ha sagt fra om det var noe på den andre siden. Han kastet et blikk over skulderen … og måpte. På bare førti skritts avstand fulgte en kappekledd rytter etter dem. Hest og rytter var begge like svarte og glansløse.

Det var bare gammel vane som fikk ham til å gå baklengs ved siden av kjerra mens han glante.

Kappen dekket rytteren helt ned til støvlene, han hadde trukket hetten frem slik at ikke noe av ham syntes. Vagt tenkte Rand at det var noe underlig med rytteren, men det var skyggen under hetten som fengslet ham. Han kunne bare se et uklart omriss av ansiktet, likevel følte han at han stirret rett inn i rytterens øyne. Og han maktet ikke å flytte blikket. Det veltet seg i magen hans. Det var bare skygge å se under hetten, men han følte hat like tydelig som om han kunne se et snerrende ansikt. Hat mot alt levende, men mest hat mot ham, først og fremst hat mot ham.

Med ett tråkket han på en stein og snublet, og blikket ble revet løs fra den mørke rytteren. Buen deiset i bakken, og bare et raskt grep i Belas seletøy hindret ham i å ramle på rygg. Med et skremt prust stoppet hoppen og vred på hodet for å se hva som hindret henne.

Tam så bekymret på ham over hesteryggen: «Er du i orden, gutt?»

«En rytter,» sa Rand åndeløst og rettet seg opp. «En fremmed i fotefarene våre.»

«Hvor?» Den eldre mannen løftet det kraftige spydet og myste vaktsomt bakover.

«Der, ved veien, bak …» Ordene døde hen da han snudde seg for å peke. Veien var øde og forlatt. Uten å tro sine egne øyne stirret han inn i skogen på begge sider av veien. De nakne greinene kunne ikke skjule noe, men han så ikke snurten av hverken hest eller rytter. Han møtte farens spørrende blikk. «Han var der. En mann i en svart kappe, på en svart hest.»

«Jeg tviler ikke på ditt ord, gutt, men hvor ble det av ham?»

«Jeg vet ikke. Men han var der.» Han nappet til seg pilen og buen, undersøkte hurtig strekket før han la pilen mot strengen og spente buen halvveis. Det fantes ikke noe å sikte på. «Han var der.»

Tam ristet på det gråsprengte hodet. «Når du sier det, gutt. Kom igjen. En hest etterlater seg spor etter hovene, selv på et underlag som dette.» Han gikk mot baksiden av kjerra med kappen hvirvlende i vinden. «Finner vi sporene, vet vi med sikkerhet at han var der. Hvis ikke … vel, dager som dette kan få en mann til å tro at han ser ting.»

Med ett forsto Rand hva som hadde forundret ham med rytteren, bortsett fra det at han i det hele tatt hadde dukket opp. Vinden som rev og slet i Tam og ham, hadde ikke så mye som løftet på en flik av den svarte kappen. Munnen ble plutselig tørr. Han måtte ha innbilt seg det. Faren hadde rett: Dette var en morgen som pirret en manns fantasi. Likevel trodde han ikke det. Men hvordan kunne han fortelle faren at en mann som tilsynelatende forsvant i løse luften, hadde en kappe som vinden ikke rørte?

Med en bekymret mine myste han inn i skogen rundt dem; den virket forandret. Nesten fra han lærte å gå, hadde han løpt fritt omkring i den skogen. Han hadde lært å svømme i kulpene og bekkene i Vannskog, bak de siste gårdene øst for Emondsmark. Han hadde utforsket Sandhøydene – noe mange som bodde ved Tvillingelvene sa brakte ulykke – og en gang hadde han vandret helt inn til foten av Tåkefjellene, han og to venner, Matt Cauthon og Perrin Aybara. Det var lenger bort enn de fleste emondsmarkinger noensinne dro. For de fleste var en tur til den neste landsbyen, opp til Vakthøyden eller ned til Devens Ritt en stor begivenhet. Han hadde ikke funnet et eneste sted som skremte ham. Men i dag var Vestskog ikke som han husket. En mann som kunne forsvinne så plutselig, kunne dukke opp igjen like plutselig, kanskje til og med ved siden av dem.

«Nei, far, det er ikke nødvendig.» Da Tam overrasket stoppet, skjulte Rand rødmingen ved å nappe i hetten på kappen. «Du har nok rett. Ingen vits i å se etter noe som ikke er der, ikke når vi kan nytte tiden til å nå landsbyen og slippe unna vinden.»

«Jeg kunne trenge en pipe,» sa Tam sakte, «og et krus øl inne i varmen.» Han smilte bredt. «Og jeg regner med at du er ivrig etter å treffe Egwene.»

