Verdens Øye

KAPITTEL 52 Det finnes hverken begynnelse eller slutt

Først ble han klar over solen. Den beveget seg over en skyfri himmel og fylte de vidåpne øynene hans. Det virket som om det gikk i rykk og napp: Den sto stille i noen dager, så for den av sted i en stripe av lys, rykket frem mot den fjerne horisonten, og tok dagen med seg. Lys. Det burde bety noe. Å tenke var noe nytt. Jeg kan tenke. Jeg betyr meg. Så kom smerten, minnet om en brennende feber, blåmerker etter at kuldetokter hadde kastet ham rundt som en filledukke. Og stanken. En oljeaktig, brent lukt fylte neseborene og hodet.

Med verkende muskler veltet han seg rundt og presset seg opp på hendene og knærne. Uten å forstå noe stirret han på den oljeaktige asken han hadde ligget i, aske som var spredt og smurt utover steinene på toppen. Sammen med den forkullede massen lå biter av mørkegrønt stoff som hadde unnsluppet flammene, men som var svartbrent i kantene.

Aginor.

Magen vrengte seg. Mens han prøvde å børste svarte askestriper av klærne, vaklet han bort fra restene av Den Fortapte. Hendene dasket slapt og anstrengelsene hjalp ikke stort. Da han prøvde å bruke begge hendene, snublet han forover. Et loddrett stup kom til syne under ansiktet hans, en glatt fjellvegg som fikk det til å gå rundt for ham, et dyp som trakk i ham. Hodet svømte, og han spydde over klippekanten.

Skjelvende ålte han seg baklengs på magen til det var solid stein under blikket hans. Han veltet seg over på ryggen og hev etter pusten. Med en kraftanstrengelse fikk han famlet sverdet ut av balgen. Av det røde stoffet var det bare litt aske igjen. Hendene skalv da han holdt sverdet opp foran ansiktet; han måtte bruke begge hendene. Det var et hegremerket blad – Hegremerke? Ja. Tam. Min far – men likevel bare stål. Etter tre skjelvende forsøk fikk han sverdet ned i balgen igjen. Det hadde vært noe annet. Eller så hadde det vært et annet sverd.

«Navnet mitt,» sa han etter en stund, «er Rand al’Thor.» Flere minner smalt som en blykule inn i hodet igjen, og han stønnet. «Den Mørkeste,» hvisket han til seg selv. «Den Mørkeste er død.» Forsiktighet var ikke lenger nødvendig. «Shai’tan er død.» Det virket som verden gynget. Han skalv i taus glede til tårene strømmet. «Shai’tan er død!» Han lo mot himmelen. Andre minner. «Egwene!» Det navnet betydde noe viktig.

Smertefullt karet han seg på beina. Han svaiet som en sørgepil i storm da han vaklet forbi askeflekkene etter Aginor uten å se på dem. Ikke viktig lenger. Han falt mer enn han klatret ned den første bratte delen av skråningen. Han tumlet over ende og rutsjet fra busk til busk. Da han kom ned på flatere mark, verket det enda mer i kroppen, men han greide så vidt å finne krefter nok til å holde seg på beina. Egwene. Han begynte å løpe med subbende skritt. Løv og blomsterblader drysset rundt ham mens han stavret seg gjennom krattskogen. Må finne henne. Hvem er hun?

Beina og armene ville ikke gjøre som han ba dem, de oppførte seg som om de skulle være gresstrå. Vaklende falt han mot et tre, og dunket så hardt mot stammen at han jamret seg. Det regnet blader i håret da han presset ansiktet mot den grove barken og klynget seg fast for ikke å falle. Egwene. Han skjøv seg bort fra treet og hastet videre. Nesten øyeblikkelig holdt han på å ta overhaling igjen, men han tvang beina til å bevege seg fortere og løpe til han nesten falt, så han vaklet raskt av gårde, og hele tiden var det like før han gikk hodestups i bakken. Sakte begynte han å løpe oppreist, mens armene pumpet og beina trakk ham med seg nedover skråningen i lange sprang. Han bykset inn i lysningen. Nå var den halvveis fylt av den store eika over Den Grønne Mannens grav. Der var den hvite steinbuen merket med Aes Sedaienes eldgamle symbol, og den svarte, gapende gropen der ild og vind hadde prøvd å fange Aginor i en felle, men hadde mislykkes.

