KAPITTEL 46 Fal Dara

Landet rundt Veiporten var bølgende, skogkledde åser, men bortsett fra porten fantes det ikke tegn til Ogurenes lund. De fleste trærne var grå skjeletter som strakte klørne mot himmelen. Det var færre eviggrønne trær i skogene enn Rand var vant til, og av de få trærne var mange dekket med døde brune nåler eller blader. Loial sa ikke noe, men ristet trist på hodet.

«Like dødt som Askeslettene,» sa Nynaeve og rynket pannen. Egwene trakk kappen om seg og skalv.

«I det minste er vi ute,» sa Perrin, og Matt la til: «Ute hvor?» «Shienar,» fortalte Lan. «Vi er i Grenselandene.» Et anstrøk i den harde stemmen sa at han var hjemme. Nesten.

Rand trakk kappen tettere om seg mot vinden. Grenselandene. Da var Pestlandet ikke langt unna. Pestlandet. Verdensøyet. Og det de hadde kommet for å gjøre.

«Vi er i nærheten av Fal Dara,» sa Moiraine. «Bare en fjerding eller to borte.» Over tretoppene, mot nord og øst, reiste tårn seg mørke mot morgenhimmelen. Tårnene forsvant ofte mellom åsene og skogene, men dukket opp igjen når følget red over høye åser.

Rand la merke til splintrede trær som kunne vært truffet av lyn. «Kulden,» svarte Lan da han spurte. «Noen ganger er vinteren så kald her at sevjen fryser og trærne sprekker. Om nettene kan du høre dem knatre som fyrverkeri, og luften er så skarp at du skulle tro den også kunne sprenges i stykker. I vinter hendte det oftere enn vanlig.»

Rand ristet på hodet. Trær som sprakk? Og det var en vanlig vinter. Hvordan kunne denne vinteren ha vært? Det kunne han ikke forestille seg.

«Hvem sier vinteren er over?» spurte Matt mens tennene klapret i munnen på ham.

«Dette er en fin vår, sauegjeter,» sa Lan. «En fm vår å være i live. Men hvis du vil ha varme, vel, det er varmt i Pestlandet.»

Matt mumlet lavt: «Blod og aske. Blod og pokkers aske!» Rand hørte ham nesten ikke, men det lød som det kom fra hjertet.

Etter hvert passerte de noen gårder, men selv om det var tid for middagslaging, steg det ingen røyk fra de høye steinpipene. Det fantes hverken folk eller buskap på jordene, men en gang i blant så de en plog eller lastevogn stå forlatt som om eieren ville være tilbake hvert øyeblikk.

På tunet til en bondegård i nærheten av veien hakket en enslig høne i jorden. En låvedør svingte i vinden, og den andre hang skjevt etter det øverste hengselet. De høye husene med spisse møner og spontak som rakk nesten ned til bakken, så stille og forlatte ut. For en fra Tvillingelvene virket de underlige. Ingen hunder kom ut for å bjeffe på dem. En ljå lå midt på tunet utenfor låven, og veltede bøtter lå i en haug ved siden av brønnen.

Moiraine så bekymret på gårdsbygningen da de red forbi. Hun løftet Aldiebs tømmer, og den hvite hoppen økte farten.

Emondsmarkingene klynget seg sammen rundt Loial litt bak Aes Sedaien og Vokteren. Rand ristet på hodet. Han kunne ikke forestille seg at noe ville gro her. Men han kunne heller ikke forestille seg Veiene. Selv nå da han var ferdig med dem, kunne han ikke det.

«Jeg tror ikke hun hadde ventet seg dette,» sa Nynaeve stille. Hun gjorde en bevegelse som omfattet alle de forlatte gårdene de hadde sett.

«Hvor er de dratt, alle sammen?» sa Egwene. «Hvorfor? De kan ikke ha vært borte særlig lenge.»

«Hvordan kan du si det?» spurte Matt. «Slik låvedøren så ut, kan de ha vært borte hele vinteren.» Både Nynaeve og Egwene så på ham som om han var en tomsing.

«Gardinene i vinduene,» sa Egwene tålmodig. «De er for lette til å være vintergardiner, selv her. Så kaldt som det er her, ville ingen kvinne hatt dem oppe i mer enn en uke eller to, kanskje mindre.» Den Kloke nikket.

«Gardiner,» klukket Perrin. Han tørket øyeblikkelig smilet av ansiktet da de to kvinnene hevet øyebrynene. «Joda, jeg er enig med dere. Den lille rusten på ljåen viser at den ikke har ligget ute mer enn en uke. Du burde ha sett det, Matt, selv om du overså gardinene.»

Rand kastet et sideblikk på Perrin og prøvde å ikke glo på ham. Han hadde skarpere øyne enn Perrin – de hadde i hvert fall vært det når de jaktet på kaniner sammen – men han hadde ikke sett ljåen tydelig nok til å kunne skjelne noe rust.

«Jeg bryr meg egentlig ikke om hvor de dro,» murret Matt. «Jeg har bare lyst til å finne et sted med varme. Snart.»

«Men hvor dro de?» mumlet Rand lavt. Pestlandet var ikke langt herfra. Pestlandet, hvor alle Skyggerne og Trollokene var, de som ikke var i Andor på jakt etter dem. Pestlandet, som de var på vei mot.

