Verdens Øye

KAPITTEL 32 Skygge over Fire Konger

Landsbyen var større enn landsbyer flest, men likevel for lurvete til et navn som Fire Konger. Som andre steder skar Caemlynveien midt gjennom byen, men det kom også en tungt beferdet vei inn fra sør. De fleste landsbyene var markedsplasser og samlingssteder for bøndene i området rundt, men her var det få bønder å se. Fire Konger levde av kjøpmenn på vei til Caemlyn og til Tåkefjellene bak Baerlon, og til landsbyene mellom. Sørveien fraktet varer fra Lugard til gruvene i vest. Når handelsmenn skulle fra Lugard til Caemlyn, hadde de en kortere vei litt lenger øst. Det var få gårder i landet rundt, så vidt nok til å fø dem selv og byen, og alt i landsbyen dreide seg om kjøpmenn og deres vogner, kusker og de som lastet varene.

Jorden i enkelte områder av Fire Konger var most til støv, og der sto vognene parkert hjul mot hjul, bare voktet av enkelte gjespende vakter. Det var staller og innhegninger for hester overalt, og gatene var brede nok til at vogner kunne passere hverandre, selv om det var dype spor etter altfor mange hjul. De hadde ingen landsbyslette, og barna som lekte i hjulsporene, måtte sno seg mellom vogner og forbannelser fra vognførerne. Landsbykvinnene dekket hodene med skjerf, gikk med nedslåtte øyne og hastet av gårde, av og til fulgt av grove bemerkninger fra kusker. Rand rødmet av ordene, og selv Matt skvatt til enkelte ganger. Ingen kvinner sto og sladret med en nabo over gjerdet. De grå husene var bare skilt av smale smug, og hvitfargen – der noen en gang hadde tatt bryet med å male de værbitte bordene – var falmet som om den ikke var frisket opp på årevis. De tunge skoddene på husene hadde vært lukket så lenge at hengslene hadde rustet til klumper. Det var ståk overalt: hamring fra smiene, rop fra vognførere, hes latter fra vertshusene.

Da de kom til et glorete vertshus, svingte Rand seg ned fra kjøpmannsvognen. Vertshuset var malt i grønne og gule farger som fanget oppmerksomheten mellom de blygrå husene. Vogntoget rullet videre. Ingen av kuskene la merke til at han og Matt var borte. Tussmørket var på vei, og ingen av dem tenkte på annet enn å få seletøyet av hestene og finne seg et vertshus. Rand snublet i et hjulspor og skvatt til side for å unngå en tungt lastet vogn som skranglet motsatt vei, mens kusken bannet og sverget til ham da vognen passerte. En landsbykvinne styrte utenom ham og hastet videre uten engang å møte blikket hans.

«Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette stedet,» sa han. Han syntes han kunne høre musikk gjennom ståket, men kunne ikke si hvor den kom fra. Fra vertshuset kanskje, men han var ikke sikker. «Jeg liker det ikke. Kanskje vi bare burde fortsette.»

Matt ga ham et foraktfylt blikk og himlet med øynene. Mørke skyer tyknet over dem. «Og sove under en hekk i natt? I det været? Jeg er blitt vant til å sove i seng igjen.» Han la hodet på skakke og lyttet, og så gryntet han. «Kanskje en av disse stedene mangler musikere. Og uansett har de helt sikkert ikke en gjøgler.» Han slengte buen over skulderen og gikk bort til den knallgule døren mens han gransket alt og alle gjennom smale øyne. Rand fulgte tvilende etter.

Det var musikere der inne, og lydene fra sitaren og trommene druknet nesten i grov latter og fylleskrål. Rand brydde seg ikke om å lete etter verten. De to neste vertshusene hadde også musikere, og den samme øredøvende støyen. Menn i grove klær snublet over gulvet og klumpet seg rundt bordene. De viftet med mugger og klådde på serveringsdamene som vek unna med stive, resignerte smil. Bygningene skalv av bråket, og det stinket sur vin og uvaskede kropper. Det var ikke tegn til kjøpmenn i silke og fløyel og kniplinger; private spisestuer i annen etasje beskyttet deres ører og neser. Rand og Matt stakk bare hodet inn før de gikk. Han begynte å tro at de ikke hadde annet valg enn å dra videre.

Det fjerde vertshuset, Den Dansende Kusk, virket fredelig.

Det var like glorete som de andre, med gule vegger og lyserøde og stikkende grønne lister, skjønt her flasset den sprukne malingen av. Rand og Matt gikk inn.

