KAPITTEL 20 Støv i vinden

Da de forlot steinbygningen på hestene som skrittet nervøst av gårde, gufset isvinden mot dem. Den stønnet over hustakene, pisket kappene som bannere, drev skyer over den tynne måneflisen. Med en lavmælt ordre om at de skulle holde seg i nærheten, førte Lan dem nedover gaten. Hestene danset og nappet i seletøyet og ivret etter å komme seg bort.

Rand kikket nervøst opp på bygningene de passerte. De ruvet i natten med vinduer tomme som øyehuler. Det virket som om skyggene beveget seg. Noen ganger klirret det i murbrokker som ble veltet av vinden. I det minste er øynene borte. Lettelsen var bare midlertidig. Hvorfor er de borte?

Thom og emondsmarkingene flokket seg så tett sammen at alle kunne ta på hverandre. Egwene satt krumbøyd som om hun forsøkte å sette Belas hover stille ned på brosteinene. Rand ville helst ikke trekke pusten engang. Lyder kunne påkalle oppmerksomhet.

Brått gikk det opp for ham at det hadde åpnet seg en avstand frem til Vokteren og Aes Sedaien. De to var uklare skikkelser mer enn tredve skritt unna.

«Vi sakker akterut,» mumlet han og sporet Sky til raskere gange. En tynt sølvgrått tåkebånd drev lavt over gaten foran ham.

«Stopp!» Det halvkvalte ropet fra Moiraine var skarpt og inntrengende, men ikke ment å bære langt.

Usikker tøylet han hesten. Tåkesnoren strakte seg helt over gaten nå, og den este sakte, som om mer tåke strømmet fra bygningene på hver side av gaten. Nå var den tykk som en mannsarm. Sky knegget og forsøkte å rygge tilbake mens Egwene og Thom og de andre nådde ham igjen. Også deres hester kastet med hodet og nektet å nærme seg tåken.

Lan og Moiraine red sakte mot den. Nå var den tykk som et lår, og de stoppet på den andre siden, et godt stykke unna. Aes Sedaien gransket tåkestripen som skilte dem. Rand strammet skuldrene for å bli kvitt en plutselig kløende frykt mellom skulderbladene. Et svakt lys fulgte tåken. Det ble sterkere etter hvert som tåketentakelen tyknet, men var likevel bare litt sterkere enn månelyset. Alle hestene, selv Aldieb og Mandarb, flyttet urolig på seg.

«Hva er det?» spurte Nynaeve.

«Ondskapen i Shadar Logoth,» svarte Moiraine. «Mashadar. Uten øyne, uten tanker, smygende gjennom ruinene uten mål, lik en mark som graver seg gjennom jorden. Hvis den rører deg, dør du.» Rand og de andre lot hestene danse noen raske skritt tilbake, men ikke langt. Rand ville gitt mye for å bli kvitt Aes Sedaien, men akkurat nå var hun trygg som et hjem sammenlignet med det som var rundt dem.

«Men hvordan kommer vi over til dere?» spurte Egwene. «Kan du drepe den … rydde en vei?»

Moiraines latter var kort og bitter. «Mashadar er enorm, jente, enorm som Shadar Logoth selv. Hele Det Hvite Tårnet kunne ikke drepe den. Jeg kan bruke nok av Den Ene Kraften til at dere slipper igjennom, men det ville tilkalle Halvmenn som et trompetskrall. Og Mashadar ville strømme til for å lege skaden, strømme til og kanskje fange oss i sitt nett.»

Rand og Egwene kikket på hverandre, og så gjentok han hennes spørsmål. Moiraine sukket før hun svarte.

«Jeg liker det ikke, men det som må gjøres, må gjøres. Dette vesenet vil ikke være over jorden overalt. Andre gater vil være åpne. Ser dere den stjernen?» Hun vred seg i salen og pekte på en rød stjerne som hang lavt på østhimmelen. «Hvis dere fortsetter mot den stjernen, vil den føre dere til elva. Hva som enn skjer, fortsett mot elva. Vær så raske som mulig, men lag for all del ingen støy. Husk at det fremdeles er Trolloker her. Og fire Halvmenn.»

«Men hvordan skal vi finne dere igjen?» protesterte Egwene.

«Jeg kommer til å finne dere,» sa Moiraine. «Vær sikker, jeg finner dere. Dra nå. Dette vesenet er uten tanker, men det kan ense mat.» Sølvgrå reip hadde løftet seg fra den større kroppen. De svaiet frem og tilbake som tentaklene til en hundrearming i bunnen av et tjern i Vannskog.

Da Rand så opp fra den tykke stammen av melkehvit tåke, var Vokteren og Aes Sedaien borte. Han fuktet leppene og møtte øynene til følgesvennene. De var like nervøse som ham. Hva verre var: Det virket som om alle ventet på at en av de andre skulle bevege seg først. De var omgitt av natt og ruiner. Et sted der ute var Skyggerne og Trollokene, kanskje rundt neste hjørne. Tåkereipene drev nærmere til de var halvveis fremme, og de svaiet ikke lenger. De hadde valgt sitt bytte. Med ett savnet han Moiraine intenst.

De stirret fremdeles på hverandre og lurte på hvilken vei de skulle ta. Han snudde Sky, og den grå hesten slo halvveis over i trav. Han nappet i tøylene for å sette opp farten. De andre fulgte etter, som om det at han red først, gjorde ham til leder.

Med Moiraine borte hadde de ingen til å beskytte seg om Mordeth skulle dukke opp. Og Trollokene. Og… Rand tvang seg til å slutte å tenke. Han ville følge den røde stjernen. Den tanken kunne han holde fast ved.

