Verdens Øye

KAPITTEL 5 Vinternatt

Solen sto halvveis nede fra middagshøyden da kjerra nådde frem til gården. Våningshuset var ikke stort, ikke på langt nær så stort som noen av de våningshusene som este utover lenger øst. Det var boliger som med årene hadde vokst seg store nok til å huse hele familier. Ved Tvillingelvene medførte det ofte tre eller fire generasjoner under samme tak, iberegnet tanter, onkler, kusiner, fettere, nieser og nevøer. Tam og Rand ble regnet som underlige, ikke bare fordi de bodde alene, men også fordi de dyrket jorden i Vestskog.

Her lå de fleste rommene i første etasje, i en ryddig firkant uten fløyer eller tilbygg. To soverom og et kvistværelse var innredet oppunder det spisse halmtaket. Vinterstormene hadde vasket hvitkalken av de solide treveggene, men huset var i god stand, takhalmen var nøye lagt, og dører og vinduslemmer var godt hengslet og sluttet tett til.

Våningshuset, uthuset og steinkveet til sauene formet hjørnene i en trekant rundt gårdstunet, hvor noen høner hadde våget seg ut for å hakke i den kalde jorden. Et åpent skur til saueklippingen og et steintrau sto ved siden av sauekveet. Like ved åkeren mellom gårdstunet og skogen ruvet gjæringsskuret for tobakk. Det var høyt og kjegleformet med tette vegger. Få av bøndene i Tvillingelvene kunne greie seg uten å selge bomull og tobakk til de omreisende kjøpmennene.

Da Rand gløttet inn i steinkveet, kikket bukken med de kraftige hornene opp på ham, men flesteparten av de svartfjesete sauene forble rolig liggende eller sto med hodet ned i trauet. Ulla var tykk og krøllete, men det var fremdeles for kaldt til å klippe dem.

«Jeg tror ikke mannen med den svarte kappen har vært her,» ropte Rand til faren, som gikk langsomt rundt huset mens han holdt spydet løftet og gransket grunnen nøye. «Sauene ville ikke vært så rolige om den fyren hadde vært her.»

Tam nikket, men stoppet ikke. Da han hadde sirklet rundt våningshuset, gjorde han det samme med uthuset og sauekveet, og fremdeles gransket han grunnen. Han undersøkte også røykeriet og gjæringsskuret. Han dro opp en bøtte vann fra brønnen, fylte hånden, luktet på vannet og fuktet tungespissen forsiktig. Brått bjeffet han ut en latter og drakk vannet i en rask slurk.

«Jeg tror ikke han har vært her,» sa han til Rand, mens han tørket neven på jakken. «Alt dette snakket om menn og hester jeg ikke kan se eller høre får meg til å undersøke alt både på kryss og tvers.» Han helte brønnvannet over i en annen bøtte og gikk mot huset med bøtta i den ene hånden og spydet i den andre. «Jeg setter over noe stuing til middag. Når vi først er her, kan vi like godt få unna litt arbeid.»

Rand skar en grimase. Han likte ikke å måtte tilbringe Vinternatt i Emondsmark. Men Tam hadde rett. På en gård fikk man aldri gjort unna alt arbeidet; så sant man var ferdig med én oppgave, dukket to nye opp. Han nølte et øyeblikk, men beholdt buen og koggeret i nærheten. Om den svarte rytteren dukket opp, hadde ikke Rand tenkt å møte ham med bare en hakke i nevene.

Først skulle Bela på stallen. Han hektet av seletøyet og satte henne på spiltau ved siden av kua. Han hengte fra seg kappen, tørket av hesten med noen never halm og striglet den med to børster. Han klatret opp den smale stigen til høyloftet og lempet ned noe høy. Han hentet også en øse havre til hesten, selv om det var lite igjen og det ikke ville bli mer på lenge hvis det ikke ble varmere i været. Kua var blitt melket om morgenen før solen sto opp, og da melket hun bare en fjerdedel av det vanlige. Det virket som om hun tørket mer og mer inn jo lenger vinteren varte ved.

Sauene hadde fått for til to dager, så han nøyde seg med å helle mer vann i trauet. De skulle vært ute på beite nå, men beitemarkene var ikke verd navnet engang. De nylagte eggene måtte også samles inn. Det var bare tre. Hønene måtte ha blitt flinkere til å gjemme dem.

Han tok hakken med seg til grønnsakhagen bak våningshuset. Tam kom ut og satte seg på en benk foran uthuset for å reparere seletøyet. Han stilte spydet ved siden av seg, og det fikk Rand til føle seg mer vel med tanke på buen som lå på kappen et skritt unna.

Det var ikke mye ugress som hadde presset seg opp gjennom jorden, men likevel var det mer ugress enn noe som helst annet. Kålen var knøttliten, bare en spire av ertene og bønneplantene viste seg, og det fantes ikke tegn til nepene. Alt var naturligvis ikke blitt plantet ut; bare en del, i håp om at kulden ville slippe taket tidsnok til at det ble en avling før kjelleren var tom. Det gikk raskt å luke grønnsakbedet. I tidligere år ville det ha gledet ham, men nå undret han seg på hva de skulle gjøre hvis det ikke kom opp noe dette året. Ingen behagelig tanke. Og det var fremdeles småved å kløyve.

