Verdens Øye

KAPITTEL 43 Avgjørelser og åpenbaringer

Det virket som Aes Sedaien skjønte hva Loial mente, men hun sa ingenting. Loial stirret ned i gulvet og gned seg med en tykk finger under nesen, som om han var flau over utbruddet. Ingen hadde lyst til å si noe.

«Hvorfor?» spurte Rand til slutt. «Hvorfor skulle vi dø? Hva er Veiene for noe?»

Loial skottet på Moiraine. Hun snudde seg bort og fant seg en stol foran ildstedet. Den lille katten strakte seg og skrapte med klørne mot steinene ved ildstedet før den søvnig labbet over og dyttet hodet mot anklene hennes. Hun klødde den bak øret med en finger. Det virket som om katten malte i takt med Aes Sedaiens rolige stemme. «Dette er din kunnskap, Loial. Veiene er den eneste ruten til sikkerhet for oss, den eneste ruten som kan avverge Den Mørkestes planer, om enn bare for en stund, men du må fortelle oss om dette.»

Oguren virket ikke beroliget av talen hennes. Han flyttet urolig på seg i stolen før han begynte. «I Galskapens Tid gikk verden i oppløsning, jorden kastet på seg og mennesker ble spredt som støv for vinden. Vi Ogurer ble også spredt. Vi ble drevet fra lønnhagene, og så fulgte de lange årene med utlendighet og vandringer. Det var da Lengselen ble preget dypt inn i våre hjerter.» Han så på Moiraine fra siden. De lange øyebrynene trakk seg nedover til to spisser. «Jeg skal prøve å gjøre det kort, men dette er en ting som ikke kan forklares altfor kortfattet. Det er om de andre jeg nå må snakke, om de få Ogurene som holdt seg i lønnhagene mens verden rundt dem ble sønderrevet. Og om Aes Sedaiene» – nå unngikk han å se på Moiraine – «de mannlige Aes Sedaiene som døde mens de i sin galskap ødela verden. Det var Aes Sedaiene som så langt hadde unngått galskapen, som fikk tilbud om å søke ly i lønnhagene. Mange tok imot tilbudet, for i lønnhagene var de beskyttet mot Den Mørkestes dødelige smitte. Men de var avskåret fra Den Sanne Kilden. Og ikke bare var de avskåret fra å styre Den Ene Kraften og røre ved Kilden, men de kunne ikke lenger fornemme at Den Sanne Kilden fantes. Til slutt maktet ingen av dem å leve med den ensomheten, og én etter én forlot de lønnhagen og håpet at smitten skulle være borte. Det var den ikke.»

«Noen i Tar Valon,» sa Moiraine stille, «påstår at Ogurenes fristed forlenget Ødeleggelsen og gjorde den verre. Andre sier at det ikke ville ha vært noe igjen av verden hvis alle mennene var blitt gale samtidig. Jeg tilhører Den Blå Ajah, Loial, og i motsetning til Den Røde Ajah holder vi oss til det andre synspunktet. Fristedet hjalp til med å redde det som kunne reddes. Fortsett, er du snill.»

Loial nikket takknemlig. Det gikk opp for Rand at Oguren var lettet.

«Som jeg sa,» fortsatte Oguren, «dro de mannlige Aes Sedaiene. Men før de dro, ga de Ogurene en gave som takk for fristedet. Veiene. Hvis du går inn i en Veiport og vandrer en dag, kan du gå ut gjennom en annen Veiport femti fjerdinger fra der du startet. Eller to hundre. Tid og avstander er underlige i Veiene. Forskjellige ruter og forskjellige broer leder til forskjellige steder, og det kommer an på ruten du velger hvor lang tid det tar. Det var en vidunderlig gave, og den ble enda mer vidunderlig etter som tiden gikk, for Veiene er ikke en del av den verden vi ser rundt oss, eller kanskje ikke av noen verden utenfor dem selv. Selv etter Ødeleggelsen kjempet menn som dyr for å overleve, og med den gaven slapp Ogurene å vandre gjennom verden for å nå en annen lønnhage. Bak Veiportene var det ingen Ødeleggelse. Landet mellom to lønnhager kunne revne til dype kløfter eller løfte seg til fjellrygger, men i Veien mellom dem var det ingen forandringer.

