Verdens Øye

KAPITTEL 24 Flukt nedover Arinelle

Vannet dryppet i det fjerne, og hule plask ble til ekko og nye ekko før de stilnet for godt. Det var steinbroer og ramper uten rekkverk overalt. Alle vokste ut fra brede steintårn med flat topp, og alle var polerte og glatte, med rød og gul marmorering. Lag på lag strakte labyrinten seg opp og ned i mørket, tilsynelatende uten begynnelse og slutt. Hver bro ledet til et tårn, hver rampe til et annet tårn og andre broer. Uansett i hvilken retning Rand stirret, oppover såvel som nedover, var alt likt så langt øyet kunne se i tussmørket. Han var nesten glad for at det ikke var nok lys til å se tydelig. Noen av rampene førte til plattformer som måtte ligge rett over de under. Han kunne ikke se fundamentet til noen av dem. Han visste det var en illusjon og prøvde av alle krefter å unnslippe. Alt var en illusjon.

Han kjente illusjonen; han hadde fulgt den for mange ganger til ikke å vite hva det var. Samme hvor langt han gikk, opp eller ned eller i en hvilken som helst retning, så han bare skinnende stein. Stein, men luften var gjennomsyret av sykelig søt råte og den klamme lukten av nyvendt jord. Lukten av en for tidlig åpnet grav. Han forsøkte å ikke puste, men lukten fylte neseborene. Den klistret seg til huden som olje.

Øyet fanget opp et glimt av bevegelse, og han frøs til der han sto halvveis sammenkrøket mot det polerte brystvernet rundt toppen på et av tårnene. Det fantes ikke noe gjemmested. Det fantes tusen steder han kunne bli sett fra. Luften var full av skygger, men ingen dypere skygger han kunne gjemme seg i. Lyset kom ikke fra lamper, lanterner eller fakler; det bare var der, som om det sev ut av luften. På et vis var det nok til å se og bli sett. Men det hjalp lite å holde seg i ro.

Bevegelsen kom igjen, og nå var den tydelig. Et stykke unna marsjerte en mann opp en rampe uten å bry seg om avgrunnen og det manglende rekkverket. Mannens kappe blafret i majestetisk hastverk, og han dreide søkende på hodet. Avstanden var for stor til at Rand kunne se mer enn omrisset i mørket, men han trengte ikke være nærmere for å vite at kappen var rød som ferskt blod, og at de søkende øynene flammet som smelteovner.

Han forsøkte å få et overblikk over labyrinten for å se hvor mange broer Ba’alzamon måtte over for å nå ham, men ga opp. Han hadde også lært at avstander kunne bedra her. Det som virket langt unna, kunne nås ved å runde et hjørne; det som virket nært, kunne være umulig å nå. Det eneste han kunne gjøre, og slik hadde det vært fra begynnelsen, var å holde seg i bevegelse. Holde seg i bevegelse, og ikke tenke. Han visste at det var farlig å tenke.

Men da han vendte seg fra Ba’alzamons fjerne skikkelse, kunne han ikke la være å tenke på Matt. Var Matt et sted i denne labyrinten? Eller er det to labyrinter, to Ba’alzamoner? Tankene vek unna. Det var for fryktelig å tenke på. Er dette som Baerlon? Hvorfor kan han da ikke finne meg? Det var litt bedre. En liten trøst. Trøst? Blod og aske, hvor er trøsten i det?

To eller tre ganger hadde de støtt på hverandre, selv om han ikke kunne huske dem tydelig, men lenge, lenge – hvor lenge? – hadde han løpt mens Ba’alzamon – uten hell – forfulgte ham. Var dette som Baerlon, eller var det bare et mareritt, bare en drøm som andre menneskers drømmer?

Et øyeblikk – akkurat den tiden det tok å trekke pusten – visste han hvorfor det var farlig å tenke, hva det var farlig å tenke på. Luften skimret og tåkela øynene som den hadde gjort hver gang han lot seg selv tro at omgivelsene var en drøm. Luften stivnet og holdt ham fast. Bare et øyeblikk.