Tre ganger red de inn i gater som var blokkert fra side til side av hauger med stein og murbrokker. Hestene ville ikke greie å klatre over haugene, og de måtte snu. Rand kunne høre de andre puste fort og skarpt, nesten i panikk. Han skar tenner for å få slutt på sin egen pesing. I det minste må du få dem til å tro at du ikke er redd. Du gjør en god jobb, ullhode! Du kommer til å få alle i sikkerhet.

De rundet det neste hjørnet. En tåkevegg badet de knuste brosteinene i et lys så klart som fra en fullmåne. Tåkestriper like tykke som hestene deres, rev seg løs og strakte seg ut etter dem. Ingen ventet. De bråsnudde og galopperte i en tett klynge uten tanke på klapringen fra hestehovene.

To Trolloker tråkket ut i gaten rett foran dem mindre enn ti skritt unna.

Et øyeblikk stirret Trollokene og menneskene på hverandre, den ene mer overrasket enn den andre. Enda et par Trolloker dukket opp, så et par til, og enda ett par. De støtte sammen med paret foran og foldet seg sammen til en forskrekket skokk ved synet av menneskene. Men de ble stående fastfrosset bare et øyeblikk. Gutturale hyl ble kastet mellom bygningene, og Trollokene bykset fremover. Menneskene spredte seg som forskremte høns.

Rands grå hest var i full galopp etter tre skritt. «Denne veien!» ropte han, men han hørte det samme ropet fra fem struper. Et hastig blikk over skulderen viste at de andre hadde dratt i hver sin retning, og Trollokene jaget alle.

Tre Trolloker var i hælene på ham mens de veivet med staver med renneløkker i enden. Huden nuppet seg da han skjønte at de holdt følge med Sky skritt for skritt. Forfulgt av heslige skrik la han seg fremover halsen til Sky og drev hesten videre.

Gaten smalnet foran ham, og bygninger med sammenraste tak lutet seg frem som om de var beruset. Sakte fylte de åpne vinduene seg med et sølvskinn, en tett tåke som veltet utover. Mashadar.

Rand tok sjansen på å kaste et blikk over skulderen. Fremdeles løp Trollokene mindre enn femti skritt bak ham. Lyset fra tåken var nok til at han kunne se dem tydelig. En Skygger red bak dem nå, og det virket like mye som flukt fra Halvmannen som jakt på Rand. Foran Rand svaiet et halvt dusin grå tentakler ut gjennom vinduene, og så et helt dusin, og fikk føling med luften. Sky kastet på hodet og skrek, men Rand boret hælene brutalt i siden på den, og hesten jaget vilt fremover.

Tentaklene stivnet idet Rand galopperte mellom dem, men han huket seg ned over nakken til Sky og nektet å se på dem. Veien videre var uten hindringer. Hvis en av dem rører meg. .. Lys! Han sporet Sky enda hardere, og hesten bykset inn i de etterlengtede skyggene. Den galopperte fremdeles for fullt. Da Mashadars glød begynte å bli svakere, kastet Rand et blikk bakover.

Mashadars svaiende grå tentakler blokkerte halve gaten. Trollokene begynte å bremse, men Skyggeren grep en pisk fra salbuen og lot den tordne over hodene på Trollokene så gnistene spraket. Trollokene huket seg sammen og lusket etter Rand. Halvmannen nølte. Den svarte åpningen under kutten gransket Mashadars armer, men så sporet også Halvmannen hesten.

De esende tåketrådene svaiet usikkert et øyeblikk. Så hogg de til som giftslanger. Minst to stykker limte seg til hver Trollok og badet dem i grått lys. De kastet hodene bakover for å skrike, men tåken rullet over ansiktene og inn i de åpne snutene og slukte skrikene. Fire lårtykke tentakler pisket rundt Skyggeren. Halvmannen og hesten rykket rundt som i en dans helt til kutten ramlet bakover og blottet det bleke, øyeløse ansiktet. Skyggeren skrek.

Det var ikke mer lyd i skriket enn i det som kom fra Trollokene, men noe trengte igjennom, et hvin som lå like utenfor hørevidde. Det var som om alle hveps i verden stakk i Rands øre med all tenkelig frykt. Det var som om Sky også hørte skriket. Hesten vred seg i krampe og sprang fortere enn noensinne. Rand hang fast og peste med en sandtørr strupe.

Etter en stund gikk det opp for ham at han ikke lenger kunne høre det tause skriket fra den døende Skyggeren. Med ett virket hovtrampet like høyt som skrik. Han tøylet Sky hardt og stoppet ved en forreven vegg like ved et gatekryss. Et navnløst monument ruvet i mørket foran ham.

Han sank sammen i salen og lyttet, men bortsett fra blodet som banket i ørene, var det ikke en lyd å høre. Kaldsvette piplet frem i ansiktet, og han skalv mens vinden rev og slet i kappen.

Til slutt rettet han ryggen. Stjerner glitret på himmelen mellom skyene, men den røde stjernen i øst skilte seg ut. Lever noen av de andre? Kan de også se den? Var de fri eller i hendene på Trollokene? Egwene, må Lyset blinde meg, hvorfor fulgte du ikke meg? Hvis de levde og var fri, ville de følge stjernen. Hvis ikke… Ruinene var enorme. Han kunne lete i dagevis uten å finne noen. Hvis han da greide å unngå Trollokene. Og Skyggeren og Mordeth og Mashadar. Motstrebende bestemte han seg for å finne veien til elva.

Han samlet tømmene. Stein slo mot stein et sted i den kryssende gaten. Han frøs til og holdt pusten. Han var gjemt i skyggene ett skritt fra hjørnet. Febrilsk tenkte han på å rygge. Men hva befant seg bak ham? Hva kunne lage støy og røpe ham? Han husket ikke, og han var redd for å slippe hjørnet av bygningen av syne.