Det forekom Rand at det måtte ha vært år og dag siden det ikke hadde vært småved å kløyve. Men klaging ville ikke varme huset, så han hentet øksa, la buen og koggeret ved siden av stabben og gikk i gang. Furu til rask oppfyring, og eik til langvarig lunk. Etter kort tid var han varm nok til å ta av seg jakken og legge den fra seg. Da haugen med ved var stor nok, stablet han den opp mot husveggen ved siden av de andre stablene. De fleste nådde helt opp til takskjegget. På denne tiden av året var stablene som regel få og lave, men ikke i år. Hogge og stable, hogge og stable – han fortapte seg i de rytmiske øksehoggene og stablingen. Tam la hånden på skulderen hans og hentet ham tilbake, og et øyeblikk blunket han overrasket.

Den grå skumringen hadde falt på mens han arbeidet, og det mørknet allerede raskt mot natt. Fullmånen hang høyt over tretoppene. Den skinte blekt og svulmet som om den holdt på å deise i bakken. Vinden hadde kjølnet uten at han merket det, og forrevne skyer drev over den mørke himmelen.

«La oss vaske oss, gutt, og se og få oss noe mat. Jeg har allerede båret inn vann til et varmt bad før vi legger oss.»

«Alt varmt høres bra ut for meg,» sa Rand og slengte kappen over skuldrene. Skjorten var dyvåt av svette, og selv om han hadde glemt vinden da han arbeidet seg varm under hoggingen, virket det som om vinden nå prøvde å fryse svetten til is. Han kvalte et gjesp og hutret mens han samlet sammen resten av tingene. «Søvn også for den saks skyld. Jeg kunne godt ha sovet gjennom hele festivalen.»

«Ville du tatt et lite veddemål på akkurat det?» Tam smilte, og Rand måtte smile tilbake. Han ville ikke gå glipp av Bel Tine om han måtte gå søvnløs en uke. Ingen ville det.

Tam hadde vært raus med vokslysene, og ilden knitret i den store peisen, så stua var varm og trivelig. Det som særlig satte sitt preg på stua, utenom ildstedet, var det store eikebordet. Det var langt nok til et dusin gjester eller så, selv om det sjelden hadde vært så mange rundt bordet etter at Rands mor døde. Noen skap og kister – de fleste fremragende laget av Tam selv – sto langs veggene, og høyryggete stoler sto rundt bordet. Putestolen, som Tam brukte til lesestol, var plassert skrått foran flammene. Rand foretrakk å lese strukket ut på teppet foran ildstedet. Bokhyllen ved døren var ikke så lang som den i Vertshuset Vinkilden, men det var vanskelig å skaffe bøker. Det var få tuskhandlere som fraktet med seg mer enn en håndfull, og de måtte rekke til alle som ville ha.

Tams pipestativ og Jain Langstegs reiser lå på bordet, mens en bok med trepermer lå på lesestolsetet. En lite stykke seletøy som måtte repareres lå på benken ved ildstedet, og noen skjorter som skulle lappes lå i en haug på en stol. Om rommet ikke virket like nyskurt og plettfritt som hjemme hos gårdkoner flest, var det likevel rent og ryddig nok og med et hjemmekoselig preg som varmet vel så godt som ilden. Her kunne man glemme kulden som bet utenfor veggene. Det fantes ingen uekte Drager her, ingen kriger, ingen Aes Sedaier, ingen menn i svarte kapper. Duften av stuing fylte rommet, og Rand ble skrubbsulten.

Faren rørte i gryten over ilden med en lang tresleiv og smakte på stuingen. «Må koke litt til.»

Rand skyndte seg å vaske ansikt og hender; det sto en mugge vann og et fat på stativet ved døren. Et varmt bad var det han helst ville hatt for å vaske bort svetten og bløyte ut kulden, men det fikk bli når de hadde varmet opp den store kjelen i bakrommet.

Tam romsterte rundt i et skap og fant en nøkkel så lang som en hånd. Han vred den store jernlåsen på døren rundt. Som svar på Rands spørrende blikk sa han: «Best å være på den sikre siden. Kanskje er det bare en fiks idé, eller kanskje det er været som gjør meg dyster til sinns, men …» Han sukket og dasket nøkkelen mot håndflaten. «Jeg ser til bakdøren,» sa han og forsvant mot den bakre delen av huset.

Rand kunne ikke huske at dørene noensinne hadde vært låst. Ingen i Tvillingelvene låste dørene sine. Det hadde aldri vært nødvendig. Iallfall ikke før nå.

Fra Tams soverom ovenpå kom det en skrapende lyd, som om noe ble slept bortover gulvet. Hvis ikke Tam plutselig skulle ha funnet på å ommøblere, måtte han ha dratt frem den gamle kisten under sengen. Det var heller aldri blitt gjort før, det Rand kunne huske.

Han fylte en liten tekjele med vann og hengte den på en krok over ilden før han dekket bordet. Han hadde selv telgjet bollene og skjeene. Lemmene foran vinduene var ikke lukket og nå og da kikket han ut, men det var blitt natt, og han så ikke annet enn måneskygger. Den svarte rytteren kunne uten vanskelighet befinne seg der ute, men han forsøkte å ikke tenke på det.

