Verdens Øye

KAPITTEL 35 Caemlyn

Rand slet seg opp og knelte bak kuskesetet. Han kunne ikke annet enn å le av lettelse. «Vi greide det, Matt! Jeg sa jo at vi…» Ordene døde i munnen da han fikk se Caemlyn. Etter Baerlon, og enda mer etter ruinene i Shadar Logoth, hadde han trodd han visste hvordan en stor by så ut, men dette … dette var mer enn han hadde kunnet drømme om.

Utenfor den store muren klynget bygningene seg sammen som om hver by de hadde passert var samlet sammen og plassert der side om side. De øverste etasjene på vertshus raget over skifertakene på husene, og undersetsige lagerbygninger, brune og uten vinduer, akslet dem alle. Det var rød murstein og grå skifer og hvit mørtel i skjønn forening, og bygninger så langt han kunne se. Baerlon kunne ha forsvunnet her uten at noen ville merket det, og Hvitebro kunne blitt oppslukt tyve ganger uten så mye som en krusning.

Og selve muren. Den bratte, femti fot høye veggen av blekgrå stein, marmorert med sølv og hvitt, sveipet majestetisk ut i en stor sirkel. Den krummet seg mot nord og sør til han lurte på hvor langt den gikk. Langs hele muren reiste det seg tårn; de var runde og raget over muren, og røde og hvite bannere smalt i vinden over hvert av dem. Innenfor muren raget andre tårn, slanke tårn som var høyere enn de ved muren, og kupler gnistret i hvitt og gull i solen. Tusen fortellinger hadde malt byer i tankene hans, de store byene til konger og dronninger, troner og stormakter og legender, og Caemlyn passet til tankebildene som vann i en mugge.

Kjerra knirket ned den brede veien mot byen, mot porter med tårn på hver side. Kjøpmannsvognene rullet ut av disse portene under en steinbue som en kjempe kunne marsjert gjennom, eller ti kjemper side om side. Langs begge sidene av veien lå markedsplasser uten murer under glinsende røde og lilla takstein, med salgsboder og innhegninger mellom dem. Kalver og kuer rautet, gjess snadret, høns klukket, geiter brekte, sauer mekret, og folk kjøpslo av sine lungers fulle kraft. En vegg av lyder ledet dem mot Caemlyns porter.

«Hva sa jeg?» Bunt måtte nesten rope for å bli hørt. «Den flotteste byen i verden. Bygd av Ogurene, skjønner dere. I det minste ble Den Indre Byen og palasset bygd av Ogurer. Den er gammel, Caemlyn. Caemlyn, hvor vår gode Dronning Morgase, må Lyset skinne på henne, lager lover og opprettholder fred for Andor. Den flotteste byen i verden.»

Rand måtte si seg enig. Munnen hang åpen, og han ville bare presse hendene mot ørene for å sperre ståket ute. Folk myldret på veien som emondsmarkingene myldret på Grønnsletten under Bel Tine. En gang hadde han ment at det var ufattelig mange mennesker i Baerlon, og nå måtte han nesten le. Han så på Matt og smilte. Matt holdt seg for ørene, og skuldrene var løftet som om han ville dekke ørene med dem også.

«Hvordan skal vi greie å gjemme oss her?» ropte han da Rand så på ham. «Hvordan kan vi vite hvem vi kan stole på når det er så mange her? Så forbasket mange. Lys, hør på det bråket!»

Rand kikket på Bunt før han svarte. Bonden var for opptatt med å stirre på byen, og med alt bråket hadde han sikkert ikke hørt noe uansett. Likevel la Rand munnen mot øret til Matt. «Hvordan kan de finne oss blant så mange? Fatter du ikke, ditt ullhode? Vi er i sikkerhet, hvis bare du kan lære deg å holde den forbaskede munnen din!» Han slo ut med hånden mot alt sammen, markedene, bymurene foran dem. «Se på det, Matt! Alt mulig kan skje her. Alt mulig! Her kan vi til og med finne Moiraine som venter på oss, og Egwene og de andre.»

«Hvis de lever. Spør du meg, tror jeg de er like døde som barden.»

Smilet forsvant fra ansiktet til Rand, og han snudde seg for å se på portene som nærmet seg. Alt kunne skje i en by som Caemlyn. Sta holdt han den tanken fast.