Han hevet stemmen så han kunne høres av de som var i nærheten. «Nynaeve, kanskje du og Egwene ikke behøver dra til Øyet sammen med oss.» De to kvinnene så på ham som om han snakket labbelensk, men med Pestlandet så nær måtte han gjøre et siste forsøk. «Kanskje det er nok at dere bare er i nærheten. Moiraine sa ikke at dere måtte bli med. Eller du, Loial. Dere kan bli igjen i Fal Dara. Til vi kommer tilbake. Eller dere kan dra mot Tar Valon. Kanskje dere finner noen kjøpmannsvogner, og jeg vedder på at Moiraine vil leie en vogn til dere. Vi kan møtes i Tar Valon når alt er over.»

«Ta’veren.» Loials sukk rumlet som torden i det fjerne. «Du bringer liv og røre med deg, Rand al’Thor, du og vennene dine. Din skjebne bestemmer vår.» Oguren trakk på skuldrene, og plutselig smilte han bredt. «Dessuten vil det å møte Den Grønne Mannen virkelig være noe. Gamle Haman snakker alltid om hvordan han møtte Den Grønne Mannen, og det gjør min far også og flesteparten av De Gamle.»

«Så mange?» sa Perrin. «Historiene sier at Den Grønne Mannen er vanskelig å finne, og ingen finner ham to ganger.»

«Nei, ikke to ganger,» sa Loial enig. «Men jeg har aldri møtt ham, og det har heller ikke dere. Det virker ikke som han unngår Ogurer på samme måte som han gjør med mennesker. Han vet så mye om trær. Selv Tresangene.»

Rand sa: «Jeg mente bare å si –»

Den Kloke avbrøt ham. «Hun sier at Egwene og jeg også er en del av Mønsteret. Vevd inn sammen med dere tre. Hvis en kan tro henne, er det noe med måten dette stykket av Mønsteret er vevd på, som kan stoppe Den Mørkeste. Og jeg er redd jeg tror henne; altfor mye har skjedd til at jeg kan gjøre noe annet. Men hva vil Egwene og jeg forandre ved Mønsteret hvis vi drar vår vei?»

«Jeg forsøkte bare å –»

Igjen avbrøt Nynaeve ham skarpt. «Jeg vet hva du forsøkte å gjøre.» Hun så på ham til han begynte å flytte nervøst på seg i salen; så ble ansiktet mildere. «Jeg vet hva du forsøkte å gjøre, Rand. Jeg liker ikke Aes Sedaier særlig godt, og denne her minst av alle, tror jeg. Enda mindre liker jeg tanken på å dra til Pestlandet, men minst av alt liker jeg Alle Løgners Far. Hvis dere gutter… dere menn kan gjøre det dere må når dere egentlig vil gjøre nesten hva som helst annet, hvorfor tror dere at jeg vil være dårligere? Eller Egwene?» Det virket ikke som hun ventet noe svar. Hun samlet tømmene og så bekymret på Aes Sedaien lenger fremme. «Jeg lurer på om vi snart når dette Fal Dara-stedet. Eller venter hun vi skal tilbringe natten ute i dette her?»

Da hun travet frem mot Moiraine, sa Matt: «Hun kalte oss menn. Det er ikke lenge siden hun sa vi ikke burde sluppet taket i mammas skjørtekanter. Nå kaller hun oss menn.»

«Du burde likevel ikke sluppet taket i din mors skjørtekanter,» sa Egwene, men Rand trodde ikke det var alvorlig ment. Hun førte Bela nærmere hans rødbrune hest og senket stemmen så ingen av de andre kunne høre noe, selv om Matt iallfall prøvde. «Jeg bare danset med Aram, Rand,» sa hun sakte uten å se på ham. «Du bebreider meg vel ikke for å ha danset med noen jeg aldri kommer til å se igjen?»

«Nei,» sa han til henne. Hva hadde fått henne til å nevne dette nå? «Selvfølgelig ikke.» Men plutselig husket han noe Min hadde sagt i Baerlon, det virket som det var hundre år siden. Hun blir aldri din, og du aldri hennes. Ikke på den måten dere begge ønsker.

Byen Fal Dara var bygd på åser som hevet seg over landet rundt. Den var ikke på langt nær så stor som Caemlyn, men bymuren var like høy. Fra muren og en halvfjerding utover var jorden ryddet for alt som var høyere enn gress, og selv det var skåret kort. Ingenting kunne nærme seg uten å bli sett fra et av de mange høye tårnene med plankegjerde på toppen. Mens Caemlyns murer hadde noe vakkert over seg, virket det som Fal Daras byggherrer ikke hadde brydd seg om hva man syntes om murene deres. De grå, urokkelige steinene kunngjorde tydelig at de eksisterte for bare ett eneste formål: å holde fienden ute. Vimplene på toppen av plankegjerdene smalt i vinden, og fikk Shienars Svarte Hauk til å se ut som den stupte ned og fløy langs murene.

Lan kastet tilbake hetten på kappen tross kulden, og gjorde tegn til de andre om å gjøre det samme. Moiraine hadde allerede slått ned sin hette. «Det er loven i Shienar,» sa Vokteren. «I alle Grenselandene. Ingen får skjule ansiktet innenfor murene til en by.»

«Er alle så pene å se på?» lo Matt.

«En Halvmann kan ikke skjule seg med ansiktet synlig,» sa Vokteren med uttrykksløs stemme.

Smilet ble borte fra ansiktet til Rand. Raskt dyttet Matt hetten tilbake.

De høye, jernkledde portene sto åpne, men et dusin væpnede menn holdt vakt i gyllengule våpenkjoler merket med Den Svarte Hauken. Hjaltene på de lange sverdene de bar på ryggen, stakk opp over skuldrene, og alle hadde slagsverd eller stridsklubbe eller øks hengende ved hoften. Hestene deres sto tjoret like ved, og så groteske ut på grunn av stålpanserne som dekket bringene og nakkene og hodene, med lanser mot stigbøylene, og alle klare til å bli ridd ut på et øyeblikk. Vaktene gjorde ikke mine til å stoppe Lan og Moiraine og de andre. I stedet vinket de og ropte fornøyd.

