Verdens Øye

KAPITTEL 30 Skyggens barn

Egwene satt ved ilden og stirret opp på fragmentet av statuen, men Perrin gikk ned til tjernet for å være alene. Dagen svant hen, og nattevinden som var på vei inn fra øst, kruset vannflaten. Han hektet øksa fra løkken i beltet og veide den i hendene. Det glatte, kjølige asketreskaftet var langt som armen hans. Han hatet øksa. Han skammet seg over hvor stolt han hadde vært av den hjemme i Emondsmark. Før han visste hva han kunne få seg til å gjøre med den. «Hater du henne så mye?» spurte Elyas bak ham.

Han skvatt til. Før han så hvem det var, hadde han snurret rundt og halvveis løftet øksa. «Kan … ? Kan du lese tankene mine også? Som ulvene?»

Elyas la hodet på skakke og så spotsk på ham. «En blind mann kan tyde ansiktet ditt, gutt. Vel, ut med det. Hater du henne? Forakter du henne? Det må være det. Du var klar til å drepe henne fordi du forakter henne. Hun sleper føttene etter seg og sinker deg med sine kvinnepåfunn.»

«Egwene har aldri noen gang slept føttene etter seg,» protesterte han. «Hun gjør alltid sin del av jobben. Jeg forakter henne ikke, jeg elsker henne.» Han skulte på Elyas. Den guløyde kunne bare våge å le. «Ikke slik. Jeg mener, hun er ikke som en søster, men hun og Rand… Blod og aske! Hvis ravnene hadde angrepet oss… Hvis… Jeg vet ikke.»

«Jo, det vet du. Hvis hun måtte velge hvordan hun ville dø, hva tror du hun hadde valgt? Et rent øksehogg, eller å bli revet opp som dyrene vi har sett? Jeg vet hva jeg ville valgt.»

«Jeg har ikke rett til å velge for henne. Du har ikke tenkt å fortelle det til henne? Om … ?» Hendene strammet seg om økseskaftet, og musklene i armene kveilet seg, kraftige muskler for hans alder, herdet av lange timer med å svinge hammeren i mester Luhhans smie. Et øyeblikk trodde han at det tykke økseskaftet skulle knekke. «Jeg hater denne forbannede tingen,» knurret han. «Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med den. Jeg bare brisker meg med den som en annen tosk. Du vet at jeg ikke kunne gjort det. Da det bare var på liksom og tankespinn, kunne jeg braute og late som …» Han sukket, og stemmen ble lavere. «Det er annerledes nå, og jeg kommer aldri til å bruke den igjen.»

«Du kommer til å bruke den.»

Perrin løftet øksa for å kaste den i tjernet, men Elyas grep ham om håndleddet.

«Du kommer til å bruke øksa, gutt, og så lenge du hater å bruke den, vil du bruke den med mer vett enn folk flest. Vent. Hvis du en dag ikke lenger hater den, da er tiden kommet til å kaste den så langt bort du kan og løpe den andre veien.»

Perrin veide øksa i hendene. Han var fremdeles fristet til å etterlate den i tjernet. Det er lett for ham å be meg om å vente. Hva om jeg venter og ikke makter å kaste den fra meg?

Han åpnet munnen for å spørre Elyas, men fikk ikke frem et ord. Budet fra ulvene var så inntrengende at en hinne gled over øynene. Et øyeblikk glemte han hva han hadde tenkt å si, glemte at han hadde tenkt å si noe, glemte hvordan man snakket, glemte å puste. Ansiktet til Elyas sank også sammen, og det virket som øynene stirret innover og langt vekk. Så var det borte, like raskt som det var kommet. Det hadde bare vart et hjerteslag, men det var nok.

Perrin ristet seg våken og fylte lungene med luft. Elyas ventet ikke. Så snart hinnen forsvant fra øynene, løp han mot ilden. Perrin kom løpende bak ham uten et ord.

«Slukk ilden!» ropte Elyas hest til Egwene. Han gestikulerte inntrengende, og det virket som om han forsøkte å rope i en hviskende tone. «Fjern den.»

Hun reiste seg og stirret usikkert på ham. Så gikk hun nærmere ilden, men sakte, og det var tydelig at hun ikke skjønte hva som skjedde.

Elyas presset seg forbi henne. Han trev tekjelen og bannet da han brente seg, men likevel sjonglerte han med den og tømte innholdet over ilden. Et skritt bak ham kom Perrin tidsnok til å sparke jord over de fresende kullene mens slumpen av teen freste og steg opp i tråder av damp. Han ga seg ikke før den siste rest av ilden var begravd.

Elyas kastet kjelen til Perrin, som øyeblikkelig slapp den med et halvkvalt hyl. Perrin blåste på fingrene og stirret fornærmet på Elyas, men den pelskledde mannen var for opptatt med å granske leirplassen til å legge merke til det.

«Det er umulig å skjule at noen har vært her,» sa Elyas. «Vi får bare skynde oss og håpe på det beste. Kanskje de ikke bryr seg. Blod og aske, jeg var sikker på at det var ravnene.»