Da Tam kom tilbake, stirret Rand forbauset på ham. Tam hadde et bredt belte skrått rundt hoftene, og fra beltet hang et sverd med en bronsehegre på den svarte balgen og en hegre til på det lange hjaltet. De eneste Rand hadde sett med sverd, var vaktene til kjøpmennene. Og Lan, selvfølgelig. Det hadde aldri falt ham inn at faren kunne eie et. Bortsett fra hegrene lignet sverdet ganske mye på Lans.

«Hvor kommer det fra?» spurte han. «Har du kjøpt det av en tuskhandler? Hvor mye kostet det?»

Sakte trakk Tam sverdet, og lysskjæret fra ilden lekte langs det blinkende bladet. Det lignet overhodet ikke på de enkle, grove bladene Rand hadde sett i hendene på kjøpmennenes vakter. Det var ikke smykket med edelstener eller gull, men virket likevel staselig, syntes han. Det eneggete bladet krummet seg svakt og hadde enda en hegre gravert inn i stålet. De korte tverrstykkene i parérstangen var smidd slik at de lignet flettede bånd på hver side av hjaltet. Våpenet virket nesten skjørt sammenlignet med sverdene til kjøpmennenes vakter. De fleste av disse var tveeggete og tykke nok til å hogge et tre.

«Jeg fikk tak i det for lenge siden,» sa Tam, «langt herfra. Og jeg betalte altfor mye for det; to kobberstykker er for mye for et slikt sverd. Din mor likte det ikke, men hun var nå engang klokere enn meg. Jeg var ung den gang, og det syntes å være verd prisen. Hun ønsket alltid at jeg skulle kvitte meg med det, og mer enn én gang har jeg tenkt at hun hadde rett, at jeg rett og slett skulle ha gitt det bort.»

Gjenskinnet fra ilden fikk det til å se ut som om bladet brant. Rand rykket til. Han hadde ofte dagdrømt om å eie et slikt sverd. «Gi det bort? Hvordan kan du gi bort et sverd som det?»

Tam snøftet: «Det er ikke mye nyttig når du gjeter sauer, er det vel? Man kan ikke pløye et jorde eller høste en avling med det.» Lenge stirret han på sverdet, som om han lurte på hva han skulle gjøre med en slik tingest. Til slutt sukket han tungt. «Men om jeg nå ikke er grepet av et mørkt innfall, eller om hellet skulle ta slutt… I de neste dagene vil vi kanskje være glade for at jeg puttet det i den gamle kisten.» Han stakk sverdet i balgen med en rolig bevegelse og gjorde en grimase da han tørket hånden på skjorten. «Stuingen må være ferdig. Jeg kan servere mens du lager te.»

Rand nikket og hentet teboksen, men han ville vite mer. Hvorfor hadde Tam kjøpt et sverd? Han kunne ikke forestille seg noen grunn. Og hvor hadde Tam fått tak i det? Hvor langt unna? Det var aldri noen som reiste fra Tvillingelvene, ytterst få, i hvert fall. Han hadde alltid hatt noen vage tanker om at faren en gang måtte ha dratt av sted – moren hadde jo vært utlending – men et sverd… ? Han hadde mye å spørre om når de fikk satt seg til bords.

Tevannet fosskokte, og han måtte tulle en klut rundt hanken for å få hektet kjelen av kroken. Varmen slo øyeblikkelig igjennom. Idet han rettet seg opp fra ildstedet, dundret det mot ytterdøren så jernlåsen skranglet. Alle tanker om sverd og varme kjeler var som blåst bort.

«En av naboene,» sa han usikkert. «Mester Dautry som vil låne …» Men Dautry-gården, deres nærmeste nabo, lå en times vei unna selv i dagslys, og selv om Oren Dautry var skamløs når det gjaldt å låne, ville han nok ikke forlate hjemmet sitt i mørket.

Tam satte bollene med stuing forsiktig fra seg på bordet og beveget seg sakte bort fra bordet. Hendene hvilte på sverdhjaltet. «Jeg tror ikke –» begynte han. Så ble døren slengt opp, og biter av jernlåsen fløy over gulvet.

En skikkelse fylte døråpningen, større enn noen mann Rand hadde sett, en skikkelse i svart, knelang brynje, med pigger ved håndledd, albuer og skuldre. Den ene hånden knuget et tungt sverd som lignet en ljå, den andre var løftet opp foran øynene som for å beskytte dem mot lyset.

Til å begynne med kjente Rand en underlig lettelse. Hvem dette nå enn var, så var det ikke den svartkledde rytteren. Så ble han var hodet, de vridde bukkehornene som skrapte i dørkarmen og den hårete snuten der munn og nese skulle ha vært. I løpet av et dypt åndedrag oppfattet han alt dette. Han tømte lungene i et skremt skrik, og uten å tenke slengte han den varme kjelen mot hodet til menneskedyret.

Vesenet brølte, det hørtes ut som en blanding av smerteskrik og dyreknurr, da det kokende vannet plasket over ansiktet. Ikke før hadde kjelen truffet, så blinket det i Tams sverd. Brølet forsvant i gurgling, og den store skikkelsen ramlet bakover. Før den hadde falt over ende, forsøkte en ny skikkelse å klore seg vei inn. Rand fikk et glimt av et deformert hode med spisse horn før Tam hogg til, og så blokkerte to store kropper døråpningen. Han oppfattet at faren ropte til ham.

«Løp, gutt! Gjem deg i skogen!» Det rykket i kroppene i døråpningen da noen utenfor prøvde å slepe dem bort. Tam la en skulder under det massive bordet, og med et grynt lempet han det oppå den sammenfiltrede haugen. «De er for mange til å stoppes! Ut bakdøren! Løp! Løp! Jeg følger etter!»

