Verdens Øye

KAPITTEL 12 Over Taren

Lan kom ned trappen og ba følget stige av og lede hestene etter ham gjennom tåken. Igjen måtte de stole på at Vokteren visste hvor han gikk. Tåken hvirvlet rundt Rands knær og skjulte føttene, den tilslørte alt som var mer enn en armlengde unna. Tåken var ikke så tett som den hadde vært utenfor byen, men det var bare så vidt han kunne skimte følgesvennene.

Fremdeles så de ingen andre mennesker. Det lyste i noen flere vinduer enn for litt siden, men den tette tåken forvandlet de fleste lysene til uklare flekker, og som regel så de bare en disig glød som hang i alt det grå. Andre hus kom litt bedre til syne, så ut som de fløt på en tåkesjø, eller de stakk plutselig frem fra tåken mens nabohusene forble skjult. Slik kunne et hus se ut som om det sto alene på et øde sted.

Rand verket i kroppen og beveget seg stivt etter det lange rittet, og han lurte på om det var håp om at han kunne gå resten av veien til Tar Valon. Akkurat da var det ikke så mye bedre å gå enn å ri, men føttene var tross alt omtrent det eneste på kroppen hans som ikke var ømt og sårt. I det minste var han vant til å gå.

Bare én gang var det noen som snakket så høyt at Rand kunne oppfatte ordene tydelig. «Du må ta deg av det,» sa Moiraine som svar på noe Lan hadde sagt. «Han vil huske for mye som det er, men det kan vi ikke gjøre noe med. Hvis han skulle huske meg spesielt…»

Rand akslet seg grettent under den våte kappen, og holdt seg nær de andre. Matt og Perrin brummet for seg selv, mumlet i skjegget og kom med halvkvalte utrop hver gang de sparket borti noe. Thom Merrilin brummet også, ord som «varmt måltid» og «varme» og «toddi» nådde Rand, men hverken Vokteren eller Aes Sedaien brydde seg om det. Egwene marsjerte bortover med ryggen rak og hodet hevet, men det var en smertefull og usikker marsjering, for hun var like uvant med å ri som de andre.

Hun fikk eventyret sitt nå, tenkte han dystert, og så lenge det varte trodde han ikke hun ville merke små ting som tåke og fuktighet eller kulde. Man måtte se ting forskjellig, antok han, alt etter om man ønsket eventyr eller fikk det prakket på seg. I en fortelling kunne det nok høres spennende ut å galoppere gjennom kald tåke med en Draghkar og Lyset vet hva annet i hælene. Men om Egwene syntes det var spennende, kjente han bare kulde og rå luft og var glad for å ha en landsby rundt seg igjen, selv om det var Taren.

Med ett støtte han borti noe stort og varmt i mørket: Lans hingst. Vokteren og Moiraine hadde stoppet, og resten av følget gjorde det samme. De klappet hestene, like mye for å trøste seg selv som ridedyrene. Tåken var litt tynnere her, nok til at de kunne se hverandre klarere enn på lenge, men ikke nok til å kunne skjelne noe særlig mer. Føttene var fremdeles skjult i lave tåkebølger som lignet grått elvevann. Det virket som alle husene var oppslukt.

Varsomt ledet Rand Sky et lite stykke fremover og ble overrasket da han hørte støvlene skrape mot planker. Ferjeleiet. Forsiktig trakk han seg bakover og dro hesten med seg. Han hadde hørt at ferjeleiet ved Taren var en bro som ikke førte annetsteds enn til ferjen. Taren skulle være både bred og dyp, med forræderske strømmer som kunne trekke ned selv den dyktigste svømmer. Mye bredere enn Vinkilden, antok han. Og med tåken på toppen av det hele … Han var lettet da han kjente fast grunn under føttene igjen.

Et skarpt «Hysj!» kom fra Lan. Vokteren gestikulerte til dem mens han løp opp på siden av Perrin og løftet bort den tettbygde ungguttens kappe slik at den store øksa ble synlig. Lydig, men uforstående slengte Rand sin egen kappe over skulderen for å blotte sverdet. Idet Lan gled tilbake til sin egen hest, viste noen duppende lys seg i tåken, og dempede fottrinn nærmet seg.