«Egwene! Egwene, hvor er du?» En pen ung kvinne knelte under greinene. Hun hadde blomster og brunt eikeløv i håret, og så opp med store øyne. Hun var ung og slank og redd. Ja, det er henne. Selvfølgelig. «Egwene, takk Lyset for at du er i orden.»

Det var to andre kvinner sammen med henne; den ene med bekymret blikk. Hun hadde en lang flette som ennå var pyntet med noen få hvite morgenstjerner. Den andre lå utstrakt på bakken med hodet på sammenfoldede kapper. Hennes egen himmelblå kappe greide ikke helt å skjule den fillete kjolen, som var forbrent enkelte steder og hadde rifter i det kostbare stoffet. Ansiktet hennes var blekt, men øynene var åpne. Moiraine. Ja, Aes Sedaien. Og Den Kloke, Nynaeve. De tre kvinnene så ufravendt på ham uten å blunke.

«Du er i orden, ikke sant? Egwene? Han skadet deg ikke.» Han kunne gå uten å snuble nå – synet av henne ga ham lyst til å danse, tross sår og blåmerker – men likevel kjentes det godt å sette seg ved siden av dem med beina i kors.

«Jeg så ham ikke engang etter at du dyttet –» Blikket hvilte usikkert på ham. «Hva med deg, Rand?»

«Jeg har det bra,» sa han og lo. Han rørte ved kinnet hennes og lurte på om det var innbilning at hun trakk seg litt unna. «En liten hvil, og jeg blir som et nytt menneske. Nynaeve? Moiraine Sedai?» Navnene føltes fremmede på tungen.

Den Klokes øyne var gamle, eldgamle i det unge ansiktet, men hun ristet på hodet. «Noen blåmerker,» sa hun uten å ta blikket bort fra ham. «Moiraine er den eneste … den eneste av oss som virkelig ble skadet.»

«Det gjør mer vondt i stoltheten min enn andre steder,» sa Moiraine irritert og plukket på kappen over seg. Hun så ut som hun hadde vært syk lenge, eller var helt utslitt, men til tross for de mørke ringene var øynene skarpe og kraftfulle. «Aginor var overrasket og rasende over at jeg holdt ham så lenge som jeg gjorde, men heldigvis hadde han ikke tid til å ta seg av meg. I Legendenes Alder var Aginor nesten like mektig som Frendedreperen og Ishamael.»

«’Den Mørkeste og alle De Fortapte,’» siterte Egwene med svak, ustø stemme, «’er bundet i Shayol Ghul, bundet av Skaperen … ’» Hun trakk pusten skjelvende.

«Aginor og Balthamel må ha blitt fanget like ved overflaten.» Det lød som om Moiraine allerede hadde forklart dette, og ble utålmodig av å gjøre det igjen. «Seglet på Den Mørkestes fengsel ble svekket nok til å befri dem. La oss være takknemlige for at ikke flere av De Fortapte ble befridd. Hvis det hadde skjedd, ville vi ha sett dem.»

«Det betyr ikke noe,» sa Rand. «Aginor og Balthamel er døde, og det er også Shai’ –»

«Den Mørkeste,» avbrøt Aes Sedaien ham. Syk eller ikke, stemmen var fast, og de mørke øynene bydende. «Best vi fortsatt kaller ham Den Mørkeste. Eller Ba’alzamon, i det minste.»

Han trakk på skuldrene. «Som du vil. Men han er død. Den Mørkeste er død. Jeg drepte ham. Jeg brente ham med…» Resten av minnene strømmet på ham, og han ble sittende med åpen munn. Den Ene Kraften. Jeg styrte Den Ene Kraften. Ingen mann kan… Han vætet leppene som plutselig var blitt tørre. Et vindgufs hvirvlet opp blader som stadig falt rundt dem, men det var ikke kaldere enn hjertet hans. De stirret på ham nå, alle tre. Voktende. Blunket ikke engang. Han strakte seg etter Egwene, og denne gangen var det ingen innbilning at hun trakk seg unna. «Egwene?» Hun vendte ansiktet bort, og han lot hånden falle.

Brått kastet hun armene rundt ham og begravde ansiktet i brystet hans. «Jeg er lei for det, Rand. Jeg er lei for det. Jeg bryr meg ikke om det. Det er sant, jeg gjør ikke det.» Skuldrene hennes ristet, og han trodde hun gråt. Klossete strøk han henne over håret, og så bort på de to andre kvinnene over hodet hennes.

