Verdens Øye

KAPITTEL 47 Flere fortellinger fra Hjulet

En prikkende rastløshet fikk Rand til å trave opp og ned ved siden av spisebordet. Tolv skritt. Bordet var nøyaktig tolv skritt langt uansett hvor mange ganger han skrittet det opp. Irritert tvang han seg til å slutte å telle. Idiotisk å gjøre det. Jeg bryr meg ikke om hvor langt det forbaskede bordet er. En stund senere oppdaget han at han telte antall ganger han hadde gått opp og ned langs bordet. Hva er det han sier til Moiraine og Lan? Vet han hvorfor Den Mørkeste er etter oss? Vet han hvem av oss Den Mørkeste vil ha?

Han kastet et blikk på vennene sine. Perrin hadde smuldret et stykke brød og skjøv fraværende smulene frem og tilbake på bordet med en finger. De gule øynene stirret på smulene uten å blunke, men det virket som de så noe langt borte. Matt lutet seg fremover i stolen med øynene halvt lukket og et svakt smil på leppene. Det var et nervøst smil, ikke muntert. Utenpå så han ut som den gamle Matt, men fra tid til annen rørte han fraværende ved dolken fra Shadar Logoth gjennom jakken. Hva er det Fain forteller henne? Hva vet han?

Loial virket i det minste ubekymret. Oguren studerte veggene. Først hadde han stått midt i rommet og stirret mens han sakte snudde seg rundt. Nå presset han nesten den brede nesen mot steinveggen, mens han lot en finger som var bredere enn de fleste menns tommeltotter, varsomt gli over en bestemt sammenføyning. Av og til lukket han øynene som om det var viktigere å føle enn å se. Det rykket i ørene en gang iblant, og han mumlet for seg selv på Ogurenes språk og lot til å ha glemt at det var andre i rommet sammen med ham.

Fyrst Agelmar snakket stille med Nynaeve og Egwene foran det lange ildstedet i enden av rommet. Han var en god vert, en mester til å få folk til å glemme sine problemer; flere av historiene fikk Egwene til å knise. En gang kastet til og med Nynaeve hodet tilbake og brølte av latter. Rand skvatt til av den uventede lyden, og fór sammen igjen da Matts stol smalt i gulvet.

«Blod og aske!» knurret Matt. Han brydde seg ikke om at Nynaeve ble stram i ansiktet over språket han brukte. «Hva er det hun bruker så lang tid for?» Han rettet opp stolen og satte seg igjen uten å se på noen. Hånden streifet jakken.

Fyrsten av Fal Dara så misbilligende bort på Matt – blikket omfattet Rand og Perrin også – før han vendte seg mot kvinnene igjen. Rands vandring hadde brakt ham tett borttil dem.

«Min Herre,» sa Egwene, så glatt som om hun hadde brukt titler hele livet. «Jeg trodde han var en Vokter, men du kaller ham Dai Shan og snakker om Den Gylne Tranens banner, og det samme gjorde de andre mennene. Noen ganger virker det nesten som han er konge. Jeg husker at Moiraine en gang kalte ham den siste Herre av De Syv Tårn. Hvem er han?»

Nynaeve begynte å studere kruset sitt, men det var tydelig for Rand at hun hørte enda nøyere etter enn Egwene. Han stanset og forsøkte å høre hva de sa uten å gi inntrykk av å tyvlytte.

«Herre av De Syv Tårn,» sa Agelmar med rynket panne. «En gammel tittel, gode frøken Egwene. Selv ikke Høyfyrsten av Rift har en tittel som er eldre, og bare Dronningen av Andor kommer i nærheten.» Han sukket og ristet på hodet. «Han vil ikke snakke om det, men historien er godt kjent langs grensen. Han er konge, eller skulle vært det, al’Lan Mandragoran, Herre av De Syv Tårn, Herre av Sjøene, Den Kroneløse Kongen av Malkier.» Det rakede hodet hevet seg høyt, og øynene lyste som om han kjente en fars stolthet. Stemmen, som var full av følelser, ble kraftigere. Hele rommet kunne høre ham uten anstrengelse. «I Shienar kaller vi oss grensemenn, men for mindre enn femti år siden tilhørte ikke Shienar Grenselandene. Nord for oss og Arafel lå Malkier. Shienars lanseryttere red mot nord, men det var Malkier som holdt Pestlandet stangen. Malkier, må Fred være med hennes minne, og må Lyset skinne på hennes navn.»