Raskt slengte Perrin salen på ryggen til Bela. Han lente øksa mot hoften mens han bøyde seg for å stramme salgjorden.

«Hva er det?» spurte Egwene med skjelvende stemme. «Trolloker? En Skygger?»

«Dra mot øst eller vest,» sa Elyas til Perrin. «Finn et skjulested, og så tar jeg dere igjen så snart jeg kan. Hvis de ser en ulv…» Han smatt sammenkrøket av gårde, som om han hadde tenkt å løpe på alle fire, og så ble han borte i de lange kveldsskyggene.

Egwene rasket sammen de få eiendelene sine, men hun forlangte fremdeles en forklaring av Perrin. Den pågående stemmen ble reddere og reddere jo lenger han tidde. Han var også redd, men frykten fikk dem til å bevege seg fortere. Han ventet til de var på vei mot solnedgangen. Han småløp foran Bela med øksa løftet skrått over brystet. Det lille han visste, fortalte han i bruddstykker over skulderen mens han lette etter et sted de kunne gjemme seg og vente på Elyas.

«Det kommer mange menn på hester. De dukket opp bak ulvene, men så dem ikke. De er på vei mot tjernet. Sannsynligvis har de ikke noe med oss å gjøre. Det finnes ikke annet vann i området. Men Skimmel sier…» Han skottet over skulderen. Kveldssolen malte underlige skygger over ansiktet hennes, skygger som skjulte uttrykket hennes. Hva tenker hun på? Ser hun på deg som om hun ikke lenger kjenner deg? Kjenner hun deg? «Skimmel sier at de ikke lukter riktig. Det er… som lukten av en gal hund.» Tjernet forsvant ut av syne bak dem. Fremdeles kunne han skjelne kampesteinene –fragmentene av Artur Haukevinges statue – men i tussmørket kunne han ikke se hvilken stein de hadde tent bål ved. «Vi holder oss unna dem og finner et sted hvor vi kan vente på Elyas.»

«Hvorfor skulle de plage oss?» spurte hun. «Vi skulle jo være trygge her. Dette skulle jo være trygt. Lys, det må jo finnes noen trygge steder.»

Perrin begynte å lete etter et sted de kunne gjemme seg. De kunne ikke være langt fra tjernet, men tussmørket tyknet. Snart ville det være for mørkt til å fortsette. Fremdeles var toppene badet i et svakt lys. Fra fordypningene imellom, hvor det nesten var for mørkt til å se noe, virket de derimot godt opplyst. Til venstre sto noe mørkt mot himmelen, en stor flat stein som stakk ut fra fjellsiden og svøpte skråningen i mørke.

«Denne veien,» sa han.

Mens han luntet mot åsen, kikket han seg over skulderen for å se om det var tegn til mennene som skulle komme. Det var ingen å se –ennå. Mer enn én gang måtte han stoppe og vente. Egwene bøyde seg frem over halsen til Bela, og hoppen trådte forsiktig på den ujevne grunnen. Perrin trodde begge måtte være mer slitne enn han før hadde tenkt seg. Dette bør helst være et godt skjulested. Jeg tror ikke vi makter å finne noe annet.

Ved foten av åsen gransket han den massive, flate steinen som stakk rett ut av skråningen oppunder åskammen og sto i relieff til himmelen. Det var noe underlig kjent ved måten veien til toppen av steinen var formet på, nesten som trappetrinn, tre opp og ett ned. Han klatret opp det lille stykket og kjente på steinen. På tross av at vær og vind i århundrer hadde slitt steinen, kunne han kjenne fire søyler som var forbundet med hverandre. Han kikket opp på den trappelignende toppen av steinen som raget over hodet hans. Fingre. Vi kan skjule oss i hånden til Artur Haukevinge. Kanskje noe av hans rettferdighet er igjen der.

Han gestikulerte til Egwene at hun skulle komme opp, men hun rørte seg ikke. Han skled ned igjen til foten av åsen og fortalte hva han hadde funnet.

Egwene myste opp mot åsryggen. «Hvordan kan du se noe i dette mørket?» spurte hun.

Perrin åpnet munnen, og så lukket han den. Han fuktet leppene mens han så seg omkring. For første gang ble han klar over hva han så. Solen var gått ned, helt ned nå, og skyene skjulte fullmånen, men likevel syntes han de siste dypfiolette restene av skumringen lå over landet. «Jeg kjente på steinen,» sa han til slutt. «Det kan ikke være noe annet. Selv om de skulle komme så nær, vil de ikke se oss her i skyggene.» Han ledet Bela etter tøylene til skjulestedet under hånden. Han kunne føle Egwenes øyne i nakken.

Da han hjalp henne ned fra salen, ble natten flerret av hyl i nærheten av tjernet. Hun la en hånd på armen til Perrin, og han fanget opp det uuttalte spørsmålet.