På hjørnet bulte mørket, og den lengre skyggen av et skaft stakk frem. En stav med renneløkke! Da tanken glimtet i hodet på Rand, boret han hælene i siden på Sky, og sverdet fløy fra balgen. Med et ordløst skrik svingte han sverdet av all makt. Med en desperat kraftanstrengelse greide han å stoppe bladet. Matt hylte, ramlet halvveis av hesten og mistet nesten buen.

Rand pustet dypt og senket sverdet. Armen skalv. «Har du sett noen andre?» fikk han frem.

Matt svelget før han karet seg opp i salen igjen. «Jeg… jeg… Bare Trolloker.» Han tok seg til halsen og slikket seg over leppene. «Bare Trolloker. Og du?»

Rand ristet på hodet. «De prøver vel å finne elva. Best vi også gjør det.» Matt nikket taust, fortsatt med hånden på halsen. De satte ut mot den røde stjernen.

Før de hadde ridd hundre skritt, jamret et Trollok-horn klagende i dypet av byen. Et annet svarte fra utsiden av murene.

Rand skalv, men han holdt den rolige farten. Han voktet på de mørkeste områdene og unngikk dem så sant han kunne. Etter et rykk i tømmene, som om han tenkte på å galoppere av gårde, gjorde Matt det samme. Ingen av hornene ga lyd fra seg igjen, og det var stille da de kom til en åpning i den overgrodde muren. For lenge siden hadde det vært en port der. Bare tårnene var tilbake, og sto med ødelagte topper mot den svarte himmelen.

Matt nølte ved porten, men Rand sa stille: «Er det tryggere der inne enn her ute?» Han senket ikke farten, og etter et øyeblikk fulgte Matt etter ut av Shadar Logoth mens han forsøkte å se til alle kanter samtidig. Rand slapp luften sakte ut av lungene. Munnen var tørr. Vi kommer til å greie det. Lys, vi kommer til å greie det!

Bak dem forsvant murene i et svelg av natt og skog. Rand lyttet etter hver minste lyd og holdt den røde stjernen rett foran seg.

Med ett kom Thom galopperende forbi dem og saktnet bare farten så han fikk ropt: «Ri, tosker!» Et øyeblikk senere hørte de jaktrop og tramping i krattskogen. Trollokene var like i hælene på ham.

Rand sporet hesten, og Sky bykset etter bardens vallak. Hva skjer når vi kommer til elva uten Moiraine? Lys, Egwene!


I skyggene satt Perrin på hesten og kikket på den åpne porten et lite stykke unna. Fraværende lot han tommelen gli langs øksebladet. Det virket som en trygg vei ut av ruinbyen, men han hadde sittet der i fem minutter og gransket ruten. Vinden tumlet med de rufsete krøllene og prøvde å rive av ham kappen, men han dro den tettere om seg uten egentlig å legge merke til hva han gjorde.

Han visste at Matt og nesten alle andre i Emondsmark regnet ham for å være treg i tankegangen. Delvis fordi han var stor og beveget seg forsiktig – siden han var så mye større enn guttene han vokste opp sammen med, hadde han alltid vært redd for å ødelegge noe eller skade noen ved et rent uhell – men hvis det var mulig, foretrakk han faktisk å tenke alt grundig igjennom. Flyktige tanker, skjødesløse tanker, var skyld i at Matt mange ganger var kommet i knipe, og som regel førte disse flyktige tankene til at Rand eller ham selv, eller begge, havnet i den samme knipen som Matt.

Strupen snørte seg sammen. Lys, ikke tenk på at du er i knipe. Han forsøkte å få orden på tankene igjen. Å tenke seg nøye om var tingen.

Foran porten hadde det en gang vært et slags torg med en kjempefontene i midten. Fremdeles sto deler av fontenen der, en klynge ødelagte statuer i et stort, rundt basseng, og området omkring var fremdeles åpent. For å nå porten måtte han ri mer enn hundre skritt med bare natten som vern mot søkende øyne. Det var ingen behagelig tanke. Han husket så altfor godt de usynlige iakttakerne.

Perrin tenkte på hornene han hadde hørt i byen for en stund siden. Tanken på at noen av de andre kunne ha blitt fanget, hadde nesten fått ham til å dra tilbake, men han forsto at han ikke kunne gjøre noe alene. Ikke mot – hva hadde Lan sagthundre Trolloker og fire Skyggere. Moiraine Sedai ba oss om å dra til elva.

Han fortsatte å tenke på porten. De grundige tankene hadde ikke hjulpet ham mye, men han hadde tatt en avgjørelse. Han red ut av den dype skyggen og inn i et mindre tett mørke.

Da han gjorde det, viste en hest seg på den andre siden av plassen. Han stoppet og grep etter øksa, men den ga ham ingen særlig følelse av sikkerhet. Hvis den mørke skikkelsen var en Skygger…

«Rand?» sa en lav, nølende stemme.

Han trakk et lettelsens sukk. «Det er Perrin, Egwene.» Han hvisket, men det lød likevel altfor høyt i mørket.

Hestene møttes ved fontenen.

«Har du sett noen av de andre?» Begge spurte samtidig, og begge svarte med å riste på hodet.

«De greier seg nok,» mumlet Egwene og klappet Bela på halsen. «Ikke sant?»

«Moiraine Sedai og Lan passer på dem,» svarte Perrin. «De passer på oss alle bare vi kommer oss til elva.» Han håpet det var så vel.

Han følte stor lettelse straks de hadde passert porten, selv om det skulle være Trolloker i skogen. Eller Skyggere. Han avbrøt den tankerekken. De nakne greinene kunne ikke skjule den røde stjernen, og her kunne Mordeth ikke nå dem. Det vesenet hadde skremt ham mer enn Trollokene noensinne hadde gjort.