Rand snudde seg, skamfull over at han adlød så raskt. Han ville gjerne bli og hjelpe faren, skjønt han ante ikke hvordan, men frykten tok kvelertak på ham og føttene gikk av seg selv. Han spurtet ut av stua mot bakrommet, fortere enn han noensinne hadde løpt i sitt liv. Brak og skrik fra hoveddøren jaget ham av sted.

Han hadde hånden på slåen da blikket falt på jernlåsen som aldri ble låst. Bortsett fra at Tam hadde gjort det akkurat denne kvelden. Han lot slåen være der den var, pilte bort til et vindu, åpnet det og slo lemmene til side. Nattemørket hadde avløst skumringen. Fullmånen og de drivende skyene fikk skyggeflekker til å jage hverandre over gårdstunet.

Skygger, sa han til seg selv. Bare skygger. Bakdøren knirket idet noe utenfor forsøkte å åpne den. Munnen ble helt tørr. Et brak fikk døren til å riste i karmen, og det satte fart i ham. Han smatt ut gjennom vinduet som en hare ned i et jordhull, og krøp sammen inntil husveggen. Inne i rommet tordnet det fra splintret treverk.

Han tvang seg opp i sammenkrøket stilling, tvang seg til å kaste et blikk inn, et øyekast helt nede ved vinduskarmen. I mørket så han lite, men likevel mer enn han ønsket å se. Døren hang på skjeve, og skyggeskikkelser gled forsiktig inn i rommet mens de hvisket gutturalt. Rand forsto ingen av ordene. Språket virket grovt og upassende for menneskestruper. Økser og spyd og piggete gjenstander reflekterte noen spredte månestråler. Støvler skrapte over gulvet, og det klapret rytmisk som av hover.

Han forsøkte å fukte munnen. Han trakk et dypt, ujevnt åndedrag og ropte av all kraft: «De kommer inn bakveien!» Ordene kom ut i et hikst, men de kom i hvert fall ut. Det hadde han ikke vært sikker på. «Jeg er utenfor! Løp, far!» Så styrtet han bort fra huset.

I bakrommet skrek de grove stemmene rasende på det merkelige tungemålet. Glass singlet høyt og hvasst, og noe deiset tungt i bakken bak ham. Han gjettet på at en av dem hadde kastet seg gjennom ruten i stedet for å klemme seg ut gjennom åpningen, men han så seg ikke tilbake for å finne ut om han hadde rett. Som en rev på flukt fra hunder smatt han inn i den nærmeste måneskyggen, som om han var på vei til skogs. Så kastet han seg ned på magen og ålte seg bortover mot uthuset og dets større og dypere skygger. Noe traff ham over skuldrene, og han sprellet med beina uten riktig å vite om han forsøkte å flykte eller kjempe, til han forsto at han sloss med et hakkeskaft Tam holdt på å telgje.

Idiot! Et øyeblikk lå han der og forsøkte å roe pusten. Din Coplin-tåpelige idiot! Til slutt krabbet han langs baksiden av uthuset med hakkeskaftet på slep. Det var ikke rare greiene, men det var bedre enn ingenting. Forsiktig kikket han rundt hjørnet og bort på gårdstunet og huset.

Det fantes ikke tegn til vesenet som hadde kastet seg ut etter ham. Det kunne være hvor som helst. På jakt etter ham, selvfølgelig. Kanskje snek det seg innpå ham i dette øyeblikk.

Engstelig breking fylte sauekveet til venstre for ham; flokken virret rundt som om den lette etter en utgang. Skyggeskikkelser flimret i de opplyste vinduene, og klangen av stål mot stål gjenlød i mørket. Plutselig eksploderte et av vinduene i en skur av treverk og glass idet Tam hoppet ut med sverdet i hånden og landet på føttene. Han ignorerte de groteske skapningene som kravlet etter, og i stedet for å løpe vekk, stormet han mot baksiden av huset.

Rand stirret vantro etter ham. Hvorfor forsøkte han ikke å unnslippe? Så forsto han det. Sist Tam hadde hørt stemmen hans, kom den fra baksiden av huset. «Far!» ropte han. «Jeg er her borte!»

Tam hvirvlet rundt i full fart og løp, ikke mot Rand, men skrått bort fra ham. «Løp, gutt!» ropte han og fektet med sverdet som til noen foran ham. «Gjem deg!» Et dusin store skikkelser myldret etter ham, mens skurrende rop og skingrende hyl dirret i luften.

Rand trakk seg tilbake til skyggene bak uthuset. Der kunne han ikke sees fra huset, i tilfelle noen av vesenene fremdeles befant seg innenfor. Han var trygg, i det minste for øyeblikket. Men ikke Tam. Tam som forsøkte å lede disse skapningene bort fra ham. Hendene strammet grepet om hakkeskaftet, og han måtte bite tennene sammen for å kvele et latterhikst. Et hakkeskaft. Å møte et slikt vesen ansikt til ansikt med et hakkeskaft ville ikke være som å tevle med langstav med Perrin. Men han kunne ikke la Tam møte forfølgerne alene.

