Verdens Øye

KAPITTEL 50 Møte ved Øyet

Rand ledet den rødbrune hesten etter Den Grønne Mannen sammen med de andre emondsmarkingene. Alle stirret som om de ikke kunne bestemme seg for om de skulle se på Den Grønne Mannen eller skogen. Den Grønne Mannen var en legende, selvfølgelig, og det var blitt fortalt historier om ham og Livets Tre foran alle ildstedene i Tvillingelvene, og ikke bare for barna. Men etter Pestlandet ville trærne og blomstene virke forunderlig normale selv om resten av verden ikke lenger var fanget av vinteren.

Perrin sakket litt akterut. Da Rand skottet bakover, virket det som den storvokste unge mannen med det krøllete håret ikke hadde lyst til å høre noe mer av det Den Grønne Mannen hadde å si. Han kunne forstå det. Dragesønn. Vaktsomt iakttok han Den Grønne Mannen som gikk foran Moiraine og Lan i en sky av gule og røde sommerfugler. Hva mente han? Nei. Det vil jeg ikke vite.

Likevel kjentes stegene lettere og beina sterkere. Ennå kvernet uroen i magen, men frykten var blitt så vag at den kanskje var forsvunnet. Han kunne vel ikke forlange noe mer, ikke med Pestlandet en kvartfjerding unna, selv om Moiraine hadde rett i at ingen av Pestlandets vesener kunne trenge seg inn her. De tusen glødende nålespissene som hadde brent gjennom marg og bein, var borte, og han var sikker på at det skjedde i samme øyeblikk som de kom inn i Den Grønne Mannens rike. Det var han som fjernet dem, tenkte Rand, Den Grønne Mannen og dette stedet.

Egwene følte den, og Nynaeve også, den lindrende freden og den rolige skjønnheten. Han kunne se det på dem. De hadde små tilfredse smil og lot fingertuppene berøre blomster fjærlett, stoppet for å lukte, trakk pusten dypt.

Da Den Grønne Mannen merket det, sa han: «Det er meningen at blomster skal pryde. Planter og mennesker, det er nesten det samme. Så lenge dere ikke tar for mange, gjør det ikke noe.» Han begynte å plukke fra én plante, så fra en annen, og aldri mer enn to fra hver. Snart hadde Nynaeve og Egwene blomsterkranser i håret, rosa klunger og gullklokke og hvit morgenstjerne. Den Klokes flette var som en hage i rosa og hvitt ned til livet. Selv Moiraine fikk en blek krans av morgenstjerne over pannen, så behendig flettet at blomstene så ut som de fremdeles vokste. Rand tenkte at blomstene kanskje gjorde det.

Den Grønne Mannen stelte med hagen mens han spaserte og snakket lavt med Moiraine, og gjorde det som måtte gjøres uten egentlig å tenke på det. Hasselnøttøynene så en krokete grein på en klatrende klunger, som var presset til side av en blomstertung grein på et epletre. Han stoppet opp mens han fortsatte å snakke og lot hendene gli over den krokete greinen. Rand var ikke sikker på om øynene spilte ham et puss, eller om tornene virkelig bøyde seg til side for ikke å stikke disse grønne fingrene. Da den ruvende skikkelsen til Den Grønne Mannen beveget seg videre, var greinen rett og fin, og spredte røde roseblader mellom hvite epleblomster. Han bøyde seg og la en stor neve rundt et lite frø som lå blant litt grus, og da han rettet ryggen, hadde en liten spire slått rot mellom steinene og ned til mulden.

«Alle ting må gro der de er. Slik er Mønsteret,» forklarte han over skulderen, som om han unnskyldte seg. «Slik skal man møte dreiningen av Hjulet, men Skaperen vil ikke ha noe imot at jeg hjelper til litt.»

Rand førte Røde rundt den lille spiren for å passe på at hovene til den rødbrune hesten ikke knuste den. Det virket ikke riktig å ødelegge Den Grønne Mannens verk bare for å spare et skritt. Egwene smilte til ham, et av sine hemmelighetsfulle smil, og rørte ved armen hans. Hun var så vakker med det lange håret fullt av blomster. Han smilte tilbake til hun rødmet og så ned. Jeg skal beskytte deg, tenkte han. Samme hva som skjer, skal jeg sørge for at du kommer helskinnet gjennom dette, det sverger jeg på.