Da de siste Aes Sedaiene forlot lønnhagen, ga de en nøkkel til De Gamle, en talisman, som kunne brukes til å dyrke nye Veier. De er levende på et vis, Veiene og Veiportene. Jeg forstår det ikke helt; det gjør ingen Ogurer, og jeg har hørt at selv Aes Sedaiene har glemt den kunnskapen. Med årene endte utlendigheten for oss. Da Ogurene som hadde fått gaven av Aes Sedaiene, fant en lønnhage hvor andre Ogurer hadde vendt tilbake etter Den Lange Vandringen, lot de en Vei vokse frem dit. Ved hjelp av steinarbeidet vi lærte under utlendigheten, bygde vi byer for menn. Vi plantet lunder for å lindre Lengselen i Ogurene som utførte arbeidet. Til disse lundene ble det dyrket Veier. Det var en lund og en Veiport i Mafal Dadaranell, men den byen ble jevnet med jorden under Trollok-krigene. Det var ikke stein tilbake på stein, og lunden ble hogd ned for å skaffe ved til Trollokenes leirbål.» Det var ikke tvil om hva han mente var den største forbrytelsen.

«Veiporter er nesten umulige å ødelegge,» sa Moiraine, «i likhet med menneskeheten. Den store byen Ogurene bygde ved Fal Dara er ikke mer, men det finnes fremdeles mennesker der, og Veiporten står ennå.»

«Hvordan laget de dem?» spurte Egwene. Det forvirrede blikket omfattet både Moiraine og Loial. «Aes Sedaiene, mennene. Hvis de ikke kunne bruke Den Ene Kraften i lønnhagen, hvordan kunne de lage Veiene? Eller brukte de ikke Kraften? Deres del av Den Sanne Kilden var smittet. Er smittet. Jeg vet ennå ikke så mye om hva Aes Sedaier kan gjøre. Kanskje det er et dumt spørsmål.»

Loial forklarte. «Hver lønnhage har en Veiport ved grensen, men på utsiden. Spørsmålet ditt er ikke dumt. Du har skjønt årsaken til at vi ikke våger å reise på Veiene. Ingen Ogurer har brukt Veiene i min levetid. Etter forordning av De Gamle, alle De Gamle i alle lønnhagene, får ingen lov til det, hverken mennesker eller Ogurer.

Veiene ble laget av menn som styrte Kraften som var besudlet av Den Mørkeste. For omkring tusen år siden, under det dere mennesker kaller Hundreårskrigen, begynte Veiene å forandre seg. Til å begynne med gikk det så sakte at ingen egentlig la merke til at de ble dunkle og ubehagelig fuktige. Så falt mørket over broene. Noen gikk inn der og vendte aldri mer tilbake. Vandrere snakket om at de ble holdt øye med i mørket. Flere og flere forsvant, og noen som kom tilbake var blitt gale og snakket i ørske om Machin Shin, Den Svarte Vinden. Aes Sedaiene kunne hjelpe noen, men selv med deres hjelp ble de aldri som før. De husket ikke noe av det som hadde skjedd, men det var som om mørket hadde trengt inn i marg og bein på dem. De lo aldri mer, og de fryktet lyden av vind.»

En stund hørtes ingen andre lyder enn katten som malte ved siden av Moiraines stol og sprakingen fra gnistene i ildstedet. Så utbrøt Nynaeve sint: «Og du venter at vi skal følge etter deg inn dit? Du må være gal!»

«Hva ville du velge i stedet?» spurte Moiraine rolig. «Hvitekappene i Caemlyn, eller Trollokene utenfor? Husk at mitt nærvær i seg selv vil beskytte litt mot Den Mørkestes verk.»