Snart ville de nå elva og møte Moiraine, og hun ville føre dem utenfor Trollokenes rekkevidde også. Han trengte de tankene. Vinden gnisset greiner mot hverandre og raslet med dødt løv og barnåler. En nattravns ensomme skrik drev gjennom mørket. Han og Egwene red tettere sammen som om de trengte å varme seg hos hverandre. De følte seg veldig alene.

Et Trollok-horn gjallet et sted bak dem. De raske, klagende støtene ba jegerne om å raske på, raske på. Bak dem ulte det i halvt menneskelige vesener som ble jaget frem av hornet. Ul som ble hissigere da trollokene fikk ferten av mennesker.

Perrin drev hesten over i galopp og ropte: «Kom igjen!» Egwene fulgte, og begge sporet hestene uten å bry seg om lyder eller greinene som slo etter dem.

Mens de sprengred mellom trærne, ledet like mye av instinkt som av det svake månelyset, sakket Bela akterut. Perrin så seg tilbake. Egwene sparket hoppen i siden og pisket henne med tømmene, men det hjalp ikke. Lydene fortalte at Trollokene nærmet seg. Han tøylet hesten nok til at hun ikke skulle bli hengende etter.

«Skynd deg!» ropte han. Nå kunne han skjelne Trollokene. Enorme skikkelser bykset mellom trærne og hylte og snerret så blodet frøs. Han knuget økseskaftet i beltet til det gjorde vondt i fingrene. «Skynd deg, Egwene! Skynd deg!»

Plutselig remjet hesten. Perrin ramlet og rullet ut av salen da hesten forsvant under ham. Han slengte hendene ut for å ta seg for, og ramlet med hodet først i vannet. Han hadde ridd rett utfor en skrent og ned i Arinelle.

Isvannet presset et gisp ut av ham, og han svelget ikke bare litt av det før han greide å kare seg opp til overflaten. Han mer følte enn hørte et nytt plask. Egwene måtte ha fulgt etter ham. Han prustet og peste mens han trådte vannet. Det var ikke lett å holde seg flytende, for kappen og jakken var allerede gjennomvåte og støvlene fulle av vann. Han kikket seg rundt etter Egwene, men så bare månelyset glitre i det svarte vannet, som kruset seg i vinden.

«Egwene? Egwene!»

Et spyd lynte rett foran øynene og sprutet vann i ansiktet på ham. Andre spyd plasket i elva. Ved elvebredden begynte gutturale stemmer å krangle. Det kom ikke flere spyd fra Trollokene, men han sluttet å rope.

Strømmen vasket ham nedover elva, men snerrene og de heslige skrikene fulgte etter langs land. Han hektet av seg kappen og lot elva ta den. Litt mindre vekt som kunne dra ham ned. Innbitt begynte han å svømme mot den andre bredden. Der var det ingen Trolloker. Håpet han.

Han svømte som de gjorde hjemme i tjernene i Vannskog. Han dro seg frem med begge hender, sparket fra med begge føtter og holdt hodet over vannet. I det minste forsøkte han å holde hodet over vannet, men det var ikke lett. Selv uten kappen virket det som om jakken og støvlene veide like mye som han selv. Og øksa dro i beltet og truet med å velte ham rundt, hvis den da ikke trakk ham under. Flere ganger tenkte han på å la elva få den også. Det ville være mye lettere enn for eksempel å streve av seg støvlene. Men hver gang han tenkte på det, tenkte han på hvordan det ville bli å kare seg i land på den andre siden og finne Trolloker der. Øksa ville ikke hjelpe stort mot et halvt dusin Trolloker – selv ikke mot en eneste, kanskje – men den var bedre enn bare nevene.

Etter en stund var han ikke lenger sikker på om han ville være i stand til å løfte øksa om Trollokene var der. Armene og beina var som bly, og det var en kraftanstrengelse å lee på dem. Ansiktet kom ikke lenger like langt opp fra elva for hvert tak. Han hostet av vannet som trengte inn i nesen. En dag i smia er ikke noe mot dette, tenkte han utmattet, og akkurat da sparket foten hans borti noe. Først da han sparket igjen, skjønte han hva det var. Bunnen. Han var på grunt vann. Han var over elva.

Han sugde luft gjennom munnen og kom seg opp, men måtte plaske rundt seg da beina nesten ga etter. Han fomlet øksa ut av løkken da han vaklet på land. Han skalv i vinden. Han så ingen Trolloker og heller ikke Egwene. Bare noen få spredte trær langs bredden og et månelyst bånd over vannet.

Da han hadde fått igjen pusten, ropte han navnene deres igjen og igjen. På den andre siden hørtes svake skrik. Selv på den avstanden kjente han igjen Trollokenes skjærende stemmer. Men ingen av vennene svarte.

Vinden økte til de klagende stønnene overdøvet Trollokene. Han skalv. Det var ikke kaldt nok til at de klissvåte klærne ble stivfrosne, men det virket sånn; kulden skar i margen som en iskniv. Det hjalp ikke mot skjelvingen å holde rundt seg selv. Alene og forlatt klatret han trett opp fra elvebredden for å finne ly mot vinden.


Rand klappet Sky på halsen og hvisket beroligende til den grå hesten. Hesten kastet på hodet og danset på urolige hover. De hadde etterlatt Trollokene et stykke bak – i det minste virket det sånn – men Sky hadde fremdeles lukten av dem i nesen. Matt red med en pil på strengen for å være forberedt på overraskelser i natten. Rand og Thom myste gjennom greinene for å finne den røde ledestjernen. Selv med alle greinene hadde det vært lett nok å ha stjernen i sikte så lenge de red rett mot den. Men så hadde flere Trolloker dukket opp foran dem, og de måtte galoppere ut av veien med begge flokkene hylende etter seg. Trollokene kunne holde følge med en hest, men bare hundre skritt eller så, og til slutt la de hylene og forfølgerne bak seg. Men etter alle krumspringene hadde de mistet stjernen av syne.