Samme hvor mye Bunt slo med tøylene, kunne ikke hesten bevege seg fortere. Jo nærmere portene kom, jo tettere ble mengden. Folk pakket seg skulder mot skulder og presset seg mot kjerrene og vognene som var på vei inn. Rand var glad for å se at en god del av dem var støvete unge menn til fots uten mange eiendeler. Og uansett alder virket en stor del av menneskene i mengden som stimlet sammen utenfor portene, utslitte etter reisingen. Det var vaklevorne kjerrer og slitne hester, klær krøllet av for mange netter under åpen himmel, slepende føtter og trette øyne. Men slitne eller ikke, alles øyne var festet på porten som om det å komme inn ville fjerne all tretthet.

Et halvt dusin av Dronningens gardister sto ved portene. De røde og hvite våpenkjolene var rene, og platebrynjene var blankpolert. Vaktene sto i skarp kontrast til flesteparten av dem som myldret under steinbuen. De rettet ryggen og hevet hodet mens de stirret vaktsomt og hånlig på nykommerne. Det var tydelig at de gjerne skulle ha sendt bort flesteparten. Men de hindret ingen. De nøyde seg med å holde veien åpen for trafikk ut av byen, og delte ut harde ord til dem som forsøkte å presse seg for fort frem.

«Hold dere på plass. Ikke dytt. Ikke dytt, må Lyset blinde dere! Det er plass til alle, må Lyset hjelpe oss. Hold dere på plass.»

Bunts kjerre rullet gjennom portene sammen med det trege tidevannet av mennesker, og så var de inne i Caemlyn.

Byen reiste seg fra lave åser, lik trappetrinn som klatret opp mot et midtpunkt. En ny mur omkranset dette midtpunktet, og den skinte ren og hvit der den løp over åsene. Innenfor muren var det enda flere tårn og kupler, i hvitt og gull og purpur, og de hevet seg opp fra åsene og kikket ned på resten av Caemlyn. Rand trodde dette måtte være Den Indre Byen Bunt hadde snakket om.

Inne i byen forandret Caemlynveien seg til en bred allé som var delt langs midten av brede striper med gress og trær. Gresset var brunt og greinene nakne, men folk hastet forbi som om de ikke så noe uvanlig. De lo, snakket og kranglet, alt det folk pleier å gjøre. Det var som om de ikke visste at våren hadde uteblitt dette året, at våren kanskje ikke ville komme. De så det ikke, forsto Rand, de kunne eller ville ikke se det. Øynene gled bort fra de nakne greinene, og de gikk over dødt og døende gress uten å se ned en eneste gang. Det de ikke så, kunne de late som ikke fantes.

Rand stirret med åpen munn på byen og folkene, og ble overrasket da kjerra forsvant ned en sidegate. Gaten var smalere enn alleen, men likevel dobbelt så bred som noen vei i Emondsmark. Bunt tøylet hestene, snudde seg og så nølende på dem. Det var litt mindre trafikk her, og folk gikk forbi på begge sider av kjerra uten å sette ned farten.

«Det du gjemmer under kappen der, er det det Holdwin snakket om?»

Rand skulle til å slenge salveskene over skulderen. Han fortrakk ikke en mine. «Hva mener du?» Stemmen var stø. Magen var en kvalm knute, men stemmen var stø.

Matt kvalte et gjesp med den ene hånden, men stakk den andre under frakken – Rand visste at han knuget dolken fra Shadar Logoth – og øynene var harde og jaget under skjerfet. Bunt unngikk å se på Matt, som om han visste at det var et våpen i den skjulte hånden.

«Det betyr vel ikke noe, antar jeg. Hør her, hvis dere hørte at jeg var på vei til Caemlyn, var dere der lenge nok til å høre resten. Hvis jeg hadde vært ute etter belønningen, ville jeg ha diktet opp en unnskyldning og gått inn i Gåsa og Kronen for å snakke med Holdwin. Det er bare det at jeg ikke liker Holdwin noe særlig, og heller ikke vennen hans, ikke i det hele tatt. Virker som om han var mer oppsatt på å få tak i dere enn i… noe annet.»

«Jeg aner ikke hva han vil,» sa Rand. «Vi har aldri sett ham før.» Det kunne til og med være sant. Han kunne ikke se forskjell på Skyggere.