Rand greide å smile blekt. Av alle ting han ønsket å tenke på akkurat da, var borgermesterens datter langt nede på listen. Han ønsket ikke å bli enda mer forvirret. Det siste året hadde hun gjort ham stadig mer rastløs når de var sammen. Det verste var at hun ikke så ut til å merke det selv. Nei, han ønsket absolutt ikke å tenke på Egwene nå.

Han håpet at faren ikke hadde merket at han var redd, men Tam sa: «Husk flammen, gutt, og tomheten.»

Det var en underlig ting Tam hadde lært ham. Å konsentrere seg om en enslig flamme og mate den med alle slags følelser – frykt, hat, sinne – til tankene var tomme. Bli ett med tomheten, sa Tam, og du kan gjøre alt. Ingen andre i Emondsmark snakket på den måten. Men Tam vant tevlingen for bueskyttere hver eneste Bel Tine med sin flamme og sin tomhet. Rand trodde han selv hadde muligheten til å plassere seg i år, hvis han bare kunne holde på tomheten. Siden Tam nevnte dette nå, måtte han ha merket noe, men han sa ikke mer.

Tam hyppet Bela i gang, og de fortsatte reisen. Den eldre mannen langet ut som om intet ubehagelig hadde skjedd, eller kunne skje. Rand ønsket at han kunne være som faren. Han forsøkte å hente frem tomheten i tankene, men den løste seg opp i bilder av en svartkledd rytter.

Han ønsket å tro at Tam hadde rett, at rytteren bare hadde vært innbilning, men han mintes hatet for godt. Det hadde vært noen der. Og denne noen ønsket å skade ham. Han sluttet ikke å se seg tilbake før han var omgitt av de spisse halmtakene ved Emondsmark.

Landsbyen lå nær Vestskog, som gradvis ble mer glissen helt til de siste trærne som sto inntil de solide bindingsverkshusene. Landet hellet forsiktig mot øst. Det fantes enkelte lunder her og der, men ellers var den andre siden av landsbyen et lappeteppe av gårder og jorder og gressganger helt frem til Vannskog og vrimmelen av bekker og tjern. Landet vestover var like fruktbart, og gressgangene grønne de fleste årene, men i Vestskog fantes bare et fåtall gårder. Og selv de svant inn til ingen når man nærmet seg Sandhøydene, for ikke å snakke om ved foten av Tåkefjellet, som reiste seg over tretoppene i Vestskog, fjernt, men likevel fullt synlig fra Emondsmark. Noen mente landet var altfor steinete, som om det ikke ynglet av stein i Tvillingelvene, mens andre sa det var et land med dårlig lykke. Et fåtall mumlet at det ikke var noen mening i å bo nærmere fjellet enn man måtte. Hva grunnen enn var: Bare de mest hardføre ryddet jord i Vestskog.

Småunger og hunder jaget rundt kjerra i huiende svermer da de passerte de første husrekkene. Bela trasket tålmodig videre, upåvirket av de hylende smårollingene som tumlet seg og lekte sisten og rullet tønnebånd under mulen hennes. De siste månedene hadde det vært lite lek og latter blant barna. Selv når været kunne tillate dem å være ute, hadde frykten for ulvene holdt dem inne. Det virket som om den forestående Bel Tine hadde lært dem å leke igjen.

Festivalen hadde også påvirket de voksne. De brede skoddene var trukket til side, og i nesten hvert eneste hus sto kona i vinduet med forkle om livet og de lange flettene puttet inn under skautet. De ristet laken og slengte madrasser over vinduskarmene. Det spilte ingen rolle om det ikke var blader på trærne, ingen av landsbykonene ville la Bel Tine komme før vårrengjøringen var gjort. På alle tun hang tepper på snorer, og unger som ikke hadde flyktet raskt nok, lot misnøyen gå utover teppene med vidjebankere. Og husbonden klatret rundt på taket for å undersøke om vinterens skader var så store at han måtte tilkalle gamle Cenn Buie, taktekkeren.

Tam stoppet for å slå av en prat med den ene etter den andre. Siden han og Rand ikke hadde forlatt gården på uker, ville alle Finne ut hvordan tilstanden var i de traktene. Få av Vestskog-mennene hadde vist seg i landsbyen. Tam fortalte om skader etter vinterstormer, den ene verre enn den andre, om dødfødte lam, om brune jorder der avlinger skulle spire og gressganger grønnes, om flokker av ravner der sangfugler hadde landet året før. Det var dystre ord midt under forberedelsene til Bel Tine, og mange ristet på hodet. Det var det samme overalt.

De fleste mennene trakk på skuldrene og sa: «Vel, om Lyset vil, kommer vi til å overleve.» Og noen gliste og la til: «Og hvis Lyset ikke vil, overlever vi likevel.»