«Lan er fra Malkier,» sa Den Kloke stille og så opp. Hun virket bekymret.

Det var ikke noe spørsmål, men Agelmar nikket. «Ja, gode frøken Nynaeve, han er sønn av al’Akir Mandragoran, Malkiers siste Kronede Konge. Hvordan ble han som han ble? Kanskje det begynte med Lain. Etter å ha blitt utfordret ledet Lain Mandragoran, kongens bror, lanserytterne sine gjennom Pestlandet til Askeslettene. Kanskje han nådde helt frem til Shayol Ghul. Det var Lains kone, Breyan, som utfordret ham. Sjalusien brant i hjertet hennes etter at al’Akir ble satt på tronen i stedet for Lain. Kongen og Lain var så nær som brødre kunne bli, som tvillinger, selv etter at det kongelige ’al’ ble lagt til Akirs navn, men sjalusien naget i Breyan. Lain hadde godt ry for sine bedrifter, og med rette, men han skinte ikke som al’Akir. Man ser bare én slik konge, én slik mann hvert hundrede år. Fred være med ham og el’Leanna.

Lain døde på Askeslettene sammen med de fleste som fulgte ham, menn Malkier ikke hadde råd til å miste. Breyan la skylden på kongen. Hun sa at selv Shayol Ghul ville ha falt hvis bare al’Akir hadde sendt resten av Malkier nordover sammen med hennes mann. Som hevn konspirerte hun med Cowin Gemallan, kalt Cowin Godhjerte, for at hennes sønn Isam skulle komme på tronen. Denne Godhjerte var en av storfyrstene, og folk elsket ham nesten like mye som al’Akir. Da storfyrstene la sine staver på kongesteinen for å velge konge, var det bare to staver som skilte ham fra Akir. Hvis to menn hadde lagt en annen farge på steinen, ville han ha sittet på tronen i stedet, og det glemte han aldri. Cowin og Breyan rensket grenseborgene i Pestlandet for soldater og flyttet dem for å erobre De Syv Tårn.

Men Cowins sjalusi stakk dypere.» Forakten farget Agelmars stemme. «Helten Godhjerte, som fikk sine bedrifter priset i sanger i alle Grenselandene, var en Mørkefrende. Da grenseborgene var svekket, veltet Trollokene som en flodbølge inn i Malkier. Kong al’Akir og Lain kunne ha samlet landet; det hadde de gjort før. Men Lains ulykkelige skjebne på Askeslettene hadde rystet folket, og Trollokenes invasjon brøt ned motet og kampviljen hos altfor mange av mennene. Overmakten presset malkiererne inn i hjertet av landet.

Breyan flyktet sørover med sin nyfødte sønn Isam, men hun ble tatt igjen av Trolloker. Ingen vet hva som skjedde med dem, men man kan jo gjette. Jeg føler bare medlidenhet med gutten. Cowin Godhjertes forræderi ble avslørt, og han ble tatt til fange av den unge Jain Charin, som allerede da ble kalt Langsteg. Da Godhjerte ble ført i lenker til De Syv Tårn, ba storfyrstene om å få hodet hans på et langspyd. Men siden bare al’Akir og Lain hadde hatt en større plass i folks hjerter, valgte kongen å møte ham i tvekamp. Al’Akir gråt da han drepte Cowin. Noen sa at han gråt for en venn som hadde gitt seg selv til Skyggen, andre sa at han gråt for Malkier.» Fyrsten av Fal Dara ristet trist på hodet.

«Klokkene hadde slått sitt første slag for De Syv Tårns undergang. Det var ikke tid til å samle hjelp fra Shienar eller Arafel, og ikke håp om at Malkier kunne stå alene når fem tusen lanseryttere lå døde på Askeslettene, og festningene langs grensen var oversvømt av inntrengere.