«Dai Shan!» ropte en og ristet en knyttneve i en stålhanske over hodet da de red forbi. «Dai Shan!»

Andre ropte: «Ære være Steinbyggerne!» og «Kiserai ti Wansho!» Loial så overrasket ut; så revnet ansiktet i et bredt smil og han vinket til vaktene.

En mann løp ved siden av Lans hest et stykke, uhemmet av panser-brynjen og våpnene. «Vil Den Gylne Tranen fly igjen, Dai Shan?»

«Fred, Ragan,» var alt Vokteren sa, og mannen sakket akterut. Lan vinket tilbake til vaktene, men plutselig var ansiktet enda hardere.

Rand rynket pannen bekymret mens de red gjennom brolagte gater som var tettpakket med vogner og mennesker. Fal Dara var fylt til bristepunktet, men folk her lignet ikke de ivrige mengdene i Caemlyn som nøt det storslagne ved byen selv når de kranglet, og heller ikke den myldrende trengselen i Baerlon. Her var de stuet sammen tett i tett, og de betraktet følget som red forbi med blytunge øyne og uttrykksløse ansikter. På kjerrer og vogner som sperret smugene og halve gaten, var det stablet hauger av møbler og løsøre og utskårne kister som var så fullstappede at klærne veltet ut. På toppen av haugene satt barna. Voksne hadde ungene der de kunne holde øye med dem, og lot dem ikke engang løpe rundt for å leke. Barna var enda tausere enn de eldre, og øynene var større og blikket mer plaget. Kriker og kroker mellom vognene var fylt av raggete kyr og svartflekkete griser i provisoriske innhegninger. Sprinkelkasser med kyllinger og ender og gjess veide opp for menneskenes taushet. Nå forsto han hvor alle bøndene var blitt av.

Midt i byen lå en borg, en massiv stor steinbygning på toppen av den høyeste åsen, og Lan førte dem opp dit. En tørr vollgrav, bred og dyp, omkranset borgmuren. Bunnen av vollgraven var en skog av stålspiker, mannshøye og skarpe som eggen på en barberkniv. Et sted hvor man kunne holde stand hvis resten av byen falt. Fra en av tårnportene ropte en panserkledd mann ned til dem: «Velkommen, Dai Shan.» En annen ropte innover i borgen: «Den Gylne Tranen! Den Gylne Tranen!»

Hovene trommet mot det tunge tømmeret i den senkede vindebroen da de krysset vollgraven og red under de spisse taggene i fallgitteret. Da de hadde kommet gjennom porten, svingte Lan seg ut av salen og ledet Mandarb videre, mens han gjorde tegn til de andre om å stige av.

Den første borggården var stor og firkantet og brolagt med store steinblokker. Den var omgitt av tårn og brystvern som var like kraftige som de som sto utenfor murene. Stor som den var, virket borggården like overfylt og urolig som gatene utenfor, skjønt det hersket en slags orden i mengden her. Overalt var det panserkledde menn og panserkledde hester. Hammere klang i et halvt dusin smier, og store blåsebelger som ble pumpet av to menn i lærforklær, fikk flammene til å brøle i essene. En jevn strøm av gutter sprang med nysmidde hestesko for hovslagerne. Pilmakere festet styrefjær på piler, og hver gang en kurv var full, ble den snappet bort og byttet ut med en tom.

Ivrige, smilende stallkarer i svart og gyllen livré kom løpende til. Raskt løsnet Rand eiendelene sine fra salen og ga den rødbrune hesten til en av stallkarene. En mann i panserbrynje og skinnklær bukket høytidelig. Over rustningen hadde han en lysegul kappe med røde kanter og Den Svarte Hauken på brystet, og under hadde han en gul våpenkjole merket med en grå ugle. Mannen hadde ingen hjelm på seg og var barhodet i ordets rette forstand, for skallen var barbert, bortsett fra en hårdusk som var bundet sammen på toppen med et lærbånd. «Det er lenge sist, Moiraine Sedai. Godt å se deg, Dai Shan. Veldig godt.» Han bukket igjen, til Loial, og mumlet: «Ære være Steinbyggerne. Kiserai ti Wansho.»

«Jeg er uverdig,» svarte Loial høytidelig, «og vårt verk var lite. Tsingi ma choba.»

«Du ærer oss, Steinbygger,» sa mannen. «Kiserai ti Wansho.» Han vendte seg mot Lan igjen. «Bud ble sendt til Fyrst Agelmar, Dai Shan, straks vi så deg komme. Han venter på deg. Hvis det passer nå … ? Denne veien.»

De fulgte ham inn i borgen, gjennom trekkfulle ganger hvor det hang fargerike gobeliner og lange silketepper med scener fra slag og jaktturer. Mannen fortsatte: «Jeg er glad budet nådde deg, Dai Shan. Vil du heise Den Gylne Tranens banner igjen?» Gangene var nakne, bortsett fra veggteppene, og selv på dem var færrest mulig skikkelser med færrest mulig linjer, men de hadde strålende farger.

«Er det virkelig så ille som det ser ut, Ingtar?» spurte Lan stille. Rand lurte på om hans egne ører rykket slik som Loials.