Slik var det med mesteparten av folket i Tvillingelvene. De så hagl slå avlingen til jorden eller ulver stjele lam, og de begynte på ny, samme hvor mange år det gjentok seg, og de ga ikke opp lett. De som gjorde dét, hadde forsvunnet for lenge siden.

Tam ville ikke ha stoppet for Wit Congar hvis ikke mannen hadde gått rett ut i veien så de måtte stanse eller la Bela kjøre ham ned. Congarene og Coplinene – de to familiene var så inngiftet at ingen visste hvor den ene familien sluttet og den andre begynte – var beryktede sytere og bråkmakere fra Vakthøyden til Devens Ritt, kanskje så langt som til ferjeleiet ved Taren.

«Jeg må få dette til Bran al’Vere, Wit,» sa Tam og nikket mot tønnene i kjerra. Den skranglete mannen med det sure ansiktet rikket seg ikke. Han hadde sittet makelig henslengt på trappetrinnene, ikke oppe på taket, selv om halmen så ut til å trenge mester Buies hjelp. Han virket aldri klar til å begynne på nytt eller fortsette der han slapp. De fleste av Congarene og Coplinene var sånn, de som ikke var verre.

«Hva skal vi gjøre med Nynaeve, al’Thor?» forlangte Congar å få vite. «Vi kan ikke ha en slik Klok i Emondsmark.»

Tam sukket tungt: «Det er ikke opp til oss, Wit. Den Kloke er kvinnenes sak.»

«Vel, vi må gjøre noe, al’Thor. Hun sa at vi kom til å få en mild vinter. Og en god høst. Hvis du nå spør henne hva vinden forteller, bare griner hun på nesen og tramper av gårde.»

«Hvis du spurte slik du vanligvis gjør, Wit,» sa Tam tålmodig, «er du heldig som slapp å bli dunket i hodet med staven hennes. Hvis du så ikke har noe imot det, denne brandyen –»

«Nynaeve al’Meara er rett og slett for ung til å være Den Kloke, al’Thor. Hvis Kvinnenes Krets ikke vil gjøre noe, må Landsbyrådet ta affære.»

«Hva har du med Den Kloke å gjøre, Wit Congar?» runget en kvinnestemme. Wit krympet seg da hans kone marsjerte ut av huset. Daise Congar var dobbelt så bred som Wit, en kvinne med et hardt ansikt og ikke en unse fett på den muskuløse kroppen. Hun sto med nevene på hoftene og stirret på ham. «Forsøk å legge deg opp i sakene til Kvinnenes Krets, og finn ut hvor godt du liker din egen mat. Og den kommer du ikke til å lage i mitt kjøkken. Med det samme kan du venne deg til å vaske klærne dine og re opp sengen din selv. Hvilket du ikke kommer til å gjøre under mitt tak.»

«Men, Daise,» klynket Wit, «jeg bare …»

«Du må ha meg unnskyldt, Daise,» sa Tam. «Og du Wit. Må Lyset skinne på dere begge.» Han hyppet på Bela og styrte henne rundt den skranglete fyren. Daise konsentrerte seg om Wit, men snart ville hun komme på hvem ektemannen hadde snakket med.

De pleide ikke å takke ja når de ble invitert inn til en matbit og noe varmt å drikke. Når husfruene i Emondsmark fikk se Tam, var de over ham som hunder etter en hare. Det var ikke én av dem som ikke visste om akkurat den rette kona til en enkemann med en velholdt gård, selv om den lå i Vestskog.

Rand skrittet av gårde like raskt som Tam, kanskje enda raskere. Noen ganger, når Tam ikke var med, ble han trengt opp i et hjørne, og da slapp han ikke unna uten å ty til uhøfligheter. Geleidet ned på en krakk ved siden av ildstedet på kjøkkenet ble han matet med terter og honningkaker og fylte paier. Og alltid ble han målt og veid av husfruens blikk, like effektivt som på noen kjøpmannsvekt, mens hun fortalte at det han nå spiste, ikke på langt nær smakte så godt som maten til hennes søster, som var enke, eller maten til hennes nest eldste kusine. Det var sikkert og visst at Tam ikke ble yngre med årene, ville hun si. Det var flott at han hadde elsket sin kone så høyt –det lovet godt for den neste kvinnen i hans liv – men nå hadde han sørget lenge nok. Tam trengte en god kvinne. Det var bare en av livets sannheter, ville hun si, eller noe lignende, at en mann ikke kunne greie seg uten en kone til å ta vare på ham og holde ham unna vanskeligheter. Verst av alle var de som gjorde en tankefull pause når de kom til dette punktet, og spurte med utstudert likegyldighet om nøyaktig hvor gammel han var nå.