Den Grønne Mannen førte dem inn i hjertet av vårskogen til en buet åpning i en åsside. Det var en enkel steinbue, høy og hvit, og på kilesteinen så de en sirkel som var delt av en bølgeformet linje i en glatt og en ujevn halvdel. Aes Sedaienes eldgamle symbol. Selve åpningen lå i skygge.

Et øyeblikk sto de bare der og så taust på buen. Så tok Moiraine blomsterkransen av håret og hengte den varsomt på en busk med honningbær. Det var som om hennes bevegelse ga dem taleevnen tilbake.

«Er det der inne?» spurte Nynaeve. «Det vi har kommet hit for?»

«Jeg skulle virkelig like å se Livets Tre,» sa Matt uten å ta øynene fra den delte sirkelen over dem. «Vi kan vente så lenge, kan vi ikke?»

Den Grønne Mannen sendte Rand et underlig blikk og ristet på hodet. «Avendesora er ikke her. Jeg har ikke hvilt under de ublide greinene på to tusen år.»

«Vi kom ikke for å se Livets Tre,» sa Moiraine bestemt. Hun gjorde en bevegelse mot buen. «Vi kom på grunn av det som er der inne.»

«Jeg blir ikke med dere inn,» sa Den Grønne Mannen. Sommerfuglene rundt ham svirret som om de var sammen om en eller annen opphisselse. «For lenge, lenge siden ble jeg satt til å vokte den, men det gjør meg urolig å komme for nær. Jeg føler at jeg går i oppløsning. Mitt endelikt er knyttet sammen med den på en eller annen måte. Jeg husker da den ble skapt. Noe av skapelsen. Noe.» Han satt og stirret, fortapt i minner, og rørte ved arret. «Det var i de første dagene av Verdens Ødeleggelse. Alle gledet seg over at Den Mørkeste hadde tapt, men gleden ble til bitterhet da de forsto at Skyggen likevel kunne knuse alt. Hundre av dem skapte den, menn og kvinner sammen. Aes Sedaienes ypperste arbeider ble alltid skapt ved å forene saidin og saidar, slik Den Sanne Kilden er forent. De døde, alle sammen, for å gjøre den ren mens verden rundt dem revnet. De visste at de skulle dø, og påla meg å vokte den til nøden kom. Det var ikke det jeg var skapt til, men alt brøt sammen, og de var alene i verden, og de hadde bare meg. Det var ikke det jeg var skapt til, men trofast har jeg holdt løftet.» Han så på Moiraine og nikket for seg selv. «Trofast holdt jeg løftet til nøden var der. Og nå er det over.»

«Du har vært mer tro enn mange av oss som ga deg oppdraget,» sa Aes Sedaien. «Kanskje det ikke vil ende så ille som du frykter.»

Sakte beveget det arrete, løvdekte hodet seg fra side til side. «Jeg kjenner en slutt når den kommer, Aes Sedai. Jeg skal finne et annet sted hvor jeg kan få ting til å gro.» Hans nøttebrune øyne gled trist over skogen. «Kanskje et annet sted. Hvis det er tid, ser jeg dere igjen når dere kommer ut.» Med en hale av sommerfugler etter seg skrittet han av gårde, og gikk mer i ett med skogen enn Lan ville gjort med kappen sin.

«Hva mente han med det?» spurte Matt. «Hvis det er tid?»

«Kom,» sa Moiraine. Hun gikk gjennom buen med Lan like bak.

Rand var ikke sikker på hva han ventet seg da han fulgte etter. Det prikket urolig i huden på armene, og håret reiste seg i nakken. Men det var bare en tunnel som svingte svakt nedover. De skinnende veggene rundet seg øverst oppe som buen utenfor. Det var høyt nok under taket til at Loial kunne gå oppreist, og det ville vært høyt nok for Den Grønne Mannen. Det glatte gulvet glinset som oljet skifer, men ga likevel godt feste for foten. De hvite veggene var uten skjøter og glitret i utallige punkter i utallige farger, som ga fra seg et dempet, mildt lys selv etter at den solbelyste inngangen hadde forsvunnet rundt en buktning bak dem. Han var sikker på at lyset ikke var naturlig, men han følte at det var et vennlig lys. Men hvorfor har du fremdeles gåsehud? Ned bar det, og videre ned.