«Mennene så Vind,» sa han motvillig. Det var vanskelig å få noen mening ut av tankene til ulvene. Det var noe om ild. «De har fakler.» Han presset henne varsomt ned og huket seg sammen ved siden av henne. «De deler seg opp i mindre grupper for å lete. Det er mange av dem, og ulvene er skadet.» Han forsøkte å gjøre stemmen litt mer oppløftende. «Men Skimmel og de andre greier sikkert å unngå dem, selv om de er skadet, og mennene venter ikke å finne oss noe sted. Folk ser ikke det uventede. Snart gir de opp jakten og slår leir.» Elyas var hos ulvene, og han ville ikke forlate dem så lenge de ble jaget. Så mange ryttere. Så iherdige. Hvorfor så iherdige?

Han så at Egwene nikket, men i mørket var hun ikke klar over det. «Det kommer til å gå bra, Perrin.»

Lys, tenkte han undrende, det er hun som forsøker å trøste meg.

Ropingen fortsatte. I det fjerne beveget små knuter av fakler seg som flakkende lysprikker i mørket.

«Perrin,» sa Egwene mykt, «vil du danse med meg på søndag? Hvis vi er hjemme da?»

Skuldrene hans ristet. Han laget ingen lyder, og han visste ikke om han lo eller gråt. «Det lover jeg.» Mot hans vilje strammet hendene grepet om øksa; det minnet ham på at han fremdeles holdt den. Stemmen sank til en hvisking. «Jeg lover,» sa han igjen. Han håpet at han kunne holde løftet.

Menn med fakler red over åsryggene i grupper på ti-tolv stykker. Perrin kunne ikke regne ut hvor mange grupper det var. Noen ganger var tre eller fire synlig samtidig, mens de red frem og tilbake. De fortsatte å rope til hverandre, og noen ganger hørtes skrik i natten, skrik fra hester og skrik fra menn.

Han så det hele fra flere steder samtidig. Han krøket seg sammen i skråningen sammen med Egwene og så faklene bevege seg som ildfluer gjennom natten. I tankene løp han gjennom mørket sammen med Skimmel og Vind og Bykser. Ulvene var blitt for hardt skadet av ravnene til å løpe fort eller langt, så de hadde tenkt å drive mennene ut av mørket, jage dem til de søkte ly nær bålene. Mennesker valgte alltid den trygge ilden når ulver jaget i natten. Noen av rytterne hadde hester i tau. Hestene knegget og steilet med oppspilte, rullende øyne når de grå skikkelsene smatt mellom dem. De slet seg vrinskende løs og forsvant til alle kanter så fort de klarte å løpe. Hester med menn på ryggen ulte når grå skygger blinket ut av mørket, og noen ganger skrek rytterne like før hoggtennene rev over strupen på dem. Elyas var også der, nesten umerkelig, der han snek seg gjennom natten med den lange kniven som en tobeint ulv med en skarp ståltann. Ropene var oftere og oftere forbannelser, men jegerne nektet å gi opp.

Brått forsto Perrin at mennene med faklene fulgte et mønster. Hver gang noen av jaktfølgene kom til syne, var minst et av dem nærmere skråningen hvor han og Egwene gjemte seg. Elyas hadde bedt dem finne et skjulested, men … Hva om vi flykter? Kanskje vi kan skjule oss i mørket hvis vi holder oss i bevegelse. Kanskje. Det må være mørkt nok til det.

Han snudde seg mot Egwene, men akkurat da ble avgjørelsen tatt for dem. Et dusin fakler kom til syne rundt foten av åsen og gynget i takt med hestenes skritt. Lansehoder glitret i fakkellyset. Han frøs til og holdt pusten mens hendene strammet seg rundt økseskaftet.

Hestemennene red forbi åsen, men en av dem ropte noe, og faklene svingte tilbake. Desperat forsøkte han å tenke ut en fluktrute. Men hvis de ikke allerede var sett, ville de bli oppdaget med en gang de beveget seg. Så snart de ble lagt merke til, ville de ikke ha noen mulighet til å unnslippe, selv ikke i mørket.

Rytterne tøylet hestene ved foten av åsen. Hver mann holdt en fakkel i den ene hånden og en lang lanse i den andre, og de dirigerte hestene med trykk fra knærne. I lyset fra faklene kunne Perrin se de hvite kappene til Lysets Barn. De løftet faklene og lente seg frem mens de myste opp mot skyggene under fingrene til Artur Haukevinge.

«Det er noe der oppe,» sa en av dem. Stemmen var høy, som om han fryktet alt som lå utenfor lyssirkelen. «Jeg sa at noen kunne skjule seg der. Er ikke det en hest?»

Egwene la en hånd på armen til Perrin, og øynene hennes var store i mørket. Det tause spørsmålet var tydelig selv om skyggene skjulte trekkene. Hva skulle de gjøre? Elyas og ulvene jaget fremdeles i natten. Hestene nedenfor dem flyttet nervøst på føttene. Hvis vi flykter nå, kommer de til å jage oss.