Rand hadde en god porsjon stahet i seg, som de fleste i Tvillingelvene. Tilreisende mente de kunne undervise esler og lære opp steiner. Husfruene var for det meste flotte og godhjertede kvinner, men han mislikte å bli presset inn i noe, og de fikk ham til å føle seg som om han ble pirket borti med kjepper. Så han hastet bortover, og håpet Tam ville sette fart i Bela.

Snart munnet veien ut i Grønnsletten, en åpen plass midt i landsbyen. Som regel var den dekket av tykt gress, men denne våren hadde Grønnsletten bare noe få frodige flekker blant vissent gulbrunt gress og svart jord. Et halvt snes gjess vraltet rundt mens de kulerunde øynene stirret i bakken, men de fant ikke noe verdt å hakke i seg. En melkeku sto tjoret på en av de få grønne flekkene.

Mot vestsiden av Grønnsletten fosset selve Vinkilden frem fra undersiden av et lavt steinutspring. Vannet strømmet hardt nok til å slå en mann over ende, og det smakte enda søtere enn navnet tilsa. Fra kilden rant vannet stadig striere østover – med piletrær langs bredden hele veien til mester Thanes mølle, og enda lenger – til det delte seg i bekker som forsvant i den sumpete grunnen under trærne i Vannskog. To lave gangbroer med rekkverk og en bro som var bred nok til kjøredoninger krysset strømmen like ved Grønnsletten. Nordveien kom ned fra ferjeleiet ved Taren og Vakthøyden, Vognbroen markerte hvor den skiftet navn og ble til Gamleveien som førte til Devens Ritt. Tilreisende kunne le av at veien hadde ett navn mot nord og et annet mot sør, men slik hadde det alltid vært så vidt noen i Emondsmark visste, og det var det. Det var grunn god nok for folket ved Tvillingelvene.

På den andre siden av broene ble bålene stablet opp til Bel Tine, tre omhyggelig konstruerte stabler med tømmer, nesten like høye som hus. De måtte være på ryddet jord, selvfølgelig, ikke på Grønnsletten, om det var aldri så lite gress der. Den delen av feiringen som ikke skulle finne sted rundt bålene, skulle foregå på Grønnsletten.

Nær Vinkilden nynnet et snes eldre kvinner mens de reiste Vårstangen. Et kvistet grantre med rett, slank stamme reiste seg ti fot opp fra hullet de hadde gravd. Noen ungjenter som ikke var gamle nok til å flette håret, satt med beina i kors og så misunnelig på. Av og til nynnet de med på noen strofer av de eldre kvinnenes sang.

Tam hyppet på Bela som for å få henne til å raske på, men hun overhørte det. Rand passet nøye på å unngå å se på kvinnene. Neste morgen ville mennene late som om de var forbauset over å se stangen, og ved middagstid ville de ugifte kvinnene danse og tvinne fargerike bånd rundt stammen, mens de ugifte mennene sang. Ingen visste når skikken begynte eller hvorfor – slik hadde det bare alltid vært – men det var en unnskyldning for å synge og danse, og i Tvillingelvene trengte de ikke rare unnskyldningen for det.

Under Bel Tine ville de synge og danse og feste, når de ikke tok seg tid til å løpe om kapp eller tevle om nesten alt mulig. Det ville bli delt ut premier, ikke bare i bueskyting, men også til bestemann med slynge og langstav. Det ville bli rebuser og gåter, tautrekking, løfting og kasting av tunge steiner, premier til beste sanger, beste danser og felespiller, til den raskeste saueklipperen og til beste kjeglespiller og pilkaster.

Bel Tine skulle feires når våren godt og vel var kommet, når de første lammene var født og den første avlingen spirte. Selv om kulden hang igjen, tenkte ingen på å utsette feiringen. Alle trengte å synge og danse litt. På toppen av det hele fortalte ryktene at det var planlagt et kjempestort fyrverkeri på Grønnsletten – hvis bare den første av årets tuskhandlere ankom i tide. Det var ti år siden forrige fyrverkeri, og det snakket man fremdeles om.

Vertshuset Vinkilden lå i den østlige enden av Grønnsletten, rett ved Vognbroen. Første etasje var i elvestein, skjønt noen sa at steinene i den eldre grunnmuren var brutt i fjellene. Den hvitkalkede etasjen over – der Brandelwyn al’Vere, vertshusholder og landsbyens borgermester de siste tyve årene, bodde i den bakre delen sammen med kona og døtrene – stakk ut over første etasje hele veien rundt huset. Røde takstein, det eneste taket i sitt slag i landsbyen, glitret i det svake sollyset, og røyken steg fra tre av vertshusets høye piper, tolv i alt.