Heten gnurte mot huden, og halsen var for lengst uttørket der han løp gjennom tornehekk-labyrinten. Hvor lenge hadde det vart? Svetten fordampet før den ble til dråper, og øynene brant. Over ham – og for den saks skyld ikke så høyt over ham – sydet svartstripete stålskyer rasende, men ikke et vindpust rørte seg i labyrinten. Et øyeblikk trodde han at det hadde vært annerledes, men tanken fordampet i heten. Han hadde vært der i lang, lang tid. Det var farlig å tenke, det visste han.

Det uferdige fortauet var laget av glatte steiner, bleke og runde, halvt begravd i støv som løftet seg i små skyer om han gikk aldri så forsiktig. Det kilte i nesen og truet med å fremkalle et nys som ville røpe ham; men da han forsøkte å puste gjennom munnen, tettet støvet igjen strupen til han holdt på å kveles.

Han visste at dette var et farlig sted. Lenger fremme kunne han se tre åpninger i den høye tornehekken, og så svingte veien ut av syne. Ba’alzamon kunne nærme seg hvilket som helst av disse hjørnene akkurat nå. Han husket ikke stort mer enn at de hadde støtt på hverandre to eller tre ganger, og at han hadde sluppet unna … på et vis. Farlig å tenke for mye.

Han peste i varmen der han stoppet for å granske labyrintveggen. Kraftige, sammenvevde tornebusker, brune og døde å se til, med onde svarte torner som tommelange kroker. For høy til å se over, for tett til å se igjennom. Forsiktig rørte han veggen. Han gispet. Til tross for all forsiktighet hadde en torn stukket ham i fingeren, og den brant som en glødende nål. Han snublet bakover; hælene hektet seg fast i steinene, og fra hånden rant det store bloddråper. Det brant ikke lenger, men det dunket i hele hånden.

Med ett glemte han smertene. Hælen hadde veltet en av de runde steinene og sparket den opp av den tørre støvjorden. Han stirret på den, og de tomme hulningene stirret tilbake. En hodeskalle. En menneskeskalle. Han kikket nedover langs stien på alle de runde, bleke steinene, og alle var nøyaktig like. Han flyttet nervøst på føttene, men kunne ikke bevege seg uten å tråkke på dem, og kunne ikke stå stille uten å stå på dem. En ensom tanke tok vagt form, at ting kanskje ikke var det de så ut til å være, men han skjøv den nådeløst bort. Det var farlig å tenke her.

Skjelvende tok han seg sammen. Det var farlig å bli stående på samme sted. Dette var en av de tingene han hadde en vag forestilling om, men likevel var sikker på. Blodstrømmen fra fingeren hadde avtatt til en seig drypping, og dunkingen var nesten borte. Mens han sugde på fingeren, begynte han å gå ned den veien han tilfeldigvis sto vendt mot. Én vei var like god som en annen her inne.

Nå husket han at han en gang hadde hørt at man kunne komme seg ut av en labyrint ved hele tiden å dreie i samme retning. Ved den første åpningen i torneveggen snudde han til høyre, og til høyre igjen ved den neste. Der sto han ansikt til ansikt med Ba’alzamon.

Overraskelsen fløy over ansiktet til Ba’alzamon, og den blodrøde kappen falt til ro da han stoppet. Flammene vokste i øynene hans, men i labyrintens hete kjente Rand dem knapt.

«Hvor lenge tror du at du kan unngå meg, gutt? Hvor lenge tror du at du kan unngå din skjebne? Du tilhører meg!»

Rand snublet bakover og lurte på hvorfor han grep seg til beltet, som etter et sverd. «Lyset hjelpe meg,» mumlet han. «Lyset hjelpe meg.» Han kunne ikke huske hva det betydde.

«Lyset vil nok ikke hjelpe deg, gutt, og Verdensøyet vil ikke tjene deg. Du er min hund, og hvis du ikke vil jage på min ordre, skal jeg kvele deg med liket av Den Store Slangen!»