Seks karer med sløve ansikter og grove klær fulgte etter mester Tårnhøi. Faklene deres Fikk tåken rundt dem til å oppløse seg flekkevis. Da de stoppet, kunne hele følget fra Emondsmark sees tydelig, og alle var omgitt av en grå vegg som virket tettere nå da lyset fra faklene ble reflektert. Ferjemannen gransket dem med det smale hodet på skakke, og det rykket i nesen. Han lignet en røyskatt som været en felle.

Lan lente seg til salen med utstudert likegyldighet, men en hånd hvilte demonstrativt på sverdhjaltet. Noe ved ham minnet om en spent og ventende stålfjær.

Rand fortet seg å etterligne Vokterens positur – i hvert fall la han en hånd på sverdet. Han trodde ikke han kunne få til den fryktinngytende lutingen. De ville nok bare begynne å le hvis jeg forsøkte.

Perrin slakket på øksa i lærløkken og plantet beina godt fra hverandre. Matt la en hånd på koggeret, men Rand visste ikke hvor godt buestrengen hadde tålt den klamme tåken. Thom Merrilin trådte majestetisk frem, løftet den tomme hånden og snudde den langsomt. Plutselig gjorde han en feiende bevegelse, og så hvirvlet en dolk mellom fingrene. Med et klask lå håndtaket i hånden hans, og så begynte han usjenert å rense neglene.

Moiraine lo lavt og henrykt, og Egwene klappet som om hun overvar en Bel Tine-oppvisning. Så stoppet hun beskjemmet, selv om munnen fremdeles rykket i et lite smil.

Tårnhøi så langt fra ut til å more seg. Han glodde på Thom; så harket han høyt. «Det ble nevnt noe om mer gull for å ta dere over.» Han så seg rundt igjen, et slu og mutt blikk. «Det du ga meg i sted, ligger trygt forvart. Skjønner? Det ligger ikke et sted hvor du kan få tak i det.»

«Resten av gullet,» sa Lan til ham, «havner i hånden din når vi er på den andre siden.» Lærpungen som hang ved hoften, klirret da han ristet litt på den.

Et øyeblikk flakket ferjemannens blikk, men til slutt nikket han. «La oss sette i gang, da,» mumlet han, og spankulerte ut på broen, fulgt av de seks hjelperne. Igjen oppløste tåken seg rundt dem etter som de beveget seg. Grå tentakler flettet seg sammen og tettet raskt igjen bak dem. Rand hastet etter for å holde følge.

Selve ferjen var en flatbunnet lastepram av tre med høye sider, og man gikk om bord på en rampe som kunne heises opp slik at den stengte for den ene enden. Tauverk så tykt som en manns håndledd løp langs hver side. Det var festet til massive stolper ved enden av landgangen og forsvant derfra inn i mørket. Ferjemannens hjelpere stakk faklene i jernringer på siden av ferjen, ventet til alle hadde ledet hestene om. bord, og heiste opp rampen. Dekket knaket under hover og føtter, og ferjen forskjøv seg av vekten.

Tårnhøi mumlet i skjegget og knurret til dem at de skulle roe hestene og holde seg i midten, slik at de ikke gikk i veien for draerne. Han ropte på hjelperne sine og herset med dem mens de klargjorde ferjen for overfarten, men karene beveget seg like langsomt og motvillig samme hva han sa. Dessuten var kjeftingen nokså halvhjertet, og noen ganger stoppet han midt i en setning for å løfte fakkelen og myse inn i tåken. Til slutt stoppet han helt med skrikingen og gikk frem i baugen hvor han ble stående og stirre inn i tåken. Han leet ikke på seg før en av draerne rørte ved armen hans; da skvatt han til og skulte på ham.

«Hva? Åh, er det deg? Klar? På tide. Vel, hva er det du venter på, mann?» Han veivet med armene uten å bry seg om fakkelen eller at hestene vrinsket og forsøkte å trekke seg bakover. «Kast loss! Gjør plass! Få opp farten!» Mannen lusket bortover for å adlyde ordre, og enda en gang myste Tårnhøi inn i tåken mens han gned den ledige hånden nervøst mot jakkebrystet.