På sørsiden av vertshuset, vendt bort fra kilden, lå restene av et mye større fundament i stein, som en gang hadde vært en del av vertshuset – i det minste hevdet folk det. En stor eik vokste i midten av ruinene, med tredve alens omkrets på stammen og mannstykke greiner. Om sommeren dekket Bran al’Vere bord og benker under greiner med skyggefullt løv, og der kunne folk nyte et beger og en sval bris mens de småpratet eller kanskje stilte opp brikkene til et slag steinbrett.

«Her er vi, gutt.» Tam strakte seg etter seletøyet, men hoppen stoppet av seg selv foran vertshuset før han rørte ved læret. «Hun kjenner veien bedre enn meg,» klukklo han.

Da knirkingen fra kjerreakselen stilnet, dukket Bran al’Vere opp i døren. Som vanlig beveget han seg mye lettere enn man ville ha trodd om en mann med et slikt omfang, nesten det dobbelte av noen annen landsbyboer. Det runde ansiktet med den sparsomme grå panneluggen sprakk opp i et smil. Vertshusholderen gikk i skjorteermene til tross for kulden og hadde et kritthvitt forkle om livet. En sølvmedaljong formet som en skålvekt hang på brystet.

Medaljongen var et symbol på borgermesterens stilling, sammen med skålvekten i naturlig størrelse som ble brukt til å veie myntene til handelsmenn fra Baerlon som kom for å kjøpe ull og tobakk. Bran gikk bare med medaljongen når han hadde med handelsmenn å gjøre og under festivaler, gjestebud og giftermål. Han hadde tatt den på seg en dag for tidlig, men denne natten var Vinternatt, natten før Bel Tine, da alle ville besøke hverandre hele natten igjennom mens de utvekslet små gaver og fikk en matbit og en liten tår i hvert hus. Etter denne vinteren, tenkte Rand, synes han vel at Vinternatt er god nok unnskyldning til ikke å vente helt til i morgen.

«Tam,» buldret borgermesteren mens han hastet mot dem. «Må Lyset skinne på meg, det var godt endelig å se deg igjen. Og du, Rand. Hvordan har du det, gutten min?»

«Bare bra, mester al’Vere,» svarte Rand. «Og du, mester?» Men Bran hadde allerede vendt seg mot Tam igjen.

«Jeg hadde nesten begynt å tro at du ikke ville levere brandy til meg i år. Du har aldri drøyd så lenge før.»

«Jeg har liten lyst til å forlate gården i disse tider, Bran,» sa Tam. «Ikke med ulvene slik de er. Og været.»

Bran buldret: «Jeg skulle ønske noen ville snakke om noe annet enn været. Alle klager, og folk som burde vite bedre, venter at jeg skal ordne det. Jeg har nettopp brukt en halv time på å forklare madam al’Donel at jeg ikke kan gjøre noe med storkene. Og hva i all verden ventet hun jeg skulle gjøre … ?» Han ristet på hodet.

«Det varsler ille,» sa en skurrende stemme, «når ingen storker hekker på takene under Bel Tine.» Cenn Buie, knudret og mørk som en gammel rot, trasket opp til Tam og Bran og lente seg til en stav som var like lang og knudrete som han selv. Han forsøkte å sikte på begge to med et kulerundt øye. «Det er verre ting i vente, merk mine ord.»

«Er du blitt sannsiger siden du tolker tegn?» spurte Tam tørt. «Eller lytter du til vinden, som Den Kloke? Vind er det såvisst nok av, og noen vinder oppstår ikke langt herfra.»

«Spott hvis du vil,» mumlet Cenn, «men hvis det ikke snart tiner nok til at avlingen kan spire, vil mer enn én jordkjeller stå tom før vi kan begynne å høste. Neste vinter kan ulver og ravner være de eneste levende vesener ved Tvillingelvene. Hvis det i det hele tatt er snakk om neste vinter. Kanskje det fremdeles er denne vinteren.»

«Hva i all verden skal det bety?» spurte Bran skarpt.

Cenn ga dem et surt blikk. «Jeg har lite godt å si om Nynaeve al’Meara. Du vet det. For det første er hun for ung til – samme kan det være. Kvinnenes Krets tar det ille opp hvis Landsbyrådet så mye som snakker om deres saker, selv om de blander seg opp i våre når de finner det for godt, noe de gjør nesten hele tiden, eller slik virker det i hvert fall –»

«Cenn,» spurte Tam, «er det en mening bak alt dette?»

«Dette er meningen, al’Thor. Spør Den Kloke når vinteren vil ta slutt, og hun bare går sin vei. Kanskje hun ikke vil fortelle oss hva vinden hvisker. Kanskje hun hører at vinteren aldri vil ta slutt. Kanskje vinteren vil fortsette å være vinter helt til Hjulet dreier og denne Alderen opphører. Det er min mening.»