«Hm. Vel, som jeg sa, jeg vet ikke noe, og det vil jeg vel heller ikke. Det er mer enn nok bråk rundt omkring. Man trenger ikke lete etter mer.»

Matt brukte lang tid på å samle sammen tingene sine, og Rand sto allerede på gaten før han begynte å klatre ned. Rand ventet utålmodig. Matt snudde seg stivt bort fra kjerra mens han presset buen og koggeret og tepperullen mot brystet. Han mumlet for seg selv og hadde mørke skygger under øynene.

Rands mage rumlet, og han skar en grimase. Sulten og den kvalmende kverningen i magen fikk ham nesten til å kaste opp. Matt stirret avventende på ham. Hvilken vei skal vi gå? Hva skal vi gjøre nå?

Bunt lente seg frem og vinket ham til seg. Han gikk bort og håpet å få noen råd om Caemlyn.

«Jeg ville ha gjemt det…» Den gamle bonden stoppet og så seg vaktsomt omkring. Folk presset seg forbi på begge sider av kjerra, men bortsett fra noen få forbannelser over at de blokkerte trafikken, brydde ingen seg om dem. «Ikke ha det på deg,» sa han, «gjem det, selg det. Gi det bort. Det er mitt råd. En slik ting vil tiltrekke seg oppmerksomhet, og jeg tipper at du ikke vil ha det.»

Brått rettet han ryggen, hyppet på hesten og kjørte sakte ned den overfylte gaten uten å snu seg eller si noe mer. En vognlast med tønner kom skramlende mot dem. Rand hoppet til side og vaklet noen skritt. Da han så seg om, var Bunt og kjerra ute av syne.

«Hva gjør vi nå?» ville Matt vite. Han slikket seg over leppene og stirret storøyd på alle de travle menneskene og på bygninger som raget opptil seks etasjer over bakken. «Vi er i Caemlyn, men hva gjør vi nå?» Han hadde tatt hendene ned, men det rykket i dem som om han ville legge dem over ørene igjen. Det summet over byen, den lave, jevne duren fra hundrevis av håndverkere i arbeid, av tusener av mennesker som snakket. Rand syntes det var som å være inni en kjempestor, summende bikube. «Selv om de er her, Rand, hvordan skal vi finne dem i alt dette?»

«Moiraine finner oss,» sa Rand sakte. Størrelsen på byen lå som en vekt på skuldrene hans. Han ville bort, ville gjemme seg for folk og lyder. Han greide ikke å finne det store intet i seg. På tross av det Tam hadde lært ham, trakk øynene byen inn i intetheten. I stedet konsentrerte han seg om det som var i nærheten og ignorerte alt utenfor. Hvis han bare så på denne ene gaten, lignet det nesten på Baerlon. Baerlon, det siste stedet hvor alle hadde trodd de var trygge. Ingen er trygge lenger. Kanskje de er døde. Hva gjør du da?

«De lever! Egwene lever!» sa han vilt. Flere forbipasserende så rart på ham.

«Kanskje det,» sa Matt. «Kanskje det. Hva om Moiraine ikke finner oss? Hva om ingen gjør det, bortsett fra … fra …» Han grøsset og greide ikke å få sagt ordet.

«Vi får tenke på det når det skjer,» sa han bestemt til Matt. «Hvis det skjer.» Hvis det verste skulle skje, fikk de oppsøke Elaida, Aes Sedaien i palasset. Men før det ville han heller fortsette til Tar Valon. Han visste ikke om Matt husket hva Thom hadde sagt om Den Røde Ajah – og Den Svarte – men det gjorde han. Kverningen i magen begynte igjen. «Thom ba oss finne et vertshus som het Dronningens Velsignelse. Vi drar dit først.»

«Hvordan skal det gå? Vi har ikke råd til et eneste måltid.»

«Det er iallfall et sted å begynne. Thom trodde vi kunne få hjelp der.»

«Jeg greier ikke … Rand, de er overalt.» Matt senket øynene mot fortauet, og det var som om han sank inn i seg selv, som om han forsøkte å trekke seg bort fra menneskene rundt dem. «Samme hvor vi drar, er de like bak oss. De vil være ved Dronningens Velsignelse også. Jeg greier ikke … Jeg… Ikke noe kan stoppe en Skygger.»