«Hvis jeg beveger meg som om jeg snek meg innpå en kanin,» hvisket han til seg selv, «vil de hverken se eller høre meg.» De nifse skrikene ga ekko i natten, og han prøvde å svelge. «De minner mer om en flokk sultne ulver.» Lydløst listet han seg bort fra uthuset og mot skogen og holdt så hardt om hakkeskaftet at det gjorde vondt.

Da trærne lukket seg om ham, fant han til å begynne med trøst i dem. De hjalp ham å skjule seg for uvesenet som hadde angrepet gården. Men da han snek seg gjennom skogen, gled måneskyggene rundt ham, og det syntes som om mørket i skogen forandret og beveget seg også. Trærne ruvet ondsinnet over ham og greinene strakte seg etter ham. Men var det bare trær og greiner? Han kunne nesten høre den knurrende, innestengte latteren fra strupene til dem som ventet på ham. Hylene til Tams forfølgere fylte ikke lenger natten, men i stillheten skvatt han til hver gang vinden fikk greinene til å gnisse mot hverandre. Han krøp mer og mer sammen og beveget seg saktere og saktere. Han våget knapt å trekke pusten av frykt for å bli hørt.

En hånd lukket seg plutselig over munnen hans bakfra, og et jerngrep strammet til rundt håndleddet. Med den ledige hånden fektet han fortvilet over skulderen for å hogge tak i angriperen.

«Ikke knekk nakken min, gutt,» hvisket Tam hest.

Lettelsen skylte over ham, og musklene ble kraftløse. Da faren slapp ham, falt han ned på hender og knær og gispet etter luft som om han hadde løpt en hel fjerding. Tam slapp seg ned ved siden av og støttet seg på en albu.

«Jeg ville ikke prøvd meg på det om jeg hadde tenkt på hvor mye du har vokst de siste årene,» sa Tam mildt. Mens han snakket, gled blikket hele tiden frem og tilbake, mens han holdt skarpt utkikk i mørket. «Men jeg måtte forsikre meg om at du ikke sa noe. Noen Trolloker hører like godt som hunder.»

«Men Trolloker er jo bare …» Rand lot ordene dø hen. Nei, ikke bare noe i en fortelling, ikke etter denne natten. Slike vesener kunne være Trolloker eller Den Mørkeste selv for alt han visste. «Er du sikker?» hvisket han. «Jeg mener … Trolloker?»

«Jeg er sikker. Men hva som har ført dem til Tvillingelvene … Jeg hadde aldri sett noen før i natt, men jeg har snakket med menn som har sett dem, så jeg vet litt om dem. Kanskje nok til å holde oss i live. Hør nøye etter. En Trollok ser bedre enn et menneske i mørket, men skarpt lys blinder dem, i hvert fall en stund. Det må være grunnen til at vi slapp unna så mange. Noen kan spore lukt og lyd, men det sies at de er late. Hvis vi kan styre klar av dem lenge nok, vil de gi opp.»

Dette fikk Rand til å føle seg en smule bedre til mote. «I fortellingene hater de mennesker og tjener Den Mørkeste.»

«Hvis noen hører til i flokken til Nattens Hyrde, må det være Trollokene. De dreper for fornøyelsens skyld, er jeg blitt fortalt. Mer vet jeg ikke, bortsett fra at de ikke er til å stole på, med mindre de frykter deg, og knapt nok da.»

Rand grøsset. Han hadde ikke lyst til å treffe en av dem som en Trollok fryktet. «Tror du de er etter oss fremdeles?»

«Kanskje, kanskje ikke. De virker ikke så veldig smarte. Jeg greide uten større problemer å lure mesteparten oppover mot fjellene.» Tam fomlet ved sin høyre side, så løftet han hånden opp foran ansiktet. «Uansett bør vi anta at de er etter oss.»

«Du er skadet.»

«Demp stemmen. Det er bare en skramme, og det er ikke noe å gjøre med det, ikke nå. Men i det minste virker det som om det blir varmere.» Han lente seg tilbake med et sukk. «Kanskje det ikke blir så ille å sove ute i natt.»

Rand hadde nettopp sendt noen varme tanker til jakken og kappen sin. Trærne tok av for den verste vinden, men resten av vindgufsene skar som frosne kniver. Nølende rørte han ved Tams ansikt. Han krympet seg. «Du er glovarm. Jeg må få deg til Nynaeve.»

«Om en stund, gutten min.»

«Vi har ingen tid å miste. Det er lang vei i mørket.» Han kom seg på beina og forsøkte å løfte faren. Tam bet tennene sammen, men greide ikke helt å undertrykke et stønn. Det fikk Rand til å legge ham raskt ned igjen.

«La meg hvile, gutten min. Jeg er sliten.»

Rand slo knyttneven mot låret. Hadde de sittet lunt og godt ved ildstedet hjemme, med varme tepper og rikelig med vann og pilebark, kunne han ha ventet til morgengry med å spenne for Bela og frakte Tam til landsbyen. Men her var det ingen ild, ingen tepper, ingen kjerre og ingen Bela. Alt var hjemme på gården. Men hvis han ikke kunne få Tam med seg dit, kunne han kanskje hente noen av tingene til ham. Om bare Trollokene var borte. Før eller senere måtte de forsvinne.