Al’Akir og hans dronning, el’Leanna, fikk brakt Lans krybbe til seg. I spedbarnets hender la de sverdet til Malkiers konger, sverdet han bærer i dag. Våpenet ble laget av Aes Sedaiene under Krigen om Kraften, Krigen mot Skyggen som endte Legendenes Alder. De salvet hans hode med olje og ga ham navnet Dai Shan, en Kronet krigsherre. De vigslet ham til konge og sverget den eldgamle eden til Malkiers konger og dronninger i hans navn.» Angelmars ansikt hardnet. Han uttalte ordene som om også han en gang hadde sverget den eden, eller en som lignet: «Å jage Hjertedreper så lenge stein står og stål er hardt. Å verne Malkier mot Mørket så lenge det drypper en dråpe blod. Å hevne den helligdom som ikke lenger kan vernes.» Ordene ga gjenlyd i rommet.

«El’Leanna hengte en medaljong rundt halsen på sønnen som et minne. Spedbarnet ble svøpt av dronningen selv, og deretter overrakt til tyve utvalgte menn fra kongens livgarde, de beste sverdkjemperne, de mest dødbringende krigerne. Deres ordre: Å føre barnet til Fal Moran.

Så ledet al’Akir og el’Leanna malkiererne ut for å møte Skyggen en siste gang. Der døde de, ved Herots Pass, og Malkier døde, og De Syv Tårn ble lagt i ruiner. Shienar og Arafel og Kandor møtte Halvmennene og Trollokene ved Jehaans Trapp og slo dem tilbake, men ikke så langt tilbake som før. Mesteparten av Malkier forble i Trollokenes hender, og år etter år, fjerding etter fjerding, ble det oppslukt av Pestlandet.» Agelmar sukket tungt. Da han fortsatte, var det en trist stolthet i stemmen og øynene.

«Bare fem av livvaktene nådde Fal Moran i live, og alle var såret, men barnet var uskadd. Fra han begynte å gå, lærte de ham alt de kunne. Han fikk våpen når andre barn fikk leker, og han lærte å kjenne Pestlandet som andre kjenner sin mors hage. Eden som ble sverget over krybben, er etset inn i tankene hans. Det er ikke noe igjen å forsvare, men han kan hevne. Han fornekter sine titler, men i Grenselandene kalles han Den Ukronede. Hvis han noen gang hever Malkiers Gylne Trane, vil en hær samle seg under ham. Men han vil ikke lede menn i døden. I Pestlandet beiler han til døden som andre beiler til en kvinne, men han vil ikke lede andre til den.

Hvis dere må inn i Pestlandet, og dere bare er noen få, er ingen mann bedre skikket til å føre dere dit og få dere trygt ut igjen. Han er den beste Vokteren, og det betyr den beste av de beste. Dere kan like gjerne etterlate guttene her, slik at de kan få litt erfaring, og sette all deres lit til Fan. Pestlandet er ikke noe sted for uerfarne gutter.»

Matt åpnet munnen for å si noe, men lukket den igjen etter et blikk fra Rand. Jeg skulle ønske han kunne lære seg å holde den lukket.

Nynaeve hadde lyttet like storøyd som Egwene, men nå stirret hun ned i kruset igjen. Ansiktet hennes var blekt. Egwene la en hånd på armen hennes og ga henne et medfølende blikk.

Moiraine dukket opp i døren med Lan hakk i hæl. Nynaeve snudde ryggen til dem.

«Hva sa han?» spurte Rand. Matt og Perrin reiste seg.

«Bondetamp,» mumlet Agelmar, før han hevet stemmen til normalt toneleie. «Fant du ut noe, Aes Sedai, eller er han bare en galning?»

«Han er gal,» sa Moiraine, «eller så godt som, men ingenting er enkelt med Padan Fain.» En av tjenerne i svart og gyllen livré bukket seg inn i rommet mens han så nervøst på Agelmar. På et sølvfat bar han et blått vaskefat, en blå mugge, et gult såpestykke og et lite håndkle. Moiraine ba ham sette brettet på bordet. «Du må unnskylde meg for å ha kommandert dine tjenere, Fyrst Agelmar,» sa hun. «Jeg tok meg den frihet å be om dette.»