En av hvitekappene drev hesten frem og ropte opp åssiden. «Hvis dere forstår menneskespråk, kom ned og overgi dere. Dere vil ikke bli skadet hvis dere går i Lyset. Hvis dere ikke overgir dere, blir dere alle drept. Dere har ett minutt på dere.» Lansene ble senket, og de lange stålhodene glimtet i fakkellyset.

«Perrin,» hvisket Egwene, «vi greier ikke å løpe fra dem. Hvis vi ikke overgir oss, dreper de oss. Perrin?»

Elyas og ulvene var fremdeles på frifot. Et nytt fjernt, boblende skrik fortalte at en hvitekappe hadde kommet for nær Skimmel. Hvis vi flykter… Egwene så på ham mens hun ventet på at han skulle fortelle hva de burde gjøre. Hvis vi flykter.. . Han ristet trett på hodet før han reiste seg og snublet som om han skulle være hypnotisert ned åssiden mot Lysets Barn. Han hørte at Egwene sukket og slepte seg motvillig etter ham. Hvorfor er hvitekappene så innbitte? Det er som om de hater ulver av hele sitt hjerte. Hvorfor lukter de galt? Når vinden gufset rundt rytterne, syntes han nesten han kunne kjenne den gale lukten selv.

«Slipp øksa,» bjeffet lederen.

Perrin snublet videre mens han rynket på nesen av eimen han syntes han kjente.

«Slipp den, bondeknøl!» Lederen rettet lansen mot Perrins bryst.

Et øyeblikk stirret han på lansehodet. Det var nok skarpt stål til å gli rett gjennom ham. Så ropte han: «Nei!» Det var ikke til rytteren han ropte.

Ut av natten kom Bykser, og Perrin var ett med ulven. Bykser, ulveungen som hadde sett ørner stige, som lengtet etter å fly gjennom luften som ørnene. Ulveungen som hoppet og spratt og bykset til han kunne bykse høyere enn noen annen ulv, og som aldri mistet lengselen etter å seile over himmelen. Ut av natten kom Bykser. Ulven forlot bakken og svevde som en ørn. Hvitekappene rakk bare å banne før Byksers kjever lukket seg rundt strupen til mannen som rettet lansen mot Perrin. Farten til den store ulven veltet begge ned på den andre siden av hesten. Perrin følte strupen bli knust og smakte blodet.

Bykser landet mykt et stykke unna mannen han hadde drept. Blodet kaket pelsen, hans eget blod og andres. En flenge nedover ansiktet skar over hulningen der det venstre øyet hadde vært. Det friske øyet møtte Perrins to øyne et øyeblikk. Flykt, bror! Han hvirvlet rundt for å bykse igjen, for å sveve en siste gang, og så naglet en lanse ham til jorden. Enda et stålhode skar gjennom ribbeina og bet seg fast i jorden under ham. Han sparket og glefset etter skaftene som holdt ham fast. A sveve.

Smerten fylte Perrin, og han skrek et ordløst skrik som hadde litt av ulvens hyl i seg. Uten å tenke sprang han frem og fremdeles skrek han. Alle tanker var borte. Rytterne hadde samlet seg så tett at de ikke kunne bruke lansene, og øksa var en fjær i hendene på ham, en stor ulvetann av stål. Noe braste inn i hodet på ham. Idet han ramlet omkull, visste han ikke om det var Bykser eller han selv som døde.

« … sveve som ørnene.»

Perrin mumlet forvirret og åpnet øynene. Det gjorde vondt i hodet, og han kunne ikke huske hvorfor. Øynene blunket av lyset da han så seg rundt. Egwene lå på kne og så på ham der han lå. De var i et firkantet telt, stort som et middels rom i et gårdshus, og bakken var dekket av et teppe. I hvert hjørne sto oljelamper på høye stativ og lyste opp teltet.

«Takk Lyset, Perrin,» hvisket hun. «Jeg var redd de hadde drept deg.»

I stedet for å svare kikket han på den gråhårete mannen som satt i den eneste stolen i teltet. Et mørkøyd bestefaransikt kikket tilbake på ham. Han fikk ikke ansiktet til å stemme med den ermeløse våpenkappen i hvitt og gull, med den polerte brynjen over den snøhvite våpenkjolen. Det virket som et snilt ansikt, verdig og hjertelig, og noe ved det passet godt til den elegante strengheten i teltutstyret. Et bord og en klappseng, et vaskestativ med hvitt fat og hvit vannmugge, en enslig trekiste med enkle geometriske utskjæringer. Alt treverk var polert til det glødet mykt, og metallet skinte, men ikke prangende, og ingenting var ment å imponere. Alt i teltet var godt håndverk, men man måtte ha sett gode håndverkere i arbeid – som mester Luhhan eller mester Aydaer, møbelsnekkeren – for å legge merke til det.