Mannens hårknute vippet opp og ned da han ristet på hodet, men han nølte før han tok på seg et smil. «Ting er aldri så ille som de ser ut, Dai Shan. Litt verre enn vanlig i år, det er alt. Angrepene fortsatte gjennom vinteren, selv når den var som hardest. Men herjingen var ikke verre enn langs resten av grensen. De kommer fortsatt om natten, men hva kan man ellers vente om våren, hvis dette kan kalles vår. Speidere vi sender til Pestlandet – de som kommer tilbake – melder om nye Trollok-leire. Stadig nye Trollok-leire. Men vi skal møte dem i Tarwins Kløft, Dai Shan, og slå dem tilbake som vi alltid har gjort.»

«Selvfølgelig,» sa Lan, men han hørtes ikke sikker ut.

Ingtars smil glapp, men kom raskt tilbake. I taushet viste han dem inn i Fyrst Agelmars arbeidsrom; så erklærte han at pliktene kalte og forlot dem.

Det var et rom som tjente en hensikt i like stor grad som resten av borgen, med skyteskår i ytterveggen og en tung slå for den kraftige døren, som også hadde skyteskår og var forsterket med jernbånd. Bare et billedteppe hang her. Det dekket en hel vegg, og viste menn kledd i Fal Daras rustninger som kjempet mot Myrddraaler og Trolloker i et fjellpass.

Et bord, en kiste og noen få stoler var de eneste møblene, men det hang to stativer på veggen, og de fanget blikket til Rand like mye som billedteppet. I det ene hang et tohåndssverd som var lengre enn en mann, et mer vanlig slagsverd, og under dem en stridsklubbe med pigger og et langt, drageformet skjold med tre rever. En komplett montert rustning hang fra det andre stativet. Hjelm med fjærbusk og visir over en dobbel hette av stålringer. Ringbrynje med splitter for ridning. Underskjorte av lær, blankslitt av bruk. Brystplate, stålhansker, kopper til knær og albuer, halvplater til skuldre, armer og bein. Selv her i hjertet av borgen virket det som våpen og rustninger kunne tas i bruk på et øyeblikks varsel. I likhet med møblene var de dekorert med gull i enkle, strenge mønstre.

Da de kom inn, reiste Agelmar seg og kom rundt bordet som fløt av kart og stabler med papir og blekkhus med penner. Ved første øyekast virket han for fredelig for rommet i sine myke lærstøvler og blå fløyelskappe med høy, bred krage. Ved neste blikk fikk Rand imidlertid et annet inntrykk. Som alle krigsmenn i Fal Dara hadde Agelmar glattraket skalle bortsett fra en kritthvit hårdusk øverst. Ansiktet var like hardt som Lans; de eneste furene var rynker i øyekrokene, og øynene var som brune steiner, skjønt de smilte nå.

«Fred. Det er godt å se deg, Dai Shan,» sa Fyrsten av Fal Dara. «Og kanskje enda mer deg, Moiraine Sedai. Ditt nærvær varmer meg, Aes Sedai.»

«Ninte calichniye no domashita, Agelmar Dai Shan,» svarte Moiraine høytidelig, men noe ved stemmen røpet at de var gamle venner. «Din velkomst varmer meg, Fyrst Agelmar.»

«Kodome calichniye ga ni Aes Sedai hei. Her vil en Aes Sedai alltid være velkommen.» Han snudde seg mot Loial. «Du er langt fra lønnhagen, Ogur, men du beærer Fal Dara. Evig ære til Steinbyggerne. Kiserai ti Wansho hei.»

«Jeg er uverdig,» sa Loial med et bukk. «Det er du som ærer meg.» Han så på de nakne steinveggene, og det virket som han kjempet med seg selv. Rand var glad for at Oguren greide å holde kommentarene sine for seg selv.

Tjenere i svart og gull dukket opp på lydløse, tøffelkledde føtter. Noen brakte dampende varme kluter på sølvfat for at de skulle tørke støvet av ansikt og hender. Andre kom med varm kryddervin og sølvskåler med tørkede plommer og aprikoser. Fyrst Agelmar ga ordre til at bad og rom skulle gjøres i stand.

«En lang reise fra Tar Valon,» sa han. «Dere må være trette.»

«En kort reise den ruten vi tok,» fortalte Lan ham, «men mer slitsom enn den lange veien.»

Agelmar så forvirret ut da Vokteren ikke sa noe mer, men sa bare: «Noen dagers hvile vil få dere i god form.»

«Jeg ber bare om en natts ly, Fyrst Agelmar,» sa Moiraine, «for oss og for hestene. Og nye forsyninger i morgen tidlig, hvis du har noe å avse. Jeg er redd vi må dra tidlig herfra.»

Agelmar rynket pannen. «Men jeg trodde … Moiraine Sedai, jeg har ingen rett til å be deg om dette, men du ville bety mer enn tusen lanser i Tarwins Kløft. Og du, Dai Shan. Det vil komme tusen menn når de hører at Den Gylne Tranen flyr igjen.»

«De Syv Tårn er ødelagt,» sa Lan hardt, «og Malkier er utdødd. De få av rikets undersåtter som lever, er spredt for alle vinder. Jeg er Vokter, Agelmar, jeg har sverget troskap til Tar Valons flamme, og jeg er bundet av min ed til å dra inn i Pestlandet.»

«Selvfølgelig, Dai Sh… Lan. Selvfølgelig. Men noen dagers hvile, toppen et par uker, vil ikke gjøre noen forskjell. Du trengs her. Du og Moiraine Sedai.»

Moiraine tok et sølvkrus fra en av tjenerne. «Ingtar synes å tro at dere vil slå tilbake denne trusselen som dere har slått tilbake mange andre opp gjennom årene.»

