Verdens Øye

KAPITTEL 6 I Vestskog

I månelyset kunne ikke Rand se ordentlig hva han gjorde, men Tams sår virket bare som en flenge i huden over ribbeina, ikke lengre enn en håndflate. Han ristet vantro på hodet. Han hadde sett faren mer skadet enn det, og da hadde han bare tatt seg en pause i arbeidet for å vaske såret. Raskt undersøkte han Tam fra topp til tå for å finne noe som kunne forklare feberen, men det ene kuttet var alt han fant.

Selv om det enslige såret var lite, var det alvorlig nok; det kjøttfulle området rundt brant under fingertuppene hans. Det var enda varmere enn resten av kroppen, og den var så varm at Rand måtte bite tennene sammen. En slik skåldhet feber kunne drepe, eller forvandle en mann til et skall av hva han en gang hadde vært.

Han forsøkte å være varsom da han vasket og bandasjerte såret over ribbeina, men farens mumling ble avbrutt av svake stønn. Nakne greiner ruvet rundt dem og vaiet truende i vinden. Trollokene ville sikkert dra sin vei når de ikke fant Tam og ham, når de kom tilbake til gården og fant huset tomt. Han forsøkte å overbevise seg selv om det, men de hensynsløse ødeleggelsene og den ufølsomheten de hadde vist, ga lite rom for slike tanker. Det var farlig å tro at de ville gi opp før de hadde drept alt og alle de fant, og den sjansen våget han ikke å ta.

Trolloker. Lyset fra det høye, Trolloker! Udyr fra en bardes eventyr stormer ut av natten for å slå inn døren. Og en Skygger. Må Lyset skinne på meg, en Skygger.

Det gikk opp for ham at han holdt de løse endene av bandasjen i ubevegelige hender. Lamslått som en kanin under en haukeskygge, tenkte han foraktelig. Med et sint kast på hodet bandasjerte han ferdig Tams brystkasse.

Selv om han visste hva han måtte gjøre og gikk i gang med det, var han likevel redd. Når Trollokene kom tilbake, ville de helt sikkert begynne å lete gjennom skogen rundt gården for å finne spor etter flyktningene. Liket av Trolloken han hadde drept, ville røpe at de ikke var langt unna. Hvem visste hva en Skygger ville eller kunne gjøre? Attpå til hadde han farens ord om Trollokenes hørsel like friskt i minne som om faren nettopp hadde uttalt den. Han motsto trangen til å legge en hånd over munnen til Tam for å stilne mumlingen og stønnene. Noen følger lukter. Hva kan jeg gjøre med det? Ingenting. Han kunne ikke sløse bort tid på å bekymre seg over problemer han ikke kunne løse.

«Du må være stille,» hvisket han inn i farens øre. «Trollokene kommer tilbake.»

Tam snakket med dempet, hes stemme. «Du er fremdeles vakker, Khari. Vakker som en ung jente.»

Rand skar en grimase. Moren hadde vært død i femten år. Hvis Tam trodde at hun fremdeles var i live, var feberen verre enn Rand hadde trodd. Hvordan kunne han få faren til å la være å snakke nå da taushet kunne redde livet deres?

«Mor vil at du skal være stille,» hvisket Rand. Med ett snørte halsen seg sammen, og han stoppet for å harke. Hun hadde snille hender, så mye husket han. «Khari vil at du skal være stille. Se her. Drikk.»

Tam gulpet tørst i seg noen munnfuller fra vannsekken. Så vendte han hodet bort og begynte å mumle dempet, for lavt til at Rand kunne oppfatte det. Han håpet at heller ikke Trollokene kunne høre noe.

Raskt fortsatte han å gjøre det som trengtes. Tre av teppene la han rundt og mellom dragene han hadde hogd av kjerra, og slik laget han en provisorisk båre. Han kunne bare bære i den ene enden og la den andre slepe langs bakken, men det fikk holde. Av det siste teppet skar han en lang remse med kniven han hadde i beltet, og så knyttet han en ende til hvert drag.