Etter et nikk fra Agelmar satte tjeneren brettet på bordet og forsvant raskt. «Mine tjenere står til din rådighet, Aes Sedai.»

Vannet Moiraine helte i vaskefatet dampet som om det kom rett fra en kokende kjele. Hun rullet opp ermene og begynte å vaske hendene uten å bry seg om varmen. «Jeg sa han var verre enn motbydelig, men jeg var ikke engang i nærheten av sannheten. Jeg tror ikke jeg noensinne har møtt en som er så ynkelig og fornedret, og samtidig så skitten. Jeg kjenner meg besudlet etter å ha rørt ved ham, og da mener jeg ikke på grunn av skitten på huden hans. Besudlet her inne.» Hun rørte ved brystet sitt. «Sjelen hans er så fornedret at jeg tviler på om han fremdeles har noen. Han er verre enn en Mørkefrende.»

«Han virket så ynkverdig,» mumlet Egwene. «Jeg husker han kom til Emondsmark hver vår, alltid full av latter og nytt utenfra. Det må da være håp for ham? ‘Ingen mann kan stå i Skyggen så lenge at han ikke kan finne Lyset igjen’,» siterte hun.

Aes Sedaien tørket hendene raskt. «Jeg har alltid trodd det,» sa hun. «Kanskje Padan Fain kan finne frelse. Men han har vært Mørkefrende i mer enn førti år, og hvis dere fikk høre alt han har gjort for Mørket, i blod og smerte og død, ville hjertene deres fryse til is. En av hans minste gjerninger – selv om den ikke er liten for dere – var å føre Trollokene til Emondsmark.»

«Ja,» sa Rand stille. Han hørte Egwene gispe. Jeg burde ha skjønt det. Brenne meg, jeg burde ha skjønt det da jeg kjente ham igjen.

«Førte han noen av dem hit?» spurte Matt. Han så på steinveggene rundt dem og skalv. Rand trodde han tenkte mer på Myrddraalen enn på Trollokene; vegger hadde ikke stoppet Skyggeren i Baerlon eller i Hvitebro.

«Hvis han gjorde det» – Agelmar lo – «skal de få knekke tennene sine på Fal Daras murer. Det har mange gjort før dem.» Han snakket til alle sammen, men blikket hans viste tydelig at ordene var rettet til Egwene og Nynaeve. «Dere trenger heller ikke å frykte Halvmenn.» Matt rødmet. «I Fal Dara er hver gate og hvert smug opplyst om natten. Og ingen mann får skjule ansiktet sitt innenfor murene.»

«Hvordan kunne mester Fain gjøre noe slikt?» spurte Egwene.

«For tre år siden …» Moiraine satte seg med et tungt sukk. Hun sank sammen som om Fain hadde trukket all kraft ut av henne. «Tre år i sommer. Så langt tilbake. Lyset passer på oss, det er sikkert, ellers ville Alle Løgners Far ha triumfert mens jeg la planer i Tar Valon. I tre år har Fain lett etter dere for Den Mørkeste.»

«Det er galskap!» sa Rand. «Hver vår har han kommet til Tvillingelvene like regelmessig som en klokke. Tre år? Vi har vært der rett foran nesen hans, og han så ikke to ganger på oss før i fjor.» Aes Sedaien rettet en finger mot ham og holdt ham fast med blikket.

«Fain fortalte meg alt, Rand. Eller nesten alt. Jeg tror han greide å holde noe tilbake, noe viktig, på tross av alt jeg kunne gjøre, men det han sa, var tilstrekkelig. For tre år siden kom en Halvmann til ham i en by i Murandy. Fain var selvfølgelig skrekkslagen, men Mørkefrender regner det som en stor ære å bli oppsøkt på den måten. Fain trodde han var valgt ut til store oppgaver, og det var han, men ikke akkurat slik han trodde. Han ble ført nordover til Pestlandet, til Askeslettene. Til Shayol Ghul. Der møtte han en mann med øyne av ild, en mann som kalte seg Ba’alzamon.»

Matt flyttet nervøst på seg, og Rand svelget tungt. Det måtte være sant, men det gjorde ikke saken bedre. Bare Perrin så på Aes Sedaien som om intet kunne overraske ham lenger.