Ferjen krenget da de løste fortøyningen og den sterke strømmen tok tak, og krenget tilbake da styretauene holdt igjen. Draerne, tre på hver side, grep tauene foran på ferjen og begynte å streve seg bakover. De mumlet nervøst mens ferjen lirket seg ut på elva som lå innhyllet i grått.

Landingsstedet forsvant da tåken lukket seg om dem; tynne slør drev over ferjen mellom de flakkende faklene. Prammen gynget sakte i strømmen. Ingenting annet syntes å bevege seg enn draerne, som trakk tauet jevnt og fast bakover og tråkket frem for å ta nytt tak. Ingen snakket. Landsbyboerne holdt seg så nær midten av ferjen som de kunne. De hadde hørt at Taren var mye bredere enn elvene de var vant til; tåken gjorde den uendelig mye større i tankene deres.

Etter en stund gikk Rand bort til Lan. Når man ikke hadde sett vann som var bredere og dypere enn et tjern i Vannskog, ble man nervøs av en elv man hverken kunne vade eller svømme eller se over. «Ville de virkelig ha forsøkt å rane oss?» spurte han stille. «Det virket mer som han var redd vi skulle rane ham.»

Vokteren gransket ferjemannen og hjelperne – det lot ikke til at noen av dem lyttet – før han svarte like stille: «I skjul av tåken … vel, når handlingen skjer i det skjulte, vil menn ofte behandle fremmede annerledes enn når andre øyne ser. Og de som er snarest til å angripe en fremmed, er de raskeste til å tro at en fremmed har tenkt å angripe dem. Denne karen her… jeg tror han ville selge sin egen mor som suppekjøtt til Trolloker hvis bare prisen var den rette. Jeg er litt forbauset over at du spør. Jeg har hørt hvordan dere fra Emondsmark snakker om de fra Taren.»

«Ja, men … Vel, alle sier at de … Men jeg trodde aldri at de i virkeligheten …» Rand bestemte seg for at han burde slutte å tro at han visste noe om hvordan folk utenfor hans egen landsby var. «Kanskje han forteller Skyggeren at han skysset oss over?» sa han til slutt. «Kanskje han frakter Trollokene over etter oss?»

Lan klukket tørt. «Å rane en fremmed er ikke det samme som å omgås en Halvmann. Kan du se for deg at han skysser over Trolloker, særlig i denne tåken, uansett hvor mye gull som ble tilbudt? Eller så mye som snakker til en Myrddraal hvis han hadde noe valg? Bare tanken ville sendt ham på flukt i en måned. Jeg tror ikke vi trenger å bekymre oss om Mørkefrender i Taren. Ikke her. Vi er trygge … i det minste en stund. For disse her i alle fall. Pass på.»

Tårnhøi hadde snudd seg bort fra tåken foran. Med det spisse ansiktet fremskutt og fakkelen løftet glodde han på Lan og Rand som om det var første gang han så dem tydelig. Bunnplankene knirket under draernes føtter og fra tid til annen av hovtramp. Med ett rykket det i ferjemannen; han forsto at de så at han så på dem. Han hvirvlet rundt for å kikke etter den andre bredden, eller hva han nå lette etter i tåken.

«Ikke si noe,» sa Lan, så stille at Rand nesten ikke oppfattet det. «Dette er ikke tiden for å snakke om Trolloker eller Mørkefrender eller Alle Løgners Far med fremmede ører i nærheten. Slikt snakk kan tiltrekke seg verre ting enn Dragens Hoggtann skriblet over døren.»

Rand var ikke videre lysten på flere spørsmål. Han ble stadig dystrere til sinns. Mørkefrender! Som om Skyggere og Trolloker og en Draghkar ikke var nok å bekymre seg over. I det minste kunne man gjenkjenne en Trollok på utseendet.

