KAPITTEL 22 Veivalg

I et lite skogholt, under en haug sedergreiner som var grovhogd i mørket, sov Perrin til lenge etter soloppgang. Sedernålene stakk gjennom de våte klærne, og stikkingen trengte til slutt gjennom utmattelsen. Han var langt inne i en drøm om Emondsmark og arbeidet hardt i mester Luhhans smie da han åpnet øynene. Uten å begripe noe som helst stirret han på de søtlig luktende greinene som flettet seg sammen over ansiktet hans, mens sollyset sildret mellom greinene.

De fleste greinene falt av da han forbauset satte seg opp, men noen hang igjen på skuldrene og hodet, og fikk ham til å ligne et tre. Emondsmark bleknet mens minnene strømmet på, de var så levende at gårsnatten et øyeblikk var mer virkelig enn noe rundt ham.

Stønnende og febrilsk rotet han øksa frem fra haugen. Han knuget den med begge hender og speidet forsiktig rundt seg mens han holdt pusten. Ingenting beveget seg. Morgenen var kald og stille. Hvis det var Trolloker på østbredden av Arinelle, beveget de seg ikke, i hvert fall ikke i nærheten av ham. Han pustet dypt og rolig, senket øksa til knærne og ventet på at hjertet skulle slutte å dundre.

Det lille holtet med bartrær var det første skjulet han hadde funnet forrige natt. Hvis han reiste seg, var det så glissent at det ville beskytte dårlig mot vaktsomme øyne. Han plukket greiner fra hodet og skuldrene, dyttet resten av nåleteppet til side og krabbet på hender og føtter mot utkanten av skogholtet. Der lå han og studerte elvebredden og klødde seg der nålene hadde stukket ham.

Nattens bitende vind hadde stilnet til en bris som så vidt kruset vannflaten. Elva rant rolig og tom forbi. Og bred. Den måtte da være for bred og dyp til at Skyggeren kunne krysse den. Så langt han kunne se oppover eller nedover, virket det som om den andre bredden var dekket av tett skog. Ingenting beveget seg innenfor synsfeltet.

Han var ikke sikker på hva han syntes om det. Skyggere og Trolloker kunne han fint greie seg uten, selv på den andre siden av elva, men en hel rekke bekymringer ville blitt borte hvis Aes Sedaien eller Vokteren dukket opp eller, enda bedre, noen av vennene. Hvis ønsker var vinger, kunne sauer fly. Det sa madam Luhhan alltid.

Han hadde ikke sett tegn til hesten siden han red utfor skrenten –han håpet den hadde svømt over på den andre siden og i sikkerhet –men uansett var han mer vant til å gå enn å ri, og støvlene var solide og hadde gode såler. Han hadde ikke noe å spise, men slyngen var bundet rundt livet, og den eller snarestrengene i lommen burde raskt skaffe ham en kanin. Fyrtøyet var blitt borte med salveskene, men sedertrærne ville forsyne ham med knusk og, med litt arbeid, en bue til å fyre opp med.

Han skalv da brisen gufset inn i gjemmestedet. Kappen var et sted i elva, og jakken og de andre klærne var fremdeles klamme og kalde etter dukkerten. Han hadde vært for sliten til at kulden og de våte klærne plaget ham forrige natt, men nå var han lys våken og mottakelig for kuldegysninger. Likevel bestemte han seg for ikke å henge klærne til tørk på greinene. Selv om været ikke akkurat var kaldt, var det langt fra varmt.

Tiden var det store problemet, tenkte han med et sukk. Tørre klær i løpet av kort tid. En kanin og et bål å steke den på i løpet av kort tid. Magen rumlet, og han forsøkte å glemme alle tanker på mat. Det var bedre måter å bruke tiden på. En ting om gangen, og det viktigste først. Det var hans metode.

Blikket fulgte den sterke strømmen nedover elva. Han var flinkere til å svømme enn Egwene. Hvis hun hadde kommet seg over… Nei, ikke hvis. Stedet hvor hun hadde kommet seg over, måtte være lenger nede. Han trommet på marken med fingrene, overveide og beregnet.

Da han hadde bestemt seg, var han snar til å plukke opp øksa og legge i vei ned elva.

Denne siden av Arinelle manglet den tette skogen på vestbredden. Klynger av trær flekket det som ville bli gressletter når bare våren kom. Noen var store nok til å bli kalt skogholt, og det sto grønne bar-trær mellom svarte aske- og oretrær. Nede ved elva var klyngene mindre og ikke så tette. De ga dårlig dekke, men det fantes ikke noe annet.