Ba’alzamon rakte frem en hånd, og med ett visste Rand om en måte han kunne unnslippe på, et tåkete minne som skrek om fare, men faren var ingenting mot hvor farlig det var å bli rørt av Den Mørkeste.

«En drøm!» ropte Rand. «Dette er en drøm!»

Ba’alzamon sperret opp øynene av overraskelse eller raseri eller begge deler. Luften skimret, og trekkene ble utydelige før de svant hen.

Rand snudde seg rundt og stirret. Han stirret på sitt eget bilde som ble kastet tilbake mot ham i tusenfold. Titusenfold. Over ham var det mørke, under ham var det mørke, men han var omkranset av speil, speil i alle mulige vinkler, speil så langt han kunne se, og han var i alle sammen, sammenhuket, i ferd med å snu seg rundt, stirrende med livredde og vidåpne øyne.

En rød, utydelig flekk drev over speilene. Han snurret rundt og forsøkte å fange den, men i hvert speil drev den bak hans eget bilde og forsvant. Så var den tilbake, men ikke som en utydelig flekk. Ba’alzamon skrittet ut tvers over speilene, ti tusen Ba’alzamoner som lette og krysset sølvspeilene igjen og igjen.

Han stirret på speilbildet av sitt eget ansikt. Det var blekt og skjelvende i den bitende kulden. Ba’alzamons ansikt vokste bak hans. Det stirret på ham uten å se, men stirret likevel. I hvert speil raste flammene i Ba’alzamons ansikt bak ham; det hyllet inn, fortærte, smeltet sammen. Han ville skrike, men strupen hadde stivnet. Det var bare ett ansikt i de endeløse speilene. Hans eget ansikt. Ba’alzamons ansikt. Ett ansikt.

Rand skvatt til og åpnet øynene. Mørke, med en anelse blekt lys. Han pustet nesten ikke og beveget ikke annet enn øynene. Et grovt ullteppe dekket ham opp til skuldrene, og han lå med armene rundt hodet. Han kjente glatte treplanker under hendene. Dekksplanker. Riggen knirket i vinden. Han pustet ut. Han var om bord på Sjøsprøyt. Det var over… for denne natten i det minste.

Uten å tenke seg om stakk han fingeren i munnen. Da han smakte blod, holdt han opp å puste. Sakte løftet han hånden opp foran ansiktet, hvor han kunne se den i det svake månelyset, hvor han kunne se bloddråpen vokse på fingertuppen. Blod fra en stikkende torn.

Sjøsprøyt strevde seg videre nedover Arinelle. Vinden var sterk, men den kom fra retninger som gjorde seilene ubrukelige. Selv om kaptein Domon hadde det travelt, kravlet fartøyet seg like sakte videre. Utpå natten sto en mann under en lanterne i baugen og målte vanndybden med en talgklump på et blysøkke. Han ropte dybden til rormannen mens strømmen førte skuta mot vinden og ned elva med årene lagt inn. Det var ingen farlige steiner i Arinelle, men grunner og sandbanker var det nok av, og en skute kunne bli liggende lenge på grunn før hjelpen kom. Hvis det da var hjelp som kom først. Om dagen strevde roerne fra soloppgang til solnedgang, men vinden sto imot som om den ville dytte skuta opp elva igjen.

De la ikke til land, ikke om dagen og ikke om natten. Bayle Domon drev både skute og mannskap hardt. Han skjelte ut motvinden og forbannet den dårlige farten. Han kalte mannskapet dovenpelser når de satt ved årene og pisket dem med tungen for hver line de håndterte klosset. Den lave, harde stemmen hans malte Trolloker blant dem på dekket, ti fot høye og klare til å rive strupen over på dem. I to dager var det nok til å sette fart på hver eneste mann. Da sjokket etter angrepet begynte å blekne, mumlet mennene om en time i land for å strekke beina, og om farene ved å seile ned elva i mørket.