Bare et halvt dusin menn satt ved bordene som fylte storstua. De krøket seg sammen rundt muggene og ruget over sine egne tanker. Det var avgjort ingen stor omsetning, men en gang måtte det ha vært annerledes. Det var akkurat like mange serveringsdamer som gjester i rommet, og alle forsøkte å se opptatt ut. Det var mye å gjøre – veistøvet lå i skorper over gulvet, og det var spindelvev i alle kroker –men de fleste gjorde ikke noe nyttig; de bare tråkket rundt for at ingen skulle tro at de dovnet seg.

En knoklete mann snudde seg og skulte da de kom inn døren. Han hadde langt, tjafsete hår ned til skuldrene. Det første tordenskrallet buldret over Fire Konger. «Hva vil dere ha?» Han tørket hendene på et fettete forkle som rakk til anklene. Rand lurte på hvor det var mest skitt, på forkleet eller på hendene til mannen. Han var den første magre vertshusholderen Rand hadde sett. «Vel? Ut med det, kjøp en drink eller kom dere vekk. Stå ikke der og stirr på meg. Ser jeg ut som den skjeggete damen på et karneval?»

Rand rødmet da han begynte på historien han stadig hadde forbedret på tidligere vertshus. «Jeg spiller fløyte og min venn sjonglerer, og det vil gå år og dag før du treffer noen som er flinkere enn oss. Mot et godt rom og et godt måltid skal vi fylle storstua her.» Han husket de overfylte vertshusene de allerede hadde sett den kvelden. En mann hadde spydd på gulvet rett foran Rand, så han måtte hoppe unna for ikke å få det på støvlene. Han stotret et øyeblikk, men tok seg sammen og fortsatte. «Vi fyller vertshuset med gjester som kjøper mat og drikke, og det du legger ut på oss, tjener du inn tyve ganger. Hvorfor skulle –»

«Jeg har en mann med et hakkebrett,» sa verten surt.

«Du har en fyllik, Saml Haki,» sa en av serveringsdamene. Hun passerte ham med et brett og to mugger, og stoppet lenge nok til å gi Rand og Matt et lubbent smil. «Mesteparten av tiden kan han ikke se godt nok til å finne storstua,» sa hun halvhøyt til dem. «Har ikke sett ham på to dager.»

Haki slo henne over ansiktet med håndbaken uten å se bort fra Rand og Matt. Hun gryntet forbauset og deiset i gulvet; en av muggene ble knust, og vinen sprutet utover skitten. «Du blir trukket i lønn for vinen og det du knuste. Hent nye drinker. Og få opp farten. Folk betaler ikke for at du skal drive dank.» Stemmen røpet ingen følelser. Ingen av gjestene kikket opp fra vinen, og de andre serveringsdamene så bort.

Den lubne damen gned seg over kinnet og stirret opp på Haki med mord i blikket, men hun samlet sammen skårene og den tomme muggen og forsvant uten et ord.

Haki sugde tankefullt på tennene mens han mønstret Rand og Matt. Blikket hang ved det hegremerkede sverdet før han trakk det til seg. «Dette er avtalen,» sa han. «Dere kan få et par paller i det tomme lagerrommet baki her. Det er for dyrt å gi bort rom. Dere kan spise rester når alle har dratt sin vei. Det pleier å være noe igjen.»

Rand ønsket at det var et vertshus i Fire Konger som de ennå ikke hadde forsøkt. Etter at de forlot Hvitebro, hadde de møtt kjølige, likegyldige og rent ut sagt fiendtlige mennesker, men ingen hadde gjort ham så nervøs som denne mannen og denne landsbyen. Han sa til seg selv at det bare var all skitten og alt bråket, men de bange anelsene forsvant ikke. Matt voktet på Haki som om han ventet seg en felle, men viste ingen tegn til å ville velge en natt under en hekk fremfor Den Dansende Kusk. Tordenen fikk vinduene til å klirre. Rand sukket.

«Det holder med paller hvis de er rene, og vi får nok rene tepper. Men vi spiser to timer etter at det blir mørkt, ikke senere, og den beste maten du har. Her. La oss vise deg våre kunster.» Han grep etter fløyteskrinet, men Haki ristet på hodet.

«Det er ikke nødvendig. Denne gjengen her er fornøyd med kattejammer bare det minner om musikk.» Øynene streifet sverdet til Rand igjen, og det tynne smilet rørte ikke annet enn leppene. «Spis når dere vil, men hvis det ikke kommer gjester, er det rett ut.» Han nikket over skulderen mot to menn med harde ansikter som satt ved veggen. De drakk ikke, og armene var tykke som lår. Da Haki nikket til dem, gled øynene deres uttrykksløst mot Rand og Matt.