«Må Lyset beskytte oss,» sa Agelmar med glød i stemmen.

«Fain likte ikke det som ble gjort med ham i Shayol Ghul,» fortsatte Moiraine rolig. «Mens vi snakket, skrek han ofte om ild som brant. Det drepte ham nesten å hente alt ut fra der det var gjemt. Selv med min legedom er han et totalt vrak. Det vil kreve mye å gjøre ham hel igjen. Men jeg skal gjøre et forsøk, om ikke annet så for å finne ut hva han fremdeles skjuler. Han ble valgt på grunn av de stedene hvor han drev tuskhandel. Nei,» sa hun raskt da de begynte å røre på seg, «ikke bare Tvillingelvene, ikke da. Alle Løgners Far visste omtrent hvor han kunne finne det han lette etter, men ikke bedre enn oss i Tar Valon.

Fain sa at Den Mørkeste gjorde ham til sin hund, og på et vis har han rett. Alle Løgners Far sendte Fain ut på jakt, men først ble han forandret for å kunne gjennomføre jakten. Det de gjorde for å forandre ham, er Fain redd for å huske; for dette hater han sin herre like mye som han frykter ham. Så ble Fain sendt for å snuse seg gjennom alle landsbyene rundt Baerlon, hele veien til Tåkefjellene, ned til Taren og over til Tvillingelvene.»

«For tre vårer siden?» sa Perrin sakte. «Jeg husker den våren. Fain kom senere enn vanlig, men det underlige var at han ble værende en stund. En hel uke var han der uten å gjøre noe, mens han skar tenner ved tanken på hva det kostet for et rom på Vertshuset Vinkilden. Fain er en gjerrigknark.»

«Nå husker jeg det,» sa Matt. «Alle lurte på om han var syk, eller om han hadde falt for en av kvinnene på stedet. Ikke det at noen ville giftet seg med en tuskhandler, naturligvis. De kunne like gjerne giftet seg med en fra Det Vandrende Folket.» Egwene hevet et øyebryn, og han lukket munnen.

«Etter dette ble Fain ført til Shayol Ghul igjen, og tankene hans ble – renset.» Rands mage vrengte seg da han hørte tonen i Aes Sedaiens stemme; den fortalte ham mer om hva hun mente enn grimasen som gled over ansiktet hennes. «Det han hadde … observert… ble foredlet og matet inn i ham igjen. Da han dro til Tvillingelvene igjen neste vår, var han mye bedre i stand til å utpeke sine mål. Endog tydeligere enn Den Mørkeste hadde ventet. Fain visste med sikkerhet at den han lette etter, var en av tre i Tvillingelvene.»

Perrin gryntet. Matt begynte å banne lavt og monotont og holdt ikke opp selv om Nynaeve skulte på ham. Agelmar så nysgjerrig på dem. Rand følte bare et snev av kulde og undret seg over det. I tre år hadde Den Mørkeste jaget ham … jaget dem. Han hadde trodd at noe slikt ville få ham til å hakke tenner.

Moiraine lot seg ikke avbryte av Matt. Hun hevet stemmen nok til å overdøve ham. «Da Fain vendte tilbake til Lugard, kom Ba’alzamon til ham i en drøm. Fain ydmyket seg og utførte ritualer som hadde blindet dere om dere hadde sett halvparten, og bandt seg med dette enda sterkere til Den Mørkeste. Det som blir gjort i drømmer, kan være farligere enn det som blir gjort i våken tilstand.» Rand krympet seg under det skarpe, advarende blikket, men hun fortsatte uten pause. «Han skulle bli rikt belønnet og ble lovet makt over kongeriker etter Ba’alzamons seier, og fikk ordre om å vende tilbake til Tvillingelvene og merke de tre han hadde funnet. En Halvmann skulle vente der med Trolloker. Nå vet vi hvordan Trollokene kom til Tvillingelvene. Det må ha vært en Veiport og en av Ogurenes lunder ved Manetheren.»

«Den vakreste av alle,» sa Loial, «bortsett fra den i Tar Valon.» Han hadde lyttet like oppmerksomt som alle de andre. «Ogurene minnes Manetheren med glede.» Agelmar formet navnet lydløst med leppene, og øyebrynene var hevet av undring. Manetheren.