«Der,» sa Moiraine til slutt og pekte. «Foran oss.»

Og tunnelen åpnet seg til en mektig hall under et kuppelformet tak, hvor den grove, levende steinen i hvelvingen var oversådd med klumper av glødende krystaller. Nede i rommet tok et tjern all plassen, bortsett fra gangveien rundt, som kanskje var fem skritt bred. Det ovale tjernet var formet som et øye, og hele veien rundt var det kantet med krystaller som glødet med et svakere, men mer levende lys enn de i taket. Overflaten var blank som glass og klar som vannet fra Vinkilden. Rand følte det som om han kunne se uendelig dypt ned i vannet, men han kunne ikke se noen bunn.

«Verdensøyet,» sa Moiraine lavt ved siden av ham.

Mens han så seg undrende rundt, ble han klar over at de lange årene siden det ble skapt – tre tusen år – hadde gjort sitt i fraværet av mennesker. Ikke alle krystallene i kuppelen glødet like intenst. Noen hadde sterkere glød, noen svakere, noen blinket og noen var bare mangekantete klumper som speilet seg i lyset fra andre. Hvis alle hadde gitt fra seg lys, ville det vært som høylys dag under kuppelen, men nå var det bare som sen ettermiddag. Støvet dekket gangveien sammen med biter av stein og krystall. Lange, ventende år mens Hjulet dreide seg og malte stein til støv.

«Men hva er det?» spurte Matt urolig. «Det ligner ikke noe vann jeg har sett.» Han sparket en stein på størrelse med en knyttneve over kanten. «Det –»

Steinen traff den glassaktige overflaten og sank ned i tjernet uten noe plask, uten så mye som en krusning. Da den sank, begynte steinen å ese ut og vokse seg større samtidig som den ble mindre kompakt. Den este til en nesten gjennomsiktig boble på størrelse med et hode, este til den ble en uklar flekk like stor som en overkropp. Så forsvant den. Det gikk iskaldt nedover ryggen på Rand.

«Hva er det?» forlangte han å få vite, og ble sjokkert over sin egen skurrende stemme.

«Det kan kalles essensen av saidin,» sa Aes Sedaien, og ordene ga gjenlyd under kuppelen. «Essensen av den mannlige delen av Den Sanne Kilden, den rene essensen av Kraften som ble styrt av menn før Galskapens Tid. Kraften til å styrke seglet på murene rundt Den Mørkeste, eller til å rive seglet helt over.»

«Må Lyset skinne på oss og beskytte oss,» hvisket Nynaeve. Egwene klynget seg til henne som om hun ville skjule seg bak Den Kloke. Selv Lan rørte urolig på seg, men det var ingen overraskelse i øynene hans.

Rands skuldre dunket mot stein, og han ble klar over at han hadde rygget bort til veggen, så langt bort fra Verdensøyet han kunne komme. Hadde det vært mulig, ville han trengt gjennom steinene bak seg. Også Matt klistret seg så flatt han kunne til veggen. Perrin stirret på tjernet med øksa halvveis trukket opp. Øynene skinte gult og vilt.

«Jeg har alltid lurt på det,» sa Loial usikkert. «Da jeg leste om det, lurte jeg alltid på hva det var. Hvorfor? Hvorfor gjorde de det? Og hvordan?»

«Det vet intet levende vesen.» Moiraine så ikke lenger på tjernet. Hun betraktet Rand og de to vennene, gransket dem, vurderte dem med blikket. «Hverken hvordan eller hvorfor. Bare at det ville bli behov for Øyet en gang, når nøden var den største og mest desperate verden til da hadde stått overfor. Kanskje den største nød verden noen gang ville stå overfor.