Så forsiktig han kunne løftet han Tam over på båren, og han krympet seg ved hvert stønn. Faren hadde alltid virket usårlig. Ingenting kunne skade ham eller stoppe ham, ikke engang sinke ham. At han nå var i en slik forfatning, tappet nesten Rand for alt motet han hadde greid å samle. Men han måtte fortsette. Det var det som holdt ham i gang. Han måtte.

Da Tam endelig lå på båren, nølte Rand. Så tok han sverdbeltet som faren hadde om livet. Da han festet det på seg selv, kjentes det rart, det fikk ham til å føle seg rar. Beltet og balgen og sverdet veide til sammen bare noen skålpund, men da han stakk sverdet i balgen, dro det i ham som en tung vekt.

Sint klandret han seg selv. Dette var ikke tid eller sted for tåpelige innfall. Det var bare en stor kniv. Hvor mange ganger hadde han ikke dagdrømt om å bære sverd og oppleve eventyr? Hvis han kunne drepe en Trollok, kunne han vel jage bort alt annet som måtte komme? Det var bare det at han visste at hendelsen i stua hadde vært ren og skjær flaks. Og i dagdrømmene hadde han aldri hakket tenner eller løpt for livet gjennom natten, eller sett faren sveve mellom liv og død.

Raskt pakket han det siste teppet rundt Tam, og la vannsekken og resten av klutene på båren ved siden av faren. Han trakk pusten dypt, knelte mellom dragene og løftet teppestrimmelen over hodet. Den la seg til rette over skuldrene og under armene. Da han grep dragene og rettet seg opp, hvilte mesteparten av vekten på skuldrene. Det virket ikke særlig tungt. Mens han forsøkte å holde jevn fart, la han i vei mot Emondsmark med båren slepende etter seg.

Han hadde allerede bestemt seg for å finne Steinbruddsveien og følge den til landsbyen. Det ville nesten helt sikkert være farligere langs veien, men Tam ville ikke få noe hjelp i det hele tatt om han gikk seg vill i den nattemørke skogen.

I mørket var han ute på Steinbruddsveien nesten før han visste ordet av det. Da han skjønte hvor han var, strammet strupen seg som en knyttneve. Raskt snudde han båren rundt og dro den tilbake inn mellom trærne. Så stoppet han for å roe pusten og det hamrende hjertet. Men han peste fremdeles da han vendte seg mot øst, mot Emondsmark.

Det var vanskeligere å bevege seg mellom trærne enn det ville være å dra Tam på landeveien, og natten hjalp ham ikke, men det ville være galskap å gå ute på selve veien. Planen var å nå landsbyen uten å møte noen Trolloker, uten engang å se noen, hvis han kunne få et ønske oppfylt. Han måtte anta at Trollokene fremdeles jaget dem, og før eller senere ville de forstå at byttet hadde satt kursen mot landsbyen. Det var det mest sannsynlige stedet å dra til, og Steinbruddsveien var den mest sannsynlige ruten. Sant å si var han nærmere veien enn han likte. Det virket ikke som natten og skyggene under trærne kunne skjule dem for de som dro langs veien.

Månelyset som brøt gjennom greinene, ga så vidt lys nok til å innbille øynene hans at de kunne se skogbunnen. Røtter truet med å velte ham for hvert steg, og gammel klunger nappet i anklene. Groper fikk ham til halvveis å ramle når foten møtte luft der han ventet å møte fast grunn, eller han tråkket i gjørme der han beveget seg fremover. Tams mumling gikk over i skarpe stønn når dragene støtte mot røtter og stein.

Uvissheten fikk ham til å myse inn i mørket til øynene brant, og å lytte som han aldri før hadde lyttet. Hver grein som gnisset mot en annen grein og hver rasling i barnåler fikk ham til å stoppe, mens han lyttet anspent og nesten ikke våget å puste av frykt for ikke å høre en advarende lyd, av frykt for nettopp å høre en slik lyd. Han våget ikke fortsette før han hadde forsikret seg om at det bare var vinden.