Mannen rynket pannen og fiklet med to små hauger av gjenstander på bordet. Perrin gjenkjente beltekniven og innholdet i sine egne lommer i en av haugene. Sølvmynten han hadde fått av Moiraine, trillet ut, og mannen skjøv den tankefullt tilbake. Han spisset leppene, løftet Perrins øks fra bordet og veide den i hendene. Så vendte han oppmerksomheten mot emondsmarkingene igjen.

Perrin forsøkte å sette seg opp. Smerten stakk langs armene og beina, og bevegelsen ble et maktesløst rykk. For første gang skjønte han at han var bundet på hender og føtter. Blikket gled mot Egwene. Hun trakk mismodig på skuldrene og vred seg så han kunne se ryggen hennes. Håndleddene og anklene var reimet sammen, og tauene skar render i huden. En taustump gikk fra håndleddene til anklene, slik at hun ville bli stående sammenkrøket om hun greide å reise seg.

Perrin stirret. Det var ille nok at de var bundet, men de hadde nok tau på seg til å holde fast hester. Hva tror de vi er?

Den gråhårete mannen stirret nysgjerrig og tankefullt på dem, som mester al’Vere når han spekulerte på et problem. Han holdt øksa som om han hadde glemt dem.

Teppet foran teltåpningen ble slått til side, og en høy mann trådte inn. Ansiktet var langt og magert, med så innsunkne øyne at det virket som de stirret ut av huler. Det fantes ikke noe overflødig kjøtt på kroppen, ikke noe fett i det hele tatt, huden strammet seg over musklene og knoklene under.

Perrin fikk et glimt av natt utenfor, av leirbål og to hvitekapper som holdt vakt ved teltåpningen, og så gled teppet på plass. Nykommeren stoppet inne i teltet. Der ble han stående stiv som en stokk mens han stirret på den motsatte veggen. Platerustningen skinte som sølv mot den snøhvite kappen og våpenskjorten.

«Min herre og kaptein.» Den skurrende stemmen var hard som holdningen hans, men på et vis flat og uttrykksløs.

Den gråhårete gjorde en rolig bevegelse. «På stedet hvil, unge Byar. Har du regnet ut hva dette … møtet har kostet oss?»

Den høye mannen flyttet føttene litt fra hverandre, men ellers var det ikke noe mer avslappet ved holdningen. «Ni døde menn, min herre og kaptein, og treogtyve sårede, syv alvorlig. Men alle kan ri. Tredve hester måtte avlives. De hadde fått hasene bitt over!» Den følelsesløse stemmen understreket det siste, som om skadene på hestene var verre enn det som hadde skjedd med mennene. «Mange av reservehestene er spredt. Vi kan finne noen ved daggry, min herre og kaptein, men etter at ulvene jaget dem, vil det ta dager å samle alle. Mennene som skulle holdt vakt over hestene, er satt på nattevakter til vi når Caemlyn.»

«Vi har ikke flere dager å ta av, unge Byar,» sa den gråhårete mildt. «Vi rir ved morgengry. Ingenting kan forandre det. Vi må nå Caemlyn i tide, ikke sant?»

«Som du befaler, min herre og kaptein.»

Den gråhårete skottet bort på Perrin og Egwene, og så bort igjen. «Og hva har vi fått ut av dette, bortsett fra disse to ynglingene?»

Byar pustet dypt og nølte et øyeblikk. «Jeg har sørget for å flå ulven som var sammen med disse to. Skinnet vil bli en fm matte i teltet til min herre og kaptein.»

Bykser! Uten å tenke knurret Perrin og strammet tauene. De skar seg inn i huden – håndleddene ble glatte av blod – men de ga ikke etter.

For første gang så Byar på fangene. Egwene trakk seg unna blikket. Ansiktet var uttrykksløst som stemmen, men et ondt lys brant i de innsunkne øynene, like sikkert som flammer brant i øynene til Ba’alzamon. Byar hatet dem som om de hadde vært fiender i årevis og ikke mennesker han aldri hadde sett før.

Perrin stirret trassig tilbake. Munnen kruste seg til et stramt smil ved tanken på å sette tennene i strupen på mannen.

Brått bleknet smilet, og han ristet seg våken. Tennene mine? Jeg er et menneske, ikke en ulv! Lys, en gang må dette ta slutt. Men likevel møtte han blikket til Byar; hat mot hat.

«Jeg bryr meg ikke om matter av ulveskinn, unge Byar.» Den irettesettende stemmen var mild, men Byar ble stram i ryggen igjen, og øynene stirret mot teltveggen. «Du skulle melde fra om hva vi fikk utrettet i natt, ikke sant? Hvis vi da fikk utrettet noe i det hele tatt.»