«Jeg mener fremdeles at den er der borte,» sa Matt og pekte mot høyre. «Vi var jo på vei nordover, og det betyr at øst er den veien.»

«Der er den,» sa Thom brått. Gjennom de sammenfiltrede greinene til venstre for dem pekte han rett på den røde stjernen. Matt mumlet noe for seg selv.

Fra øyekroken så Rand en bevegelse, og en Trollok sprang lydløst frem fra et tre mens den viftet med løkkestaven. Rand drev hælene i siden på hesten, og den bykset fremover mens enda to trolloker løp frem fra skyggene. En renneløkke strøk mot Rands nakke og sendte skjelvinger ned ryggraden.

En pil traff et av dyreansiktene, og så svingte Matt inn bak ham der hestene dundret mellom trærne. Han så at de red mot elva, men han visste ikke om det ville hjelpe dem stort. Trollokene løp etter dem og var nesten nær nok til å kunne gripe de flagrende hestehalene. Hvis Trollokene kom et halvt skritt nærmere, kunne løkkestavene dra dem ut av salen.

Han la seg fremover halsen på hesten for å øke avstanden. Matt hadde nesten begravd ansiktet i manen. Rand lurte på hvor Thom var. Hadde barden funnet ut at han greide seg bedre på egen hånd, siden alle tre Trollokene var etter guttene?

Med ett galopperte Thoms vallak ut av natten like bak Trollokene. De rakk så vidt å snu seg i forbauselse før bardens hender fløy tilbake og frem igjen. Månelyset blinket i stål. En Trollok snublet fremover, rullet rundt noen ganger og landet i en haug. Den neste falt skrikende på kne og klorte seg i nakken med begge hender. Den tredje snerret og blottet en snute full av skarpe tenner, men da følgesvennene falt sammen, hvirvlet den rundt mot mørket. Thoms hender fløy tilbake og frem igjen. Trolloken skrek til, men skrikene ble svakere etter som den fjernet seg.

Rand og Matt tøylet hestene og stirret på barden.

«De beste knivene mine,» mumlet Thom, men gjorde ikke mine til å stige av og hente dem. «Den der kommer til å hente flere. Jeg håper det ikke er langt til elva. Jeg håper…» I stedet for å si hva mer han håpet, ristet han på hodet og lot hesten galoppere videre. Rand og Matt fulgte etter.

Snart nådde de en lav banke hvor trærne vokste helt ned til kanten av det nattsvarte vannet. Overflaten med månelyse striper kruset seg i vinden. Rand kunne ikke se den andre siden i det hele tatt. Han gledet seg ikke til å ta seg over på en flåte i mørket, men enda mindre likte han tanken på å bli værende på denne siden. Om nødvendig får jeg svømme.

Et Trollok-horn skrålte skarpt, kort og inntrengende i mørket et stykke unna elva. Det var den første lyden fra hornene etter at de hadde forlatt ruinene. Rand lurte på om det betydde at noen av de andre var blitt fanget.

«Ingen vits å bli her hele natten,» sa Thom. «Velg en retning. Oppover eller nedover?»

«Men Moiraine og de andre kan jo være hvor som helst,» protesterte Matt. «Vi kan lett velge feil retning.»

«Det er mulig, det.» Thom smattet på vallaken, snudde den nedover elva og red langs bredden. «Det er mulig, det.» Rand kikket på Matt, som trakk på skuldrene. Så fulgte de etter.

En stund var det ingen forandringer. Elvebredden var vekselvis bratt og flat, trærne sto tette eller tynnet seg ut til små lysninger, men natten og vinden og elva var hele tiden like kald og svart. Og de så ingen Trolloker. Det var en forandring Rand slett ikke savnet.

Han så en lysflekk forut. Etter som de nærmet seg, så han at lyset befant seg langt over elva, som om det var i et tre. Thom økte farten og begynte å nynne for seg selv.

Til slutt kunne de skjelne lyskilden. En lanterne hang i en av mastene på en stor handelsskute som lå fortøyd i en bukt ved en glenne. Skuta var gode åtti fot lang. Den rugget så vidt med strømmen og rykket i trossene som var bundet til trærne. Riggen nynnet og knirket i vinden. Lanternen forsterket månelyset på dekket, men det var ingen å se.

«Det der,» sa Thom idet han steg av, «er bedre enn flåten til en Aes Sedai, ikke sant?» Han sto med hendene på hoftene, og den selvtilfredse minen var godt synlig, selv i mørket. «Det ser ikke ut som fartøyet er laget for å frakte hester, men hvis vi tenker på faren kapteinen er i, faren vi har tenkt å advare ham mot, tror jeg han kan la seg overtale. La meg snakke. Og ta med teppene og saltaskene for alle tilfellers skyld.»

Rand steg av og begynte å løsne tingene bak salen. «Du har vel ikke tenkt å dra videre uten de andre?»

Thom fikk ingen mulighet til å fortelle hva han hadde tenkt å gjøre. Inn i lysningen styrtet to Trolloker som hylte og veivet med staver, og fire stykker fulgte rett etter. Hestene steilet og vrinsket. Skrikene i bakgrunnen fortalte at flere Trolloker var på vei.

«Om bord i båten!» ropte Thom. «Fort! La alt det andre bli igjen! Løp!» Han fulgte sitt eget råd og løp mot skuta mens lappene flagret og instrument-skrinene på ryggen dunket mot hverandre. «Dere på båten!» ropte han. «Våkn opp, tosker! Trolloker!»