Nynaeve lente seg tilbake med et irritert sukk.

«Du har ennå ikke forklart meg,» sa Loial, «hvorfor jeg skulle bryte De Gamles forordning. Og jeg har ikke noe ønske om å gå inn i Veiene. Sølete som de ofte kan være, har menneskenes veier gjort god nok tjeneste for meg siden jeg forlot Shangtais lønnhage.»

«Mennesker og Ogurer og alt som lever er i krig med Den Mørkeste,» sa Moiraine. «Mesteparten av verden vet det ennå ikke, og de fleste av de få som vet det, driver med forpostfektninger og tror det er slag. Mens verden nekter å tro det, kan Den Mørkeste stå foran seieren. Det er nok kraft i Verdensøyet til å sprenge murene som holder ham fast. Hvis Den Mørkeste har funnet en måte å knekke Verdensøyet på til sitt bruk…»

Rand ønsket at lampene i rommet var tent. Kvelden krøp inn over Caemlyn, og ilden i ildstedet ga ikke fra seg nok lys. Han ville ikke ha noen skygger i rommet.

«Hva kan vi gjøre?» utbrøt Matt. «Hvorfor er vi så viktige? Hvorfor må vi dra til Pestlandet? Pestlandet!»

Moiraine hevet ikke stemmen, men den tvang seg inn på dem og fylte rommet. Stolen hennes ved ilden virket plutselig som en trone, og plutselig ville selv Morgase ha bleknet i hennes nærvær. «Én ting kan vi gjøre. Vi kan prøve. Det som virker tilfeldig, er ofte en del av Mønsteret. Tre tråder er knyttet sammen her, og hver bærer en advarsel: Øyet. Det kan ikke være tilfeldig, det er Mønsteret. Dere tre har ikke valgt selv, dere ble valgt av Mønsteret. Og dere er her, hvor faren er kjent. Dere kan gå til side og kanskje dømme verden til undergang. Dere kan flykte eller gjemme dere, men det vil ikke redde dere fra Mønsterets Nett. Eller dere kan prøve. Dere kan dra til Verdensøyet, tre ta’veren, tre midtpunkter i nettet. Dere kan oppsøke faren. La Mønsteret veve seg rundt dere, og kanskje dere kan redde verden fra Skyggen. Valget er deres. Jeg kan ikke tvinge dere.»

«Jeg drar,» sa Rand. Han prøvde å høres besluttsom ut. Hvor hardt han enn søkte etter tomheten lynte bildene gjennom hodet. Tam, gården, saueflokken på enga. Det hadde vært et godt liv, og egentlig hadde han aldri ønsket seg noe mer. Det var en trøst – en liten trøst –å høre Matt og Perrin si seg enig. De hørtes like tørre ut i munnen som ham.

«Jeg antar at det ikke er noe valg for Egwene og meg heller,» sa Nynaeve.

Moiraine nikket. «Dere er også en del av Mønsteret, begge to, på et vis. Kanskje ikke ta’veren – kanskje – men sterke likevel. Jeg har visst det siden vi var i Baerlon. Uten tvil vet Skyggerne det også nå. Og Ba’alzamon. Men dere har likevel like mye et valg som de unge mennene. Dere kan bli igjen her og fortsette til Tar Valon når resten av oss har dratt videre.»

«Bli igjen!» utbrøt Egwene. «La dere andre oppsøke faren mens vi gjemmer oss under sengeteppet? Kommer ikke på tale!» Hun møtte Aes Sedaiens blikk og trakk seg litt tilbake, men all trassen forsvant ikke. «Kommer ikke på tale,» mumlet hun sta.

«Det betyr vel at vi begge blir med dere.» Nynaeve hørtes oppgitt ut, men øynene lynte da hun la til: «Ennå trenger du urtene mine, Aes Sedai, hvis du ikke plutselig har fått noen evner jeg ikke vet om.» Det lå en utfordring i stemmen som Rand ikke forsto, men Aes Sedaien bare nikket og snudde seg til Oguren.