«Jeg vil anslå at vi ble angrepet av en flokk på minst femti ulver, min herre og kaptein. Av dem drepte vi minst tyve, kanskje tretti. Men jeg ville ikke risikere å miste flere hester bare for å få hentet dyreskrottene. I morgen tidlig skal jeg få samlet sammen og brent de skrottene som ikke er slept bort i ly av mørket. Foruten disse to var det minst et dusin menn. Jeg tror vi tok knekken på fire eller fem, men sannsynligvis finner vi ingen lik. Mørkefrender pleier jo å frakte med seg sine døde for å skjule tapene. Dette virker som et nøye planlagt bakhold, men det tvinger igjen frem spørsmålet om hvorvidt …»

Perrin kjente at strupen snørte seg sammen mens den magre fortsatte å snakke. Elyas? Motstrebende følte han forsiktig etter Elyas, etter ulvene … og fant ingenting. Det var som om han aldri hadde kunnet føle ulvenes tanker. Enten er de døde, eller så har de forlatt deg. Han ville le, men latteren var bitter. I det minste hadde han fått sitt ønske oppfylt, men prisen var høy.

Akkurat da lo den gråhårete, en dyp latter som fikk en rød flekk til å blomstre i kinnene til Byar. «Nå vel, unge Byar, det er ditt velover-veide anslag at vi kjempet mot over femti ulver og mer enn et halvt snes Mørkefrender i et nøye planlagt bakhold? Ja? Kanskje når du har opplevd litt mer kamp …»

«Men, min herre og kaptein Bornhald …»

«Jeg vil anta seks eller åtte ulver, unge Byar, og kanskje ikke flere mennesker enn disse to. Du er ivrig i tjenesten, men du har ingen erfaring utenfor byene. Det er noe helt annet å spre Lysets ord når gatene og husene er langt unna. Om natten kan ulver gi inntrykk av at de er flere enn de i virkeligheten er, og slik er det også med menn. Seks eller høyden åtte, mener jeg.» Byars rødme ble sakte dypere. «Jeg antar også at de var her av samme grunn som oss: Nemlig fordi det er minst en dagsmarsj i alle retninger til noe annet lett tilgjengelig vann. Det er en mye enklere forklaring enn spioner og forrædere blant Lysets Barn, og den enkleste forklaringen er som regel den riktige. Med litt erfaring vil du lære.»

Byars ansikt ble dødelig hvitt mens den bestefaderlige mannen snakket, flekkene i de hule kinnene skiftet fra rødt til fiolett. Han hogg øynene i de to fangene et øyeblikk.

Han hater oss enda mer nå, tenkte Perrin, etter at vi fikk overhøre dette. Men hvorfor hatet han oss til å begynne med?

«Hva tror du om denne?» spurte kapteinherren og løftet Perrins øks.

Byar så spørrende på sin herre. Han ventet på et bekreftende nikk før han trådte frem og grep våpenet. Han veide øksa i hendene og gryntet overrasket før han svingte den over hodet i en stram bue som så vidt gikk klar av teltduken. Han håndterte den som om han var født med en øks i hendene. Et beundrende uttrykk dukket motvillig opp i ansiktet, men da han senket øksa, var ansiktet igjen uttrykksløst.

«Ypperlig balansert, min herre og kaptein. Et enkelt våpen, men laget av en svært dyktig våpensmed, kanskje til og med en mester.» Øynene brant mørkt mot fangene. «Ikke et landsbyvåpen, min herre og kaptein. Heller ikke et bondevåpen.»

«Nei.» Den gråhårete mannen vendte seg mot Perrin og Egwene med et trett og en anelse irettesettende smil. Det kunne ha tilhørt en kjærlig bestefar som nettopp hadde oppdaget at barnebarna hadde vært ute med rampestreker. «Navnet mitt er Geofram Bornhald,» fortalte han. «Du er Perrin, har jeg forstått. Men du, unge kvinne, hva er ditt navn?»

Perrin glodde olmt på ham, men Egwene ristet på hodet. «Ikke vær tåpelig, Perrin. Jeg er Egwene.»

«Bare Perrin, og bare Egwene,» mumlet Bornhald. «Men hvis dere i sannhet er Mørkefrender, antar jeg dere vil skjule opphavet deres så godt dere kan.»

Perrin løftet seg møysommelig opp på et kne; tauene gjorde at han ikke kom lenger. «Vi er ikke Mørkefrender,» protesterte han rasende.

Ordene hadde ikke før forlatt munnen før Byar var borte hos ham. Mannen beveget seg som en slange. Han så skaftet på sin egen øks nærme seg. Han forsøkte å dukke, men det tykke skaftet traff ham over øret. Hadde han ikke dreid seg unna slaget, ville det ha slått en sprekk i skallen hans. Men likevel lynte det foran øynene. Pusten ble føyset ut av lungene da han traff bakken. Det kimte for ørene, og blodet silte nedover kinnet.

«Dere har ingen rett til å gjøre sånt,» begynte Egwene. Hun skrek til da økseskaftet kom farende mot henne. Hun kastet seg til side, og slaget plystret gjennom luften da hun tumlet over ende på teppet.

«Styr tungen,» sa Byar, «når dere snakker til en av Lysets Salvede, hvis dere ønsker å beholde tungen.» Det verste var at stemmen var helt uten følelser. Det ville hverken glede eller plage ham å skjære ut tungen på dem, det ville bare være noe som måtte gjøres.