Rand nappet tepperullen og salveskene fri og fulgte i hælene på barden. Han slengte byltene over ripen og hoppet etter. Han rakk akkurat å se en mann som hadde krøllet seg sammen på dekk. Mannen satte seg opp som om han nettopp hadde våknet, da Rand landet oppå ham. Mannen gryntet høyt, Rand snublet, og kroken på en stav smalt i ripen han nettopp hadde hoppet over. Det lød skrik fra hele skuta, og føtter trampet mot dekket.

Hårete hender grep rundt ripen ved kroken, og et hode med geite-horn dukket opp. Vaklende og ute av balanse greide Rand likevel å trekke sverdet og svinge det. Med et skrik forsvant Trolloken.

Menn løp rundt overalt på skuta mens de ropte og kappet trossene med økser. Skuta krenget og vred seg som om den ivret etter å legge fra land. I baugen kjempet tre mann med en Trollok. Noen stakk et spyd over ripen, men Rand kunne ikke se hva han stakk etter. Det sang i en buestreng, og sang igjen. Mannen Rand hadde tråkket på, kravlet unna og løftet hendene da Rand stirret på ham.

«Skån meg!» ropte han. «Ta hva du vil, ta skuta, ta alt, men skån meg!»

Noe slo mot ryggen til Rand og slengte ham i dekket. Sverdet gled ut av den utstrakte hånden. Med åpen munn gispet han etter pust som ikke kom og forsøkte å nå sverdet. Musklene reagerte med forpint treghet, og han vred seg som en snile. Mannen som ville skånes, kastet et skremt, begjærlig blikk på sverdet før han forsvant i skyggene.

Med besvær greide Rand å se over skulderen og forsto at hellet hadde tatt slutt. En Trollok med ulvesnute balanserte på ripen, stirret ned på ham og holdt opp den splintrede enden av løkkestaven som hadde slått luften ut av Rand. Han anstrengte seg for å nå sverdet, for å bevege seg, for å unnslippe, men de rykkende armene og beina beveget seg bare halvveis som han ville. De slingret og flyttet seg i underlige retninger. Det var som om jernbånd strammet rundt brystet og sølvflekker svømte i øynene. Febrilsk lette han etter en måte å slippe unna på. Det virket som om tiden gikk uendelig langsomt da Trolloken løftet staven for å spidde ham. For Rand var det som om vesenet beveget seg i en drøm. Han så den kraftige armen trekke seg bakover, og følte allerede splintene rive over ryggraden, følte smertene skjære gjennom ham. Han trodde lungene skulle sprenges. Nå dør jeg! Lyset hjelpe meg, nå! Trollokens arm begynte å bevege seg fremover og drive den splintrede staven nedover. Rand samlet nok luft til å rope: «Nei!»

Med ett krenget skuta. En bom svingte ut fra skyggene og traff Trolloken over brystet. Det knaste i knokler, og så ble vesenet feid over siden.

Et øyeblikk lå Rand stønnende og stirret opp på bommen som svingte frem og tilbake over ham. Nå må hellet mitt være oppbrukt, tenkte han. Det kan ikke være noe igjen etter dette.

Skjelvende kom han seg på beina og plukket opp sverdet. For én gangs skyld holdt han det i begge hender, som Lan hadde lært ham, men det var ikke noe igjen å bruke det på. Gapet av svart vann mellom skuta og bredden økte raskt, og Trollokenes rop forsvant i natten.

Da han stakk sverdet i balgen og sank sammen mot ripen, kom en tettbygd mann i knelang frakk i full fart oppover dekket og så morskt på ham. Skulderlangt hår og skjegg som ikke dekket overleppen, rammet inn et rundt ansikt. Rundt, men ikke mykt. Da bommen slo igjen, spanderte den skjeggete mannen det dystre blikket på den, han grep tak i den, og bommen smalt tørt mot håndflaten.

«Gelb!» brølte han. «Hell og lykke! Er du hvor, Gelb?» Han snakket så fort at ordene fløt sammen og Rand nesten ikke kunne forstå ham. «Ikke på min skute kan du gjemme deg for meg! Få Floran Gelb ut hit!»

En av mannskapet dukket opp med en lanterne, og to andre dyttet en smalfjeset mann inn i lyskretsen. Rand kjente igjen karen som hadde tilbudt ham skuta. Blikket hans flakket til alle kanter uten å møte øynene til den tettbygde mannen. Kapteinen, tenkte Rand. Der en av Rands støvler hadde truffet Gelb i pannen, vokste det frem et blåmerke.

«Ikke var det du som skulle sikre denne bommen, Gelb?» Kapteinen spurte forbausende rolig, men snakket like fort som før.

Gelb virket overrasket. «Men jeg gjorde det. Surret den stramt fast. Jeg innrømmer at jeg er litt treg nå og da, kaptein Domon, men jeg får da gjort ting.»

«Så du er treg, er du? Ikke så treg til å sove. Sove når du skulle holde vakt. Vi kunne ha blitt myrdet, hver en mann, for hele deg.»

«Nei, nei, kaptein. Det var ham.» Gelb pekte på Rand. «Jeg var på vakt, som jeg skulle være, da han snek seg innpå meg og klubbet meg ned.» Han rørte ved blåmerket, skar en grimase og skulte på Rand. «Jeg sloss med ham, men så kom Trollokene. Han er i kompaniskap med dem, kaptein. En Mørkefrende. I kompaniskap med Trollokene.»

«I kompaniskap med min gamle bestemor!» brølte kaptein Domon. «Ikke advarte jeg deg sist, Gelb? Ved Hvitebro hopper du av. Forsvinn fra mine øyne før jeg deg får til å hoppe av nå.» Gelb smatt ut av lanternelyset. Domon åpnet og knyttet nevene mens han stirret på ingenting. «Disse Trollokene gjør jakt på meg. Ikke de vil la meg være i fred. Hvorfor?»