Sakte snek kraftløsheten seg inn i armer og bein, godt hjulpet av nattevinden, som lekte seg med skjorten og kappen. Slepebåren, som hadde vært så lett til å begynne med, var nå i ferd med å tvinge ham i kne. Han snublet ikke lenger bare på grunn av hindringer. Slitet med ikke å ramle tappet ham for like mye krefter som det å slepe båren. Han hadde vært oppe før morgengry for å gjøre unna en del av det daglige arbeidet, og selv med turen til Emondsmark hadde han gjort nesten et dagsverk på gården. På en vanlig kveld ville han ha hvilt seg foran ildstedet og kanskje lest i en av Tams bøker før han la seg. Kulden trengte gjennom marg og bein, og magen minnet ham på at han ikke hadde spist noe siden madam al’Veres honningkake.

Han mumlet hissig for seg selv, ergerlig over at han ikke hadde tatt med seg noe mat fra gården. Noen få ekstra øyeblikk ville ikke ha gjort noen forskjell. Noen få øyeblikk til å finne frem brød og ost. Trollokene ville ikke ha kommet tilbake på de få øyeblikkene. Eller bare brød. Madam al’Vere ville selvfølgelig insistere på å servere ham et varmt måltid når han en gang nådde frem til vertshuset. Sannsynligvis en tallerken dampende fårestuing. Og noe av brødet hun hadde bakt. Og masse varm te.

«De fosset over Dragemuren som en flodbølge,» sa Tam plutselig med sterk og sint stemme, «og vasket landet med blod. Hvor mange døde for Lamans synder?»

Rand snublet nesten av overraskelse. Sliten senket han båren ned på bakken og viklet seg fri. Teppestrimlene etterlot glødende render i huden over skuldrene. Han ristet på seg for å løse opp muskelknuter og knelte ved siden av Tam. Mens han famlet etter vannsekken, myste han mellom trærne, og i det svake månelyset forsøkte han uten hell å se oppover og nedover veien som lå tyve skritt unna. Bare skygger beveget seg der. Ingenting annet enn skygger.

«Det er ingen flodbølge av Trolloker, far. Ikke nå i hvert fall. Vi kommer til å være trygge i Emondsmark. Drikk litt vann.»

Tam skjøv vannsekken til side med en arm som lot til å ha fått tilbake all sin styrke. Tam grep Rand i kragen og dro ham så tett inntil seg at han kjente feberheten mot sine egne kinn. «De kalte dem villmenn,» sa Tam inntrengende. «Tåpene sa at de kunne feies bort som søppel. Hvor mange tapte slag, hvor mange brente byer før de innså sannheten? Før stammene sto sammen mot dem?» Han løsnet grepet, og stemmen ble trist. «Slettene ved Marath dekket av døde. Ingen andre lyder enn skrik fra ravner og summing fra fluer. Cairhiens ødelagte tårn brant som fakler i natten. De brente og slaktet hele veien til De Skinnende Murene før flommen ble slått tilbake. Hele veien til –»

Rand la en hånd over farens munn. Lyden kom igjen, en rytmisk dunking som var umulig å lokalisere blant trærne. Den ble svakere og sterkere etter som vinden skiftet. Bekymret dreide han langsomt på hodet for å avgjøre hvor lyden kom fra. En skygge glimtet i øyekroken, og han huket seg sammen over Tam. Forundret merket han at hånden strammet rundt sverdhjaltet, men mesteparten av oppmerksomheten var rettet mot Steinbruddsveien, som om veien var det eneste virkelige i hele verden.

I øst løste buktende skygger seg langsomt opp i en hest og en rytter, etterfulgt av høye, klumpete skikkelser som travet for å holde følge med hesten. Det glitret i spydhoder og øksekjefter i det bleke månelyset. Ikke et øyeblikk falt det Rand inn å tro at det var landsbyboere på vei for å hjelpe. Han visste hvem det var. Han følte det som grus skrapte mot knoklene, selv før de kom så nær at månelyset avslørte hettekappen rundt rytteren, en kappe som hang urørt av nattevinden. Alle skikkelsene virket svarte i natten, og disse hovene laget de samme lydene som andre hover, men Rand kjente igjen hesten.