Rand la en hånd på hjaltet mens han håpet at ansiktet skjulte hvordan det vred seg i magen. «Så lenge vi får det vi har avtalt,» sa han rolig.

Haki blunket, og et øyeblikk virket han usikker. Brått nikket han. «Det var det jeg sa, ikke sant? Vel, det er bare å begynne. Dere får ikke folk hit bare ved å stå der.» Han skred av gårde mens han skulte og ropte til serveringsdamene som om femti kunder ventet på bevertning.

Det sto en liten plattform nær bakdøren i den andre enden av rommet. Rand løftet en benk opp på den og la fra seg kappen sin, tepperullen og Thoms sammenrullede kappe bak benken. Han la sverdet på toppen.

Han undret på om det var klokt å gå med sverdet synlig. Det var vanlig med sverd, men hegremerket vekket interesse og forårsaket spekulasjoner. Ikke hos alle, men all oppmerksomhet var ubehagelig. Det kunne etterlate tydelige spor for Myrddraalen – hvis da Skyggeren trengte slike spor. Det virket ikke slik. Men uansett likte han ikke tanken på å skjule sverdet. Tam hadde gitt det til ham. Hans far. Så lenge han bar sverdet, var det et bånd mellom Tam og ham, noe som ga ham rett til å kalle Tam far. For sent nå, tenkte han. Han var ikke sikker på hva han mente, men han var sikker på at det var sant. For sent.

Da første tone av «Hanegal fra Nord» klang gjennom storstua, løftet det halve dusinet gjester hodet opp fra vinen. Selv de to utkasterne lente seg litt frem. Alle klappet da Rand var ferdig, til og med de to hardhausene, og de klappet igjen da Matt lot en strøm av fargede baller spinne gjennom hendene. Det rumlet fra himmelen igjen. Regnet lot vente på seg, men trykket var merkbart: Jo lenger det drøyde, jo voldsommere ville det regne.

Ordet spredte seg, og da det var blitt mørkt, var vertshuset fullt av menn som lo og snakket så høyt at Rand knapt kunne høre hva han selv spilte. Bare tordenen overdøvet lydene i storstua. Lyn glimtet i vinduene, og i brokkene av stillhet kunne han så vidt høre regnet tromme mot taket. Nå dryppet det av mennene som kom inn.

Hver gang han tok en pause, hørtes stemmer gjennom bråket som ropte navnet på sanger. En god del av dem kjente han ikke, men når han fikk dem til å nynne noen strofer, fant han ofte ut at han kunne sangen. «Glade Glum» var «Rheas Dans» her, og den hadde vært «Solens Sang» et sted de hadde vært tidligere. Noen sanger het det samme, mens andre byttet navn nesten for hvert eneste vertshus, og han hadde også lært flere nye sanger. «Den Fulle Tuskhandleren» var en ny, selv om den noen ganger gikk under navnet «En Kjeleflikker i Kjøkkenet». «To Konger Kom Jagende» het blant annet «To Galopperende Hester». Han spilte alle han kunne, og mennene dunket i bordene og ville ha mer.

Andre ropte at Matt skulle sjonglere igjen. Noen ganger brøt det ut nevekamper mellom de som ville ha musikk og de som likte sjonglering. En gang blinket det i en kniv, en kvinne skrek og en mann vaklet bakover med blodet strømmende ned ansiktet. Jak og Strom, de to utkasterne, sprang til og lempet alle som hadde vært innblandet, ut på gaten med kuler i bakhodet. Slik håndterte de alt bråk. Snakket og latteren fortsatte som om ingenting hadde skjedd, og ingen så opp, bortsett fra de utkasterne dultet borti på vei mot døren.

Gjestene var freidige med hendene når noen av serveringsdamene var uoppmerksomme. Mer enn én gang måtte Jak eller Strom redde en av kvinnene, men de tok seg god tid. Haki skrek og bar seg og ristet kvinnene som om det var deres feil, og deres tårerøde øyne og stammende unnskyldninger viste at de godtok hans mening. Hvis Haki så mye som rynket pannen, skvatt kvinnene til, selv om han så en annen vei. Rand undret seg over hvorfor de fant seg i det.

Haki smilte når han så på Rand og Matt. Etter en stund forsto Rand at Haki ikke smilte til dem; smilene kom når blikket gled ned bak dem og mot hegresverdet. Da Rand ved en anledning la den siselerte fløyten ved siden av krakken, sendte Haki også den et smil.