Med ett ruvet skygger av påler i tåken foran dem. Med en dump lyd støtte ferjen mot det andre landingsstedet, og så fortøyde draerne prammen og senket rampen med et dunk. Matt og Perrin erklærte høylytt at Taren ikke var halvparten så bred som de hadde hørt. Lan førte hingsten sin ned rampen, fulgt av Moiraine og de andre. Idet Rand som sistemann førte Sky ned rampen etter Bela, ropte Tårnhøi sint etter dem.

«Hei der! Hei! Hvor er gullet mitt?»

«Det skal bli betalt.» Moiraines stemme kom fra et sted i tåken. Rand kom trampende ned rampen og over på en tre brygge. «Og et merke sølv til hver av mennene dine,» la Aes Sedaien til, «for den raske overfarten.»

Ferjemannen nølte med ansiktet fremskutt, som om han været fare, men da de hørte ordet sølv, våknet draerne. Noen tok seg tid til å gripe en fakkel, men alle dundret ned rampen før Tårnhøi fikk åpnet munnen. Med en mutt grimase fulgte han etter mannskapet.

Skys hover trampet hult mens Rand balanserte bortover brygga. Den grå tåken var like tykk her som over elva. Ved enden av brygga delte Vokteren ut pengestykker, der han sto omgitt av faklene til Tårnhøi og karene hans. Alle bortsett fra Moiraine sto i en klynge og ventet nervøst. Aes Sedaien sto og stirret på elva, men Rand hadde ingen anelse om hva hun så. Han skuttet seg og dro i den klissvåte kappen. Han var i sannhet utenfor Tvillingelvene nå, og det virket mye lenger unna enn på den andre siden av elva.

«Der,» sa Lan og ga en siste mynt til Tårnhøi. «Som avtalt.» Han la ikke bort pungen, og mannen med røyskatt-ansiktet kikket grådig på den.

Med et høyt knirk begynte brygga å riste. Tårnhøi skvatt til, og hodet vred seg bakover mot ferjen som lå innhyllet i tåke. Faklene om bord var to utydelige lyspunkter. Brygga stønnet, og med et tordnende brak av treverk som knakk, krenget de to flammene og begynte å dreie rundt og rundt. Egwene skrek lyder uten mening, og Thom bannet.

«Den har slitt seg!» ropte Tårnhøi. Han grep draerne og dyttet dem mot enden av brygga. «Ferjen har slitt seg, dumskaller! Stopp den! Stopp den!»

Draerne snublet noen skritt da Tårnhøi dyttet dem av sted, så stanset de. De svake lysene om bord på ferjen snurret fortere og fortere. Over dem hvirvlet tåken og ble sugd inn i en spiral. Brygga skalv. Treet knaket og braket da ferjen begynte å ramle fra hverandre.

«Malstrøm,» sa en av draerne med en stemme full av ærefrykt.

«Ingen malstrøm i Taren.» Tårnhøis stemme hørtes livløs ut. «Aldri vært noen malstrøm…»

«En ulykksalig hendelse.» Moiraines stemme var hul i tåken som forvandlet henne til en skygge idet hun snudde seg bort fra elva.

«Ulykksalig,» samtykket Lan med uttrykksløs stemme. «Det ser ut som dere ikke kommer til å frakte noen andre over elva på en stund. Det er ille at dere mistet fartøyet mens dere gjorde oss en tjeneste.» Igjen rotet han i pungen som lå klar i hånden. «Dette skulle holde som godtgjørelse for skaden.»

Et øyeblikk stirret Tårnhøi på Lans hånd og gullet som glitret i lyset fra fakkelen, så trakk han på skuldrene og kikket mistenksomt på de andre han hadde fraktet over. Emondsmarkingene sto stille, og tåken visket ut konturene av dem. Med et skremt skrik snappet ferjemannen myntene fra Lan, snurret rundt og løp inn i tåken. Draerne var bare et halvt skritt bak ham, og lyset fra faklene ble raskt oppslukt av mørket da de forsvant oppover langs elva.

«Det er ingenting som holder oss igjen her,» sa Aes Sedaien, som om ikke noe uvanlig hadde skjedd. Hun førte den hvite hoppen sin bort fra brygga og opp elvebredden.

Rand sto og stirret på den tåkelagte elva. Det kunne ha vært en tilfeldighet. Ingen malstrøm, sa han, men det. .. Brått gikk det opp for ham at alle de andre var forsvunnet. Han småløp opp den slake elvebredden.