«Vel, Loial, sønn av Arent, sønn av Halan?»

Det rykket i øreduskene, og Loial åpnet munnen to ganger før han fikk sagt noe. «Vel. Den Grønne Mannen. Verdensøyet. Begge er nevnt i bøker, selvfølgelig, men jeg tror ikke at noen Ogurer har sett dem, ikke på lang tid. Jeg får vel… Men må det bli Veiene?» Moiraine nikket, og de lange øyebrynene seg ned til endene så vidt berørte kinnene. «Javel, da. Jeg får vel lede dere. Gamle Haman ville ha sagt at det ikke er mer enn jeg fortjener, siden jeg alltid er så bråsnar av meg.»

«Da har vi tatt våre valg,» sa Moiraine. «Og nå som de er tatt, må vi bestemme oss for hvordan vi skal gjennomføre dem.»

De la planer til langt på natt. Moiraine gjorde mesteparten, rådet av Loial når det gjaldt Veiene, men hun lyttet til forslag og spørsmål fra alle. Da mørket falt på, slo Lan seg sammen med dem, og han kom med sine kommentarer på sin langsomme, men jernharde måte. Nynaeve laget liste over forsyningene de trengte, og dyppet pennen i blekkhuset med stø hånd, til tross for måten hun satt og mumlet for seg selv på.

Rand ønsket han kunne være like saklig som Den Kloke. Han greide ikke å holde opp å gå frem og tilbake, som om han måtte brenne opp energi som sprengte seg på. Han visste at beslutningen var tatt, visste at det var det eneste han kunne gjøre med den kunnskapen han hadde, men han likte det ikke. Pestlandet. Shayol Ghul var et sted i Pestlandet, bak Askeslettene.

Han kunne se den samme bekymringen i Matts øyne, og den samme frykten han visste var i hans egne øyne. Matt satt med hendene foldet så knokene hvitnet. Hvis han løste dem, tenkte Rand, kom han i stedet til å gripe om dolken fra Shadar Logoth.

Det var ingen bekymring å se i Perrins ansikt, men noe verre: en maske av utmattelse og resignasjon. Perrin så ut som han hadde kjempet mot noe og tapt, og nå ventet på at det skulle gjøre slutt på ham. Men noen ganger…

«Vi gjør det vi må gjøre, Rand,» sa han. «Pestlandet…» Et øyeblikk lyste de gule øynene ivrig, som om de levde sitt eget liv adskilt fra den store smedlærlingen. «Det er mye bytte i Pestlandet,» hvisket han. Så grøsset han som om han nettopp hadde hørt hva han selv sa, og igjen så ansiktet oppgitt ut.

Og Egwene. Rand dro henne til side en gang, bort til ildstedet hvor de som satt rundt bordet og la planer ikke kunne høre noe. «Egwene, jeg…» Øynene hennes var som store mørke tjern han kunne synke i. Han svelget. «Det er meg Den Mørkeste vil ha tak i, Egwene. Meg og Matt og Perrin. Jeg bryr meg ikke om hva Moiraine Sedai sier. I morgen tidlig kan du og Nynaeve dra hjemover, eller mot Tar Valon eller hvor dere vil, og ingen vil prøve å stoppe dere. Ikke Trollokene, ikke Skyggerne, ikke noen så lenge du ikke er sammen med oss. Dra hjem, Egwene. Eller dra til Tar Valon. Men dra.»

Han ventet at hun skulle si at hun hadde like stor rett som ham til å dra hvor hun ville, at han ikke hadde noen rett til å bestemme over henne. Til hans overraskelse smilte hun og rørte ved kinnet hans.