Neste gang han byttet plass med Matt fremme på plattformen, lente han seg frem for å si noe i Matts øre. Selv så nær måtte han snakke høyt, men i alt ståket tvilte han på at andre kunne høre ordene. «Haki har tenkt å plyndre oss.»

Matt nikket som om han hadde ventet det hele tiden. «Vi blir nødt til å barrikadere døren i natt.»

«Barrikadere døren? Jak og Strom kan slå inn en dør med bare nevene. La oss komme oss bort herfra.»

«Vent i det minste til vi har spist. Jeg er sulten. De kan ikke gjøre noe her,» la Matt til. I den fullstappede storstua ropte folk utålmodig at de skulle fortsette. Haki skulte på dem. «Og du har vel ikke lyst til å sove ute i natt?» Et høyt tordenskrall druknet alle andre lyder, og et øyeblikk var lyset utenfor vinduene sterkere enn lampene.

«Jeg vil bare komme meg herfra uten å få skallen slått inn,» sa Rand, men Matt lente seg allerede tilbake på krakken for å hvile. Rand sukket og begynte å spille «På Vei til Dun Aren». Det virket som om mange likte den sangen. Han hadde allerede spilt den fire ganger, og fremdeles ropte de på den.

Så vidt han kunne se, var problemet at Matt hadde rett. Han var også sulten. Og han så ikke hvordan Haki kunne lage bråk mens storstua var full, og fremdeles kom det folk. For hver mann som gikk eller ble kastet ut av Jak og Strom, kom to nye inn. Det ropte på sjonglering eller en bestemt sang, men for det meste var de interessert i å drikke og grafse på serveringsdamene. Men én mann var annerledes.

Han skilte seg på alle måter fra resten av forsamlingen i Den Dansende Kusk. Kjøpmenn hadde tydeligvis ikke noe til overs for det nedslitte vertshuset. Så vidt han kunne se, var det ikke engang private spisestuer for dem. Gjestene var alle kledd i grove klær og hadde den værbitte huden til menn som arbeidet ute i sol og vind. Denne glatte, velfødde mannen hadde myke hender og fløyelsjakke. En mørkegrønn fløyelskappe med blått silkefôr hang over skuldrene. Alle klærne var elegante i snittet og så kostbare ut. De myke fløyelstøflene var ikke laget for de oppkjørte gatene i Fire Konger, for den saks skyld var de ikke laget for noen slags gate.

Han kom inn etter at det ble mørkt, ristet regnet av kappen og kikket rundt seg med munnen fordreid av avsky. Øynene gled en gang over rommet, og han var allerede klar til å gå da han plutselig skvatt til av noe Rand ikke kunne se. Mannen satte seg ned ved et bord Jak og Strom nettopp hadde ryddet. En serveringsdame stoppet ved bordet, og så vendte hun tilbake med en vinmugge som han skjøv til side og ikke rørte mer. Det virket som om hun hadde det travelt med å forlate bordet hans begge ganger, selv om han hverken forsøkte å røre eller se på henne. Og uansett hva som fikk henne til å bli nervøs, merket andre det samme når de kom for nær. Det var noe bløtt over utseendet, men hver gang en hardnevet vognkar bestemte seg for å dele bord med ham, skulle det bare ett blikk til før vognkaren så seg om etter et annet bord. Han satt som om det ikke var andre i rommet enn ham – og Rand og Matt. Han støttet albuene på bordet, la fingertuppene mot hverandre og gransket dem over fingrene. Det glitret i en ring på hver finger. Han så gjenkjennende på dem og smilte tilfreds.

Rand mumlet til Matt da de byttet plass igjen, og Matt nikket. «Jeg ser ham,» mumlet han. «Hvem er det? Det er som om jeg kjenner ham.»

Det samme hadde slått Rand. Noe rørte seg bakerst i minnet, men han klarte ikke å hente det frem. Likevel var han sikker på at han aldri hadde sett ansiktet før.

Da Rand anslo at de hadde opptrådt i to timer, stakk han fløyten i skrinet, og så samlet han og Matt sammen eiendelene sine. Idet de trådte ned fra plattformen, kom Haki hastende mot dem med ansiktet fordreid av raseri.

«Det er på tide å spise,» sa Rand for å komme ham i forkjøpet, «og vi vil ikke at tingene våre skal bli stjålet. Vil du si fra til kokka?» Haki nølte, fremdeles rasende, mens han uten hell forsøkte å holde blikket borte fra det Rand bar på. Rand flyttet bylten så han kunne legge en hånd på sverdet. «Eller du kan forsøke å kaste oss ut.» Han fremhevet ordet med vilje. Så la han til: «Det er ennå mye igjen av natten. Vi må ha krefter hvis vi skal opptre godt nok til at denne flokken fortsetter å bruke penger. Hvor lenge tror du de blir her hvis vi skulle segne om av sult?»