Rand grep Matt i kragen med en knyttneve som han prøvde å få til å la være å skjelve. Han trengte Matt. Kanskje de andre levde – Lys, vær så snill! – men akkurat der og da var det bare Matt og ham. Tanken på å fortsette alene … Han svelget hardt og kjente smaken av galle.

Han kikket seg fort rundt. Det virket ikke som om noen hadde hørt at Matt nevnte Skyggeren. Folk presset seg forbi uten tanke på annet enn sine egne bekymringer. Han stakk ansiktet tett inntil Matts. «Vi har klart oss så langt, ikke sant?» hvisket han hest. «De har ikke fanget oss ennå. Vi kan klare å nå målet, bare vi ikke gir opp. Jeg nekter å gi opp og vente på dem som en sau i slaktetiden. Jeg nekter! Vel? Har du tenkt å stå der til du sulter i hjel? Eller til de kommer og putter deg i en sekk?»

Han slapp Matt og snudde seg bort. Neglene skar seg inn i håndflatene, men hendene skalv fremdeles. Plutselig gikk Matt ved siden av ham, fortsatt med senket blikk. Rand pustet lettet ut.

«Jeg beklager, Rand,» mumlet Matt.

«Glem det,» sa Rand.

Matt kikket bare såpass opp at han unngikk å støte mot andre, mens ordene kom strømmende med livløs stemme. «Jeg greier ikke å slutte, jeg tenker hele tiden at jeg aldri mer kommer hjem. Jeg vil hjem. Bare le hvis du vil, det bryr jeg meg ikke om. Jeg skulle gitt hva som helst for å få kjeft av mamma for noe akkurat nå. Det er som steiner i tankene mine, varme steiner. Her er det bare fremmede på alle kanter, og umulig å finne ut hvem vi kan stole på, hvis vi i det hele tatt kan stole på noen. Lys, Tvillingelvene er så langt unna at det like gjerne kunne ha vært på andre siden av verden. Vi er alene, og vi kommer oss aldri hjem. Vi kommer til å dø, Rand.»

«Ikke ennå,» svarte Rand. «Alle dør. Hjulet dreier. Men jeg har ikke tenkt å legge meg ned og vente på at det skal skje.»

«Du høres ut som mester al’Vere,» murret Matt, men det var litt glød i stemmen.

«Bra,» sa Rand. «Bra.» Lys, la alt være i orden med de andre. Vær så snill, ikke la oss bli alene.

Han begynte å spørre etter veien til Dronningens Velsignelse. Svarene varierte, noen forbannet folk som ikke kunne holde seg der de hørte hjemme, andre marsjerte forbi uten stort mer enn et øyekast på dem. Det vanligste var et skuldertrekk og et tomt blikk.

En mann med bredt ansikt som var nesten like stor som Perrin, la hodet på skakke og sa: «Dronningens Velsignelse, hæ? Er dere bondetamper tilhengere av Dronningen?» Han hadde en hvit hanekam på den bredbremmede hatten og et hvitt armbind på den lange frakken. «Vel, du kommer for sent.»

Han forsvant med en skoggerlatter. Rand og Matt ble stående igjen og stirre forvirret på hverandre. Rand trakk på skuldrene. Det var nok av raringer i Caemlyn, typer han aldri hadde sett maken til.

Noen av dem skilte seg ut i mengden. De hadde for mørk eller for blek hud, frakker med rart snitt eller knallfarger, hatter med spisse puller eller lange fjær. Det var kvinner med slør foran ansiktet, kvinner i stive kjoler som var like vide som kvinnene var høye, kvinner i kjoler som viste mer bar hud enn noen vertshusjente han hadde sett. Forgylte og fargerike hestevogner presset seg noen ganger gjennom den tette mengden, trukket av fire- eller seksspann med fjærdusker på seletøyet. Det var bærestoler overalt, og bærerne knuffet seg frem uten tanke på dem som ble dyttet til siden.