I Tar Valon har mange forsøkt å finne ut hvordan denne Kraften kan brukes, men kvinner kan ikke røre ved den mer enn en katt kan røre ved månen. Bare en mann kan styre den, men det er nesten tre tusen år siden den siste mannlige Aes Sedai ble borte. Likevel var det en desperat nød de så. Den Mørkeste hadde besudlet saidin, og de måtte trenge gjennom smitten for å skape det, og skape det rent, og de visste at det ville drepe dem alle. Både mannlige og kvinnelige Aes Sedaier. Den Grønne Mannen snakket sant. De største undere i Legendenes Alder ble til på det viset, med saidin og saidar i fellesskap. Alle kvinnene i Tar Valon, alle Aes Sedaier ved alle hoff i alle byer, til og med de som lever øst for Ødelandet, og om en endog regner med dem som kanskje ennå lever på den andre siden av Arythhavet, kunne ikke fylle en skje med Kraften uten å samarbeide med menn.»

Rand var sår og ru i halsen som om han hadde skreket. «Hvorfor tok du oss med hit?»

«Fordi dere er ta’veren.» Aes Sedaiens ansikt var ikke til å tyde. Øynene skimret, og det var som de dro i ham. «Fordi Den Mørkestes makt vil slå til her, og fordi den må møtes og stanses, ellers vil Skyggen dekke verden. Det finnes ingen nød større enn det. La oss gå ut i sollyset igjen mens det ennå er tid.» Uten å vente for å se om de fulgte etter, begynte hun å gå oppover tunnelen sammen med Lan, som syntes å skritte av gårde litt fortere enn vanlig. Egwene og Nynaeve hastet etter henne.

Rand beveget seg sakte langs veggen – han kunne ikke få seg til å tre et eneste skritt nærmere det som var tjernet – og karet seg inn i tunnelen i en sammenfiltret masse med Matt og Perrin. Han ville løpt hvis det ikke hadde betydd at han kom til å trampe ned Egwene og Nynaeve, Moiraine og Lan. Han greide ikke å stanse skjelvingen, selv ikke da han var tilbake på utsiden.

«Jeg liker ikke dette, Moiraine,» sa Nynaeve sint da de sto i solen igjen. «Jeg tror at faren er så stor som du sier, ellers ville jeg ikke vært her, men dette er –»

«Endelig fant jeg deg.»

Rand rykket til som om noen hadde strammet et rep rundt nakken hans. Ordene, stemmen … et øyeblikk trodde han det var Ba’alzamon. Men de to mennene som kom gående ut mellom trærne med ansiktene skjult av hetter, hadde ikke på seg kapper med farge som inntørket blod. Den ene kappen var mørkegrå, den andre hadde en nesten like mørk grønnfarge, og selv ute i det fri virket de mugne. Og mennene var ikke Skyggere, for vinden rusket i kappene deres.

«Hvem er dere?» Lan sto med den ene hånden vaktsomt på sverd-hjaltet. «Hvordan kom dere hit? Hvis dere leter etter Den Grønne Mannen –»

«Han førte oss hit.» Hånden som pekte på Matt, var så gammel og innskrumpet at den nesten ikke var menneskelig. Den manglet en fingernegl og de knortete knokene minnet om knuter i et rep. Matt tok et skritt tilbake med oppsperrede øyne. «En gammel ting, en gammel venn, en gammel fiende. Men det er ikke han vi leter etter,» avsluttet mannen med grønn kappe. Den andre sto der som om han aldri ville komme til å si noe.

Moiraine rettet seg opp i sin fulle høyde. Hun rakk ikke til skuldrene på noen av mennene der, men plutselig virket hun høy som fjellene. Stemmen klang som en klokke og forlangte svar: «Hvem er dere?»

Hender trakk hetter tilbake, og Rand glante. Den gamle mannen var eldre enn gammel; han fikk Cenn Buie til å virke som en blomstrende ungdom. Huden i ansiktet var som sprukken pergament trukket stramt over en hodeskalle, og så strammet enda litt til. Dusker av sprøtt hår sto ut på underlige steder over den knudrete hodebunnen. De visne ørene var som stumper av eldgammelt lær, og de innsunkne øynene speidet ut fra hodet som fra enden av en tunnel. Men den andre var verre. En stram, svart lærmaske dekket hele hodet hans, men forsiden var formet som et perfekt ansikt, en ung manns ansikt som lo vilt og sinnssykt, størknet til evig tid. Hva er det han skjuler som kan være verre enn det den andre viser? Tanken på det frøs fast i hodet hans, smuldret til støv og blåste bort.