«Tusen takk, Rand,» sa hun mykt. Han blunket og lukket munnen da hun fortsatte: «Men du vet at jeg ikke kan det. Moiraine Sedai fortalte oss hva Min så i Baerlon. Du skulle ha fortalt meg hvem Min var. Jeg trodde… Vel, Min sier at jeg også er en del av dette. Og Nynaeve. Kanskje jeg ikke er ta’veren» – hun snublet i ordet – «men det virker som om Mønsteret sender meg også til Verdensøyet. Det du er viklet inn i, er jeg også viklet inn i.»

«Men, Egwene –»

«Hvem er Elayne?»

Et øyeblikk stirret han på henne, før han simpelthen fortalte sannheten. «Hun er Datterarving til Andors trone.»

Det så ut som øynene hennes tok fyr. «Hvis du ikke kan være alvorlig lenger enn et øyeblikk, Rand al’Thor, vil jeg ikke snakke med deg.»

Vantro så han den stive ryggen hennes vende tilbake til bordet. Hun la albuene på bordet ved siden av Moiraine og lyttet til noe Vokteren sa. Jeg må snakke med Perrin, tenkte han. Han vet hvordan man skal takle kvinner.

Mester Gill kom inn flere ganger, først for å tenne lampene, så for selv å servere mat, og senere for å fortelle om det som skjedde utenfor. Hvitekapper voktet på vertshuset fra begge sider av gaten. Det hadde vært opptøyer ved portene til Den Indre Byen, og Dronningens Garde hadde arrestert menn med både hvite og røde hanekammer. En eller annen hadde forsøkt å skrible Dragens Hoggtann på ytterdøren, men var blitt sendt av gårde av Lamgwins støvel.

Verten viste ingen tegn til overraskelse over at Loial var sammen med dem. Han svarte på de få spørsmålene Moiraine stilte uten å prøve å få greie på planene, og hver gang han kom, banket han på døren og ventet til Lan åpnet, som om det ikke var hans vertshus og hans bibliotek. Etter det siste besøket ga Moiraine ham et pergamentstykke dekket av Nynaeves sirlige håndskrift.

«Det vil ikke bli lett på denne tiden av døgnet.» Han ristet på hodet mens han gransket listen. «Men jeg skal ordne det.»

Moiraine fant frem en liten, oljegarvet skinnpose. Den klirret da hun rakte den til ham etter løpesnorene. «Godt. Og se til at vi blir vekket før morgengry. Da vil de som vokter på oss, være minst oppmerksomme.»

«De skal få vokte på en tom eske, Aes Sedai,» smilte mester Gill.

Rand gjespet da han subbet ut av rommet sammen med de andre for å finne bad og senger. Da han skrubbet seg med en grov klut i den ene hånden og et stort, gult såpestykke i den andre, gled blikket over til krakken ved siden av Matts badekar. Den gylne sliretuppen til dolken fra Shadar Logoth stakk frem under Matts pent sammenbrettede jakke. Fra tid til annen kastet også Lan et blikk på den. Rand lurte på om det virkelig var så ufarlig å ha den i nærheten som Moiraine påsto.

«Tror du pappa noen gang vil tro på dette?» Matt lo og skrubbet ryggen med en langskaftet børste. «Jeg redde verden? Søstrene mine ville ikke vite om de skulle le eller gråte.»

Han hørtes ut som den gamle Matt. Rand ønsket han kunne glemme dolken.

Det var bekmørkt da han og Matt endelig kom seg opp til rommet under takskjegget, og stjernene var skjult av skyer. For første gang på lenge kledde Matt av seg før han gikk til sengs, men han puttet avslappet dolken under puten. Rand blåste ut lyset og krøp opp i sin egen seng. Han kunne føle det onde fra den andre sengen, ikke fra Matt, men fra under puten. Han bekymret seg fremdeles over det da søvnen kom.

Fra første stund visste han at det var en drøm, en av de drømmene som ikke fullt ut var en drøm. Han sto og stirret på tredøren med den mørke overflaten som var sprukken og flisete. Den kalde, rå luften var tung av lukten av forfall. Vann dryppet i det fjerne, og ekkoet klang hult nedover steingangene.

Fornekt ham. Fornekt ham, og makten hans bryter sammen.