Hakis øyne gled over rommet og alle de som sørget for penger i lommen hans; så snudde han seg og stakk hodet inn gjennom døren til bakrommet. «Gi dem mat!» ropte han. Han snudde seg tilbake mot Rand og Matt og snerret: «Ikke spis hele natten. Jeg forventer at dere sitter på plattformen til hver eneste mann har gått.»

Noen av gjestene ropte fremdeles på musikeren og gjøgleren, og Haki snudde seg for å blidgjøre dem. Mannen i fløyelskappen var en av de utålmodige. Rand vinket Matt med seg.

En solid dør skilte kjøkkenet fra den fremre delen av vertshuset. I kjøkkenet ble ropene fra storstua overdøvet av regnet som trommet mot taket, bortsett fra når døren ble åpnet for å slippe en serveringsdame inn eller ut. Det var et stort rom, varmt og fullt av damp fra ovner og komfyrer, med et stort bord fylt av halvferdig mat og serveringsklare retter. Noen av serveringsdamene klynget seg sammen på en benk ved bakdøren og masserte føttene sine. De småpratet med den tykke kokka og skravlet i munnen på hverandre. Kokka deltok også i praten og viftet med en sleiv når hun ville understreke noe. Alle kikket opp da Rand og Matt kom inn, men det hemmet hverken samtalen eller fotmassasjen.

«Vi burde komme oss ut herfra mens vi har sjansen,» sa Rand lavt, men Matt ristet på hodet. Han stirret på de to skålene kokka fylte med kjøtt og poteter og erter. Hun kastet så vidt et blikk på dem mens hun fortsatte samtalen med kvinnene på benken og samtidig brukte albuene til å rydde plass på bordet. Så satte hun fra seg skålene og fant frem gafler.

«Vi venter til vi har spist.» Matt gled ned på en benk og begynte å skyfle maten inn i munnen med gaffelen.

Rand sukket, men gjorde som Matt. Han hadde bare spist en skalk siden kvelden før. Magen var tom som en tiggerpose, og det hjalp ikke med matlukten som fylte kjøkkenet. Snart var han oppslukt av måltidet, men Matt fikk påfyll av kokka før Rand var halvferdig med sin porsjon.

Han hadde ikke tenkt å sniklytte til kvinnenes samtale, men noen av ordene strakte seg ut og grep tak i ham.

«Høres rart ut, synes jeg.»

«Rart eller ikke, det er hva jeg har hørt. Han var innom halvparten av vertshusene i byen før han kom hit. Bare gikk inn, kikket seg rundt og forsvant uten et ord, selv i Vertshuset Kongen. Som om det ikke regnet i det hele tatt.»

«Kanskje han trodde det var mest komfortabelt her.» Det fikk dem til å skoggerle.

«Etter hva jeg hører, kom han ikke til Fire Konger før etter solnedgang, og hestene svettet som om de var blitt presset hardt.»

«Hvor kommer han fra, siden han ble overrasket av mørket? Bare en tosk eller en galning planlegger så dårlig når de drar noen steder.»

«Vel, kanskje han er en tosk, men da er han en rik tosk. Jeg hører at han til og med har egen vogn til tjenere og bagasje. Det er penger i pungen hans, sann mine ord. Så du kappen hans? Jeg ville ikke takket nei til den.»

«Han er litt for fyldig etter min smak, men jeg har alltid sagt at en mann ikke kan være for feit hvis han bare har gull i lommen.» Alle sammen bøyde seg frem og fniste, og kokka kastet hodet tilbake og brølte av latter.

Rand slapp gaffelen ned i skålen. En tanke han likte dårlig, boblet opp i hodet. «Jeg kommer snart tilbake,» sa han. Matt nikket så vidt der han stappet en potetbit i munnen.

Rand plukket opp sverdet sammen med kappen da han reiste seg. Han spente det om livet på vei mot bakdøren. Ingen brydde seg om ham.

Regnet høljet ned. Han slengte kappen over skuldrene og trakk hetten over hodet før han småløp over stalltunet. En vegg av vann skjulte alt unntatt når det lynte, men han fant det han lette etter. Hestene var blitt satt inn i stallen, men de to svartlakkerte vognene skinte vått utenfor. Tordenen buldret, og et lyn skar over vertshuset. I det korte lysglimtet kunne han skjelne et navn i gullskrift på vogndørene. Howal Godd.