«Fyrst Agelmar,» sa Moiraine, «jeg skal fortelle deg hvordan du finner Veiporten ved Mafal Dadaranell. Den må mures igjen og bevoktes, og ingen må få komme i nærheten av den. Halvmennene har ennå ikke lært seg alle rutene i Veiene, men den Veiporten ligger mot sør og bare timer fra Fal Dara.»

Fyrsten av Fal Dara ristet på seg, som om han nettopp hadde våknet. «Mot sør? Fred! Vi trenger ikke den. Må Lyset skinne på oss. Det skal bli gjort.»

«Fulgte Fain etter oss i Veiene?» spurte Perrin. «Det må han ha gjort.»

Moiraine nikket. «Fain ville fulgt dere tre i graven, fordi han måtte. Da Myrddraalens angrep på Emondsmark mislyktes, tok den Fain med seg under jakten på oss. Skyggeren ville ikke la Fain ri sammen med ham. Selv om Fain mente at han burde få den beste hesten i Tvillingelvene og ri foran følget, tvang Myrddraalen ham til å flykte sammen med Trollokene og Trollokene til å bære ham da beina ga etter. De snakket så han kunne forstå det, og kranglet om hvordan de skulle tilberede ham når han ikke lenger var til noen nytte. Fain påstår at han vendte seg mot Den Mørkeste før de nådde Taren, men noen ganger skinner det grådige ønsket om belønning igjennom.

Da vi unnslapp over Taren, førte Myrddraalen Trollokene tilbake til Tåkefjellene, til den nærmeste Veiporten. Fain ble sendt videre alene. Han trodde han var fri, men en ny Skygger fant ham før han nådde Baerlon, og denne var ikke like hyggelig. Den fikk ham til å sove sammenkrøllet i en Trollokkjele om natten, for å minne ham på prisen for feilgrep. Den brukte ham helt frem til Shadar Logoth. Da var Fain villig til å gi sin mor til Myrddraalen hvis det kunne befri ham, men Den Mørkeste slipper aldri frivillig grepet om noe han har fanget.

Utenfor Shadar Logoth sendte jeg ut falske spor og lukter mot fjellene. Det overlistet Myrddraalene, men ikke Fain. Halvmennene trodde ham ikke; etterpå slepte de ham etter seg i en reim. Først da det virket som om vi hele tiden var rett foran dem, uansett hvor hardt de presset på, begynte noen å feste lit til ham. Det var de fire som vendte tilbake til Shadar Logoth. Fain påstår at det var Ba’alzamon selv som drev Myrddraalene videre.»

Agelmar ristet foraktelig på hodet. «Den Mørkeste? Tvi! Enten lyver mannen, eller så er han gal. Hvis Hjertedreperen er løs, ville vi alle vært døde nå eller det som verre er.»

«Fain fortalte sannheten slik han så den,» sa Moiraine. «Han kunne ikke lyve for meg, selv om han skjulte mye. Hans ord var: ’Ba’alzamon dukket opp som en flakkende flamme. Han forsvant og dukket opp igjen, og aldri to ganger på samme sted. Øynene svidde Myrddraalene, og flammene fra munnen pisket oss videre.’»

«Noe,» sa Lan, «drev fire Skyggere til et sted de frykter nesten like mye som de frykter Den Mørkestes vrede.»

Agelmar gryntet som om noen hadde sparket ham, og han virket uvel.

«Ondskap sto mot ondskap i ruinene av Shadar Logoth,» fortsatte Moiraine, «og hat kjempet mot svik. Da Fain fortalte om det, klynket han og hakket tenner. Mange Trolloker ble slaktet, fortært av Mashadar og andre ting, blant annet Trolloken som holdt Fains reim. Han flyktet fra byen som om den var Fortapelsens Dyp ved Shayol Ghul.