Rand så en slåsskamp som begynte på den måten. En kjeklende flokk menn svingte med nevene mens en blekhudet mann i rødstripet jakke klatret ut av en bærestol som lå veltet. To simpelt kledde menn var på vei forbi, og da de så mannen, hoppet de på ham før han hadde kommet seg ut. En mengde hadde stoppet for å se på, og nå begynte de å hisse seg opp mens de mumlet og hyttet med nevene. Rand nappet Matt i ermet og hastet videre. Matt lot seg ikke be to ganger. Brølene fra tumultene fulgte dem nedover gaten.

Det hendte at de ble oppsøkt av andre, og ikke motsatt. Støvet i klærne fortalte at de var nykommere, og det virket som en magnet på enkelte. Hemmelighetsfulle fyrer med flakkende øyne og urolige føtter bød frem relikvier fra Logain. De solgte fliker av den uekte Dragens kappe og splinter fra sverdet hans, og Rand regnet ut at han kunne kjøpt nok relikvier til to sverd og et halvt dusin kapper. Matts ansikt lyste interessert opp, i hvert fall de første gangene, men Rand sa bare kort nei. Alle tok det med et nikk og et raskt: «Må lyset skinne på Dronningen,» før de forsvant. De fleste butikkene hadde tallerkener og krus malt med oppfinnsomme scener som skulle forestille den uekte Dragen i lenker foran Dronningen. Og så var det hvitekapper i gatene. Det var god plass rundt dem, akkurat som i Baerlon.

Rand tenkte mye på hvordan han skulle unngå oppmerksomhet. Han dekket sverdet med kappen, men det ville ikke holde i lengden. Før eller senere ville noen lure på hva han gjemte. Han ville ikke –kunne ikke – følge Bunts råd og la være å bære det. Det var hans siste bånd til Tam. Til hans far.

Det var mange andre i folkemengden som bar sverd, men ingen med et iøynefallende hegremerke. Men mennene fra Caemlyn og enkelte fremmede hadde viklet tøystrimler rundt sverdene sine, både rundt balg og hjalt. Det var enten røde strimler surret med hvite snorer, eller hvite surret med røde snorer. Hundre hegremerkede sverd kunne befinne seg under tøystrimlene, og ingen ville legge merke til det. Dessuten ville de gli bedre inn hvis de fulgte de lokale skikkene.

Utenfor mange butikker sto det bord med tøystrimler og snorer, og Rand stoppet ved et av dem. Det røde stoffet var billigere enn det hvite, selv om han ikke kunne se annen forskjell enn fargen. Rand kjøpte det røde stoffet og litt hvit snor til, tross Matts protester om at de nesten ikke hadde penger igjen. Butikkeieren knep munnen sammen og gransket dem fra topp til tå. Han vred på leppene da han tok imot Rands kobberstykker, og skjelte dem ut da Rand spurte om han kunne komme inn i butikken og surre stoffet rundt sverdet.

«Vi kom ikke for å se Logain,» sa Rand tålmodig. «Vi kom bare for å se Caemlyn.» Han husket Bunt og la til: «Den flotteste byen i verden.» Butikkeierens grimase forsvant ikke. «Må Lyset skinne over gode Dronning Morgase,» sa Rand håpefullt.

«Hvis dere lager bråk,» sa mannen surt, «trenger jeg bare rope, så vil hundre menn ta seg av dere, selv om ikke Garden vil gjøre noe.» Han stoppet for å spytte og bommet så vidt på Rands fot. «Bedriv de skitne affærene deres et annet sted.»

Rand nikket som om mannen hadde sagt høflig farvel, og så slepte han Matt med seg. Matt kikket seg hele tiden over skulderen mot butikken og knurret for seg selv til Rand dro ham med inn i et smug. Der vendte de ryggen til gaten for at forbipasserende ikke skulle se hva de gjorde. Rand hektet av seg sverdbeltet og begynte å vikle inn balgen og hjaltet.

«Jeg vedder på at han tok dobbel pris for det fordømte stoffet,» sa Matt. «Tredobbel.»

Det var ikke så lett å feste tøystripene og snoren rundt sverdet uten at alt falt av.

«Alle prøver å snyte oss, Rand. De tror vi har kommet for å se den uekte Dragen, som alle de andre. Vi er heldige hvis de ikke slår oss i hodet når vi sover. Dette er ikke noe blivende sted. Det er altfor mange folk her. La oss dra videre til Tar Valon. Eller sørover mot Illian. Jeg ville ikke hatt noe imot å være der når de samler seg til Jakten på Hornet. Hvis vi ikke kan dra hjem, får vi bare dra videre.»