«Hjulet vever som Hjulet vil,» sa Nynaeve sakte, «og du er fremdeles Rand al’Thor fra Emondsmark. Men, Lyset hjelpe meg, Lyset hjelpe oss alle, du er for farlig, Rand.» Han krympet seg under Den Klokes øyne. De var triste, beklagende, og hadde allerede godtatt tapet.

«Hva skjedde?» sa Moiraine. «Fortell meg alt!»

Og med de bydende øynene hennes på seg gjorde han det. Han ville helst snu seg bort, korte historien ned, utelate ting, men Aes Sedaiens blikk halte alt ut av ham. Tårene rant nedover ansiktet da han kom til Khari al’Thor. Hans mor. Han understreket det. «Han hadde min mor. Min mor!» Det var medfølelse og smerte i Nynaeves ansikt, men Aes Sedaiens blikk tvang ham videre, til Lyssverdet, til da han hogg over det svarte tauet, til flammene som fortærte Ba’alzamon. Egwenes armer holdt fastere rundt ham som om hun ville trekke ham tilbake fra det som hadde skjedd. «Men det var ikke meg,» avsluttet han. «Lyset… trakk meg etter seg. Det var egentlig ikke meg. Gjør det noen forskjell?»

«Jeg hadde mine mistanker helt fra begynnelsen,» sa Moiraine. «Men mistanker er ikke bevis. Etter at jeg ga deg tegnet, mynten, og knyttet båndet mellom oss, skulle du egentlig ha godtatt alt jeg ba deg om, men du sto imot, stilte spørsmål. Det sa meg noe, men ikke nok. Manetherens blod var alltid hardnakket, og enda mer hardnakket ble det da Aemon døde og Eldrenes hjerte ble knust. Og så var det Bela.»

«Bela?» sa han. Ingenting gjør noen forskjell.

Aes Sedaien nikket. «Ved Vakthøyden trengte jeg ikke rense Bela for utmattelsen. Det hadde noen allerede gjort. Hun kunne ha løpt fra Mandarb den natten. Jeg burde tenkt på hvem som satt på ryggen til Bela. Trolloker fulgte i hælene på oss, en Draghkar fløy over oss og bare Lyset visste hvor Halvmannen befant seg. Som du må ha fryktet at Egwene skulle sakke akterut! Du trengte noe, mer enn noen gang før i livet ditt, og du strakte deg etter den ene tingen som kunne gi deg det. Saidin.»

Han skalv. Han var så kald at det smertet i fingrene. «Hvis jeg aldri gjør det igjen, hvis jeg aldri rører den igjen, blir jeg ikke …» Han fikk seg ikke til å si det. Bli gal. Sende land og mennesker rundt seg inn i galskapen. Dø. Råtne mens han ennå levde.

«Kanskje,» sa Moiraine. «Det ville ha vært mye lettere hvis det var noen som kunne lære deg opp, men det kan gjøres med en enorm viljestyrke.»

«Du kan lære meg. Du må da –» Han stoppet opp da Aes Sedaien ristet på hodet.

«Kan en katt lære en hund å klatre i trær, Rand? Kan en fisk lære en fugl å svømme? Jeg kjenner saidar, men jeg kan ikke lære deg noe om saidin. De som kunne det, døde for tre tusen år siden. Men kanskje du er sta nok. Kanskje viljen din er sterk nok.»

Egwene rettet seg opp og tørket de forgråtte øynene med håndbaken. Hun så ut som hun hadde lyst til å si noe, men det kom ingenting da hun åpnet munnen. I det minste trekker hun seg ikke unna. I det minste kan hun se på meg uten å skrike.

«De andre?» sa han.

«Lan tok dem med ned i den store hallen,» sa Nynaeve. «Øyet er borte, men det er noe i midten av tjernet, en krystallsøyle og noen trappetrinn opp til den. Matt og Perrin ville først se etter deg – det samme ville Loial – men Moiraine sa …» Hun så bekymret bort på Aes Sedaien. Moiraine møtte rolig blikket. «Hun sa at vi ikke måtte forstyrre deg mens du var…»

Halsen snørte seg sammen til han nesten ikke kunne puste. Kommer de til å snu ansiktene bort som Egwene gjorde? Kommer de til å skrike og flykte som om jeg var en Skygger? Moiraine snakket som om hun ikke merket at blodet forsvant fra ansiktet hans.