«Jeg blir kalt Aginor,» sa den gamle. «Og han er Balthamel. Han snakker ikke lenger med tungen. I løpet av tre tusen år i fangenskap maler Hjulet det meste til fint støv.» De innsunkne øynene gled bort til buen. Balthamel lente seg frem, og øynene i masken stirret på den hvite steinåpningen som om han ville gå rett inn. «Så lenge uten,» sa Aginor lavt. «Så lenge.»

«Må Lyset beskytte –» begynte Loial med skjelvende stemme, men tidde brått da Aginor stirret på ham.

«De Fortapte,» sa Matt hest, «er bundet i Shayol Ghul –»

«Var bundet.» Da Aginor smilte, minnet de gulaktige tennene om hoggtenner. «Noen av oss er ikke lenger bundet. Seglene svekkes, Aes Sedai. Som Ishamael vandrer vi i verden igjen, og snart følger resten av oss etter. Jeg var for nær denne verden i mitt fangenskap, jeg og Balthamel, for nær det malende Hjulet, men snart vil Mørkets Mektige Herre være fri. Han vil gi oss nye kropper, og så vil verden igjen tilhøre oss. Denne gangen har dere ikke noen Lews Therin Frendedreper, ingen Demringens Herre som kan redde dere. Nå vet vi hvem vi leter etter, og resten av dere har vi ikke bruk for.»

Lans sverd gled opp fra balgen raskere enn Rands øye kunne følge med. Men Vokteren nølte, og blikket gled mot Moiraine, mot Nynaeve. De to kvinnene sto langt fra hverandre; hvis han stilte seg mellom en av dem og De Fortapte, måtte han fjerne seg fra den andre. Nølingen varte bare et hjerteslag, men da Vokterens føtter beveget seg, hevet Aginor hånden. Det var en foraktfull gest, en knipsing med de knortete fingrene som for å jage bort en flue. Vokteren fløy baklengs gjennom luften som om han ble kastet av en kjempeneve. Med et dumpt smell traff han steinbuen, og der hang han et øyeblikk før han falt og ble liggende i en slapp haug med sverdet like ved den utstrakte hånden.

«NEI!» skrek Nynaeve.

«Stå stille!» kommanderte Moiraine, men før noen andre kunne bevege seg, var Den Klokes kniv ute av beltet, og hun løp mot De Fortapte med hevet blad.

«Må Lyset blinde deg,» ropte hun og stakk etter Aginors bryst.

Den andre Fortapte beveget seg som en slange. Før hogget traff, fór Balthamels lærkledde hånd frem og grep henne om haken. Fingrene sank inn det ene kinnet mens tommelen gravde seg inn i det andre, de presset bort blodet og løftet kjøttet i bleke folder. Nynaeve ble ristet som en pisk, og kroppen skaket i krampetrekninger fra øverst til nederst. Kniven falt ut av de kraftløse fingrene da Balthamel løftet det lamslåtte ansiktet hennes opp til sin egen lærmaske og stirret på henne. Tærne rykket til i krampe over bakken, og blomstene regnet fra håret hennes.

«Jeg har nesten glemt kjødets gleder.» Da Aginors tunge gled over de visne leppene, lød det som steiner mot grovt lær. «Men Balthamel husker mye.» Masken lo hysterisk, og skriket som unnslapp Nynaeve brant i Rands ører som fortvilelse revet ut av hennes levende hjerte.

Plutselig beveget Egwene seg, og Rand så at hun hadde tenkt å hjelpe Nynaeve. «Egwene, nei!» ropte han, men hun stoppet ikke. Hånden hans hadde grepet etter sverdet da Nynaeve skrek, men nå slapp han det og kastet seg mot Egwene. Han raste inn i henne før hun fikk tatt sitt tredje skritt, og begge veltet over ende. Egwene landet under ham med et gisp, og begynte øyeblikkelig å slå om seg for å komme løs.

Han så at andre også beveget seg. Perrins øks hvirvlet opp i hendene hans, og øynene glødet gyllengule og ville. «Kloke!» hylte Matt med dolken fra Shadar Logoth i neven.

«Nei!» ropte Rand. «Dere kan ikke kjempe mot De Fortapte!» Men de løp forbi ham som om de ikke hadde hørt, med øynene festet på Nynaeve og de to Fortapte.