«Jeg blir her,» sa Rand. «Hvis de ikke allerede er her, kommer de før eller senere for å se etter oss.»

Han var usikker på om han hadde surret inn sverdet på samme måte som de andre, men hegrene på balgen og hjaltet var skjult, og han trodde det ville holde. Da de gikk ut på gaten igjen, var han sikker på at de hadde en ting mindre å bekymre seg over. Matt slepte seg etter ham like motvillig som om han ble trukket i en lenke.

Litt etter litt fikk Rand de opplysningene han trengte om veien. Til å begynne med var de vage, som «et sted i den retningen» og «den veien der». Men jo nærmere de kom, jo tydeligere ble forklaringene, og til slutt sto de foran en bred steinbygning. Et skilt over døren knirket i vinden. En mann knelte foran en kvinne med rødgyllent hår og krone, og en av hendene hennes hvilte på det bøyde hodet hans. Dronningens Velsignelse.

«Er du sikker på dette?» spurte Matt.

«Selvfølgelig,» sa Rand. Han pustet dypt og åpnet døren.

Storstua var stor og panelt med mørkt tre, og ble oppvarmet av to ildsteder. En tjenestejente sopte gulvet, enda det var rent, og en annen polerte lysestaker i hjørnet. Begge smilte til nykomlingene før de fortsatte med arbeidet.

Det satt bare folk ved noen få bord, men et dusin menn var bra belegg så tidlig på dagen, og selv om ingen av dem akkurat lyste opp over å se ham og Matt, så de i alle fall rene og edruelige ut. Duften av stekt kjøtt og nybakt brød drev fra kjøkkenet, og Rand kjente tennene løpe i vann.

Rand var glad for at vertshusholderen var en tykk, rødmusset mann i stivet, hvitt forkle. Det grå håret var kjemmet over en skallet flekk som ikke helt var dekket. De skarpe øynene hans gransket dem fra topp til tå, de støvete klærne og byltene og de slitte støvlene, men han hadde også et hyggelig smil parat. Basel Gill het han.

«Mester Gill,» sa Rand, «en venn ba oss gå hit. Thom Merrilin. Han –» Vertens smil glapp. Rand så på Matt, men han var for opptatt med luktene fra kjøkkenet til å merke noe. «Er det noe galt? Kjenner du ham?»

«Jeg kjenner ham,» sa Gill kort. Nå lot det til at han var mer interessert i fløyteskrinet ved Rands side enn i noe annet. «Bli med meg.» Han nikket innover i vertshuset. Rand nappet i Matt for å sette fart i ham, og så fulgte han etter mens han undret seg på hva som foregikk.

I kjøkkenet stoppet mester Gill for å snakke med kokka, en rund kvinne med håret i knute i nakken. Hun veide nok like mye som verten. Mens mester Gill snakket, fortsatte hun å røre i grytene. Det luktet så godt at Rands mage rumlet – to dagers sult var en fm saus å ha på alt mulig, men dette luktet like godt som i madam al’Veres kjøkken. Matt lente seg frem med nesen ned mot grytene. Rand dultet til ham, og Matt tørket seg raskt over haken fordi han hadde begynt å sikle.

Så geleidet verten dem ut bakdøren. Ute på stalltunet så han seg rundt. Da han var sikker på at det ikke fantes noen i nærheten, vendte han seg mot dem. Mot Rand. «Hva er det i skrinet, gutt?»

«Thoms fløyte,» sa Rand sakte. Han åpnet skrinet som om det ville hjelpe å vise frem den gull- og sølvsiselerte fløyten. Matts hånd forsvant innunder frakken.

Mester Gill holdt blikket festet på Rand. «Joda, jeg gjenkjenner den. Jeg har sett ham spille på den mange ganger, og det er vel knapt to slike utenfor det kongelige hoffet.» Det hyggelige smilet var forsvunnet, og øynene ble plutselig skarpe som kniver. «Hvordan fikk du tak i den? Thom ville heller miste en arm enn den fløyten.»