Bak den svarte rytteren kom skikkelser fra et mareritt, med horn og nebb og snuter. To rekker med Trolloker som alle gikk i takt. Støvler og hover møtte bakken samtidig som om alle adlød den samme hjernen. Rand telte tyve da de passerte. Han undret seg på hva slags mann det var som våget å vende ryggen til så mange Trolloker. Eller til én, for den saks skyld.

Den travende kolonnen forsvant i vest, og den kraftige lyden av fottrinnene døde hen i mørket, men Rand forble der han var uten å bevege en muskel, unntatt for å puste. Noe sa ham at han måtte være sikker, helt sikker på at de var borte før han rørte på seg. Til slutt trakk han pusten dypt og begynte å rette ryggen.

Denne gangen laget hesten ingen lyder i det hele tatt. I den uhyggelige stillheten vendte den svarte rytteren tilbake, og skyggehesten stoppet med noen skritts mellomrom langs veien. Det blåste opp, og vinden ulte mellom trærne; rytterens kappe hang stille som døden. Hver gang hesten stoppet, dreide hodet under hetten fra side til side mens rytteren stirret søkende inn i skogen. Rett overfor Rand stoppet hesten igjen, og den mørke åpningen under hetten vendte seg mot stedet der han sto bøyd over faren.

Rand strammet krampaktig grepet rundt sverdhjaltet. Han kjente blikket på samme måte som han hadde gjort det om morgenen, og igjen skalv han av et hat han ikke kunne se. Den kappekledde hatet alt og alle, alt levende. Selv om vinden blåste kaldt, perlet svetten på Rands ansikt.

Så beveget hesten seg videre mens den igjen tok noen få lydløse skritt og stoppet, helt til Rand bare så en utydelig flekk i natten. Det kunne ha vært hva som helst, men han hadde ikke tatt blikket fra rytteren et sekund. Hvis han mistet skikkelsen av syne, var han redd at han ikke ville se rytteren igjen før hesten sto over ham.

Brått satte skyggen fart og passerte ham i lydløs galopp. Rytteren så bare rett frem mens hesten tordnet vestover mot Tåkefjellene. Mot gården.

Rand sank sammen. Han hev etter pusten og tørket kaldsvette av pannen med skjorteermet. Han brydde seg ikke lenger om hvorfor Trollokene hadde kommet. Om han aldri fant det ut, var det helt i orden, bare det var over nå.

Med en skjelving tok han seg sammen og så til faren. Tam mumlet fremdeles, men så lavt at Rand ikke kunne skjelne ordene. Han forsøkte å gi faren noe å drikke, men det rant nedover haken på ham. Tam hostet og satte i vrangstrupen de dråpene som fant veien til munnen hans, deretter begynte han å mumle igjen som om han ikke var blitt avbrutt.

Rand helte litt vann på kluten over Tams panne, la vannsekken tilbake på båren og rigget seg til mellom dragene igjen.

Han begynte som om han hadde en god natts søvn bak seg, men styrken varte ikke lenge. Til å begynne med lå frykten som et hylster over trettheten, men selv om frykten ikke forsvant, løste hylsteret seg fort opp. Snart snublet han fremover igjen mens han forsøkte å ignorere sult og verkende muskler. Han konsentrerte seg om å sette den ene foten foran den andre uten å snuble.

I tankene så han for seg Emondsmark, med skodder trukket fra og stuene opplyst til Vinternatt, folk som ropte hilsener mens de passerte hverandre på vei til og fra sine visitter, feler som fylte gatene med «Jaems bommert» og «Flyvende hegre». Etter å ha tatt seg en brandy for mye ville Haram Luhhan begynne å kvekke «Det blåser i åkeren» som en frosk – det gjorde han alltid – helt til kona greide å hysje på ham, og Cenn Buie ville bestemme seg for å bevise at han fremdeles kunne danse som en ungdom, og Matt ville ha planlagt noe som ikke helt ville følge planen, og alle ville vite at han hadde skylden selv om ingen kunne bevise det. Han måtte nesten smile mens han tenkte på det.