«Det var en uhyre mengde av Den Ene Kraften i Øyet. Selv i Legendenes Alder fantes det ikke mange som uten hjelp kunne ha styrt så mye uten å bli tilintetgjort. Svært få.»

«Har du fortalt det til dem?» sa han hest. «Hvis alle vet…»

«Bare Lan,» sa Moiraine mildt. «Han må vite det. Og Nynaeve og Egwene, for det de er og det de kommer til å bli. De andre trenger ikke vite noe ennå.»

«Hvorfor ikke?» Stemmen var harde, skurrende strupelyder. «Du har tenkt å mykne meg, ikke sant? Gjør ikke Aes Sedaiene det med menn som kan styre Kraften? Forandre dem så de ikke lenger kan det? Gjøre dem trygge? Thom sa at menn dør etter at de er blitt myknet, fordi de ikke lenger har lyst til å leve. Hvorfor sier du ikke noe om å ta meg med til Tar Valon for å mykne meg?»

«Du er ta’veren,» svarte Moiraine. «Kanskje Mønsteret ikke er ferdig med deg.»

Rand satte seg opp. «I drømmene sa Ba’alzamon at Tar Valon og Amyrlins Trone ville forsøke å bruke meg. Han ramset opp navn, og nå husker jeg dem. Raolin Myrkbane og Guaire Amalasan. Yurian Steinbue. Davian. Logain.» Det siste navnet var vanskeligst å få frem. Nynaeve bleknet og Egwene gispet, men han fortsatte sint. «Hver eneste av dem er en uekte Drage. Prøv ikke å nekte for det. Vel, jeg har ikke tenkt å bli brukt. Jeg er ikke et verktøy du kan slenge på søppeldyngen når det er utslitt.»

«Et verktøy som er laget til et formål, blir ikke nedverdiget av å bli brukt til det formålet.» Moiraines stemme var like hard som hans. «Men en mann som tror på Alle Løgners Far, nedverdiger seg selv. Du sier at du ikke vil bli brukt, og så lar du Den Mørkeste bestemme din vei som en hund blir sendt etter en kanin av sin herre.»

Han knyttet nevene og vendte ansiktet bort. Det lignet for mye på det Ba’alzamon hadde sagt. «Jeg er ingens hund. Hører du meg? Ingens hund!»

Loial og de andre dukket opp i buen, og Rand kom seg på beina med et blikk på Moiraine.

«De får ikke vite noe,» sa Moiraine, «før Mønsteret vil det.»

Så kom vennene nærmere. Lan kom først. Han så like hard ut som før, men litt medtatt. Han hadde en av Nynaeves bandasjer rundt tinningene, og beveget seg stiv i ryggen. Bak ham bar Loial en stor gullkiste som var kunstferdig utskåret og siselert med sølv. Bare en Ogur kunne ha løftet den uten hjelp. Perrin holdt armene rundt en stor rull med hvitt stoff, og Matt hadde noe som lignet potteskår i hendene.

«Så du er i live likevel.» Matt lo. Ansiktet mørknet, og han gjorde et kast med hodet mot Moiraine. «Hun ville ikke la oss se etter deg. Hun sa vi måtte finne ut hva som skjulte seg i Øyet. Jeg ville ha gått uansett, men Nynaeve og Egwene holdt med henne og kastet meg nesten inn gjennom buen.»

«Du er her nå,» sa Perrin, «og det ser ikke ut som du har fått så altfor mye juling.» Øynene glødet ikke, men regnbuehinnene var helt gule. «Det er det viktigste. Du er her, og vi er ferdige med det vi kom for, hva det nå var. Moiraine Sedai sier at vi er ferdige og kan dra. Hjem, Rand. Må Lyset brenne meg, men nå vil jeg gjerne hjem.»

«Godt å se deg i live, sauegjeter,» sa Lan barskt. «Jeg ser at du tok vare på sverdet ditt. Nå kommer du kanskje til å lære deg å bruke det.» Ordene varmet Rands hjerte. Lan visste hva som hadde skjedd, men han hadde ikke forandret seg, i hvert fall ikke på overflaten. Rand tenkte at kanskje ingenting hadde forandret seg inni Lan heller.