«Han ga den til meg.» Rand fant frem Thoms sammenrullede kappe og la den på bakken. Han pakket ut nok til å vise frem de fargerike lappene og skrinet med harpen. «Thom er død, mester Gill. Hvis han var din venn, er jeg lei meg. Han var min venn også.»

«Død, sier du. Hva skjedde?»

«En … en mann forsøkte å drepe oss. Thom ga meg dette og ba oss løpe.» Lappene flagret som sommerfugler i vinden. Noe satte seg fast i strupen til Rand, og han foldet kappen forsiktig sammen. «Vi ville blitt drept om det ikke var for ham. Vi var på vei til Caemlyn sammen. Han ba oss finne vertshuset ditt.»

«Jeg tror ikke han er død,» sa verten sakte, «før jeg ser liket hans.» Han dyttet til bylten med foten og harket. «Nei, nei, jeg tror at du så det du så. Jeg tror bare ikke at han er død. Han er vanskeligere å drepe enn du tror, gamle Thom Merrilin.»

Rand la en hånd på skulderen til Matt. «Det er i orden, Matt. Han er en venn.»

Mester Gill skottet mot Matt. Han sukket. «Jeg er vel det.»

Matt rettet sakte ryggen og foldet armene over brystet. Men han holdt fremdeles vaktsomt øye med vertshusholderen, og det rykket i en kinnmuskel.

«På vei til Caemlyn, sa du?» Verten ristet på hodet. «Dette er det siste stedet i verden jeg hadde ventet å se Thom, kanskje unntatt i Tar Valon.» Han ventet på at en stalldreng med en hest i tau skulle passere før han senket stemmen. «Dere var i klammeri med Aes Sedaiene, tipper jeg.»

«Ja,» sa Matt, samtidig som Rand sa: «Hva får deg til å tro det?»

Mester Gill klukket tørt. «Jeg kjenner mannen, det er grunnen. Han ville stupt inn i noe slikt, særlig for å hjelpe to unge gutter på deres alder…» Minnene sluknet, og han rettet seg opp med et varsomt blikk. «Nå… eh … jeg vil ikke beskylde noen, det er ikke det, men … eh … det er vel så at ingen av dere kan … eh … det jeg mener… eh… nøyaktig hva slags vanskeligheter har dere med Tar Valon, hvis dere ikke har noe imot at jeg spør?»

Rand fikk gåsehud da han forsto hva mannen tenkte på. Den Ene Kraften. «Nei, nei, ikke noe slikt. Det sverger jeg. Det var til og med en Aes Sedai som hjalp oss. Moiraine var…» Han bet seg i leppen, men uttrykket til verten forandret seg ikke.

«Glad for å høre det. Ikke det at jeg er så veldig glad i Aes Sedaier, men bedre med dem enn… med den andre tingen.» Han ristet sakte på hodet. «Det har vært altfor mye snakk om slikt etter at Logain ble brakt hit. Det er ikke vondt ment, forstår du, men… vel, jeg måtte spørre, ikke sant?»

«Det gjør ingenting,» sa Rand. Matts mumling kunne bety hva som helst, men verten trodde tydeligvis at Matt sa seg enig med Rand.

«Dere to ser ut til å være den rette sorten, og jeg tror at dere var –er – venner av Thom, men det er fæle tider og steinharde dager. Dere kan vel ikke betale for dere? Nei, jeg regnet med det. Det er ikke nok av noe, og det som finnes, koster så det svir. Dere skal få senger –ikke de beste, men varme og tørre – og en matbit. Mer kan jeg ikke love, hvor gjerne jeg enn ville.»

«Tusen takk,» sa Rand med et spørrende blikk på Matt. «Det er mer enn jeg hadde ventet.» Hva var den rette sorten, og hvorfor skulle han ha lovet mer?

«Vel, Thom er en god venn. En gammel venn. Oppfarende og villig til å si de verste ting til den ene personen han ikke burde si det til, men likevel en god venn. Hvis han ikke dukker opp … vel, da får vi tenke ut hva som må gjøres. Det er best dere ikke snakker mer om at en Aes Sedai har hjulpet dere. Jeg er en god undersått av Dronningen, men nå er det for mange i Caemlyn som vil ta det ille opp, og jeg mener ikke bare hvitekappene.»

Matt snøftet. «For min del kan ravnene slepe hver eneste Aes Sedai rett til Shayol Ghul!»