«Aes Sedai,» sa Agelmar tørt, «om Ingtar så måtte ri alene til Tarwins Kløft, ville han likevel påstå at Trollokene kom til å bli jaget tilbake enda en gang. Han er nesten hovmodig nok til å tro han kunne gjøre det alene.»

«Denne gangen er han ikke så sikker som du tror, Agelmar.» Vokteren hadde et krus i hånden, men han drakk ikke. «Hvor ille er det?»

Agelmar nølte før han trakk frem et kart fra rotet på bordet. Han stirret et øyeblikk fraværende på kartet, så slengte han det vekk. «Når vi rir til Kløften,» sa han stille, «vil folk bli sendt sørover til Fal Moran. Kanskje hovedstaden vil klare seg. Fred, den må klare seg. Noe må klare seg.»

«Så ille?» sa Lan. Agelmar nikket oppgitt.

Rand vekslet bekymrede blikk med Matt og Perrin. Det var nærliggende å tro at Trollokene som samlet seg i Pestlandet, var ute etter ham, etter dem. Agelmar fortsatte dystert.

«Kandor, Arafel, Saldaea – Trollokene har herjet der i hele vinter. Slikt har ikke skjedd siden Trollok-krigene. De har aldri herjet så vilt og med så store styrker, og så voldsomt. Kongene og rådene tror at en stor angrepsstyrke snart rykker ut fra Pestlandet, og alle landene ved grensen tror den er på vei mot dem. Ingen av speiderne deres og ingen Voktere melder om at Trolloker samler seg utenfor deres grenser, men de tror det, og ingen våger å sende krigsmenn til andre steder. Folk hvisker at verden står på randen av undergang, og at Den Mørkeste er løs igjen. Shienar må ri alene til Tarwins Kløft, og der vil det stå ti Trolloker mot hver av oss. Minst. Det kan bli den siste Samling av Lansene.

Lan – nei! – Dai Shan, for du er en Kronet Krigsherre av Malkier hva du enn sier. Dai Shan, Den Gylne Tranes banner vaiende over fortroppen ville sette mot i hjertene på menn som vet at de rir nordover for å dø. Ordet vil spre seg som ild i tørt gress. Selv om kongene har bedt dem holde seg der de er, vil det komme lanseryttere fra Arafel og Kandor og til og med fra Saldaea. Selv om de ikke vil nå frem tidsnok til å stå sammen med oss i Kløften, kan de komme tidsnok til å redde Shienar.»

Lan stirret ned i vinen. Ansiktet forandret seg ikke, men vinen skvalpet over hånden, og han klemte sølvkruset sammen. En tjener tok det ødelagte kruset og tørket Vokterens hånd med en klut; en annen stakk et nytt drikkekrus i hånden hans. Det lot ikke til at Lan la merke til det. «Jeg kan ikke!» hvisket han hest. Da han løftet hodet, brant de blå øynene med en heftig ild, men stemmen var uttrykksløs og rolig igjen. «Jeg er Vokter, Agelmar.» Det skarpe blikket gled over Rand og Matt og Perrin til Moiraine. «Ved morgengry rir jeg til Pestlandet.»

Agelmar sukket tungt. «Moiraine Sedai, vil ikke du i det minste komme? En Aes Sedai kan ha avgjørende betydning.»

«Jeg kan ikke, Fyrst Agelmar.» Moiraine virket bekymret. «Det er i sannhet en krig som må utkjempes, og det er ikke tilfeldig at Trollokene samler seg over Shienar. Men vår krig, krigen mot Den Mørkeste, må foregå i Pestlandet, ved Verdensøyet. Dere må kjempe deres krig, og vi vår.»

«Du kan ikke påstå at han er løs!» Den urokkelige Agelmar var rystet, men Moiraine ristet raskt på hodet.

«Ikke ennå. Hvis vi vinner slaget ved Verdensøyet, vil han kanskje aldri mer komme seg løs.»

«Men kan du finne Øyet, Aes Sedai? Hvis det er det som må til for å holde Den Mørkeste bundet, kunne vi like gjerne vært døde alle sammen. Mange har forsøkt og mislykkes.»

«Jeg kan finne det, Fyrst Agelmar. Alt håp er ennå ikke ute.»

Agelmar gransket henne og de andre. Han virket forundret over Nynaeve og Egwene; de landsens klærne deres sto i skarp kontrast til Moiraines silkekjole, selv om alle var skitne etter reisen. «Er de også Aes Sedaier?» spurte han tvilende. Da Moiraine ristet på hodet, virket han enda mer forundret. Blikket gled over de unge mennene fra Emondsmark, stoppet ved Rand og streifet det rødkledde sverdet ved hoften. «Du har med deg noen underlige livvakter, Aes Sedai. Bare én stridsmann.» Han kastet et blikk på Perrin og øksa ved hoften. «Kanskje to. Men de er ikke stort mer enn guttunger. La meg sende med deg noen menn. Hundre lanser mer eller mindre vil ikke gjøre noen forskjell i Kløften, men du trenger mer enn en Vokter og tre gutter. Og to kvinner vil ikke være til hjelp, med mindre de er forkledde Aielkvinner. Pestlandet er verre enn vanlig i år. Det – rører på seg.»

«Hundre lanser er for mange,» sa Lan, «og tusen er ikke nok. Jo større følge vi tar med oss inn i Pestlandet, jo større sjanse er det for at vi vil tiltrekke oss oppmerksomhet. Vi må nå Øyet uten kamp, hvis vi kan. Du vet at utfallet nesten er gitt hvis Trollokene får kjempe innenfor Pestlandet.»