Mannskapet klaget i det stille, og skottet fra øyekrokene for å sikre seg at kaptein Domon ikke var nær nok til å høre. Men det virket som om han kunne høre alt som ble sagt på skuta. Hver gang murringen begynte, hentet han taust frem det lange ljå-lignende sverdet og den ondt krummede øksa som ble funnet på dekk etter angrepet. Han lot dem henge i masten en time. De som var blitt såret, fingret med bandasjen, og så stilnet mumlingen av… i det minste for en dag eller så, helt til en eller annen av mannskapet begynte å tenke på at de måtte ha lagt Trollokene langt bak seg nå, og så begynte runddansen igjen.

Rand la merke til at Thom Merrilin holdt seg unna mannskapet når de begynte å hviske og rynke pannen, selv om han vanligvis klappet dem på ryggen og fortalte vitser og småpratet på et vis som fikk selv den største sliteren til å smile. Thom myste mot den hemmelighetsfulle mumlingen med et vaktsomt blikk mens det virket som om han var opptatt med å tenne langpipa, stemme harpen eller hva som helst annet enn å bry seg om mannskapet. Rand skjønte ikke hvorfor. Mannskapet hadde ikke noe å utsette på de tre som Trollokene hadde jaget om bord. Det var noe annet med Floran Gelb.

De første par dagene kunne man stadig se den senete Gelb snakke til de av mannskapet han greide å trenge opp i et hjørne. Han fortalte dem sin versjon av det som skjedde den natten Rand og de andre kom om bord. Gelbs stemme vekslet fra bulder til jammer og tilbake igjen, og han vrengte alltid leppene når han pekte på Thom eller Matt, eller spesielt Rand, og prøvde å legge skylden på dem.

«De er fremmede,» klynket Gelb lavt og kikket seg vaktsomt rundt etter kapteinen. «Hva vet vi om dem? Trollokene kom samtidig med dem, det er det vi vet. De er i kompaniskap.»

«Hell og lykke, Gelb, kutt ut,» knurret en mann med håret i hestehale og en liten blå tatovering på kinnet. Han så ikke på Gelb mens han kveilet en line på dekk og ordnet den med de nakne tærne. På tross av kulden gikk alle sjømennene barfotet: Støvler kunne skli på det våte dekket. «Du ville kalle din mor Mørkefrende hvis det hjalp deg. Kom deg vekk!» Han spyttet på foten til Gelb og fortsatte arbeidet med linen.

Hele mannskapet husket at Gelb hadde sovet på vakt, og svaret fra mannen med hestehalen var det høfligste han fikk. Ingen ville arbeide sammen med ham. Gelb ble tildelt oppgaver han kunne ta seg av alene, og det var alltid de skitneste jobbene. Han skrubbet de fettete grytene i byssa eller kravlet på magen gjennom årsgammelt slam i kjølsvinet for å se etter lekkasjer. Snart sluttet han å snakke. Skuldrene hans sank sammen, og han inntok en taus, såret holdning – jo flere som så på, desto mer såret, selv om ingen verdiget ham mer enn et grynt. Men når Gelbs øyne falt på Rand, eller på Matt eller Thom, lynte det morderisk i det langnesete ansiktet.

Da Rand nevnte for Matt at Gelb før eller senere kom til å lage bråk for dem, kikket Matt seg rundt og sa: «Kan vi stole på noen av dem? Noen i det hele tatt?» Matt gikk sin vei for å finne et sted han kunne være alene, så alene som han kunne være på en skute som var mindre enn tretti skritt fra den løftede baugen til akterspeilet med styreårene. Matt hadde vært for mye alene siden den natten i Shadar Logoth; han grublet for mye, slik Rand så det.

Thom sa: «Bråket kommer ikke fra Gelb, gutt, hvis det kommer. Ikke ennå, i det minste. Ingen av mannskapet støtter ham, og han våger ikke å prøve noe alene. Men de andre … ? Det virker nesten som om Domon tror at Trollokene forfølger ham personlig, men resten begynner å tro at faren er over. Kanskje de finner ut at de har fått nok. Nervene deres er veldig tynnslitte.» Han løftet på den lappete kappen, og Rand hadde på følelsen at han sjekket de gjemte knivene – det nest beste settet. «Hvis de gjør mytteri, gutt, vil de ikke la noen passasjerer fortelle om det. Dronningens lov betyr kanskje ikke så mye så langt fra Caemlyn, men selv en landsby-borgermester vil reagere på et mytteri.» Fra nå av prøvde Rand også å unngå å bli lagt merke til når han iakttok sjømennene.