Aginor kastet et ubekymret blikk på dem … og smilte.

Rand kjente luften bevege seg som etter en kjempes piskesnert. Før Matt og Perrin hadde nådd halvveis frem til De Fortapte, stoppet de som om de hadde løpt rett på en vegg. De spratt tilbake og ble liggende utstrakt på bakken.

«Godt,» sa Aginor. «Et passende sted for dere. Hvis dere lærer å tilbe oss ydmykt, lar jeg dere kanskje leve.»

Raskt kom Rand seg på beina. Kanskje han ikke kunne kjempe mot De Fortapte – intet vanlig menneske kunne det – men han ville ikke la dem tro et øyeblikk at han krøp i støvet for dem. Han prøvde å hjelpe Egwene opp, men hun slo til hendene hans, reiste seg alene og begynte sint å børste av kjolen. Matt og Perrin tvang seg også opp på ustø bein.

«Dere blir nødt til å lære,» sa Aginor, «hvis dere ønsker å leve. Nå da jeg har funnet det jeg trenger» – blikket gled bort til steinbuen – «kan jeg kanskje ta meg tid til å oppdra dere.»

«Det skal det ikke bli noe av!» Den Grønne Mannen langet ut mellom trærne, og stemmen klang som et lynnedslag i en eldgammel eik. «Dere hører ikke hjemme her!»

Aginor ofret et kort, foraktfullt blikk på ham. «Forsvinn! Din tid er over, og alle dine slektninger er for lengst blitt til støv. Lev det du har igjen av livet og vær glad vi ikke synes du er noe å bry seg om.»

«Dette er mitt sted,» sa Den Grønne Mannen, «og dere skal ikke skade noe levende vesen her.»

Balthamel kastet Nynaeve til side som en klut, og som en sammenkrøllet klut falt hun over ende, med stirrende blikk og kraftløs som om alle beina i kroppen hadde gått i oppløsning. En lærkledd hånd løftet seg, og den Grønne Mannen brølte da det begynte å stige røyk fra de sammenvevde rankene i kroppen hans. Vinden i trærne var et ekko av smerten hans.

Aginor snudde seg mot Rand og de andre som om Den Grønne Mannen var uskadeliggjort, men etter ett langt skritt slynget tunge, løvkledde armer seg rundt Balthamel, løftet ham opp og presset ham mot en brystkasse av tette slyngplanter, mens den svarte lærmasken lo mot de rasende nøttebrune øynene. Som slanger vred Balthamels armer seg løs, og de hanskekledde hendene grep etter Den Grønne Mannens hode som for å rive det av. Det flammet opp under hendene, og ranker visnet og blader falt. Den Grønne Mannen ulte da tykk, mørk røyk kom strømmende ut mellom rankene i kroppen hans. Igjen og igjen ulte han, som om alt i ham kom ut gjennom munnen sammen med røyken som bølget mellom leppene.

Plutselig rykket Balthamel til i Den Grønne Mannens grep. Den Fortaptes hender prøvde å skyve ham bort i stedet for å knuge ham inntil seg. En hanskekledd hånd fløy langt ut til siden … og en liten slyngplante sprengte seg gjennom det svarte læret. En muggsopp, av det slaget som omgir trestammer i skyggefull skog, slo en ring rundt armen hans. Fra ingensteds vokste soppen til full størrelse, den este ut og dekket hele armen. Balthamel slo om seg, mens spirende stinkgress flerret den svarte masken, lav grov inn sine røtter og flenget små sprekker i læret over ansiktet, og dødningehodesopp rev opp munnen.

Den Grønne Mannen slengte Den Fortapte fra seg. Balthamel vred og kastet på seg, mens alt som vokste på mørke steder, alt med sporer, alle de ting som elsker rå fuktighet, este ut og vokste, rev tøy og lær og kjøtt – var det kjøtt som ble sett i det korte glimtet av grønt raseri? – til trevler. De dekket ham til det bare var en haug igjen, en haug som ikke skilte seg fra mange andre i det skyggefulle dypet av den grønne skogen, og haugen beveget seg ikke mer enn de andre.