«Pass munnen din!» glefset mester Gill. «Jeg sa at jeg ikke er så glad i dem, men jeg er ikke en av de toskene som tror at de står bak alt som er galt. Dronningen støtter Elaida, og Garden støtter Dronningen. Må Lyset gi at det ikke forandrer seg, for da blir det ille. Men uansett, i det siste har noen av gardistene begynt å gå for langt. De kan være litt hardhendte hvis de hører noen snakke ille om Aes Sedaiene. Ikke i tjenesten, takk Lyset for det, men likevel har det skjedd. Jeg ville ikke like at noen gardister på frivakt rev ned storstua for å lære dere en lekse, og jeg ville ikke like at hvitekappene egget folk til å male Dragens Hoggtann på døren min. Hvis dere vil ha hjelp av meg, får dere pent holde alle tanker om Aes Sedaier for dere selv, enten de er gode eller dårlige.» Han tidde tankefullt før han la til: «Det ville kanskje være best om dere heller ikke nevnte Thoms navn når det er andre enn meg i nærheten. Noen av gardistene husker godt, og det samme gjør Dronningen. Det er ingen grunn til å ta sjanser.»

«Hadde Thom vanskeligheter med Dronningen?» spurte Rand vantro.

Verten gapskrattet. «Så han fortalte dere ikke alt. Nei, hvorfor skulle han det? På den annen side vet jeg ikke hvorfor dere ikke skulle vite det. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet. Tror dere alle barder har så høye tanker om seg selv som Thom? Vel, når jeg tenker meg om, har de kanskje det, men det virket alltid på meg som om Thom hadde fått en ekstra porsjon med høye tanker om seg selv. Han har ikke alltid vært barde, vet dere, på vei fra den ene landsbyen til den andre, med seng under hver busk. En gang var Thom Merrilin hoffbarde her i Caemlyn, og han var kjent ved hvert eneste hoff fra Rift til Maradon.»

«Thom?» sa Matt.

Rand nikket sakte. Han kunne se for seg Thom ved Dronningens hoff med hans stolte holdning og elegante bevegelser.

«Det var han,» sa mester Gill. «Det var ikke lenge etter at Taringail Damodred døde… det var den gang disse vanskelighetene med nevøen dukket opp. Det var noen som mente at, hvordan skal vi si det, at han sto nærmere Dronningen enn det som sømmet seg. Men Morgase var en ung kvinne, og Thom var i sin fulle manndomskraft den gang, og jeg mener nå at Dronningen kan gjøre som hun selv finner det for godt. Men hun har jo litt av et temperament, vår gode Morgase, og han forsvant uten et ord da han fikk høre om nevøens vanskeligheter. Dronningen likte ikke det noe særlig. Hun likte heller ikke at han blandet seg opp i Aes Sedaienes anliggender. Kan ikke si at jeg heller synes det var riktig, nevø eller ikke nevø. Iallfall sa han henne noen ord da han kom tilbake. Ord du ikke sier til en dronning. Ord du ikke sier til en stolt kvinne som Morgase. Elaida likte ikke at han hadde blandet seg opp i det med nevøen. Klemt mellom Dronningens temperament og Elaidas uvilje måtte Thom forlate Caemlyn. Han var et halvt skritt fra å havne i fangehullet, om ikke under skarpretterens øks. Så vidt jeg vet, står ordren fremdeles ved makt.»

«Det er lenge siden,» sa Rand, «kanskje alle har glemt det.»

Mester Gill ristet på hodet. «Gareth Bryne er kapteingeneral for Dronningens Garde. Det var han personlig som ledet Gardestyrken Morgase sendte for å bringe Thom tilbake i lenker. Jeg tviler på om han noensinne vil glemme hvordan det var å vende tomhendt tilbake og oppdage at Thom allerede hadde vært i palasset og dratt igjen. Og Dronningen glemmer aldri noe. Har dere noengang kjent en kvinne som gjør det? Skal si Morgase var i dårlig humør. Jeg sverger på at hele byen listet seg rundt og hvisket i en måned etterpå. Nei, det er best dere holder Thom like hemmelig som den Aes Sedaien deres. Kom igjen, så skal dere få en matbit. Det ser ut som om magene deres har begynt å gnage på ryggmargen.»