Thom gjorde sitt for å avlede mannskapet fra alle tanker om mytteri. Han fortalte historier med feiende gester hver morgen og kveld, og innimellom spilte han alle sangene de ba om. For å styrke forestillingen om at Rand og Matt skulle bli barder, satte han av en time hver dag til undervisning, og det var også underholdende for mannskapet. Han lot dem selvfølgelig ikke røre harpen, og når de prøvde seg på fløyten, ynket han seg smertefullt, i hvert fall i begynnelsen, og mannskapet lo mens de holdt seg for ørene.

Han lærte guttene noen av de letteste historiene, litt enkel akrobatikk, og selvfølgelig sjonglering. Matt syntes Thom krevde for mye av dem, men Thom blåste i bartene.

«Jeg kan ikke late som jeg underviser, gutt. Enten underviser jeg, eller så gjør jeg det ikke. Nå! Selv en bondetamp burde kunne lære seg å stå på hendene. Opp med deg.»

Mannskap som hadde fritørn, samlet seg alltid og satt på huk i en sirkel rundt de tre. Noen forsøkte seg til og med på knepene Thom lærte fra seg, og da lo de av sin egen fomling. Gelb sto alene og så mørkt på. Han hatet dem alle.

En drøy del av dagen sto Rand lent mot rekka og stirret mot land. Han ventet egentlig ikke å se Egwene eller noen av de andre dukke opp på elvebredden, men skuta beveget seg så sakte at han noen ganger allikevel håpet på det. De kunne nå ham igjen selv uten å ri altfor hardt. Hvis de hadde sluppet unna. Hvis de fremdeles levde.

Elva rullet videre uten noen livstegn. Det var ingen skuter å se bortsett fra Sjøsprøyt. Men det betydde ikke at det ikke var noe å se på eller undre seg over. Ved middagstid den første dagen passerte Arinelle høye klipper som strakte seg en kvart fjerding på hver side. På denne strekningen sto det figurer hogd ut i stein, hundre fot høye menn og kvinner, kronet til konger og dronninger. Det var ikke to som var like i den kongelige prosesjonen, og mange år skilte den første fra den siste. Vind og regn hadde tæret på de som sto på nordenden slik at de var glatte og nesten uten ansiktstrekk, mens ansiktene og detaljene ble tydeligere etter som de reiste sørover. Elva hadde vasket føttene på statuene til det ikke var annet enn glatte klumper igjen, om de da ikke var forsvunnet helt. Hvor lenge har de stått der, undret Rand. Hvor lang tid bruker vannet på å slite ned så mye stein? Ingen av mannskapet så mye som kikket opp fra arbeidet. De hadde sett de eldgamle steinfigurene mange ganger før.

Da østbredden igjen ble til flatt gressland, brutt her og der av buskas, glimtet solen mot noe i det fjerne. «Hva kan det være?» undret Rand. «Det ser ut som metall.»

Kaptein Domon kom gående forbi. Han stanset og myste mot det som glimtet. «Metall er det,» sa han. Ordene snublet fremdeles i hverandre, men Rand hadde begynt å forstå uten å måtte spekulere for mye på hva han sa. «Et metalltårn. På nært hold har jeg sett det, og jeg vet. Som merke brukes det av handelsmenn på elva. Ti dager er vi fra Hvitebro med denne farten.»

«Et metalltårn?» sa Rand. Matt, som satt med beina i kors og ryggen mot en tønne, våknet fra grublingen og begynte å høre etter.

Kapteinen nikket. «Ja. Skinnende stål til å se og føle på, men uten en rustflekk. To hundre fot er det, like bredt som et hus, uten et merke og aldri en dør å finne.»