«Ta det med ro, unge Byar.» Bornhald så på fangene igjen. «Dere vet vel ikke så mye om De Salvede, eller om kapteinherrene til Lysets Barn, gjør dere? Nei, jeg tenkte meg det. Vel, for unge Byars skyld må dere i det minste prøve å la være å krangle eller rope, ikke sant? Jeg ønsker ikke annet enn at dere vandrer i Lyset, og det hjelper ingen av oss om dere ikke styrer sinnet.»

Perrin kikket opp på den magre mannen som sto over dem. For unge Byars skyld? Han merket seg at kapteinherren ikke ba Byar om å holde seg unna dem. Byar møtte blikket hans og smilte. Smilet rørte bare munnen, men huden strammet seg til ansiktet lignet en hodeskalle. Perrin skalv.

«Jeg har hørt om menn som jager med ulver,» sa Bornhald undrende, «men jeg har aldri sett det. Menn som visstnok snakker med ulver og med andre av Den Mørkestes skapninger. En skitten geskjeft. Det får meg til å frykte at Det Siste Slaget virkelig er på vei.»

«Ulver er ikke –» Perrin tidde da Byar trakk foten tilbake. Han pustet dypt, og fortsatte i en roligere tone. Byar senket foten med en skuffet grimase. «Ulver er ikke blant Den Mørkestes skapninger. De hater Den Mørkeste. I det minste hater de Trolloker og Skyggere.» Han var forbauset over å se den magre mannen nikke for seg selv.

Bornhald hevet et øyebryn. «Hvem sa det?»

«En Vokter,» sa Egwene. Hun trakk seg unna de brennende øynene til Byar. «Han sa at ulver hater Trolloker, og Trolloker er redd for ulver.» Perrin var glad for at hun ikke nevnte Elyas.

«En Vokter,» sukket den gråhårete. «En av skapningene til heksene i Tar Valon. Hva annet ville en sånn en fortelle dere, når han er en Mørkefrende som tjener Mørkefrender? Vet dere ikke at Trolloker har ulvesnuter og ulvetenner og ulvepels?»

Perrin blunket og forsøkte å klare hodet. Hjernen kjentes fremdeles som størknet smerte, men det var noe galt her. Han kunne ikke ordne tankene sine nok til å finne ut av det.

«Ikke alle,» mumlet Egwene. Perrin kikket vaktsomt på Byar, men den magre mannen stirret bare på henne. «Noen av dem har horn, som bukker eller geiter, eller haukenebb, eller… eller… alle mulige slags ting.»

Bornhald ristet trist på hodet. «Jeg gir dere alle sjanser, men med hvert ord graver dere bare graven dypere.» Han løftet en finger. «Dere jager med ulver som er Den Mørkestes skapninger.» En ny finger. «Dere innrømmer å kjenne en Vokter, en annen av skapningene til Den Mørkeste. Jeg tviler på at han ville ha fortalt dere dette i forbifarten.» En tredje finger. «Du, gutt, bærer et merke fra Tar Valon i lommen. De fleste menn utenfor Tar Valon kvitter seg med slikt så snart de kan. Med mindre de tjener heksene i Tar Valon.» En fjerde. «Du bærer en krigers våpen, men går kledd som en bondegutt. Altså må du være en unnalurer.» Tommelen løftet seg. «Dere kjenner til Trolloker og Myrddraaler. Så langt sør er det bare noen få lærde og vidfarne menn som tror at slikt ikke bare er oppspinn. Kanskje dere har vært i Grenselandene? Kan dere i tilfelle si meg hvor? Jeg har reist en god del i Grenselandene, og jeg kjenner dem godt. Ikke det? Nei vel.» Han kikket på sine utspredte fingre, og så slo han hånden i bordet. Den bestefaderlige minen sa at barnebarna hadde funnet på noen svært alvorlige streker. «Hvorfor forteller dere ikke sannheten om hvordan dere kom til å jage i natten sammen med ulver?»

Egwene åpnet munnen for å si noe. Perrin så den sta haken, og skjønte at hun kom til å fortelle en av de historiene de hadde diktet opp. Det ville aldri gå bra. Ikke nå, ikke her. Hodet verket, og han ønsket han hadde tid til å tenke ut noe, men det var ikke tid. Hvem kunne vite hvor Bornhald hadde reist, i hvilke land og byer han var kjent? Hvis han knep dem i å lyve, ville det ikke være noen vei tilbake til sannheten. Da ville Bornhald være overbevist om at de var Mørkefrender.

«Vi er fra Tvillingelvene,» sa han fort.