Den Grønne Mannen stønnet; det var som å høre en grein knekke under noe tungt, og med et brak styrtet han i bakken. Halve hodet var forkullet. Røyktunger steg fremdeles fra ham som grå slyngplanter. Brente blader gled ned fra armen da han smertefullt strakte ut den svartbrente hånden for å holde varsomt om en eikenøtt.

Jorden buldret da en eiketrespire presset seg opp mellom fingrene. Den Grønne Mannens hode seg ned, men det unge treet strakte seg etter solen. Røtter skjøt ut og ble tykkere, grov seg ned i jorden og dukket opp igjen, og ble stadig tykkere etter hvert som de spredte seg. Stammen ble bredere og strakte seg oppover. Barken ble grå og sprukken og eldgammel. Greinene spredte seg og vokste seg tunge, ble store som armer, ble store som menn, og da de løftet seg for å kjærtegne himmelen, bugnet de av eikenøtter og grønne blader. Det kraftige nettet av røtter snudde jorden som plogjern der de spredte seg utover; den allerede kraftige stammen skalv og vokste seg bredere, bred som et hus. Så kom stillheten. En eik som kunne ha stått der i fem hundre år dekket flekken hvor Den Grønne Mannen hadde vært, og markerte gravstedet til en legende. Nynaeve lå på de knudrete røttene som hadde vokst seg krumme rundt henne for å danne en seng hun kunne hvile på. Vinden sukket gjennom greinene på eika. Det virket som om den hvisket farvel.

Selv Aginor så ut til å være lamslått. Så hevet han hodet, og øynene i hulningene glødet av hat. «Nok! Det er på tide å avslutte dette!»

«Ja, du Fortapte,» sa Moiraine med en stemme som var kaldere enn midtvinteris. «Det er på tide!»

Aes Sedaien løftet hendene, og bakken forsvant under Aginors føtter. Flammer brølte opp fra dypet og ble pisket til raseri av vinden som kom hylende fra alle kanter. Flammene sugde til seg en malstrøm av blader, og syntes å tykne til en geléaktig rød- og gulstripet masse av ren hete. Midt i dette sto Aginor, og føttene ble ikke holdt oppe av annet enn luft. Et øyeblikk så Den Fortapte forskremt ut, men så smilte han og tok et skritt fremover. Det var et langsomt skritt, som om ilden forsøkte å holde ham fast, men han fullførte det, og tok enda et.

«Løp!» ropte Moiraine. Ansiktet var hvitt av anstrengelse. «Løp, alle sammen!» Aginor trådte over luften mot utkanten av flammene.

Rand så at de andre beveget seg. Matt og Perrin for av sted i utkanten av synsfeltet hans, Loials lange bein førte ham inn mellom trærne, men han hadde ikke øyne for andre enn Egwene. Hun sto der fastfrosset med blekt ansikt og lukkede øyne. Det gikk opp for ham at det ikke var frykt som holdt henne fast. Hun prøvde å slynge den lille, utrente styringen av Kraften sin mot Den Fortapte.

Hardhendt grep han armen hennes og trakk henne mot seg. «Løp!» ropte han til henne. Hun åpnet øynene og stirret på ham. Øynene hennes var rasende over at han forstyrret henne, og tårefylte av hat rettet mot Aginor og frykt for Den Fortapte. «Løp,» sa han og skjøv henne bortover mot trærne. «Løp!» Da han hadde satt fart i henne, begynte hun å løpe.

Men Aginors inntørkede ansikt vendte seg mot ham og mot Egwene som løp bak ham. Den Fortapte gikk gjennom flammene som om Aes Sedaiens verk ikke angikk ham i det hele tatt. Mot Egwene.

«Ikke henne!» ropte Rand. «Må Lyset brenne deg, ikke henne!» Han grep en stein og kastet den for å tiltrekke seg Aginors oppmerksomhet. Halvveis mot Aginors ansikt løste steinen seg opp til en håndfull støv.

Han nølte bare et øyeblikk, men lenge nok til å kikke over skulderen og se at Egwene var skjult mellom trærne. Flammene omsluttet fremdeles Aginor, og det ulmet i kappen, men han gikk som om han hadde all verdens tid, og nærmet seg kanten av flammene. Rand snudde seg og løp. Bak seg hørte han at Moiraine begynte å skrike.