Han smatt sammenkrøket fra busk til busk. Når han var omgitt av trær, kastet han seg ned for å granske bredden på begge sider. Vokteren hadde sagt at elva ville hindre Skyggerne og Trollokene, men ville den det? Hvis de så ham, kunne de kanskje overvinne motviljen mot å krysse dypt vann. Han kikket vaktsomt frem fra hvert tre og løp raskt og sammenkrøket fra et gjemmested til det neste.

I rykk og napp tilbakela han en ganske lang strekning. Plutselig stoppet han halvveis fra et forlokkende vidjekratt. Han gryntet og stirret ned på bakken. Bar jord flekket fjorårets sammenfiltrede, brune gress. Midt i en av flekkene, rett under nesen på ham, så han et tydelig hovspor. Et smil bredte seg over ansiktet. Noen Trolloker hadde hover, men han tvilte på om de brukte hestesko, spesielt ikke med den doble tverrstangen mester Luhhan hamret på for å gjøre dem ekstra sterke.

Han tenkte ikke lenger på muligheten av å bli oppdaget fra den andre siden av elva der han lette etter flere spor. Det flokete teppet av dødt gress holdt ikke så godt på avtrykk, men de skarpe øynene hans fant dem likevel. De svake sporene førte ham rett bort fra elva til et tett skogholt. Finnmyrt og sedertrær laget en vegg mot vind og nysgjerrige øyne. Greinene til en ensom gran bredte seg ut og raget midt i det hele.

Han smilte fremdeles da han presset seg gjennom de sammenflettede greinene uten å bry seg om støyen han laget. Brått tråkket han inn i en liten lysning under granen – og stoppet. Ved et lite bål krøket Egwene seg sammen med dystert ansikt. Hun holdt en tykk grein som den skulle være en klubbe og presset ryggen mot siden på Bela.

«Jeg antar jeg skulle ha ropt,» sa han og trakk flau på skuldrene.

Hun kastet fra seg klubben, løp frem og slengte armene rundt ham. «Jeg trodde du hadde druknet. Du er fremdeles våt. Her, sett deg ved bålet og varm deg. Du har mistet hesten din, ikke sant?»

Han lot henne dytte seg bort til ilden og gned hendene, takknemlig for varmen. Hun fant frem en pakke med oljepapir rundt fra salveskene og ga ham litt ost og brød. Det hadde vært så tett pakket at det var tørt selv etter dukkerten. Her har du bekymret deg for henne, og så har hun greid seg bedre enn deg.

«Bela fikk meg over,» sa Egwene og klappet den raggete hoppen. «Hun flyktet fra Trollokene og dro meg med seg.» Hun tidde en stund. «Jeg har ikke sett noe til de andre, Perrin.»

Han oppfattet det uuttalte spørsmålet. Lengselsfullt så han på mens hun pakket maten inn igjen. Han slikket smulene av fingrene før han sa noe. «Jeg har ikke sett noen andre enn deg siden i går natt. Ikke Skyggere eller Trolloker heller for den saks skyld.»

«Rand er sikkert i orden,» sa Egwene, og la raskt til, «det er alle sammen. Det må de være. De leter helt sikkert etter oss akkurat nå og kan finne oss når som helst. Moiraine er tross alt en Aes Sedai.»

«Jeg blir stadig vekk minnet på det,» sa han. «Brenne meg, men jeg skulle ønske jeg kunne glemme det.»

«Jeg hørte deg ikke klage da hun hindret Trollokene i å fange oss,» sa Egwene syrlig.

«Jeg skulle bare ønske vi kunne greie oss uten henne.» Han trakk beklemt på skuldrene under det rolige blikket hennes. «Men det kan vi vel ikke. Jeg har tenkt på noe.» Hun hevet øyebrynene, men han var vant til overraskelse når han fortalte om en idé. Selv når hans ideer var like gode som deres, husket de alltid hvor rolig og sindig han tenkte dem ut. «Vi kan vente til Lan og Moiraine finner oss.»

«Selvfølgelig,» innskjøt hun. «Moiraine Sedai sa at hun ville finne oss hvis vi kom fra hverandre.»

Han lot henne avslutte, og så fortsatte han. «Eller kanskje Trollokene finner oss først. Moiraine kan jo være død. Alle kan være døde. Nei, Egwene. Jeg beklager, men de kan det. Jeg håper de er i sikkerhet. Jeg håper de er på vei til dette bålet akkurat nå. Men håp er som en bit hyssing når du drukner: Det er ikke nok til å dra deg opp av vannet.»