«Jeg må si,» sa Loial og satte kisten ned, «at det har vist seg å være mer interessant å reise sammen med en ta’veren enn jeg hadde ventet.» Det rykket kraftig i ørene. «Hvis det blir enda mer interessant, drar jeg øyeblikkelig tilbake til Shangtais lønnhage, tilstår alt for Gamle Haman og forlater aldri bøkene mine igjen.» Plutselig smilte Oguren, og den brede munnen delte ansiktet i to. «Det er så godt å se deg, Rand al’Thor. Vokteren er den eneste av disse tre som bryr seg om bøker, og han vil ikke snakke. Hva skjedde med deg? Vi løp av gårde og gjemte oss i skogen til Moiraine Sedai sendte Lan for å finne oss, men hun ville ikke la oss lete etter deg. Hvorfor var du borte så lenge, Rand?»

«Jeg løp og løp,» sa han sakte, «til jeg falt utfor en skråning og slo hodet mot en stein. Jeg tror jeg må ha truffet hver eneste stein på veien ned.» Det ville forklare skrammene. Han prøvde å holde et øye med Aes Sedaien, Nynaeve og Egwene, men ansiktsuttrykkene deres forandret seg ikke. «Da jeg kom til meg selv, visste jeg ikke hvor jeg var, men til slutt kom jeg meg vaklende tilbake hit. Jeg tror Aginor er død, brent opp. Jeg fant litt aske og en bit av kappen hans.»

Løgnene klang hult i ørene hans. Han forsto ikke hvorfor de ikke lo foraktelig og forlangte å få vite sannheten, men vennene nikket og godtok det, og laget noen medfølende lyder før de samlet seg om Aes Sedaien for å vise henne hva de hadde funnet.

«Hjelp meg opp,» sa Moiraine. Nynaeve og Egwene løftet henne til hun satt oppreist, og selv da måtte de støtte henne.

«Hvordan kunne disse tingene være inni øyet,» spurte Matt, «uten å bli ødelagt som den steinen?»

«De ble ikke plassert der for å bli ødelagt,» sa Aes Sedaien kort og stanset spørsmålene ved å rynke pannen, mens hun tok de skinnende svarte og hvite potteskårene fra Matt.

For Rand så det ut som skrot, men hun la bitene på bakken ved siden av seg og puslet dem behendig sammen til en perfekt sirkel på størrelse med en mannshånd. Aes Sedaienes eldgamle symbol, Tar Valons flamme forent med Dragens Hoggtann, hvitt mot svart. Et øyeblikk så Moiraine på sirkelen med uttrykksløst ansikt; så løsnet hun kniven fra beltet og rakte den til Lan, og nikket mot sirkelen.

Vokteren skilte ut den største biten, løftet kniven høyt og støtte den ned av all kraft. Det slo en gnist, biten fløy til siden av det kraftige slaget, og knivbladet knakk med et skarpt smell. Han gransket restene av bladet som var igjen på skaftet, og kastet det til side. «Det beste stålet fra Rift,» sa han tørt.

Matt snappet til seg potteskåret og brummet. Han viste det til de andre. Det var ikke noe merke på det.

«Cuendillar,» sa Moiraine. «Hjertestein. Ingen har vært i stand til å lage den siden Legendenes Alder, og selv da ble den bare laget til de ypperste formål. Når en hjertestein først er laget, kan ingenting ødelegge den. Ikke engang Den Ene Kraften styrt av den største Aes Sedai som noensinne har levd, og hjulpet av den mest kraftfulle sa’angreal som noensinne er skapt. Enhver kraft som rettes mot hjertestein, gjør den bare sterkere.»

«Men hvordan … ?» Matt gestikulerte mot bitene på bakken med den han holdt i hånden.

«Dette var ett av de syv seglene på murene rundt Den Mørkeste,» sa Moiraine. Matt slapp biten som om den var hvitglødende. Et øyeblikk så det ut som Perrins øyne glødet igjen. Rolig begynte Aes Sedaien å samle sammen fragmentene.

«Det betyr ikke noe lenger,» sa Rand. Vennene så rart på ham, og han ønsket han hadde holdt munn.

«Selvfølgelig,» svarte Moiraine. Men hun stakk omhyggelig alle bitene ned i posen sin. «Hent kisten til meg.» Loial løftet den og flyttet den nærmere henne.