Fain trodde at han endelig var fri. Han hadde tenkt å flykte til Ba’alzamon aldri kunne finne ham igjen, til verdens ende om nødvendig. Dere kan forestille dere hans skrekk da han oppdaget at trangen til å jage ikke ble mindre. I stedet ble den sterkere og kraftigere for hver dag som gikk. Han kunne ikke spise, bortsett fra det lille han greide å kare til seg når han jaktet på dere – biller og firfisler som han snappet til seg mens han løp, halvråttent avfall som han fant på søppeldynger om natten. Heller ikke kunne han stoppe før han falt sammen som en tomsekk av utmattelse. Så snart han hadde kraft nok til å stå på beina igjen, ble han drevet videre. Da han nådde Caemlyn, kunne han føle byttet sitt selv om han var en halvfjerding unna. Selv her, i fangehullene under oss, kikket han noen ganger opp uten å være klar over hva han gjorde. Han så i retning av dette rommet.»

Plutselig kjente Rand at det klødde mellom skulderbladene. Det var som han kunne føle Fains øyne gjennom steinveggen. Aes Sedaien merket at han trakk nervøst på skuldrene, men fortsatte uforsonlig.

«Om Fain var halvgal da han nådde Caemlyn, sank han enda dypere da han oppdaget at bare to av dem han lette etter, var der. Han var nødt til å finne alle, men han kunne ikke gjøre annet enn å følge etter de to som var der. Han fortalte hvordan han skrek da Veiporten åpnet seg i Caemlyn. Kunnskapen om hvordan det skulle gjøres, lå et sted i bevisstheten hans. Han visste ikke hvordan den var kommet dit, men hendene beveget seg som om de hadde en egen vilje, og Ba’alzamons ild brant i dem da han forsøkte å stoppe dem. Da butikkeieren kom for å undersøke støyen, myrdet Fain ham. Ikke fordi han måtte, men av misunnelse fordi mannen kunne forlate kjelleren mens hans føtter bar ham ubarmhjertig inn i Veiene.»

«Så Fain var den du følte var bak oss,» sa Egwene. Lan nikket. «Hvordan unnslapp han … Den Svarte Vinden?» Stemmen hennes skalv, og hun stanset for å svelge. «Den var rett bak oss ved Veiporten.»

«Han unnslapp, og han unnslapp ikke,» sa Moiraine. «Den Svarte Vinden fanget ham – og han påsto at han kunne forstå stemmene. Noen hilste ham som en likemann, og andre fryktet ham. Ikke før hadde Vinden omsluttet Fain, før den flyktet.»

«Må Lyset beskytte oss.» Loials hviskende stemme buldret som en kjempestor humle.

«Be om at Lyset gjør det,» sa Moiraine. «Det er mye som fremdeles er skjult når det gjelder Padan Fain, mye jeg må finne ut. Ondskapen stikker dypere i ham, og den er sterkere enn i noen mann jeg har sett. Da Den Mørkeste forandret Fain, kan han ha preget inn en del av seg selv i mannen, kanskje uten at han visste det, en del av hans hensikt. Da jeg nevnte Verdensøyet, bet Fain tennene sammen, men jeg kunne føle at det lå noe bak tausheten. Hvis jeg bare hadde hatt tid. Men vi kan ikke vente.»

«Hvis denne mannen vet noe,» sa Agelmar, «kan jeg få det ut av ham.» I ansiktet fantes ingen barmhjertighet for Mørkefrender, og stemmen lovet ingen nåde for Fain. «Hvis du kan finne ut bare noe om det som venter i Pestlandet, vil det være verdt en ekstra dag. Mange har tapt et slag fordi de ikke kjente til fiendens hensikter.»

Moiraine sukket og ristet trist på hodet. «Min Herre, hvis det ikke var for at vi trenger minst en god natts søvn før vi drar inn i Pestlandet, ville jeg ha ridd videre allerede nå, selv om vi ville ha risikert å møte en flokk Trolloker i mørket. Tenk på det jeg har fått rede på av Fain. For tre år siden måtte Den Mørkeste få Fain brakt til seg i Shayol Ghul for å røre ved ham, tross det faktum at Fain er Mørkefrende inn til margen. For et år siden kunne Den Mørkeste kommandere en Mørkefrende som Fain gjennom drømmer. I år kan Ba’alzamon vandre inn i drømmene til mennesker som lever i Lyset, og dukker opp, om enn med besvær, ved Shadar Logoth. Ikke i sin egen kropp, selvfølgelig, men selv et bilde av Den Mørkestes tanker, selv et flakkende og uklart bilde, er mer dødelig for verden enn alle Trollok-hordene til sammen. Seglene på Shayol Ghul er alvorlig svekket, Fyrst Agelmar. Det er ikke tid.»