Han kikket ned på hakkeskaftet. Han slapp det og trakk i stedet Tams sverd. Bladet glimtet matt i det bleke månelyset. Det lange hjaltet, tyngden og grepet var uvant. Han hogg i luften noen ganger før han stoppet og sukket. Det var ingen sak å hogge i luft. Hvis han møtte en Trollok, ville han nok flykte eller bli så stiv at han bare sto der mens Trolloken svingte et av de underlige sverdene og… Hold opp! Dette hjelper ingen verdens ting!

Idet han reiste seg, grep Tam ham i armen. «Hvor skal du?»

«Vi trenger kjerra,» sa han forsiktig. «Og tepper.» Forferdet merket han hvor lett han kunne fjerne farens hånd fra ermet. «Hvil deg nå, så er jeg snart tilbake.»

«Vær forsiktig,» kom det som et pust fra Tam.

Han kunne ikke se Tams ansikt i månelyset, men han følte øynene hans på seg. «Jeg skal være forsiktig.» Så forsiktig som en mus utforsker et haukerede, tenkte han.

Stille som en skygge gled han inn i mørket. Han tenkte på alle de gangene han hadde lekt gjemsel i skogen med vennene sine. De hadde listet seg innpå hverandre og anstrengt seg for ikke å bli hørt til noen la hånden på en eller annens skulder. Han greide ikke helt å få dette til å ligne.

Mens han smøg seg fra tre til tre, forsøkte han å legge en plan, men da han nådde utkanten av skogen, hadde han satt sammen og kassert ti planer. Alt avhang av om Trollokene fremdeles var der. Hvis de var borte, kunne han ganske enkelt gå opp til huset og hente alt han trengte. Hvis de fremdeles var der… I det tilfellet var det ikke annet å gjøre enn å dra tilbake til Tam. Han likte ikke tanken, men det hjalp ikke Tam om han lot seg drepe.

Han myste mot gården. Uthuset og kveet var bare mørke skygger i månelyset. Men det falt lys fra vinduene i huset og den åpne ytterdøren. Er det vokslysene far tente, eller venter Trollokene?

Han skvatt til da en nattravn utstøtte et skarpt skrik, og lente seg skjelvende mot et tre. Dette førte ingensteds hen. Han la seg på magen og begynte å åle seg fremover mens han holdt sverdet klossete foran seg. Han presset haken mot bakken hele veien til baksiden av sauekveet.

Han krøp sammen mot steinmuren og lyttet. Ikke en lyd brøt nattestillheten. Forsiktig heiste han seg opp for å kikke over muren. Ingenting rørte seg på gårdstunet. Ingen skygger flakket i døråpningen eller mot lyset i vinduene. Bela og kjerra først, så teppene og de andre tingene. Lyset fikk ham til å bestemme seg. Uthuset var mørkt. Alt mulig kunne vente der inne, og han hadde ingen måte å finne det ut på før det var for sent. I det minste ville han kunne se hva som var inni huset.

Idet han slapp seg ned på bakken igjen, stoppet han plutselig. Han hørte ingen lyder. Mesteparten av sauene kunne ha roet seg og sovnet igjen, selv om det ikke var videre sannsynlig, men noen få var alltid våkne, selv midt på natten. De tråkket rundt og brekte med jevne mellomrom. Han kunne så vidt skimte omrisset av sauer på bakken. En lå nesten rett under ham.

Han forsøkte å unngå å lage støy da han dro seg opp på muren til han kunne strekke ut en hånd og ta på den utydelige skapningen. Fingrene rørte ved krøllete ull, så noe vått. Sauen leet seg ikke. Pusten gufset ut av ham da han trakk seg tilbake, og han mistet nesten sverdet da han ramlet ned på bakken utenfor kveet. De dreper for moro skyld. Skjelvende skrubbet han den våte hånden mot bakken.

Desperat sa han til seg selv at ingenting var endret. Trollokene hadde fullført slaktingen og dratt sin vei. I tankene gjentok han dette mens han krabbet over gårdstunet. Han holdt seg så lavt som mulig, mens han forsøkte å holde utkikk til alle kanter. Aldri hadde han trodd at han skulle misunne en meitemark.

Han lå og lyttet inntil veggen under de knuste vinduene på forsiden av huset. Den høyeste lyden han hørte, var den dumpe bankingen av blodet i ørene. Langsomt reiste han seg og kikket inn.

Gryten med stuing lå veltet i asken i ildstedet. Istykkerslått og splintret treverk lå strødd i rommet; ikke et eneste møbel var helt lenger. Selv bordet sto på høykant med to av beina hakket til pinne-ved. Alle skuffene var trukket ut og smadret; alle skapene sto åpne, og mange av dørene hang bare i ett hengsel. Innholdet lå slengt utover pinneveden, og alt var overdrysset med noe hvitt. Mel og salt, om man skulle dømme etter de oppskårne sekkene ved ildstedet. Fire forvridde kropper lå i en floke i restene av møblene. Trolloker.

Rand kjente igjen en av dem på bukkehornene. De andre lignet ham, og selv om de var forskjellige, var alle en avskyelig blanding av menneskelignende, groteske ansikter med snuter, horn, fjær og pels. De nesten menneskelige hendene gjorde inntrykket bare verre. To hadde støvler, de andre hadde hover. Han så på dem uten å blunke til det sved i øynene. Ingen av Trollokene leet seg. De måtte være døde. Og Tam ventet.