«Kanskje sauer kommer til å fly,» svarte Tam, og Bran løftet hendene.

«Lyset beskytte meg mot tomsinger. Du sitter i Landsbyrådet, Cenn, og nå sprer du slikt Coplin-snakk. Vel, nå skal du høre på meg. Vi har nok problemer om ikke …»

Et raskt napp i Rands erme og en lavmælt stemme, beregnet bare for hans øre, avledet oppmerksomheen fra de eldre mennenes samtale. «Kom igjen, Rand, mens de krangler. Før de setter deg i arbeid.»

Rand kikket ned, og måtte smile. Matt Cauthon lignet på en krumbøyd stork der han krøp sammen ved siden av kjerra for at Tam og Bran og Cenn ikke skulle se ham.

Som vanlig glitret Matts brune øyne skøyeraktig: «Dav og jeg fanget en storing av en grevling, sur og grinete over å ha blitt slept ut av hiet sitt. Vi har tenkt å slippe den løs på Grønnsletten og se på mens jentene flykter.»

Rand smilte bredere, skjønt det hørtes ikke like morsomt ut som det ville gjort for ett eller to år siden, men Matt ble visst aldri voksen. Han skottet raskt mot faren – mennene stakk fremdeles hodene sammen, og alle tre snakket samtidig – og senket stemmen: «Jeg lovet å lesse av sideren. Men jeg kan treffe deg senere.»

Matt himlet med øynene. «Lempe tønner! Brenne meg, jeg ville heller spille steinbrett med lillesøster. Vel, jeg vet om bedre ting enn grevlinger. Vi har fremmede ved Tvillingelvene. Forrige kvelden –»

Et øyeblikk holdt Rand pusten. «En mann til hest?» spurte han spent. «En mann i svart kappe på en svart hest? Og kappen rører seg ikke i vinden?»

Matt svelget gliset sitt, og stemmen sank til en hes hvisken. «Du så ham også? Jeg trodde jeg var den eneste. Ikke le, Rand, men han skremte meg.»

«Jeg ler ikke. Han skremte meg også. Jeg kunne ha sverget på at han hatet meg, at han ville drepe meg.» Rand skalv. Helt til denne dagen hadde han aldri tenkt seg at noen ville drepe ham, virkelig ønsket å drepe ham. Slikt skjedde rett og slett ikke i Tvillingelvene. En nevekamp, kanskje, eller en brytekamp, men ikke manndrap.

«Jeg merket ikke noe hat, Rand, men han var skremmende nok likevel. Han bare satt på en hest og så på meg rett utenfor landsbyen, men jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Jeg så bort, bare et øyeblikk – det var ikke lett, skal jeg si deg – og da jeg så dit igjen, var han borte. Blod og aske! Tre dager har gått, og jeg greier ikke la være å tenke på ham. Jeg ser meg stadig over skulderen.» Matts forsøk på å le ble et host. «Underlig hvordan man blir påvirket av redsel. Du tenker rare tanker. Jeg trodde faktisk – bare et øyeblikk, vel å merke – at det kunne være Den Mørkeste.» Han forsøkte seg på en ny latter, men denne gangen fikk han ikke frem noen lyd i det hele tatt.

Rand trakk pusten dypt. Like mye for å minne seg selv på det som av andre grunner, ramset han opp: «Den Mørkeste og alle De Fortapte er bundet i Shayol Ghul, hinsides Pestlandet, bundet av Skaperen ved Skapelsens øyeblikk, bundet til tidens ende. Skaperens hånd beskytter verden, og Lyset skinner på oss alle.» Han trakk pusten dypt igjen, før han fortsatte: «Og dessuten, hvis han var fri, hvorfor skulle Nattens Hyrde komme til Tvillingelvene for å se på bondegutter?»

«Jeg vet ikke. Men jeg vet at rytteren var… ond. Ikke le. Jeg kan sverge på det. Kanskje det var Dragen.»

«Du er full av lystige tanker i dag, ikke sant?» mumlet Rand. «Du er verre enn Cenn.»

«Mor sa alltid at De Fortapte ville komme for å hente meg hvis jeg ikke tok meg sammen. Hvis jeg noensinne har sett noen som ligner på Ishamael, eller Aginor, var det ham.»

«Alle mødre skremmer ungene med De Fortapte,» sa Rand tørt, «men de fleste vokser det av seg. Hvorfor ikke en Skygger når du først er i gang?»

Matt glodde på ham. «Jeg har ikke vært så redd siden … Nei, jeg har aldri vært så redd, og jeg har ikke noe imot å innrømme det.»