Agelmar nikket dystert, men nektet å gi opp. «Javel, færre da. Selv ti gode menn vil gi dere bedre mulighet til å føre Moiraine Sedai og de to kvinnene trygt frem til Den Grønne Mannen. Det er bedre enn bare disse unge karene.»

Plutselig gikk det opp for Rand at Fyrsten av Fal Dara trodde det var Nynaeve og Egwene som skulle kjempe mot Den Mørkeste sammen med Moiraine. Det var naturlig. I den striden måtte man bruke Den Ene Kraften, og det betydde at kvinner var involvert. I den striden måtte man bruke Den Ene Kraften. Han puttet tomlene bak sverdbeltet og tok et hardt tak i beltespennen for å hindre hendene i å skjelve.

«Ingen menn,» sa Moiraine. Agelmar åpnet munnen igjen, men hun fortsatte før han fikk sagt noe. «Slik er Øyet, og slik er Den Grønne Mannen. Hvor mange fra Fal Dara har noensinne funnet Den Grønne Mannen og Øyet?»

«Noensinne?» Agelmar trakk på skuldrene. «Siden Hundreårskrigen kan du telle dem på én hånd. Ikke mer enn én på fem år fra alle Grenselandene til sammen.»

«Ingen finner Verdensøyet,» sa Moiraine, «hvis ikke Den Grønne Mannen vil de skal finne det. Nød er nøkkelen. Og hensikten. Jeg vet hvor vi skal dra – jeg har vært der før.» Rand bråsnudde på hodet, og han var ikke den eneste av emondsmarkingene som gjorde det, men det lot ikke til at Moiraine merket noe. «Men hvis en av oss søker ære, hvis bare en av oss ønsker å bli husket blant de få som har møtt Den Grønne Mannen … Da kan det være vi ikke finner ham, selv om jeg fører oss rett til det stedet jeg husker.»

«Har du sett Den Grønne Mannen, Moiraine Sedai?» Fyrsten av Fal Dara virket imponert, men i neste åndedrag rynket han pannen. «Men hvis du allerede har møtt ham én gang…»

«Nød er nøkkelen,» sa Moiraine lavt, «og det finnes ikke noen større nød enn min. Enn vår. Og jeg har et fortrinn fremfor de andre som leter etter ham.»

Blikket hennes flyttet seg knapt fra Agelmars ansikt, men Rand var sikker på at det gled bort på Loial, bare et øyeblikk, før Aes Sedaien trakk det til seg igjen. Rand møtte Ogurens blikk, og Loial trakk på skuldrene.

«Ta’veren,» sa Oguren stille.

Agelmar løftet hendene. «Det får bli som du sier, Aes Sedai. Fred, hvis den virkelige krigen skal utkjempes ved Verdensøyet, er jeg fristet til å føre Den Svarte Haukens banner etter deg i stedet for til Kløften. Jeg kunne rydde en vei for deg –»

«Det ville bli en katastrofe, Fyrst Agelmar. Både i Tarwins Kløft og ved Øyet. Du har din krig, og vi har vår.»

«Fred! Det blir som du sier, Aes Sedai.»

Han hadde kommet frem til en avgjørelse, og hvor mye han enn mislikte den, skjøv han den ut av tankene. Han ba dem alle til bords, og lot konversasjonen dreie seg om hauker og hester og hunder, og nevnte ikke et ord om Trolloker, Tarwins Kløft eller Verdensøyet.

Spiserommet var like nakent og enkelt som Fyrst Agelmars arbeidsrom. Det fantes ikke stort mer utstyr enn selve bordet og stolene, og de var strengt utformet. Vakre, men strenge. Et stort ildsted varmet opp rommet, men ikke så mye at man ville bli overmannet av kulden hvis man måtte ut raskt. Tjenere i livré kom med suppe og brød og ost, og det ble snakket om bøker og musikk til Fyrst Agelmar ble klar over at emondsmarkingene ikke sa noe. Som god vert stilte han noen vennlige, prøvende spørsmål for å få dem ut av tausheten.

Snart konkurrerte Rand med de andre om å fortelle om Emondsmark og Tvillingelvene og måtte anstrenge seg for ikke å si for mye. Han håpet at de andre passet tungene sine, særlig Matt. Bare Nynaeve holdt seg i bakgrunnen og spiste og drakk uten å si et ord.

«Det finnes en sang i Tvillingelvene,» sa Matt. «’Hjem fra Tarwins Kløft.’» Han avsluttet nølende, som om han plutselig ble klar over at han snakket om et emne de hadde unngått, men Agelmar håndterte det behendig.

«Det er ikke så rart. I årenes løp er det få land som ikke har sendt menn for å slå Trollokene tilbake til Pestlandet.»

Rand så på Matt og Perrin. Taust formet Matt ordet Manetheren med leppene.

Agelmar hvisket noe til en av tjenerne, og mens de andre ryddet bordet, forsvant denne mannen og dukket opp igjen med en tobakksboks og leirpiper til Lan, Loial og Fyrst Agelmar. «Tobakk fra Tvillingelvene,» sa Fyrst Agelmar mens de stoppet pipene. «Vanskelig å få tak i her, men verdt prisen.»

Mens Loial og de to eldre mennene pattet fornøyd på pipene, kastet Agelmar et blikk på Oguren. «Du virker bekymret, Steinbygger. Du er vel ikke besatt av Lengselen, håper jeg? Hvor lenge har du vært borte fra lønnhagen?»