Han lukket øynene og konsentrerte seg om Dronningens Velsignelse, om sengen sin, om seg selv sovende i sengen. Da han åpnet øynene, var døren fremdeles der. Ekkoet fra dryppene fulgte hjerteslagene som om pulsen hans slo takten for dem. Han lette etter flammen og det store intet, som Tam hadde lært ham, og fant en indre ro, men ingenting forandret seg utenfor ham. Sakte åpnet han døren og gikk inn.

Alt var som han husket det. Rommet var fremdeles som brent ut av levende stein. Høye buevinduer åpnet seg ut mot en balkong uten rekkverk. Metallampene glinset svart, men på en eller annen måte var de lyse som sølv, og flammene var for sterke til at man kunne se rett på dem. Ilden brølte, men ga ikke fra seg varme i det fryktelige ildstedet, og hver stein minnet fremdeles vagt om et forpint ansikt.

Bare én ting var annerledes. På den polerte bordplaten sto tre små figurer, tre grove mannsskikkelser uten ansiktstrekk, som om skulptøren hadde formet leiren i hastverk. Ved siden av den første sto en ulv, og de perfekte detaljene ble fremhevet av den primitive mannsskikkelsen. Den andre knuget en liten dolk, hvor et rødt punkt glitret på hjaltet. Den siste holdt et sverd. Hårene reiste seg på hodet hans, og han gikk nær nok til å se hegren i utsøkt detalj på det lille bladet.

Hodet rykket til i panikk, og han stirret rett inn i det eneste speilet som hang der. Speilbildet var fortsatt utydelig, men ikke så tåkete som før. Han kunne nesten skjelne sine egne trekk. Hvis han myste, kunne han nesten se hvem det var.

«Du har skjult deg for lenge for meg.»

Han hvirvlet rundt. Pusten rev i halsen. Et øyeblikk tidligere hadde han vært alene, men nå sto Ba’alzamon foran vinduene. Da han snakket, ble øynene og munnen erstattet av flammehuler.

«For lenge, men ikke så mye lenger.»

«Jeg fornekter deg,» sa Rand hest. «Jeg nekter deg all makt over meg. Jeg fornekter deg.»

Ba’alzamon lo, en dyp lyd som kom rullende fra flammene. «Tror du det er så lett? Men det har du jo alltid gjort. Hver gang vi har stått som dette, har du trodd du kunne fornekte meg.»

«Hva mener du med hver gang? Jeg fornekter deg!»

«Det gjør du alltid. Til å begynne med. Striden mellom oss har foregått utallige ganger før. Hver gang er ansiktet forskjellig, og navnet, men hver gang er det deg.»

«Jeg fornekter deg.» Det var en desperat hvisking.

«Hver gang setter du din ynkelige styrke mot min, og hver gang, til slutt, vet du hvem av oss som er herre. Alder etter Alder vil du knele for meg, eller dø med ønsket om fremdeles å ha styrke til å knele. Stakkars tosk, du kan aldri vinne over meg.»

«Løgner!» ropte han. «Alle Løgners Far. Alle Toskers Far, hvis ikke du kan finne på noe bedre enn dette. I den forrige Alderen, i Legendenes Alder, fant menn deg, og låste deg fast der du hører hjemme.»

Ba’alzamon lo igjen, skrall etter skrall av hånende latter, til Rand følte trang til å holde seg for ørene og stenge det ute. Han tvang hendene til å holde seg langs siden. Han hadde funnet det store intet, men likevel skalv hendene da latteren endelig ga seg.