Etter tre skritt hadde tåken løst seg opp til ingenting. Han bråstoppet og stirret bakover. Det gikk en linje langs bredden, hvor tåken hang tung på den ene siden, mens den andre var klart opplyst. Nattehimmelen var fremdeles mørk, men det skarpe månelyset røpet at morgengryet ikke var langt unna.

Vokteren og Aes Sedaien rådførte seg med hverandre ved siden av hestene et stykke unna tåken. De andre klynget seg sammen litt lenger bort; selv i det månelyse mørket var nervøsiteten deres til å ta og føle på. Alles øyne var festet på Lan og Moiraine, og alle unntatt Egwene lente seg bakover som om de hverken ville miste paret av syne eller komme for nær. Rand leide med seg Sky og gikk langsomt de siste skrittene opp på siden av Egwene. Hun smilte mot ham, og han trodde ikke at glansen i øynene bare skyldtes månelyset.

«Den følger elva som om den var tegnet med penn,» sa Moiraine fornøyd. «Det er ikke ti kvinner i Tar Valon som kan gjøre det uten hjelp. For ikke å snakke om fra hesteryggen.»

«Jeg mener ikke å klage, Moiraine Sedai,» sa Thom, og han hørtes underlig forsagt ut til ham å være, «men ville det ikke være bedre å dekke oss enda et lite stykke? For eksempel til Baerlon? Om Draghkaren ser etter på denne siden av elva, vil vi miste alt vi har vunnet.»

«En Draghkar er ikke videre oppvakt, mester Merrilin,» sa Aes Sedaien tørt. «Skremmende og dødsens farlig, skarpsynt, men ikke oppvakt. Den vil fortelle Myrddraalen at denne siden av elva er synlig, men at elva er skjult en fjerding i begge retninger. Myrddraalen er klar over hva den ekstra anstrengelsen har kostet meg. Han må ta med i betraktningen at vi kan ha sluppet unna nedover elva, og det vil sinke ham. Han må dele inn styrken. Tåken bør holde lenge nok til at han ikke kan vite om vi har reist et lite stykke med båt. Jeg kunne ha forlenget tåken mot Baerlon, men da ville Draghkaren ha gjennomsøkt elva i løpet av noen timer, og Myrddraalen ville ha visst nøyaktig hvilken retning vi hadde tatt.»

Det kom et stønn fra Thom, og han ristet på hodet. «Jeg ber om unnskyldning, Aes Sedai. Jeg håper jeg ikke fornærmet deg.»

«Ah, Moi… ah, Aes Sedai.» Matt stoppet og svelget hørbart. «Ferjen… ah… var det du… Jeg mener… Jeg forstår ikke hvorfor…» Ordene forsvant, og det oppsto en stillhet så dyp at Rand bare hørte sin egen pust.

Til slutt snakket Moiraine, og i den tomme stillheten lød stemmen alvorlig og streng. «Dere vil alle ha forklaringer, men hvis jeg forklarte hver eneste handling for dere, ville jeg ikke få tid til annet.» I månelyset virket Aes Sedaien på et vis høyere; hun raget nesten over dem. «Dette skal dere vite. Jeg har tenkt å få dere i sikkerhet i Tar Valon. Det er det eneste dere trenger å vite.»

«Hvis vi fortsetter å stå her,» innskjøt Lan, «vil ikke Draghkaren behøve å gjennomsøke elva. Hvis jeg husker riktig…» Han førte hesten oppover elvebredden.

Det var som om Vokterens ord hadde løsnet noe i brystet hans, og Rand trakk pusten dypt. Han hørte de andre gjøre det samme, selv Thom, og han husket et gammelt ordtak: Heller spytte en ulv i øyet enn krysse klinge med en Aes Sedai. Men spenningen hadde løsnet. Moiraine raget ikke over noen, det var så vidt hun rakk ham til brystet.

«Det kunne vel ikke være mulig å hvile litt her,» sa Perrin håpefullt og avsluttet med et gjesp. Egwene lente seg mot Bela og sukket utslitt.