«Det er ikke Lengselen. Jeg har ikke vært borte så lenge.» Loial trakk på skuldrene, og den blågrå røykstripen som steg fra pipa hans, dannet en spiral over bordet mens han gestikulerte. «Jeg hadde ventet – håpet – at lunden fremdeles ville være her. I det minste et minne om Mafal Dadaranell.»

«Kiserai ti Wansho,» mumlet Agelmar. «Trollok-krigene etterlot seg ikke annet enn minner, Loial, sønn av Arent, minner og mennesker som bygde på dem. De kunne ikke kopiere Steinbyggernes verk, noe heller ikke jeg kan. De innfløkte kurvene og mønstrene folket ditt skapte, er mer enn menneskers øyne og hender kan lage. Kanskje vi ikke ville lage en dårlig etterligning som for alltid ville minne oss på det vi hadde mistet. Det er en annerledes skjønnhet i enkelhet, i en enslig rett linje plassert akkurat riktig, en enslig blomst blant steinene. Steinenes grovhet gjør bare blomsten enda mer dyrebar. Vi forsøker å ikke dvele for mye ved det som er forsvunnet. Selv det sterkeste hjerte vil briste under den påkjenningen.»

«Rosenblad på is,» resiterte Lan stille. «Jernfugl dykker i råken. Selv i døden, liv.»

«Ja,» sa Agelmar. «Ja. Det har alltid symbolisert helheten for meg.» De to mennene bukket til hverandre.

Poesi fra Lan? Den mannen var som en løk. Hver gang Rand trodde han visste noe om Vokteren, oppdaget han et nytt lag under.

Loial nikket sakte. «Kanskje jeg også dvelte for mye ved det forgangne. Likevel, lundene var vakre.» Men han så seg rundt i det nakne rommet som om han så det med nye øyne, som om han plutselig fant ting som var verdt å se på.

Ingtar kom inn og bukket til Fyrst Agelmar. «Unnskyld, min herre, men du ønsket å få vite alt som var utenom det vanlige, uansett hvor lite det var.»

«Ja, hva er det?»

«En bagatell, herre. En fremmed forsøkte å komme seg inn i byen. Ikke fra Shienar. Etter målet å dømme en lugarder. Da vaktene ved sørporten prøvde å forhøre ham, flyktet han. Han forsvant inn i skogen, men like etter ble han oppdaget i et forsøk på å klatre over muren.»

«En bagatell!» Agelmars stol skrapte mot gulvet da han reiste seg. «Fred! Tårnvaktene er så skjødesløse at en mann kan nå bymuren usett, og det kaller du en bagatell?»

«Det er en galning, herre.» Ingtars stemme var full av ærefrykt. «Lyset beskytter de gale. Kanskje Lyset tilslørte tårnvaktenes øyne og lot ham nå frem til muren. En stakkars galning kan da ikke gjøre noen skade.»

«Er han blitt ført til borgen? Godt. Før ham hit til meg. Med det samme.» Ingtar bukket og forlot dem, og Agelmar vendte seg mot Moiraine. «Du får unnskylde meg, Aes Sedai, men jeg må se til dette. Kanskje det bare er et stakkars krek som har fått tankene sine blindet av Lyset, men … For to dager siden ble fem av våre egne oppdaget om natten da de prøvde å sage over hengslene på en hesteport. Ikke mye, men nok til å la Trolloker slippe inn.» Han skar en grimase. «Mørkefrender, antar jeg, skjønt jeg hater å tro det om noen fra Shienar. Folk rev dem i filler før vaktene kunne ta dem, så det vil jeg aldri få vite. Hvis noen fra Shienar kan være Mørkefrender, må jeg være ekstra forsiktig med utlendinger i disse dager. Hvis dere gjerne vil trekke dere tilbake, skal jeg få noen til å vise dere rommene.»

«Mørkefrender kjenner hverken grenser eller blod,» sa Moiraine. «De finnes i alle land, men har ikke noe hjemland. Jeg er også interessert i å se denne mannen. Mønsteret former et Nett, Fyrst Agelmar, men Nettets endelige form kan ennå ikke skjelnes. Det kan vikle inn hele verden, eller det kan løse seg opp og sette Hjulet til å veve en ny orden. Men nå kan selv bagateller forandre Nettets form. Derfor liker jeg ikke bagateller utenom det vanlige.»

Agelmar så bort på Nynaeve og Egwene. «Som du vil, Aes Sedai.»

Ingtar vendte tilbake med to vakter som bar hellebarder. Mannen de førte inn, lignet en vrengt fillepose. Skitten lå i flere lag i ansiktet og filtret seg inn i det lange, tjafsete håret og skjegget. Han huket seg sammen og øynene flakket til alle kanter. En ram eim drev foran ham.

Rand lente seg spent frem og prøvde å se gjennom all skitten.

«Dere har ikke noen grunn til å holde meg her,» klynket mannen. «Jeg er bare en stakkars lutfattig mann som er forlatt av Lyset, og leter som alle andre etter et sted som kan beskytte mot Skyggen.»

«Grenselandene er et underlig sted å lete etter –» begynte Agelmar, men Matt avbrøt ham.

«Tuskhandleren!»

«Padan Fain,» nikket Perrin.

«Tiggeren,» sa Rand hest. Han satte seg tilbake da hatet plutselig flammet i Fains øyne. «Han er mannen som spurte etter oss i Caemlyn. Det må være ham.»

«Så dette angår deg likevel, Moiraine Sedai,» sa Agelmar sakte.

Moiraine nikket. «Jeg er stygt redd for at det gjør det.»