«Din mark, du vet ingenting. Like uvitende som en bille under en stein, og like lett å knuse. Denne kampen er blitt kjempet siden skapelsens øyeblikk. Alltid tror menn det er en ny krig, men det er bare den samme oppdaget på ny. Men nå blåser tidens vinder inn en forandring. Forandring. Denne gangen vil det ikke bli noen tilbakeslag. Disse stolte Aes Sedaiene som tror de kan sette deg opp mot meg. Jeg vil kle dem i lenker og la dem løpe nakne for å utføre mine befalinger, eller jeg vil stue sjelene deres i Undergangens Avgrunn hvor de kan hyle til evig tid. Alle unntatt de som tjener meg. De skal bare stå et trinn under meg. Du kan velge å stå blant dem og se verden krype i støvet for dine føtter. Jeg tilbyr deg det enda en gang, en siste gang. Du kan stå over dem, over enhver makt og ethvert herredømme unntatt mitt. Det har vært tider da du gjorde det valget, tider du levde lenge nok til å kjenne din egen makt.»

Fornekt ham! Rand grep tak i det han kunne fornekte. «Ingen Aes Sedaier tjener deg. En ny løgn!»

«Er det det de har fortalt deg? For to tusen år siden tok jeg Trollokene mine med meg tvers over hele verden, og selv blant Aes Sedaiene fant jeg dem som kjente motløshet, som visste at verden ikke kunne stå imot Shai’tan. I to tusen år har Den Svarte Ajah levd usett i skyggene sammen med de andre. Kanskje til og med blant dem som påstår at de hjelper deg.»

Rand ristet på hodet. Han forsøkte å riste bort tvilen som steg i ham, all tvilen han hadde hatt om Moiraine, om hva Aes Sedaien ville med ham, hva hun hadde planlagt for ham. «Hva er det du vil med meg?» ropte han. Fornekt ham! Må Lyset hjelpe meg å fornekte ham!

«Knel!» Ba’alzamon pekte på gulvet foran føttene sine. «Knel, og anerkjenn meg som din herre. Før eller senere vil du knele. Enten blir du min, eller du vil dø.»

Ekkoet av det siste ordet gjallet gjennom rommet, ble kastet tilbake og fordoblet og fordoblet seg igjen, til Rand løftet armene som for å beskytte hodet mot et slag. Han vaklet bakover til han støtte mot bordet, og ropte for å overdøve lyden i ørene. «Neeeeeeiiiiii!»

Idet han ropte, snurret han rundt og feide figurene ned på gulvet. Noe stakk ham i hånden, men han brydde seg ikke om det og trampet leiren til formløse flekker under føttene. Men da skriket svant hen, var ekkoet fremdeles der og økte i styrke:

dø-dø-dø-dø-dø-Dø-Dø-Dø-Dø-Dø-DØ-DØ-DØ-DØ-DØ-DØ

Lyden dro i ham som en malstrøm og sugde ham inn, og rev det store intet i filler. Lyset ble svakere, og synsfeltet smalnet av til en tunnel hvor Ba’alzamon raget opp i enden av den, i den siste flekken med lys. Synsfeltet krympet til en håndflate, en negl, ingenting. Han ble hvirvlet rundt og rundt av ekkoet, ned i mørke og død.

Han våknet av at han deiset i gulvet, mens han ennå kjempet for å svømme opp og ut av mørket. Rommet var mørkt, men ikke så mørkt som dette. Desperat prøvde han å konsentrere seg om flammen, å slynge frykten inn i den, men roen i det store intet unnvek ham. Det dirret i armer og bein, men han holdt fast ved bildet av flammen til blodet sluttet å banke i ørene.

Matt kastet og vred seg i sengen og stønnet i søvne. «… fornekter deg, fornekter deg, fornekter deg…» Det svant hen i uforståelig mumling.

Rand rakte ut hånden for å riste ham våken, og ved den første berøringen satte Matt seg opp med et halvkvalt grynt. En stund stirret han vilt rundt seg. Så trakk han pusten dypt og skjelvende og la hodet i hendene. Brått vred han seg rundt og rotet under puten, så sank han tilbake og knuget dolken mot brystet med begge hender. Da han snudde seg mot Rand, lå ansiktet i skygge. «Han er tilbake, Rand.»

«Jeg vet det.»

Matt nikket. «Det var disse tre figurene …»

«Jeg så dem også.»