«Jeg vedder på at det er en skatt der inne,» sa Matt. Han reiste seg og stirret mot det fjerne tårnet mens elva bar Sjøsprøyt forbi. «En sånn innretning må ha blitt laget for å beskytte noe verdifullt.»

«Muligens, gutt,» rumlet kapteinen. «Men underligere ting enn dette finnes det i verden. På Tremalking, en av Sjøfolkets øyer, det løfter seg en steinhånd femti fot opp fra en ås. Den knuger et krystall like stort som dette fartøyet. Under den åsen er det skatter hvis skatter er noe sted i verden, men Øyfolket vil ikke ha noen graving. Ikke bryr de seg om annet enn å seile sine skip og lete etter Coramooren, Den Utvalgte.»

«Jeg ville gravd,» sa Matt. «Hvor langt er det til denne … Tremalking?» En klynge trær gled foran det skinnende tårnet, men han stirret som om han fremdeles kunne se det.

Kaptein Domon ristet på hodet. «Nei, gutt, ikke er det skatter man ser etter i verden. Hvis du finner en neve gull eller juvelene til en død konge, vel og bra, men det er det fremmede og ukjente som trekker deg videre til neste horisont. I Tanchico – en havn i Arythhavet er det - ble en del av Panarchens palass bygd i Legendenes Alder. Et veggmaleri er det som viser dyr ingen levende mann har sett.»

«Ethvert barn kan tegne et dyr ingen har sett,» sa Rand, og kapteinen klukket.

«Ja, gutt, de kan det. Men kan et barn lage knoklene til slike dyr? I Tanchico de har dem, festet sammen slik dyret var. I en del av Panarchens palass hvor alle kan gå inn, står de. Ødeleggelsen la igjen tusenvis av undere, og et halvt dusin herredømmer siden har det vært, noen mektige som Artur Haukevinges, og hver av dem etterlot ting å se og finne. Et krystallgitter dekker en øy, og det nynner når månen skinner. Et fjell hulet ut til en bolle, og i midten en sølvnål hundre favner høy, og alle som kommer nærmere enn en halvfjerding, dør. Rustne ruiner, knuste stumper og stykker, ting funnet på havets bunn, ting selv ikke de eldste bøker kjenner betydningen av. Selv har jeg samlet noen. Ting du aldri kan drømme om. Det er det fremmede og ukjente som drar deg videre.»

«Vi pleide å grave etter knokler i Sandhøydene,» sa Rand sakte. «Underlige knokler. Vi fant en del av en fisk – jeg tror det var en fisk - like stor som denne skuta. Noen sa at det bringer ulykke å grave i fjellene.»

Kapteinen så skarpsindig på ham. «Allerede tenker du på hjemmet, og nettopp på tur ut i verden? Verden setter en krok i munnen på deg. Snart begynner du å jage solnedganger, bare vent og se … og hvis du noensinne vender tilbake til landsbyen, ikke er den stor nok til å holde på deg.»

«Nei!» Han skvatt til. Hvor lenge var det siden han hadde tenkt på hjemmet sitt, på Emondsmark? Og hva med Tam? Det måtte være snakk om dager. Det føltes som måneder. «Jeg vil dra hjem en dag, når jeg kan. Jeg vil avle sauer som … som min far, og hvis jeg må bli der hele livet, vil det passe meg utmerket. Stemmer ikke det, Matt? Så snart vi kan, drar vi hjem igjen og glemmer at alt dette finnes.»

Med en synlig kraftanstrengelse sluttet Matt å se oppover elva etter det forsvunne tårnet. «Hva? Åh. Ja, selvfølgelig. Da drar vi hjem. Selvfølgelig.» Da han snudde seg for å gå, hørte Rand ham mumle for seg selv. «Jeg vedder på at han bare vil hindre andre i å finne skattene.» Det virket ikke som han visste at han snakket høyt.