Uten å bry seg om det hamrende regnet sto han og stirret på et navn han ikke lenger kunne se. Han husket hvor han sist hadde sett svartlakkerte vogner med eierens navn på døren og glatte, velfødde menn med silkefôrede kapper og fløyelstøfler. Hvitebro. En kjøpmann fra Hvitebro kunne ha god grunn for å reise til Caemlyn. En grunn som fører ham til halvparten av vertshusene i byen før han velger det hvor dere er? En grunn som får ham til å se på dere som om han har funnet det han leter etter?

Rand skalv, og med ett ble han klar over regnet som sildret nedover ryggen. Kappen var tettvevd, men den var ikke beregnet på å tåle et slikt regnskyll. Han fortet seg tilbake til vertshuset mens han plasket gjennom stadig dypere dammer. Jak sperret døren idet han skulle inn.

«Vel, vel, vel. Ute alene i mørket. Mørket er farlig, gutt.»

Regnet klistret Rands hår fast til pannen. Stalltunet var tomt bortsett fra dem. Han lurte på om Haki var så lysten på sverdet og fløyten at han ikke brydde seg om å holde på mengden i storstua.

Han strøk bort vannet fra øynene med den ene hånden og la den andre på sverdhjaltet. Selv om det var vått, ga det knudrete læret godt feste for hånden. «Har Haki bestemt seg for at alle gjestene vil bli der bare for å drikke hans øl, i stedet for å dra til et sted med underholdning? Hvis han har det, sier vi at maten er betaling for det vi har gjort til nå og kan komme oss av gårde med det samme.»

Den store mannen var tørr der han sto i døråpningen. Han kikket ut på regnet og snøftet. «I dette været?» Blikket gled ned på hånden rundt sverdhjaltet. «Jeg og Strom har et veddemål. Han sier at du stjal det der fra den gamle bestemoren din. Jeg mener at selv bestemoren din kan sparke deg rundt i grisebingen og henge deg til tørk.» Han gliste. Tennene var gule og krokete, og gliset fikk ham til å virke enda ondere. «Natten er ennå ung, gutt.»

Rand presset seg forbi ham, og Jak slapp ham inn med en fæl klukklatter.

Innenfor kastet han kappen fra seg og satte seg på benken ved bordet. Matt holdt på med sin tredje skål. Det gikk saktere nå, men han spiste iherdig som om hver bit skulle ned om han så kom til å sprekke. Ved døren til stalltunet lente Jak seg mot veggen og stirret på dem. Selv kokka hadde ikke lyst til å si noe med ham der.

«Han er fra Hvitebro,» sa Rand lavt. Det var ikke nødvendig å si hvem «han» var. Matt snudde seg lynsnart mot ham, og gaffelen med en kjøttbit stanset på vei til munnen. Rand var oppmerksom på Jaks stirring, og ga seg til å røre maten rundt i skålen. Han kunne ikke fått ned en munnfull om han så hadde vært døden nær av sult, men han forsøkte å late som om han var opptatt med ertene. Han fortalte Matt om vognene og hva kvinnene hadde sagt, i tilfelle Matt ikke hadde overhørt det.

Tydeligvis hadde han ikke det. Matt blunket overrasket og plystret mellom tennene, og så rynket han pannen ved synet av kjøttbiten på gaffelen. Han gryntet og kastet gaffelen ned i skålen. Rand ønsket at han i det minste kunne anstrenge seg litt for å være forsiktig.

«Etter oss,» sa Matt da han var ferdig. Rynkene i pannen ble dypere. «En Mørkefrende?»

«Kanskje. Jeg vet ikke.» Rand skottet bort på Jak. Den store mannen strakte seg omhyggelig og rullet med skuldre som kunne ha tilhørt en smed. «Tror du vi kan komme oss forbi ham?»

«Ikke uten å bråke så mye at Haki og den andre kommer. Jeg visste at vi aldri skulle stoppet her.»

Rand gapte, men før han fikk sagt noe, kom Haki inn gjennom døren fra storstua. Strom raget over skulderen hans. Jak tråkket foran bakdøren. «Har dere tenkt å spise hele natten?» bjeffet Haki. «Jeg ga dere ikke mat for at dere skal sitte her og dra dere.»

Rand kikket på vennen sin. Senere, sa Matts munn lydløst. De samlet tingene sine under de vaktsomme blikkene til Haki, Strom og Jak.

I storstua begynte folk å rope på sjonglering og sanger så snart Rand og Matt viste seg i døren. Det virket fremdeles som om mannen i fløyelskappen – Howal Godd – ignorerte alt og alle rundt seg, men likevel satt han ytterst på stolkanten. Ved synet av dem lente han seg tilbake, og det fornøyde smilet vendte tilbake.