«Han vet hvem jeg er, Rand. Jeg plukket opp den med dolken, og han sa: ’Så det er den som er deg!’ Og da jeg så nærmere på figuren, hadde den mitt ansikt. Mitt ansikt, Rand! Det så ut som kjøtt og blod. Det kjentes som kjøtt og blod. Lyset hjelpe meg, jeg kunne kjenne min egen hånd rundt meg, som om jeg var figuren.»

Rand var stille en stund. «Du må fortsette å fornekte ham, Matt.»

«Jeg gjorde det, og han lo. Han snakket hele tiden om en evig krig, og sa at vi hadde møtt hverandre tusen ganger før, og… Lys, Rand, Den Mørkeste vet hvem jeg er.»

«Han sa det samme til meg. Jeg tror ikke han vet det,» la han sakte til. «Jeg tror ikke han vet hvem av oss som …» Hvem av oss som hva?

Da han reiste seg opp, stakk det smertefullt i hånden. Han kom seg bort til bordet og greide å tenne lyset etter tre forsøk. Så rakte han ut den åpne hånden mot lyset. En tykk, mørk tresplint, glatt og polert på den ene siden, var presset inn i håndflaten. Han stirret på den uten å puste. Plutselig stønnet han, og fomlende av hastverk begynte han å nappe i splinten.

«Hva er i veien?» spurte Matt.

«Ingenting.»

Til slutt fikk han tak, og med et rykk dro han den ut. Med et grynt av avsky slapp han den, men gryntet satte seg fast i halsen. Så snart splinten var ute av fingrene hans, forsvant den sporløst.

Men det var fremdeles et sår i hånden, og det blødde. Det var vann i steinkrukken; han fylte vaskevannsfatet, og hendene skalv så han sølte vann på bordet. I en fart vasket han hendene og gned håndflaten til tommelen tilførte mer blod; så vasket han dem igjen. Han var skrekkslagen ved tanken på at selv en ørliten flis skulle sitte igjen i kjøttet.

«Lys,» sa Matt, «han fikk meg også til å føle meg skitten.» Men han fortsatte å ligge med dolken knuget i begge hendene.

«Ja,» sa Rand. «Skitten.» Han famlet etter et håndkle fra stabelen ved siden av vaskevannsfatet. Det banket på døren, og han kvakk til. Det banket igjen. «Ja?» sa han.

Moiraine stakk hodet inn i rommet. «Dere er våkne allerede. Godt. Kle dere raskt og kom ned. Vi må komme oss av gårde før det gryr.»

«Nå?» stønnet Matt. «Vi har ikke sovet en time engang.»

«En time?» sa hun. «Dere har sovet i fire. Vær raske, vi har ikke mye tid på oss.»

Rand og Matt så forvirret på hverandre. Han kunne tydelig huske hvert sekund av drømmen. Den hadde begynt da han lukket øynene, og hadde bare vart i noen minutter.

Moiraine måtte ha sett noe i blikkene. Hun stirret gjennomtrengende på dem og kom helt inn i rommet. «Hva har skjedd? Drømmene?»

«Han vet hvem jeg er,» sa Matt. «Den Mørkeste kjenner ansiktet mitt.»

Uten et ord løftet Rand hånden og viste henne håndflaten. Selv i det svake skinnet fra det ene vokslyset kunne blodet sees tydelig.

Aes Sedaien kom bort til ham, grep den oppstrakte hånden og dekket såret med tommelen sin. Kulden trengte helt inn til beinet, det var så kaldt at han fikk krampe i fingrene, og måtte kjempe for å holde hånden åpen. Da hun tok bort hånden, forsvant kulden også.

Forbløffet snudde han hånden og strøk bort den lille blodflekken. Såret var ikke lenger der. Langsomt så han opp og møtte blikket til Aes Sedaien.

«Vær rask,» sa hun lavt. «Vi har dårlig tid.»

Han visste at hun ikke lenger snakket om tiden til de skulle dra.