Etter en stund begynte Tam å snakke igjen.

«Avendesora. Det er sagt at den aldri frøer seg, men de brakte med seg en stikling til Cairhien, et ungtre. Et kongelig underverk som gave til en konge.» Selv om han hørtes sint ut, snakket han så vidt høyt nok til at Rand kunne forstå ham. Hvis noen kunne høre ham, ville de også høre båren skrape mot bakken. Rand fortsatte mens han lyttet med et halvt øre. «De slutter aldri fred. Aldri. Men de brakte med seg et ungtre som et tegn på fred. I hundre år vokste det. Hundre år med fred for dem som aldri slutter fred med fremmede. Hvorfor hogg han det ned? Hvorfor? Blod var prisen for Avendoraldera. Blod var prisen for Lamans stolthet.» Igjen forsvant ordene i mumling.

Sliten undret Rand seg på hvilken feberdrøm Tam hadde nå. Avendesora. Livets Tre skulle ha mange mirakuløse egenskaper, men ingen av fortellingene nevnte noen stikling eller noen «de». Det var bare det ene, og det tilhørte Den Grønne Mannen.

Samme morgen ville han ha følt seg dum over å grunne på fortellinger om Den Grønne Mannen og Livets Tre. Det var jo bare fortellinger. Er det bare det? Trollokene fantes bare i fortellinger denne morgenen. Kanskje fortellingene var like virkelige som nytt fra tuskhandlere og kjøpmenn, som bardens eventyr og alt som ble fortalt om natten foran ildstedet. Det neste kunne faktisk bli at han traff Den Grønne Mannen eller en Ogur, eller en vill, svartsløret Aielmann.

Det gikk opp for ham at Tam sa noe igjen. Noen ganger var det bare mumling, andre ganger høyt nok til at det var mulig å forstå hva han sa. Fra tid til annen stoppet han for å hive etter pusten, så fortsatte han som om han hadde snakket hele tiden.

«… kampene er alltid varme, selv i snøen. Svettevarme. Blod-varme. Bare døden er kjølig. Fjellsiden … eneste sted som ikke stinket død. Måtte bort fra stanken … synet… hørte et spedbarn gråte. Kvinnene deres kjemper side om side med mennene noen ganger, men hvorfor de lot henne bli med vet jeg ikke… fødte der alene, før hun døde av sårene… dekket barnet med kappen, men vinden … kappen var blåst bort… barnet, blått av kulde. Skulle ha vært dødt, det også … gråt der. Gråt i snøen. Jeg kunne ikke bare forlate et barn … vi hadde ingen … visste alltid at du ville ha barn. Jeg visste at du ville ta det til ditt hjerte, Khari. Ja, jenta mi. Rand er et flott navn. Et flott navn.»

Med ett mistet Rand den lille styrken han hadde hatt i beina, og han vaklet og sank i kne. Tam stønnet av støtet og teppestrimmelen skar seg inn i Rands skuldre, men han enset ingen av delene. Om en Trollok hadde hoppet opp foran ham der og da, ville han bare ha glodd på den. Han kikket over skulderen på Tam, som hadde sunket tilbake i ordløs mumling. Feberdrømmer, tenkte han sløvt. Med feber kom alltid onde drømmer, og dette var en natt for mareritt selv uten feber.

«Du er min far,» sa han høyt, og strakte en hånd bakover for å røre ved Tam, «og jeg er –» Feberen var verre, mye verre.

Mørk i ansiktet kom han seg på beina. Tam mumlet noe, men Rand ville ikke høre mer. Han la vekten mot den improviserte selen og forsøkte å bare tenke på å sette den ene foten foran den andre og nå Emondsmark og sikkerheten. Men han kunne ikke stoppe ekkoet i bakhodet. Han er min far. Det var bare en feberdrøm. Han er min far. Det var bare en feberdrøm. Lyset, hvem er jeg?