Da de hadde reist ned elva i fire dager, klatret Rand opp i toppen av masten. Han satt på den flate toppen med beina flettet inn i stagene. Sjøsprøyt rullet svakt på elva, men femti fot over vannet fikk rullingen masten til å svaie frem og tilbake i vide buer. Han kastet hodet bakover og lo i vinden som blåste mot ansiktet.

Årene var ute, og ovenfra lignet skuta en tolvfotet vannbille som kravlet ned Arinelle. Han hadde vært like høyt oppe før, i trærne hjemme ved Tvillingelvene, men nå var det ingen greiner som kunne sperre for utsikten. Alt på dekk, sjømenn ved årene, sjømenn som knelte og skrubbet dekket med sandstein, sjømenn som gjorde ting med liner og luker, alt virket så rart når han så det rett ovenfra. Alt var så tett og sammenkrympet at han satt i en time og kikket på dem og klukket.

Han klukket fremdeles hver gang han så på dem, men nå stirret han på elvebreddene som gled forbi. Det var sånn det så ut, som om han satt stille – bortsett fra svaiingen frem og tilbake, selvfølgelig –og breddene gled sakte forbi mens trær og åser marsjerte bort fra ham. Han satt stille, mens hele verden beveget seg forbi ham.

Han fikk et innfall og løsnet beina fra stagene som holdt masten på plass. Han strakte ut armene og beina for å motvirke svaiingen. I tre hele buer holdt han balansen, og så var den borte. Armer og bein hvirvlet rundt, og han veltet fremover og grep forstaget. Han hang der og lo med beina på hver side av masten og bare hendene rundt staget til å holde seg fast. Han gulpet lungene fulle av den friske, kalde vinden og lo opphisset.

«Gutt,» sa Thoms stemme hest. «Gutt, prøver du å brekke toskenakken din, så ikke gjør det med å dette ned på meg.»

Rand kikket ned. Thom klynget seg til vevlingen rett under ham og stirret bistert opp det siste alenet. I likhet med Rand hadde barden lagt kappen igjen nede. «Thom,» sa han fornøyd. «Thom, når kom du opp hit?»

«Da du sluttet å bry deg om at folk ropte på deg. Brenne meg, gutt, alle tror du er blitt sprøyte gal.»

Han kikket ned og var overrasket over å se alle ansiktene som stirret opp på ham. Bare Matt, som satt med beina i kors og ryggen mot masten, så ikke på ham. Selv mennene ved årene hadde hevet blikket, og åretakene var kommet i utakt. Ingen skjelte dem ut for det. Ved styreåren sto kaptein Domon med skinkenevene mot hoftene og skulte opp på mastetoppen. Han snudde seg og smilte til Thom. «Vil du jeg skal komme ned?»

Thom nikket iherdig. «Det ville jeg sette stor pris på.»

«I orden.» Han skiftet grep om forstaget og kastet seg fremover og bort fra mastetoppen. Han hørte Thom bite i seg en ed da han stoppet i fallet og dinglet etter hendene fra forstaget. Barden skulte på ham med en hånd klar til å fange ham. Han smilte til Thom igjen. «Nå klatrer jeg ned.»

Han svingte beina opp, slengte et kne over den kraftige linen som løp fra masten til baugen, krøket albuen rundt den og slapp taket med hendene. Først gled han sakte ned, så økte farten. Like før han nådde baugen, slapp han seg ned på dekk rett foran Matt, tok et skritt for å finne balansen og snudde seg mot resten av skuta med armene utstrakt, som Thom etter en kollbøtte.

Spredt applaus kom fra mannskapet, men Rand så overrasket ned på Matt. Med kroppen skjulte Matt noe for alle de andre. En krummet dolk med gullslire dekket av underlige tegn. Tynne gulltråder var viklet rundt et håndtak med en rubin på størrelse med Rands tommelfingernegl på toppen. Parerstengene var slanger med gullskjell og blottede hoggtenner.

Matt fortsatte å la dolken gli inn og ut av sliren en stund. Han løftet hodet sakte mens han fortsatte å leke med dolken, og øynene stirret på noe langt borte. Med ett fokuserte de på Rand. Han skvatt til og gjemte dolken under kappen.