Det flate skrinet så ut som en massiv barre av gull og sølv. Aes Sedaiens fingre gled over de kunstferdige utskjæringene mens hun presset flere steder, og med et plutselig klikk fløy et lokk opp som om det ble utløst av en fjær. Innenfor lå et krumt gullhorn. Selv om hornet skinte, virket det enkelt sammenlignet med kisten. Det eneste som var preget inn var en linje med sølvskrift rundt åpningen av trakten. Moiraine løftet hornet som om det var et spedbarn. «Dette må bli brakt til Illian,» sa hun stille.

«Illian!» knurret Perrin. «Det er nesten helt til Stormsjøene, nesten like langt sør for Emondsmark som vi er nord nå.»

«Er det… ?» Loial stoppet for å trekke pusten. «Kan det være … ?»

«Kan du lese det gamle tungemålet?» spurte Moiraine, og da han nikket, rakte hun ham hornet.

Oguren holdt det like forsiktig som henne, mens han nennsomt fulgte skriften med en bred finger. Øynene ble mer og mer oppspilte, og ørene sto rett opp. «Tia mi aven Moridin isainde vadin,» hvisket han. «Graven hindrer ei mitt kall.»

«Valeres Horn.» For én gangs skyld virket Vokteren rystet, og det var et anstrøk av ærefrykt i stemmen.

Samtidig sa Nynaeve med ustø stemme: «For å kalle Aldrenes Helter tilbake fra døden for å kjempe mot Den Mørkeste.»

«Brenne meg!» hvisket Matt.

Ærbødig la Loial hornet tilbake i dets gylne rede.

«Jeg begynner å undres,» sa Moiraine. «Verdensøyet ble laget for å redde verden i den ytterste nød, men var det meningen at det skulle bli brukt slik som… vi… brukte det, eller var det meningen å vokte disse tingene? Fort, det siste, vis meg det.»

Etter det foregående kunne Rand forstå Perrins motvilje. Da han nølte, tok Lan og Oguren bylten med stoffet fra ham og foldet det ut mellom seg. Et langt, hvitt banner bredte seg ut og løftet seg i vinden. Rand kunne bare stirre. Det så ut til å være et eneste stykke stoff som hverken var vevd, farget eller malt. En figur som lignet en slange dekket av skjell i purpur og gull, strakte seg i hele bannerets lengde. Den hadde skjellkledde bein, fem lange gullklør på hver fot og stort hode med en gyllen manke og øyne som solen. Da banneret blafret, virket det som den beveget seg. Skjellene glitret som kostelige metaller og edelsteiner, og han syntes nesten han kunne høre den brøle utfordrende.

«Hva er det?» sa han.

Moiraine svarte sakte. «Banneret til Demringens Herre, banneret Lysets styrker fylket seg under da de kjempet mot Skyggen. Banneret til Lews Therin Telamon. Dragens banner.» Loial slapp nesten enden han holdt i.

«Brenne meg!» sa Matt svakt.

«Vi tar disse tingene med oss når vi drar,» sa Moiraine. «Det var ikke tilfeldig at de ble plassert her, og jeg må vite mer.» Fingrene berørte flyktig posen med det knuste seglet. «Det er for sent på dagen til å starte nå. Vi skal hvile ut og spise, men drar tidlig i morgen. Pestlandet er rundt oss på alle kanter, og det er sterkt. Uten Den Grønne Mannen kan ikke dette stedet stå imot lenge. Legg meg ned,» sa hun til Nynaeve og Egwene. «Jeg må hvile.»

Rand ble klar over hva han egentlig hadde sett hele tiden, uten å tenke over det. Fra den store eika falt døde, brune blader. De tørre bladene på bakken raslet i vinden, et tykt lag av brunt blandet med kronblader fra tusener av blomster. Den Grønne Mannen hadde holdt Pestlandet stangen, men Pestlandet hadde allerede begynt å drepe hans verk.

«Det er over nå, ikke sant?» spurte han Moiraine. «Det er fullført.»

Aes Sedaien lå med hodet på en pute av kapper. Da hun snudde seg mot ham, virket øynene like dype som Verdensøyet. «Vi har gjort det vi kom hit for å gjøre. Heretter kan dere leve som Mønsteret vever. Spis og sov, Rand al’Thor. Sov, og drøm om hjemmet ditt.»