«Jeg ville ikke gjøre det.» Fain begynte å gråte. Store tårer laget render i skitten på kinnene, men nådde ikke inn til huden. «Han tvang meg! Han og de brennende øynene hans!» Rand krympet seg. Matt hadde hånden innunder jakken; han knuget uten tvil dolken fra Shadar Logoth igjen. «Han gjorde meg til en hund! Hans hund, for å jage og luske og jeg fikk aldri fred. Bare hans hund, selv etter at han slengte meg vekk.»

«Dette angår oss alle,» sa Moiraine dystert. «Finnes det et sted hvor jeg kan snakke med ham alene, Fyrst Agelmar?» Munnen hennes vred seg i avsky. «Og vask ham først. Det kan hende at jeg må røre ved ham.» Agelmar nikket og snakket lavt til Ingtar, som bukket og forsvant ut av døren.

«Ingen kan tvinge meg!» Stemmen var Fains, men han gråt ikke lenger, og en arrogant snert hadde avløst klynkingen. Han sto rak nå, ikke sammenkrøket i det hele tatt. Han kastet hodet tilbake og ropte mot taket. «Aldri mer! Ingen – kan – tvinge – meg!» Han snudde seg mot Agelmar med en mine som om fangevokterne var hans egne livvakter, som om han og Fyrsten av Fal Dara var jevnbyrdige. Stemmen ble oljeglatt. «Det har vært en misforståelse her, Store Fyrste. Noen ganger kommer anfallene over meg, men det går snart over. Ja, snart vil jeg være kvitt dem.» Han knipset foraktelig med fingrene mot fillene han bar. «Ikke la deg lure av disse, Store Fyrste. Jeg har måttet forkle meg mot dem som har prøvd å stoppe meg, og min reise har vært lang og hard. Men endelig har jeg nådd et land hvor menn fremdeles kjenner Ba’alzamons farer, hvor menn fremdeles kjemper mot Den Mørkeste.»

Rand stirret med oppspilte øyne. Det var Fains stemme, men ordene minnet ikke om tuskhandleren i det hele tatt.

«Så du har kommet hit fordi vi kjemper mot Trolloker,» sa Agelmar. «Og du er så viktig at noen prøver å stoppe deg. Disse folkene sier du er en tuskhandler ved navn Padan Fain og at du har fulgt etter dem.»

Fain nølte. Han kastet et blikk på Aes Sedaien, men trakk øynene raskt til seg. Blikket gled over emondsmarkingene og med et rykk tilbake til Agelmar. Rand følte hatet og frykten i blikket. Men da Fain snakket igjen, var stemmen upåvirket. «Padan Fain er bare en av de mange forkledningene jeg er blitt tvunget til å bruke de siste årene. Jeg har oppdaget hvordan man kan vinne over Skyggen, og derfor blir jeg jaget av Mørkefrender. Jeg kan lære deg hvordan du kan vinne over ham, Store Fyrste.»

«Vi gjør så godt vi kan,» sa Agelmar tørt. «Hjulet dreier som Hjulet vil, men vi har kjempet mot Den Mørkeste nesten siden Ødeleggelsen av Verden uten tuskhandlere til å lære oss hvordan.»

«Store Fyrste, ingen tviler på din makt, men kan den stå imot Den Mørkeste til evig tid? Hender det ikke at du føler deg hardt presset? Tilgi meg min frimodighet, Store Fyrste, men til slutt vil han knuse deg, samme hvor sterk du er. Jeg kan vise deg hvordan du kan rense Skyggen fra landet, Store Fyrste.» Stemmen ble enda mer oljeglatt, selv om den var like overlegen. «Hvis du bare prøver mitt råd, Store Fyrste, skal du få se. Du vil rense landet. Du, Store Fyrste, kan gjøre det, hvis du styrer din kraft rett. Hvis du ikke lar Tar Valon fange deg i en felle, kan du redde verden. Store Fyrste, historien vil huske deg som mannen som brakte Lyset den endelige seieren.» Vaktene holdt seg rolige, men hendene gled over de lange treskaftene på hellebardene som om det kunne bli nødvendig å bruke dem.

«Han har høye tanker om seg selv, tuskhandleren,» sa Agelmar over skulderen til Lan. «Jeg tror Ingtar har rett. Han er gal.»

Fain knep øynene sammen av sinne, men stemmen forble glatt. «Store Fyrste, jeg vet at mine ord virker pompøse, men hvis du bare –» Han brøt plutselig av og tok noen skritt bakover da Moiraine reiste seg og gikk sakte rundt bordet. Bare de senkede hellebardene til vaktene hindret Fain i å gå baklengs ut av rommet.

Moiraine stanset bak Matts stol, la en hånd på skulderen hans og hvisket noe i øret på ham. Hva hun enn sa, slappet det anspente ansiktet av, og han tok hånden frem fra under jakken. Aes Sedaien fortsatte til hun sto ved siden av Agelmar, og like overfor Fain. Da hun stanset, krøp tuskhandleren sammen enda en gang.

«Jeg hater ham,» klynket han. «Jeg vil bli fri. Jeg vil vandre med Lyset igjen.» Skuldrene begynte å riste, og tårene strømmet enda striere enn før. «Han tvang meg til å gjøre det.»

«Jeg er redd dette er mer enn en tuskhandler, Fyrst Agelmar,» sa Moiraine. «Mindre enn et menneske, verre enn ond, farligere enn du kan forestille deg. Han kan få et bad etter at jeg har snakket med ham. Jeg våger ikke vente et eneste øyeblikk. Kom, Lan.»

Загрузка...