Rand tok første tørn på plattformen. Han spilte «Over Bekken Etter Vann» med tankene et annet sted, men det virket ikke som om noen merket de få falske tonene. Han forsøkte å tenke ut hvordan de skulle unnslippe, og samtidig forsøkte han å unngå å se på Godd. Hvis han var etter dem, var det ingen grunn til å la ham få vite at de visste det. Og når det gjaldt å unnslippe …

Han hadde aldri før tenkt på hvilken felle et vertshus kunne være. Haki, Jak og Strom trengte ikke å holde mer enn et halvt øye rettet mot dem; mengden ville reagere med det samme han og Matt forlot plattformen. Så lenge rommet var fullt av folk, kunne Haki ikke pusse Jak og Strom på dem, og så lenge det var fullt, kunne de ikke unnslippe uten at Haki fikk vite det. Og Godd gransket alle deres bevegelser. Det var så merkverdig at han ville ledd hvis det ikke hadde vært for at han holdt på å kaste opp. De fikk bare følge godt med og vente til sjansen bød seg.

Da han byttet plass med Matt, stønnet Rand for seg selv. Matt stirret på Haki, Strom og Jak uten i det hele tatt å bry seg om hva de tenkte. Når han ikke håndterte ballene, stakk han hånden innunder frakken. Rand hveste til ham, men han hørte ikke etter. Hvis Haki så rubinen, ville han kanskje ikke vente til de var alene. Og hvis mennene i storstua så den, ville halvparten av dem slå seg sammen med Haki.

Det verste av alt var at Matt stirret på kjøpmannen fra Hvitebro –en Mørkefrende? – dobbelt så hardt som på noen annen, og Godd merket det. Det var umulig å ikke merke det. Men det forstyrret ikke hans selvsikkerhet. Smilet ble snarere en anelse bredere, og han nikket til Matt som til en gammel kjenning. Så kikket han på Rand og hevet spørrende et øyebryn. Rand ville ikke vite hva spørsmålet var. Han forsøkte å ikke se på mannen, men det var for sent til det. For sent. For sent igjen.

Det var bare én ting som rokket ved den kappekledde mannens likevekt. Rands sverd. Han hadde latt det henge i beltet. To-tre karer vaklet bort for å spørre om han spilte så dårlig at han trengte beskyttelse, men ingen av dem la merke til hegren på hjaltet. Godd la merke til den. De bleke hendene knyttet seg, og han så lenge med rynket panne på sverdet før smilet vendte tilbake. Men da var det ikke like selvsikkert som før.

En god ting i det minste, tenkte Rand. Hvis han tror jeg kan leve opp til hegremerket, lar han oss kanskje være i fred. Så trenger vi hare bekymre oss over Haki og bøllene hans. Det var ikke noen spesielt trøstende tanke, og på tross av sverdet fortsatte Godd å stirre. Og smile.

For Rand virket natten lang som et år. Alle øynene som så på ham: Haki og Jak og Strom lignet gribber over en sau halvt nedsunket i en myr, og Godd var enda verre. Han begynte å innbille seg at alle hadde skjulte motiver for å holde øye med dem. Sur vindunst og stanken av skitne, svette kropper fikk hodet til å svømme, og ståket slo mot ham til det flimret for øynene. Selv lyden fra hans egen fløyte klorte i ørene. Det virket som om tordenen skrallet inni hans eget hode. Trettheten hang som et blylodd på ham.

Motstrebende begynte folk som måtte stå opp ved morgengry, å trekke ut i mørket. En bonde sto bare til ansvar for seg selv, men kjøpmenn tok aldri hensyn til en bakrus når de utbetalte lønninger til vognførerne. I de små morgentimene begynte storstua å tømmes, og også de som hadde rom ovenpå, vaklet av gårde for å finne sengene sine.

Godd ble igjen til slutt. Da Rand strakte seg etter fløyteskrinet, reiste Godd seg med et gjesp og slengte kappen over armen. Serveringsdamene ryddet opp mens de mumlet over vinsølet og det knuste leirgodset. Haki låste inngangsdøren med en stor nøkkel. Godd fikk Haki på tomannshånd et øyeblikk, og så ba Haki en av kvinnene vise ham opp til et rom. Mannen med fløyelskappen smilte vitende til Matt og Rand før han forsvant opp trappene.

Haki kikket på Rand og Matt. Jak og Strom sto på hver sin side av ham.