«Ikke jeg heller. Far trodde jeg skvatt på grunn av skyggene under trærne.»

Matt nikket dystert og lente seg mot kjerrehjulet. «Det samme med pappa. Jeg fortalte det til Dav og Elam Dowtry. Siden har de holdt utkikk som hauker, men de har ikke sett noe. Nå tror Elam at jeg forsøkte å narre ham. Dav tror det er en eller annen som har lusket seg ned fra Tarenferjen – en sauestjeler, eller en kyllingtyv. En kyllingtyv!» Han tidde fornærmet.

«Det er sannsynligvis bare tåpeligheter alt sammen,» sa Rand til slutt. «Kanskje han bare var ute etter å stjele sauer.» Han forsøkte å se det for seg, men det var som å la en ulv ligge som en katt foran et musehull.

«Vel, jeg likte ikke blikket hans. Og det gjorde ikke du heller, hvis jeg skal dømme etter hvordan du skvatt i sted. Vi burde fortelle det til noen.»

«Vi har allerede gjort det, Matt, begge to, og de trodde oss ikke. Kan du forestille deg hvordan det ville bli å prøve å overbevise mester al’Vere om denne fyren, uten å vise ham frem? Han ville sende oss av gårde til Nynaeve for å se om vi var syke.»

«Det er to av oss nå. Ingen vil tro at det er noe vi begge har innbilt oss.»

Rand klødde seg i hodet og lurte på hva han skulle si. Matt hadde litt av et rykte i landsbyen. Det var ikke mange som hadde sluppet unna narrestrekene hans. Nå dukket navnet hans opp bare en klessnor røk eller en løs salgjord sendte en bonde i bakken. Matt behøvde ikke engang befinne seg i nærheten. Hans støtte kunne skade mer enn hjelpe.

Etter et øyeblikk sa Rand: «Din far ville tro at du hadde fått meg til å dikte det opp. Og min far, han …» Han kikket over kjerra, mot Tam og Bran og Cenn, og oppdaget at han stirret rett inn i farens øyne. Borgermesteren belærte fremdeles Cenn, som hørte etter i furten taushet.

«God morgen, Mattrim,» sa Tam muntert og løftet en tønne opp på kanten av kjerra. «Jeg ser du har kommet for å hjelpe Rand med å lesse av sideren. Flink gutt.»

Matt kom seg på beina og begynte å rygge. «God morgen til deg, mester al’Thor. Og til deg, mester al’Vere. Og mester Buie. Måtte Lyset skinne på dere. Pappa sendte meg for å –»

«Det gjorde han sikkert,» sa Tam. «Og siden du er en gutt som utfører dine plikter med det samme, er du sikkert allerede ferdig. Vel, jo raskere dere to får sideren ned i kjelleren, jo raskere kan dere gå og se på barden.»

«Barden!» utbrøt Matt og bråstoppet, samtidig som Rand spurte: «Når kommer han hit?»

Rand kunne bare huske to barder som hadde kommet til Tvillingelvene, og den ene gangen hadde han vært så liten at han måtte sitte på skuldrene til Tam for å se. Å ha en barde der under Bel Tine, med harpen og fløyten og fortellingene og alt sammen … Emondsmark ville snakke om denne festivalen om ti år, selv om det ikke ble noe fyrverkeri.

«Tåpeligheter,» murret Cenn, men han tidde da han fikk et blikk fra Bran, et blikk med hele vekten av borgermesterens embete bak.

Tam lente seg til kjerra, med brandyfatet som støtte for albuen. «Det er riktig, en barde, og han er allerede her. Ifølge mester al’Vere har han nettopp tatt inn på et rom i vertshuset.»

«Ankom midt på natten, gjorde han.» Vertshusholderen ristet misbilligende på hodet. «Dundret på inngangsdøren til han vekket hele familien. Hadde det ikke vært for festivalen, ville jeg bedt ham sette hesten i stallen selv og sove sammen med den, barde eller ikke. Tenk å komme midt på natten på den måten.»

Rand sperret opp øynene. Ingen fartet utenfor landsbyen om natten, ikke i disse tider, og i hvert fall ikke alene. Taktekkeren mumlet i skjegget, for lavt til at Rand kunne oppfatte mer enn ord som «galning» og «ikke riktig klok».

«Han bruker ikke svart kappe?» spurte Matt med ett.

Bran lo så magen disset. «Svart! Kappen hans er som kappen til enhver barde jeg har sett. Mer lapper enn kappe, og mer fargerik enn du kan tenke deg.»

Rand overrasket seg selv med å le høyt, en latter av ren lettelse. Den fryktinngytende svarte rytteren som barde var en latterlig tanke, men … Flau slo han hånden for munnen.