Egwene stirret åpenlyst på ham før hun tok seg i det, men han fortsatte med sannheten – eller en versjon av den. De to hadde forlatt Tvillingelvene for å besøke Caemlyn. På veien hadde de hørt om ruinene av en stor by, men da de fant Shadar Logoth, var det Trolloker der. De to greide å flykte over Arinelle-elva, men der hadde de gått seg vill. De traff en mann som tilbød seg å føre dem til Caemlyn. Han sa at de ikke hadde noe med hva han het, og han hadde ikke vært vennlig, men de trengte en kjentmann. De hadde ikke sett noe til ulver før Lysets Barn dukket opp. De hadde ikke gjort annet enn å skjule seg for ikke å bli spist av ulvene eller drept av rytterne.

«… Hvis vi hadde visst at dere var Lysets Barn,» avsluttet han, «ville vi bedt dere om hjelp.»

Byar snøftet mistroisk, men Perrin brydde seg ikke noe særlig om det. Hvis kapteinherren var overbevist, kunne ikke Byar skade dem. Det var tydelig at Byar ville slutte å puste hvis hans herre og kaptein ba om det.

«Det er ingen Vokter i den historien,» sa den gråhårete mannen etter en stund.

Perrin maktet ikke å finne på noe. Han visste at han skulle ha tatt seg tid til å tenke gjennom det. Egwene ilte til unnsetning. «Vi traff ham i Baerlon. Byen var overfylt med menn som hadde kommet ned fra gruvene etter vinteren, og vi ble plassert ved samme bord i et vertshus. Vi snakket bare med ham den tiden vi spiste sammen.»

Perrin pustet igjen. Tusen takk, Egwene.

«Gi dem eiendelene tilbake, unge Byar. Men selvfølgelig ikke våpnene.» Da Byar så overrasket på ham, la Bornhald til: «Eller er du en av dem som har begynt å rane de uopplyste, unge Byar? Det er ingen god geskjeft, er det vel? Ingen kan være tyv og vandre i Lyset.» Byar så forskrekket på Bornhald.

«Så du lar oss dra?» Egwene hørtes overrasket ut. Perrin løftet hodet og stirret på kapteinherren.

«Selvfølgelig ikke, barn,» sa Bornhald trist. «Kanskje det er sant at dere er fra Tvillingelvene, siden dere kjenner til Baerlon og gruvene. Men Shadar Logoth … ? Det er et navn svært få kjenner til, og de fleste er Mørkefrender, og alle som vet nok til å kjenne navnet, vet nok til å holde seg langt unna ruinene. Jeg foreslår at dere tenker ut en bedre historie på veien til Amador. Vi må stoppe i Caemlyn, så dere har god tid. Fortrinnsvis sannheten, barn. Det er frihet i sannheten og Lyset.»

Byar glemte noe av sin fryktsomhet overfor den gråhårete mannen. Han snudde seg raskt bort fra fangene, og det var en forurettet snert over ordene. «Det kan du ikke! Det går ikke!» Bornhald hevet spørrende et øyebryn. Byar tok seg sammen og svelget. «Tilgi meg, min herre og kaptein. Jeg glemte meg fullstendig. Jeg ber ydmykt om unnskyldning, og gir meg hen til din straff. Men som min herre og kaptein selv har påpekt, må vi nå Caemlyn i tide, og siden vi har mistet de fleste reservehestene, skal det godt gjøres, om vi ikke skal dra på fanger også.»

«Og hva foreslår du?» spurte Bornhald rolig.

«Straffen for Mørkefrender er døden.» Den flate stemmen fikk ordene til å virke enda mer skremmende. Han kunne like gjerne foreslått å tråkke på en edderkopp. «Det er ingen våpenhvile med Skyggen. Det er ingen nåde for Mørkefrender.»

«Din tjenesteiver er prisverdig, unge Byar, men som jeg ofte må fortelle min sønn, Dain, kan altfor stor nidkjærhet i tjenesten være en alvorlig feil. Husk at vår lære også sier: ’Ingen mann er så fortapt at han ikke kan vinnes over til Lyset.’ Disse to er unge. De kan ikke være fortapt i mørket ennå. De kan bli ledet over til Lyset hvis de bare tillater oss å fjerne Skyggen fra øynene deres. Vi må gi dem den muligheten.»

Et øyeblikk likte Perrin nesten den bestefaderlige mannen som sto mellom dem og Byar. Så vendte Bornhald bestefarsmilet sitt mot Egwene.

«Hvis du nekter å gå over til Lyset når vi kommer til Amador, må jeg overlevere deg til Forhørerne, og sammenlignet med dem blir Byars tjenesteiver bare som et vokslys ved siden av solen.» Det virket som om den gråhårete mannen beklaget det, men han måtte utføre sin plikt. «Du må angre, avsverge Den Mørkeste, finne veien til Lyset, bekjenne dine synder og fortelle alt du vet om denne vederstyggeligheten med ulvene. Da blir du spart. Da får du gå fri i Lyset.» Han stirret på Perrin og sukket tungt. Det iset langs Perrins ryggrad. «Men du, Perrin fra Tvillingelvene. Du drepte to av Barna.» Han rørte øksa som Byar fremdeles holdt. «Jeg frykter at det venter en galge på deg i Amador.»