Han løp inn gjennom hoveddøren og stoppet, kvalm av stanken. En stall der møkka hadde blitt liggende i måneder, var den nærmeste sammenligningen han kunne komme på. Veggene var tilgriset med motbydelig skitt. Han forsøkte å puste gjennom munnen mens han skyndte seg å lete gjennom griseriet på gulvet. Det hadde vært en vannsekk i et av skapene.

En skrapende lyd bak ham sendte gysninger gjennom marg og bein. Han snurret rundt og snublet nesten over restene av bordet. Han fikk tatt seg for, og stønnet bak tenner som ville ha klapret om han ikke hadde bitt dem sammen til kjevene verket.

En av Trollokene stablet seg på beina. En ulvesnute stakk ut under innsunkne øyne. Tomme og følelsesløse øyne, og altfor menneskelige. Hårete, spisse ører dirret uten stans. På kvasse geitehover tråkket den over de døde frendene. En svart brynje, maken til de andres, raspet mot skinnbuksene, og et av de store sverdene, krumt som en ljå, dinglet ved siden.

Den mumlet skarpt og gutturalt: «Andre går bort. Narg blir. Narg lur.» Ordene var forvrengte og nesten uforståelige, og de kom fra en munn som aldri var tiltenkt menneskelig tale. Tonen var ment å berolige, tenkte Rand, men han greide ikke å ta blikket bort fra de lange og skarpe, misfargede tennene som glimtet hver gang vesenet snakket. «Narg vite noen komme tilbake noensinne. Narg vente. Du nei trenge sverd. Putt sverd ned.»

Først da Trolloken snakket, skjønte Rand at han holdt Tams sverd ubesluttsomt løftet foran seg, med spissen rettet mot den store skapningen. Et hode og et par skuldre raget over ham, med armer og en brystkasse som ville fått selv mester Luhhan til å virke puslete.

«Narg nei skade.» Den tråkket et skritt nærmere og gestikulerte. «Du putte ned sverd.» Det mørke håret på håndbakene var tykt som pels.

«Ikke kom nærmere,» sa Rand og ønsket at han hadde vært støere i stemmen. «Hvorfor gjorde du dette? Hvorfor?»

«Vlja daeg roghda!» Snerringen ble raskt til et grådig smil. «Putte ned sverd. Narg nei skade. Myrddraal vil snakke deg.» Et glimt av følelser gled over det fordreide fjeset. Frykt. «Andre komme tilbake, du snakke Myrddraal.» Den tok et nytt skritt og la en diger neve på sverdhjaltet. «Du putte ned sverd.»

Rand fuktet leppene. Myrddraal! Den verste i fortellingene ble virkelig i natt. Hvis en Skygger var løs, var en Trollok ufarlig i sammenligning. Han måtte komme seg unna. Men hvis Trolloken trakk det massive sverdet sitt, ville han være sjanseløs. Han tvang leppene til et skjelvende smil. «Greit.» Han strammet grepet om sverdet og lot armene henge rett ned. «Jeg skal snakke.»

Ulvegliset ble til et snerr, og Trolloken kastet seg frem. Aldri hadde Rand trodd at noe så stort kunne bevege seg så hurtig. Desperat løftet han sverdet. Den kolossale kroppen braste inn i ham og presset ham mot veggen. Luften ble føyset ut av lungene. Han hikstet etter luft mens de deiset i gulvet med Trolloken øverst. Under den knusende vekten strevde Rand febrilsk for å unngå de glefsende kjevene og de tykke nevene som grep etter ham.

Med ett rykket Trolloken til og ble liggende urørlig. Kvestet og forslått og halvkvalt av den massive kroppen ble Rand liggende en stund uten å fatte noe som helst. Men han kom seg raskt av befippelsen, iallfall nok til å åle seg bort fra liket. For et lik var det. Det blodige bladet på Tams sverd stakk ut av ryggen på Trolloken. Han hadde greid å heve det tidsnok likevel. Blodet dekket Rands hender, og skjortebrystet var oversmurt av mørke flekker. Det kvernet i magen, og han svelget hardt for ikke å kaste opp. Han skalv som han hadde gjort i sin verste redsel, men nå var det i lettelse over å være i live.

Andre kommer tilbake, hadde Trolloken sagt. De andre Trollokene ville vende tilbake til våningshuset. Og en Myrddraal, en Skygger. Fortellingene sa at Skyggerne var tyve fot høye, med ildøyne, og de red skygger som andre red hester. Når en Skygger snudde seg sidelengs, forsvant den, og ingen vegg kunne stanse den. Han måtte gjennomføre det han var kommet for, og så se til å komme seg vekk fortest mulig.

Gryntende veltet han Trolloken rundt for å komme til sverdet – og da han så de åpne øynene, holdt han på å løpe sin vei. Det tok en stund før han skjønte at de stirret på ham gjennom en hinne av død.

Han tørket hendene på en fille – det hadde vært en av Tams skjorter – og trakk ut bladet. Da han hadde tørket av sverdet, slapp han motvillig filla på gulvet. Dette var ikke tiden for å være nøye på det, tenkte han med en latter som han måtte bite tennene sammen for å stoppe. Han ante ikke hvordan de noensinne skulle få vasket huset rent nok til at de kunne bo der igjen. Den fryktelige stanken hadde sannsynligvis allerede trukket inn i tømmerveggene. Men det var ikke tid til å tenke på slikt. Ikke tid til å rydde. Kanskje ikke tid til noe som helst.