Det var den første lyden Rand hørte fra Egwene som kunne minne om klage. Kanskje hun nå skjønner at dette ikke er noe storslagent eventyr. Skyldbetynget husket han at Egwene, i motsetning til ham selv, ikke hadde sovet bort hele dagen. «Vi trenger å hvile, Moiraine Sedai,» sa han. «Vi har tross alt ridd i hele natt.»

«Da foreslår jeg at vi ser hva Lan har stelt i stand for oss,» sa Moiraine. «Kom.»

Hun ledet dem oppover elvebredden og inn i skogen bortenfor elva. Nakne greiner gjorde skyggene større. Vel hundre favner fra Taren kom de til en mørk haug ved en lysning. En gang for lenge siden hadde en flom vasket bort grunnen under en hel lund av løvtrær og slengt dem fra seg i en sammenfiltret haug av stammer og greiner og røtter. Moiraine stoppet, og plutselig kom det et lys til syne nesten nede ved bakken under haugen av trær.

Lan skjøv en kort fakkel foran seg, kravlet ut fra haugen og rettet ryggen. «Ingen uvelkomne gjester,» sa han til Moiraine. «Og veden jeg la igjen er fremdeles tørr, så jeg har tent et lite bål. Vi kan varme oss mens vi hviler.»

«Var du forberedt på at vi kom til å stoppe her?» spurte Egwene overrasket.

«Det virket som et passende sted,» svarte Lan. «Jeg liker å være forberedt.»

Moiraine tok fakkelen fra ham. «Ser du til hestene? Når du er ferdig, skal jeg gjøre hva jeg kan for å gi nye krefter til de andre. Men akkurat nå vil jeg snakke med Egwene. Egwene?»

Rand fulgte dem med øynene da de to kvinnene bøyde seg og forsvant under den store haugen av trestammer. Det var en lav åpning, akkurat stor nok til at man kunne krype inn. Lyset fra fakkelen forsvant.

Lan hadde tatt med muleposer og litt havre, men han stoppet de andre i å sale av hestene. I stedet fant han frem noen fotreip. «De ville ha det behageligere uten salene, men hvis vi må dra i en fei, rekker vi kanskje ikke å sale opp.»

«For meg ser det ikke ut som de trenger hvile,» sa Perrin da han forsøkte å trekke muleposen på hesten sin. Hesten kastet på hodet før den lot ham spenne fast reimene. Rand hadde også vanskeligheter. Han måtte prøve tre ganger med Sky før han fikk lerretsposen på plass.

«De gjør det,» sa Lan. Han rettet seg opp etter å ha bundet fotreipene til hingsten. «Åh, de kan fremdeles løpe. De vil løpe det forteste de kan hvis vi lar dem få lov, helt til de faller døde om av en utmattelse de aldri hadde føling med engang. Jeg så helst at Moiraine ikke hadde gjort det hun gjorde, men det var nødvendig.» Han klappet hingsten på halsen, og hesten nikket som om den takket for berøringen. «Vi må la dem ta det rolig de neste dagene til de kommer seg. Roligere enn jeg liker. Men med litt hell vil det gå.»

«Var det… ?» Matt svelget hørlig. «Var det det hun hadde i sinne? Med trettheten vår?»

Rand klappet nakken til Sky og stirret ut i intet. Til tross for det hun hadde gjort for Tam, hadde han ikke noe ønske om at hun skulle bruke Kraften på ham. Lys, hun hadde jo så godt som innrømmet at det var hun som hadde senket ferjen.

«Noe sånt,» klukklo Lan med en grimase. «Men du trenger ikke bekymre deg for at du selv kommer til å løpe deg til døde. Ikke med mindre ting blir mye verre. Bare tenk på det som en ekstra natts søvn.»

Det skingrende skriket fra Draghkaren gjallet brått fra luften over den tåkedekte elva. Selv hesten stivnet av skrekk. Igjen hørtes det, nærmere nå, og igjen. Det stakk som nåler i skallen på Rand. Så stilnet skrikene til de ble helt borte.