Da Rand kikket over ripen, så han bestyrtet at elvebredden var forsvunnet. To mann bemannet den lange styreåren som stakk ut over akterspeilet, og på hver side var seks lange årer i sving og brakte skuta som en vannbille lenger ut i elva.

«Kaptein,» sa Rand, «vi har venner som er blitt igjen der. Hvis du snur og plukker dem opp, er jeg sikker på at de vil belønne deg.»

Kapteinen vendte det runde ansiktet mot Rand. Da Thom og Matt dukket opp, inkluderte han dem i det uttrykksløse blikket.

«Kaptein,» sa Thom og bukket, «tillat meg å –»

«Dere kommer under dekk,» sa kaptein Domon, «hvor jeg kan se hva slags saker og ting som er skylt om bord. Kom. Må hell og lykke svikte meg, noen må sikre denne horn-forbannede bommen!» Mens mannskapet sprang til for å ta imot bommen, stabbet han mot akterenden. Rand og følgesvennene fulgte etter.

Akterut hadde kaptein Domon en ryddig lugar som de kom frem til ved å klatre ned en kort leider. Der så alt ut til å være på sin rette plass, helt til kappene og frakkene som hang på kroker på baksiden av døren. Lugaren var like bred som skuta. En bred seng var bygd inn i den ene siden, og et kraftig bord på den andre. Det var bare en stol der, med høy rygg og solide armlener. Kapteinen satte seg i stolen og gjorde tegn til at de andre kunne finne seg plass på forskjellige kister og benker som var de eneste andre møblene. Et høyt kremt stanset Matt i å sette seg på sengen.

«Nå,» sa kapteinen da alle hadde satt seg. «Mitt navn er Bayle Domon, kaptein og eier av Sjøsprøyt, som er denne skuta. Dere er hvem, og er på vei hvor her ute midt i ingenting, og jeg skal hvorfor ikke slenge dere over bord for alle problemene dere har gitt meg?»

Rand hadde fremdeles vanskelig for å forstå kaptein Domon. Da han hadde sortert den siste delen av kapteinens raske tale, blunket han forbauset. Slenge oss over bord?

Matt skyndte seg å si: «Vi hadde ikke tenkt å lage bråk for deg. Vi er på vei til Caemlyn, og derfra videre til –»

«Til dit vinden leder oss,» avbrøt Thom glatt. «Det er slik en barde vandrer, som støv i vinden. Jeg er barde, forstår du, Thom Merrilin er navnet.» Han løftet kappen så de mangefargede lappene flagret, som om kapteinen kunne ha oversett dem. «Disse to bondetampene vil gjerne bli mine lærlinger, selv om jeg enda ikke vet om jeg vil ha dem.» Rand så på Matt, som gliste.

«Det er alt sammen vel og bra, mann,» sa kaptein Domon rolig, «men det sier meg mindre enn ingenting. Må hell og lykke snyte meg, men den plassen ligger ikke på en vei til Caemlyn fra noe sted jeg har hørt om.»

«Nå, det er litt av en historie,» sa Thom, og straks begynte han å fortelle den.

Ifølge Thom hadde vinterstormer sperret ham inne i en gruveby i Tåkefjellene på den andre siden av Baerlon. Der hørte han en legende om en skatt fra Trollok-krigene, i de forsvunne ruinene av Aridhol. Og samtidig hadde det laget seg sånn at han tidligere hadde funnet ut hvor Aridhol lå. Det hadde han sett på et kart han hadde fått av en døende venn i Illian, som han hadde reddet livet til en gang for lenge siden, og denne vennen hadde sverget med sitt siste åndedrag at kartet ville gjøre Thom rik, noe Thom ikke trodde før han hørte legenden. Da snøen smeltet, satte han ut med et lite følge som inkluderte de to fremtidige lærlingene. Etter en reise full av strabaser fant de faktisk ruinbyen. Men det viste seg at skatten hadde tilhørt en av Svartefyrstene, og Trollokene var blitt sendt for å hente den tilbake til Shayol Ghul. Nesten alle farer de hadde stått overfor, Trolloker, Myrddraaler, Draghkarer, Mordeth, Mashadar – angrep dem på et eller annet punkt i historien, men slik Thom fortalte det, virket det som alle hadde angrepet ham personlig, og at han hadde taklet brasene med største behendighet. Etter mange heltedåder, spesielt fra Thom, unnslapp de. Men de ble forfulgt av Trolloker og kom fra hverandre i nattemørket. Til slutt fant Thom og hans to følgesvenner et kjærkomment tilfluktssted om bord i kaptein Domons skute.

Da barden var ferdig, gikk det opp for Rand at han hadde sittet med åpen munn en stund, og han lukket den med et lite smell. Da han kikket bort på Matt, stirret vennen på barden med oppspilte øyne.

Kaptein Domon trommet med fingrene på stollenet. «Dette er en fortelling mange folk ikke vil tro. Men Trollokene så jeg selvfølgelig, gjorde jeg ikke?»

«Hvert et ord er sant,» sa Thom uanfektet, «fra en som opplevde det selv.»

«Noe av skatten ble med dere?»

Thom spredte hendene beklagende. «Dessverre. Det lille vi greide å få med oss, la vi på hestene, og de løp løpsk da Trollokene dukket opp. Alt jeg har igjen er fløyten og harpen, noen få kobberstykker, og klærne på kroppen. Men tro meg, du ville ikke ønsket deg noe av den skatten. Den er smittet av Den Mørkeste. Det er best å overlate den til ruinene og Trollokene.»