Han var sikker på at han glemte mange nødvendige ting, men Tam ventet, og Trollokene kom snart tilbake. Han samlet sammen alt han kom på i farten og løp. Tepper fra soverommene ovenpå, og rene kluter til å forbinde Tams sår. Jakkene og kappene deres. En vannsekk som han bar med seg når han gjette sauer. En ren skjorte. Han visste ikke når han ville få tid til å skifte, men han måtte få av seg den blodflekkete skjorten ved første anledning. De små posene med pilebark og andre medisiner lå i den nifse, tilgrisede haugen han ikke fikk seg til å røre.

En av vannbøttene Tam hadde båret inn, sto fremdeles ved ildstedet. På mirakuløst vis var den hverken veltet eller rørt. Han fylte vannsekken, vasket hendene i resten av vannet og tok en rask runde for å se om det var noe han hadde glemt. Han fant buen blant de sørgelige restene, knekket i to ved håndtaket. Han gyste og slapp delene. Han avgjorde at det han hadde samlet sammen til nå, fikk duge. Raskt la han alt i en haug utenfor døren.

Det siste han gjorde før han forlot huset, var å grave frem en lykt fra rotet på gulvet. Det var fremdeles olje igjen. Han tente den med et av vokslysene og lukket lysåpningen, litt for å skjerme for vind, men mest for ikke å bli sett. Han småsprang ut med lykten i den ene hånden og sverdet i den andre. Han visste ikke hva han ville finne i uthuset. Sauekveet gjorde at han ikke torde håpe på for mye. Men han trengte kjerra for å frakte Tam til Emondsmark, og foran kjerra trengte han Bela. Han måtte bare håpe.

Dørene til uthuset sto åpne, og det knirket i hengslene på den ene døren da den slo frem og tilbake i vinden. Inne så det til å begynne med ut som det alltid hadde gjort. Så fikk han øye på båsen og spiltauene, de var tomme, og dørene som var revet av hengslene. Bela og kua var forsvunnet. Raskt gikk han lenger inn i uthuset. Kjerra lå veltet, med knekte eiker stikkende ut av navet. Et av dragene var bare en stump, ikke lenger enn en fot.

Han hadde kjempet mot fortvilelsen, og nå måtte han gi tapt. Han visste ikke om han ville makte å bære faren helt til landsbyen, om faren i det hele tatt orket å bli båret. Smerten kunne drepe Tam før feberen. Men det var deres eneste mulighet nå. Han hadde gjort alt som kunne gjøres her. Da han snudde seg for å gå, fikk han øye på det avhogde draget som lå slengt i halmen på gulvet. Plutselig smilte han.

Raskt la han lykten og sverdet fra seg, og så bukserte han kjerra rundt. Han løftet den opp og lot den tippe på rett kjøl, mens det knaste i eiker som knakk. Så la han skulderen til og veltet kjerra over på den andre siden. Det uskadde draget stakk rett ut. Han grep sverdet og hakket i det tørre asketreet. Til hans gledelige overraskelse løsnet store biter, og han hogg seg gjennom like raskt som om han hadde brukt en skarp øks.

Da draget falt av, kikket han forundret på sverdbladet. Selv den best brynte øks ville blitt sløvet av å hogge i så hardt og inntørket tre, men sverdet skinte like skarpt som før. Han rørte eggen med tommelen og stakk den raskt i munnen. Bladet var fremdeles kvasst som på en barberkniv.

Men han hadde ikke tid til å undre seg. Han blåste ut lykten –ingen grunn til å få uthuset nedbrent på toppen av det hele – og samlet opp dragene. Så sprang han for å hente det han hadde etterlatt utenfor huset.

Det ble en upraktisk bør. Ikke tung, men vanskelig å buksere og balansere, med kjerredragene glidende og vridende i armene mens han stolpret over den pløyde åkeren. Og da han var tilbake i skogen, ble det verre. Dragene hektet seg fast i trær og slo ham nesten over ende. Det hadde vært lettere å dra dem, men det ville ha etterlatt et tydelig spor. Han ville vente så lenge som mulig før han gjorde det.

Tam lå på samme sted og så ut som han sov. Rand håpet det stemte at han sov. Med ett ble han redd. Han slapp børen og la en hånd mot farens ansikt. Tam pustet fremdeles, men feberen var høyere.

Berøringen vekket Tam, men bare til en tåkete bevissthet. «Er det deg, gutt?» hvisket han. «Bekymret for deg. Drømmer om svunne dager. Mareritt.» Han mumlet stille og gled bort.

«Ikke vær bekymret,» sa Rand. Han la Tams jakke og kappe over ham for å ta av for vinden. «Jeg skal få deg til Nynaeve så fort jeg kan.» Han fortsatte å snakke, like mye for å berolige seg selv som for å oppmuntre Tam, mens han trakk av seg den blodflekkete skjorten. I hastverket med å bli kvitt den merket han knapt kulden, og skyndsomt tok han på seg den rene. Å kaste den gamle skjorten fikk det til å føles som om han nettopp hadde badet. «Før du vet ordet av det, er vi i sikkerhet i landsbyen, og Den Kloke vil ordne opp. Du skal få se. Alt vil bli bra.»

Denne tanken brant som en flamme da han trakk på seg jakken og bøyde seg for å stelle Tams sår. De ville være i sikkerhet når de nådde landsbyen, og Nynaeve ville lege Tam. Rand måtte bare frakte ham dit.