«Flaks,» pustet Lan. «Den gjennomsøker elva etter oss. Han trakk så vidt på skuldrene og ble med ett nøktern. «La oss komme oss inn. Jeg kunne trenge litt varm te og noe å fylle magen med.»

Rand var den første som kravlet på hender og knær gjennom åpningen og ned en kort tunnel. I enden stoppet han, fremdeles på alle fire. Foran ham var en hule som var stor nok til å romme alle. Taket av trestammer og greiner var for lavt til at andre enn kvinnene kunne stå oppreist. Det steg røyk fra et lite bål på et ildsted av elvestein. Det var nok trekk til å holde rommet røykfritt, men flettverket var for tett til å slippe ut så mye som et lysglimt. Moiraine og Egwene hadde lagt kappene til side og satt ansikt til ansikt med korslagte bein ved siden av bålet.

«Den Ene Kraften,» sa Moiraine, «kommer fra Den Sanne Kilden, Skapelsens drivkraft, Kraften som Skaperen lar dreie Tidshjulet.» Hun la hendene mot hverandre og presset dem sammen. «Saidin, den mannlige halvdel av Den Sanne Kilden, og saidar, den kvinnelige halvdel, arbeider mot hverandre, samtidig som de i fellesskap skaper kraften. Saidin» – hun løftet en hånd og lot den falle – «er besudlet av Den Mørkestes berøring, som vann med et tynt lag harsk olje flytende på overflaten. Vannet er fremdeles rent, men det kan ikke berøres uten at man berører smitten. Bare saidar kan brukes trygt.» Egwene satt med ryggen til Rand. Han kunne ikke se ansiktet hennes, men hun lente seg ivrig fremover.

Matt dultet Rand i ryggen og mumlet noe, og han flyttet seg innover i trehulen. Moiraine og Egwene overså ham. De andre mennene trengte seg inn bak ham, slengte fra seg våte kapper, satte seg rundt ilden og rakte hendene mot varmen. Lan var den siste som kom inn. Han dro frem vannsekker og lærposer fra en nisje i veggen, fant frem en kjele og begynte å lage te. Han brydde seg ikke om hva kvinnene sa, men Rands venner sluttet å varme hendene sine og stirret storøyd. Thom lot som han bare var interessert i å stoppe den utskårne pipa, men han røpet seg på måten han lente seg fremover mot kvinnene på. Moiraine og Egwene oppførte seg som om de var alene.

«Nei,» sa Moiraine som svar på et spørsmål Rand hadde gått glipp av, «Den Sanne Kilden kan ikke brukes opp, ikke mer enn elva kan brukes opp av et kvernhjul. Kilden er elva, Aes Sedaien er vannhjulet.»

«Og du tror virkelig at jeg kan lære?» spurte Egwene. Ansiktet skinte av iver. Rand hadde aldri sett henne så vakker eller så fjernt fra ham. «Jeg kan bli en Aes Sedai?»

Rand spratt opp og dunket hodet mot det lave tretaket. Thom Merrilin grep ham i armen og dro ham ned igjen.

«Ikke oppfør deg som en tomsing,» mumlet barden. Han kikket mot kvinnene – ingen av dem syntes å ha merket noe – og ga Rand et medfølende blikk. «Det er ikke lenger i dine hender, gutt.»

«Barn,» sa Moiraine mildt, «det er bare noen ganske få som kan lære å røre ved Den Sanne Kilden og bruke Den Ene Kraften. Noen av disse kan lære mer, andre mindre. Du er en av en knapp håndfull som ikke trenger å lære. Det vil si, du kommer til å røre Kilden enten du ønsker det eller ikke. Men uten lærdommen du kan få i Tar Valon vil du aldri kunne styre den fullt ut, og det kan hende du ikke overlever. Menn som har medfødt evne til å røre ved saidin, dør selvfølgelig, hvis ikke Den Røde Ajah finner dem og mykner dem.»