Agelmar bøyde hodet føyelig, men da han løftet det igjen, hadde han et trassig drag rundt munnen. «Aes Sedai, når jeg leder lanserytterne til Tarwins Kløft, kan jeg godta at det ikke betyr mer enn en avledningsmanøver, en trefning i utkanten av det egentlige slaget. Plikten fører menn hvor den vil like sikkert som Mønsteret, og ingen av dem lover at våre gjerninger skal bli storslagne. Men selv om vi skulle vinne vår trefning, vil den være forgjeves om dere skulle tape slaget. Hvis du sier at følget ditt må være lite, sier jeg at det er vel og bra, men jeg ber deg gjøre alt for at oppdraget ditt skal lykkes. La disse unge mennene bli igjen her, Aes Sedai. Jeg sverger at jeg kan erstatte dem med tre erfarne menn som ikke tenker på sin egen ære, gode sverdmenn som vil bli nesten like nyttige som Lan i Pestlandet. La meg ri til Kløften og vite at jeg har gjort alt jeg kan for å hjelpe deg til seier.»

«Jeg må ta dem med og ingen andre, Fyrst Agelmar,» sa Moiraine stille. «Det er de som skal utkjempe slaget ved Verdensøyet.»

Agelmar ble stående med åpen munn og stirre på Rand og Matt og Perrin. Plutselig tok Fyrsten av Fal Dara et skritt tilbake og hånden famlet etter sverdet han aldri bar inne i borgen. «De er ikke … Du tilhører ikke Den Røde Ajah, Moiraine Sedai, men selv ikke du ville …» Svetten glinset over det rakede hodet.

«De er ta’veren,» sa Moiraine beroligende. «Mønsteret vever seg rundt dem. Den Mørkeste har allerede forsøkt å drepe hver av dem mer enn én gang. Tre ta’veren på samme sted er nok til å forandre livet rundt dem, like sikkert som at en strømhvirvel forandrer retningen til et strå. Når stedet er Verdensøyet, kan Mønsteret veve selv Alle Løgners Far inn i seg og gjøre ham harmløs igjen.»

Agelmar sluttet å famle etter sverdet, men fortsatt så han tvilende på Rand og de andre. «Moiraine Sedai, hvis du sier at de er det, så er de det, men jeg kan ikke se det. Bondegutter. Er du sikker, Aes Sedai?»

«Det gamle blodet,» sa Moiraine, «har delt seg som en elv deler seg i tusen ganger tusen bekker, men av og til møtes bekkene og blir en elv igjen. Manetherens gamle blod er sterkt og rent i nesten alle disse unge mennene. Tviler du på styrken i Manetherens blod, Fyrst Agelmar?»

Rand så fra øyekroken på Aes Sedaien. Nesten alle. Han dristet seg til et blikk på Nynaeve. Hun hadde snudd seg igjen for å se og lytte, men unngikk fremdeles å se på Lan. Han fanget blikket til Den Kloke. Hun ristet på hodet: Hun hadde ikke fortalt Aes Sedaien at han ikke var født i Tvillingelvene. Hvor mye vet Moiraine?

«Manetheren,» sa Agelmar sakte. Han nikket. «Det blodet tviler jeg ikke på.» Han la raskt til: «Hjulet bringer underlige tider med seg. Gårdsgutter fører Manetherens ære inn i Pestlandet, men hvis noe blod kan slå et avgjørende slag mot Den Mørkeste, må det være Manetherens blod. Det skal bli som du ønsker, Aes Sedai.»

«Så la oss gå til rommene våre,» sa Moiraine. «Vi må dra ved soloppgang, for tiden er knapp. De unge mennene må sove i nærheten av meg. Det er for kort tid til slaget til at vi kan la Den Mørkeste angripe dem igjen. For kort tid.»

Rand kjente øynene hennes på seg, de gransket ham og vennene, veide deres styrke, og han skalv. For kort tid.