Egwene lukket munnen og stirret på ham med sammenbitte kjever. Til slutt sa hun: «Du vil dra ned elva, til Hvitebro? Hvis Moiraine Sedai ikke finner oss her, er det der hun vil lete etter oss etterpå.»

«Jeg antar,» sa han sakte, «at Hvitebro er stedet vi burde dra til. Men sannsynligvis vet Skyggerne det også. De kommer til å lete der, og denne gangen har vi ingen Aes Sedai eller Vokter til å beskytte oss.»

«Har du tenkt å foreslå at vi flykter til et eller annet sted, slik som Matt ville? Gjemme oss et sted hvor Trollokene og Skyggerne ikke finner oss? Og heller ikke Moiraine Sedai?»

«Tro ikke at jeg ikke har tenkt på det,» sa han stille. «Men hver gang vi innbiller oss at vi er trygge, finner Trollokene og Skyggerne oss likevel. Jeg vet ikke om det finnes noen steder hvor vi kan skjule oss for dem. Jeg liker det ikke noe særlig, men vi trenger Moiraine.»

«Da forstår jeg ikke, Perrin. Hvor skal vi dra?»

Han så overrasket på henne. Hun ventet på svar fra ham. Ventet på at han skulle fortelle hva de burde gjøre. Han hadde aldri ventet at hun ville la ham ta føringen. Egwene likte aldri å gjøre det andre hadde planlagt, og hun lot aldri noen bestemme hva hun skulle gjøre. Bortsett kanskje fra Den Kloke, og han trodde at hun noen ganger vegret seg for det også. Med hånden jevnet han ut jorden foran seg og harket kraftig.

«Hvis vi er her nå, og dette er Hvitebro» – han stakk fingeren to ganger i jorden – «skulle Caemlyn være her et sted.» Han laget et tredje merke ved siden av de andre.

Han tidde og så på de tre prikkene i jorden. Hele planen baserte seg på det han husket av det gamle kartet til hennes far. Mester al’Vere hadde sagt at det ikke var nøyaktig, og uansett hadde han aldri dagdrømt over det som Rand og Matt. Men Egwene sa ikke noe. Da han kikket opp, så hun fremdeles på ham med hendene i fanget.

«Caemlyn?» Hun virket svimeslått.

«Caemlyn.» Han tegnet en strek i jorden mellom to av prikkene. «Bort fra elva og tvers over. Det vil ingen forutse. Vi blir i Caemlyn til de kommer.» Han ristet jorden av hendene og ventet. Han trodde det var en god plan, men hun ville sikkert komme med innvendinger. Han ventet på at hun skulle ta føringen – hun pleide alltid å presse ham til å gjøre ting – og det var greit for ham.

Til hans overraskelse nikket hun. «Det må finnes noen landsbyer. Vi kan spørre etter veien.»

«Det som bekymrer meg,» sa Perrin, «er hva vi gjør hvis Aes Sedaien ikke finner oss der. Lys, hvem hadde noensinne trodd at jeg skulle bekymre meg over slikt. Hva om hun ikke kommer til Caemlyn? Kanskje hun tror vi er døde. Kanskje hun tar Rand og Matt med seg til Tar Valon.»

«Moiraine Sedai sa at hun kunne finne oss,» sa Egwene bestemt. «Hvis hun kan finne oss her, kan hun finne oss i Caemlyn, og det kommer hun til å gjøre.»

Perrin nikket sakte. «Jeg hører du sier det, men hvis hun ikke kommer til Caemlyn i løpet av noen dager, fortsetter vi til Tar Valon og legger saken vår frem for Amyrlins Trone.» Han pustet dypt. For to uker siden hadde du ikke engang sett en Aes Sedai, og nå snakker du om Amyrlins Trone. Lys! «Ifølge Lan er det bra vei fra Caemlyn.» Han harket og skottet mot pakken i oljepapir ved siden av Egwene. «Er det mulig å få litt mer brød og ost?»

«Dette må kanskje vare lenge,» sa hun, «med mindre du er heldigere med snarene enn jeg var i går natt. I det minste var det lett å lage bål.» Hun lo stille, som om hun hadde kommet med en spøk, mens hun puttet pakken tilbake i salvesken.

Det var visst grenser for hvor mye ledelse hun ville godta. Magen rumlet. «I så fall,» sa han og sto opp, «kan vi like godt komme oss av gårde med det samme.»

«Men du er fremdeles våt,» protesterte hun.

«Jeg går meg tørr,» sa han bestemt og begynte å sparke jord over bålet. Hvis han var lederen, var det på tide å lede. Vinden fra elva økte i styrke.

Загрузка...