Thom brummet dypt i strupen, og Rand flyttet urolig på seg. Det fantes ikke mange slike menn som dem Aes Sedaien snakket om. Han hadde bare hørt om tre i hele sitt liv, og heldigvis ikke i Tvillingelvene, takk Lyset. Men skaden de gjorde før Aes Sedaiene fant dem, var alltid stor nok til at ryktet fløy, som rykter om krig eller jordskjelv og ødelagte byer. Han hadde aldri riktig forstått hva Ajahene gjorde. Ifølge historiene fantes det forbund blant Aes Sedaiene som fremfor alt la hemmelige planer og sådde splid innad, men alle historiene var klare på ett punkt. Den Røde Ajahs første plikt var å forhindre en ny Ødeleggelse av Verden, og det gjorde de ved å jakte på og fange enhver mann som drømte om å utøve Kraften. Matt og Perrin så ut som de plutselig ønsket de var hjemme og i sengene sine.

«… men noen av kvinnene dør også. Det er vanskelig å lære uten en veiviser. De kvinnene vi ikke finner, de som overlever, blir ofte… vel, i denne delen av verden blir de ofte Den Kloke i sin egen landsby.» Aes Sedaien satt tankefull. «Det gamle blodet er sterkt i Emondsmark, og det gamle blodet synger. Jeg visste hva du var fra første stund. Ingen Aes Sedai kan stå nær en kvinne som kan styre Kraften, eller være på nært hold av forandringen, uten å føle det.» Hun rotet i posen ved beltet og fant frem den lille blå edelsteinen på gullkjedet som hun tidligere hadde hatt i håret. «Du er svært nær forandringen, din første berøring. Det er best om jeg følger deg gjennom den. På den måten vil du unngå de… ubehagelighetene som kommer til dem som må finne veien på egen hånd.»

Egwene gjorde store øyne da hun så på steinen og fuktet leppene gjentatte ganger. «Er… har den Kraften?»

«Selvfølgelig ikke,» bet Moiraine henne av. «Ting har ikke Kraften, barn. Selv en angreal er bare et verktøy. Dette er bare en pen blå stein. Men den kan gi fra seg lys. Se her.»

Egwene skalv på hendene da Moiraine la steinen på fingertuppene hennes. Hun begynte å rygge, men Aes Sedaien holdt begge hendene hennes i en av sine, og med den andre rørte hun henne forsiktig ved tinningen.

«Se på steinen,» sa Aes Sedaien mykt. «Det er bedre på denne måten enn å fomle med det alene. Tøm tankene dine for alt annet enn steinen. Tøm tankene dine og la deg selv drive. Det er bare steinen og tomheten. Jeg skal gå foran. Driv, og la meg lede deg. Ingen tanker. Driv.»

Rands fingre grov seg inn i knærne, han bet tennene sammen til det verket. Hun må mislykkes. Hun må.

Lyset blomstret i steinen, bare en blå gnist og så ingenting, ikke mer skinnende enn en ildflue, men han vek tilbake som om han var blindet. Egwene og Moiraine stirret inn i steinen med tomme ansikter. En ny gnist kom, og enda en, til det asurblå lyset banket som et hjerte. Det er Aes Sedaien, tenkte han desperat. Det er Moiraine som gjør det. Ikke Egwene.

Etter et siste svakt glimt var steinen bare en pynteting igjen. Rand holdt pusten.

En stund fortsatte Egwene å stirre på den lille steinen, så kikket hun opp på Moiraine. «Jeg… jeg trodde jeg følte … noe, men … Kanskje du tok feil når det gjaldt meg. Jeg beklager at jeg har kastet bort tiden din.»

«Jeg har ikke kastet bort noe, barn.» Et fornøyd lite smil gled raskt over Moiraines lepper. «Det siste lysglimtet var ditt alene.»

«Var det?» utbrøt Egwene og ble øyeblikkelig motløs igjen. «Men det var jo nesten ikke der i det hele tatt.»

«Nå oppfører du deg som en tåpelig landsbyjente. De fleste som kommer til Tar Valon må studere i mange måneder før de kan gjøre det du nettopp gjorde. Du kan nå langt. Kanskje til og med Amyrlins Trone, en dag, hvis du studerer og arbeider hardt.»

«Du mener… ?» Med et gledesrop kastet Egwene armene rundt Aes Sedaien. «Åh, tusen takk. Rand, hørte du det? Jeg skal bli en Aes Sedai!»