«Så ingen penger dere har å betale for overfarten. Selv ikke min bror får seile med meg hvis han ingen penger har til å betale overfarten, spesielt om han etter seg har Trolloker som hakker i ripen og kutter opp riggen. Jeg skal hvorfor ikke la dere svømme tilbake hvor dere kom fra, og være kvitt dere?»

«Du ville vel ikke bare sette oss i land?» sa Matt. «Ikke med Trollokene der?»

«Hvem sa noe om land?» svarte Domon tørt. Han gransket dem et øyeblikk, og så la han hendene på bordet. «En rimelig mann er Bayle Domon. Ikke jeg kaster dere over bord hvis jeg kan unngå det. Jeg ser at en av lærlingene dine har et sverd. Et godt sverd trenger jeg, og siden jeg er en fin fyr, dere får overfart til Hvitebro for det.»

Thom åpnet munnen, og Rand sa fort: «Nei!» Tam hadde ikke gitt det til ham for at det skulle handles bort. Han lot hånden gli over hjaltet og berørte bronsehegren. Så lenge han hadde sverdet, var det som om Tam var hos ham.

Domon ristet på hodet. «Vel, er det nei, så er det nei. Men Bayle Domon gir ingen gratis overfart, ikke engang sin egen mor.»

Motstrebende tømte Rand lommene. Det var ikke mye, bare noen kobberstykker og sølvmynten Moiraine hadde gitt ham. Han holdt den frem for kapteinen. Et øyeblikk senere sukket Matt og gjorde det samme. Thom skulte, men smilet var så raskt på plass igjen at Rand ikke visste om han hadde sett riktig.

Behendig plukket kaptein Domon de to tykke myntene ut av hendene til guttene og fant frem en liten skålvekt og en klirrende pose fra en bronsebeslått kiste bak stolen. Etter å ha veid sølvmyntene omhyggelig slapp han dem ned i posen og ga guttene noen mindre av sølv og kobber. For det meste kobber. «Til Hvitebro,» sa han og noterte sirlig i en skinninnbundet bok.

«Det er dyrt for en kort overfart til Hvitebro,» murret Thom.

«Pluss skade på mitt fartøy,» sa kapteinen rolig. Han la vekten og posen tilbake i kisten og lukket den fornøyd. «Pluss en slant for å lede Trolloker til meg så jeg må seile ned elva midt på natt når grunnene er i kø for å senke meg.»

«Hva med de andre?» spurte Rand. «Kan du hente dem også? Hvis de ikke allerede har nådd elva, gjør de det snart, og de kommer til å se lanternen på masten din.»

Kaptein Domon hevet øyebrynene forbauset. «Du tror en skute står stille, mann? Må hell og lykke stikke meg, vi være en fjerding nedenfor hvor dere kom om bord. Trolloker får karene til å knekke ryggen over årene – Trolloker kjenner de bedre enn de liker – og hjelp de får av strømmen også. Men det betyr ikke noe å bry seg om. Ikke jeg legger til land om min gamle bestemor venter på elvebredden. Jeg kanskje ikke legger til land før Hvitebro. Jeg ble mett på Trolloker i hælene for lenge siden, og flere jeg ikke vil ha.»

Thom lente seg interessert frem. «Har du møtt Trolloker før? I det siste?»

Domon nølte og kikket på Thom med smale øyne, men da han snakket, virket han bare forarget. «Jeg overvintret i Saldaea, mann. Ikke mitt valg, men tidlig frøs elva, og sent gikk isen. De sier du kan se Pestlandet fra det høyeste tårn i Maradon, men min tanke er ikke der. Jeg vært der før. Alltid det er snakk om at Trolloker angriper gårder og slikt. Men denne vinteren gårder brant hver natt. Til tider hele landsbyer. Helt opp til bymurene kom de. Og om det ikke er ille nok, alle sier Den Mørkeste rører på seg, at siste dager er kommet.» Han skalv og klødde seg i hodet, som om tanken fikk det til å klø. «Ikke jeg kan vente med å komme tilbake hvor folk bare tror Trolloker er eventyr, hvor historiene mine er bare en vandrers løgner.»

Rand sluttet å høre etter. Han stirret på den motsatte veggen og tenkte på Egwene og de andre. Det kunne ikke være riktig at han var trygg om bord på Sjøsprøyt mens de andre fremdeles befant seg der bak i natten et sted. Kapteinens lugar virket ikke like komfortabel som før.

Han ble forbauset da Thom dro ham på beina. Barden dyttet Matt og ham bort til leideren mens han unnskyldte de to bondetampene over skulderen. Rand klatret opp uten et ord.

Da de var på dekk, kikket Thom raskt rundt seg for å være sikker på at ingen hørte dem. Så knurret han: «Jeg kunne ha fått en overfart for noen sanger og historier hvis dere to ikke hadde vært så raske med sølvet.»

«Jeg er ikke så sikker på det,» sa Matt. «På meg virket han alvorlig da han snakket om å kaste oss i elva.»

Rand gikk sakte bort til ripen og lente seg mot den, mens han stirret oppover den nattsvarte elva. Han så ikke annet enn mørke, ikke engang bredden. Etter en stund la Thom en hånd på skulderen hans, men han rørte seg ikke.

«Det er ikke noe du kan gjøre, gutt. Dessuten er de sannsynligvis i sikkerhet hos … hos Moiraine og Lan. Kan du tenke deg noen som er bedre skikket enn de to til å føre dem i sikkerhet?»

«Jeg forsøkte å overtale henne til ikke å bli med,» sa Rand.

«Du gjorde det du kunne, gutt. Ingen kunne ha bedt om mer.»

«Jeg lovet at jeg skulle ta meg av henne. Jeg skulle ha anstrengt meg mer.» Årene knirket, og vinden nynnet en trist melodi i riggen. «Jeg skulle ha anstrengt meg mer,» hvisket han.

Загрузка...