«Der ser du, Tam,» sa Bran. «Det har vært altfor lite latter her i landsbyen siden vinteren kom. Nå er selv kappen til en barde nok til at vi ler. Bare dét er verdt utgiftene med å få ham hentet fra Baerlon.»

«Si hva du vil,» sa Cenn brått med høy stemme. «Jeg sier likevel at det er tåpelig sløseri med penger. Og dette fyrverkeriet dere har insistert på å bestille.»

«Så det skal bli fyrverkeri,» sa Matt, men Cenn fortsatte uanfektet.

«Det skulle ha kommet for en måned siden med årets første tuskhandler, men det har ikke kommet noen tuskhandler, har det vel? Hva i all verden skal vi gjøre hvis han ikke er her innen i morgen? Utsette festivalen til han kommer? Om han i det hele tatt har det med, da.»

«Cenn» – Tam sukket – «det er like mye tillit i deg som i en ferjemann fra Taren.»

«Hvor er han da? Fortell meg det, al’Thor.»

«Hvorfor fortalte dere det ikke til oss?» spurte Matt krenket. «Hele landsbyen ville hatt det like morsomt med ventingen som med barden. Iallfall nesten. Dere kan jo se hvor opptatt alle har vært bare av ryktet om fyrverkeri.»

«Jeg vet det,» svarte Bran med et sideblikk på taktekkeren. «Og hvis jeg visste med sikkerhet hvordan ryktet oppsto … Hvis jeg for eksempel visste at enkelte hadde klaget høylytt over hvor dyrt det ville bli, når det hele skulle være en hemmelighet…»

Cenn kremtet. «Knoklene mine er for gamle for denne vinden. Hvis dere ikke har noe imot det, går jeg og ser om ikke madam al’Vere vil lunke litt vin til meg så jeg får kulden ut av kroppen. Farvel borgermester. Farvel Al’Thor.» Han var på vei mot inngangen til vertshuset før han hadde snakket ferdig. Bran sukket da døren lukket seg etter ham.

«Av og til tror jeg Nynaeve har rett i… Vel, det er ikke viktig nå. Dere unge karer må tenke dere om et øyeblikk. Alle er oppspilt av tanken på fyrverkeriet, og enda er det bare et rykte. Tenk på hvordan de vil føle det hvis tuskhandleren ikke dukker opp i tide, sånn som de har gledet seg. Og hvis det dårlige været fortsetter, kan ingen vite når han kommer. Og tanken på en barde ville fått dem femti ganger så oppspilt.»

«Og de ville hatt det femti ganger verre hvis han ikke hadde kommet,» sa Rand sakte. «Selv ikke Bel Tine kunne fått dem i bedre humør.»

«Du har et godt hode på skuldrene når du bare velger å bruke det,» sa Bran. «En dag kommer han til å overta din plass i Landsbyrådet, Tam. Merk mine ord. Allerede nå ville han ikke gjøre stort dårligere jobb enn en viss mann jeg kunne nevne.»

«Ikke noe av dette lesser av kjerra,» sa Tam energisk, mens han langet det første brandyfatet til borgermesteren. «Jeg vil sitte foran ilden med en pipe og et krus av det gode ølet ditt.» Han vippet det andre brandyfatet opp på skulderen. «Jeg er sikker på at Rand vil takke deg for hjelpen, Mattrim. Husk, jo før sideren er i kjelleren …»

Mens Tam og Bran forsvant inn i vertshuset, så Rand på vennen. «Du trenger ikke hjelpe til. Dav kommer ikke til å holde på grevlingen stort lenger.»

«Åh, hvorfor ikke?» sa Matt resignert. «Som pappaen din sa, jo før den er i kjelleren …» Han løftet en av tønnene med begge armene og småløp mot vertshuset. «Kanskje Egwene er i nærheten. Og det er morsommere å se deg stirre på henne som en svimeslått okse enn det er med denne grevlingen.»

Rand var i ferd med å legge buen og pilekoggeret bak i kjerra, men ble stående stille. Han hadde greid å fortrenge Egwene. Bare dét var uvanlig. Men hun var nok et eller annet sted i nærheten av vertshuset. Det var ikke store muligheter til å unngå henne. Og det var selvfølgelig flere uker siden han hadde sett henne.

«Vel?» ropte Matt fra vertshuset. «Jeg sa ikke at jeg ville gjøre alt arbeidet alene. Du sitter ikke i Landsbyrådet ennå.»

Med et rykk grep Rand en tønne og fulgte etter. Kanskje hun ikke var her i det hele tatt. Av en eller annen merkelig grunn fikk ikke den tanken ham til å føle seg noe bedre.

Загрузка...