Rand satte seg på huk med armene i kors over knærne. «Hvor fikk du tak i den?» Matt sa ingenting. Han kikket raskt rundt seg for å se om noen andre var i nærheten. For en gangs skyld var de alene. «Du tok den ikke fra Shadar Logoth, vel?»

Matt stirret på ham. «Det er din skyld. Din og Perrins skyld. Dere slepte meg bort fra skatten, og jeg hadde den i hånden. Mordeth ga den ikke til meg. Jeg tok den. Moiraines advarsel om gavene hans teller ikke. Ikke fortell det til noen, Rand. Kanskje de vil prøve å stjele den.»

«jeg skal ikke fortelle det til noen,» sa Rand. «Jeg tror at kaptein Domon er ærlig, men de andre er troende til hva som helst, spesielt Gelb.»

«Ikke til noen,» insisterte Matt. «Ikke til Domon, ikke til Thom, ikke til noen. Det er bare oss to igjen fra Emondsmark, Rand. Vi har ikke råd til å stole på noen andre.»

«De er i live, Matt. Egwene og Perrin. Jeg vet at de er i live.» Det virket som om Matt skammet seg. «Men jeg skal holde på hemmeligheten din. Bare oss to. I det minste trenger vi ikke lenger å bekymre oss for penger. Vi kan selge den og reise som konger til Tar Valon.»

«Selvfølgelig,» sa Matt etter en stund. «Hvis vi må. Bare ikke fortell om den til noen før jeg sier fra.»

«Jeg sa jeg ikke skulle gjøre det. Hør her, har du hatt noen flere drømmer siden vi kom om bord på skuta? Som i Baerlon? Dette er første gang jeg har muligheten til å spørre uten at seks stykker hører på.»

Matt vendte hodet bort og kikket på ham fra øyekroken. «Kanskje.»

«Hva mener du med kanskje? Enten har du, eller du har ikke.»

«Greit, greit, så har jeg det. Jeg vil ikke snakke om det. Jeg vil ikke engang tenke på det. Det hjelper ikke.»

Før noen av dem kunne si noe mer, kom Thom marsjerende opp dekket med kappen over armen. Vinden pisket det hvite håret rundt hodet, og bartene strittet til alle kanter. «Jeg greide å overbevise kapteinen om at du ikke er gal,» sa han, «at det var en del av opplæringen din.» Han grep forstaget og ristet det. «Det toskete påfunnet ditt med å gli ned dette reipet, hjalp, men du er heldig som ikke brakk toskenakken din.»

Rands blikk fløy til forstaget og opp til mastetoppen, og han gapte. Han hadde sklidd ned det tauet. Og han hadde sittet på toppen av…

Med ett så han seg selv sitte der oppe med armer og bein til alle kanter. Han satte seg bums på dekket og fikk så vidt tatt seg for så han ikke havnet på ryggen. Thom så tankefullt på ham.

«Jeg visste ikke at du hadde et så godt talent for høyder, gutt. Kanskje vi kan opptre i Illian eller Ebou Dar, eller til og med Rift. Folk i storbyene i sør liker linedansere og klovner på slak line.»

«Vi skal til –» I siste øyeblikk husket Rand å se etter om noen kunne høre dem. Flere av mannskapet så på dem, inkludert den evig skulende Gelb, men ingen kunne høre dem. «Til Tar Valon,» avsluttet han. Matt trakk på skuldrene, som om det var det samme for ham hvor de dro.

«For øyeblikket, gutt,» sa Thom og satte seg ved siden av dem, «men i morgen … hvem vet? Slik er en bardes liv.» Han hentet frem en neve fargede baller fra et av de vide ermene. «Siden jeg har fått deg ned fra luften, får vi øve med tre baller på kryss.»

Rands blikk gled opp mot toppen av masten, og han skalv. Hva er det som skjer med meg? Lys, hva er det? Det måtte han finne ut. Han måtte komme seg til Tar Valon før han ble virkelig gal.