Raskt gjorde Rand seg ferdig med å henge tingene sine over skuldrene og holdt dem klossete bak seg med venstrehånden så han kunne nå sverdet. Han grep ikke etter det, men han likte å vite at det var der. Han svelget et gjesp. De skulle ikke få vite hvor sliten han var.

Matt akslet buen og sine få øvrige eiendeler, men han stakk hånden under frakken da Haki og utkasterne hans nærmet seg.

Haki bar på en oljelampe, og til Rands forbauselse bukket han lett og gestikulerte mot en sidedør. «Pallene er denne veien.» Bare et skjevt lite smil spolerte forestillingen.

Matt stakk frem haken mot Jak og Strom. «Trenger du de to til å vise oss veien?»

«Jeg er en holden mann,» sa Haki og glattet det fettete forkleet, «og holdne menn må være forsiktige.» Et tordenskrall fikk vinduene til å riste, og han skottet megetsigende mot taket før han smilte med alle tennene. «Vil dere se hvor sengene er eller ikke?»

Rand lurte på hva som ville skje hvis de sa at de ville dra. Hvis du bare hadde visst mer om å bruke et sverd enn de få øvelsene Lan lærte deg… «Vis vei,» sa han og forsøkte å gjøre stemmen hard. «Jeg liker ikke å ha noen bak meg.»

Strom knegget, men da Haki nikket medgjørlig og vendte seg mot sidedøren, spankulerte de to mennene etter ham. Rand pustet dypt og kastet et lengselsfullt blikk mot kjøkkendøren. Hvis Haki allerede hadde låst bakdøren, ville et fluktforsøk bare utløse det han håpet å unngå. Nedslått fulgte han etter vertshusholderen.

Ved sidedøren nølte han, og Matt presset på mot ryggen hans. Haki hadde god grunn til å ha med seg en lampe. Døren åpnet seg inn i en belgmørk gang. Bare Hakis lampe ga dem mot til å fortsette. Hvis de snudde, ville han legge merke til det. Og gjøre hva? Gulvet knirket under støvlene hans.

Gangen endte i en grov, umalt dør. Han hadde ikke sett om det var noen flere dører på veien. Haki og bøllene gikk inn, og han fulgte raskt etter før de kunne sette en felle, men Haki bare løftet lampen og vinket mot rommet.

«Her er det.»

Han hadde kalt det et gammelt lagerrom, og det hadde tydeligvis ikke vært brukt på lenge. Slitte tønner og knuste kasser dekket halve gulvet. Det dryppet jevnt fra taket mer enn ett sted, og et knust vindu lot regnet blåse fritt inn. Hyllene var fulle av gammelt skrot, og et tykt støvlag dekket nesten alt. Rand ble overrasket over å se at pallene han hadde lovet dem, var der.

Sverdet gjør ham nervøs. Han vil ikke prøve seg før vi har sovnet. Rand hadde ingen planer om å sove under Hakis tak. Så snart verts-husholderen forlot dem, skulle han klatre ut gjennom vinduet. «Det holder,» sa han. Han holdt blikket festet på Haki, men han så etter et signal til de to karene som gliste på hver sin side av vertshusholderen. «La lampen bli.»

Haki gryntet, men satte lampen fra seg på en hylle. Han nølte og kikket på dem, og Rand var sikker på at han skulle til å be Jak og Strom om å overmanne dem. Øynene gled beregnende ned mot sverdet, og så gjorde han et kast med hodet mot de to karene. Overraskelsen glimtet i de brede ansiktene, men de fulgte ham ut av rommet uten å se seg tilbake.

Rand ventet til de knirkende fottrinnene deres forsvant, og så telte han til femti og stakk hodet ut i gangen. Mørket ble bare brutt av et rektangelformet lys som virket fjernere enn månen: døren til storstua. Da han trakk hodet inn igjen, beveget noe seg i mørket nær denne døren. Jak eller Strom sto vakt.

En rask undersøkelse av døren fortalte ham alt han trengte å vite, og lite av det var godt. Plankene var tykke og kraftige, men det var ingen lås der, og ingen slå på innsiden. Men den åpnet seg heldigvis inn i rommet.

«Jeg trodde de kom til å overfalle oss,» sa Matt. «Hva venter de på?» Han hadde dolken fremme, og knokene hvitnet rundt skaftet. Lampelyset blinket i bladet. Buen og koggeret lå glemt på gulvet.

«På at vi skal sovne.» Rand begynte å rote gjennom tønnene og kassene. «Hjelp meg å finne noe vi kan blokkere døren med.»

«Hvorfor det? Du har vel ikke tenkt å sove her? La oss klatre ut gjennom vinduet og forsvinne. Jeg vil heller bli våt enn dø.»

«En av dem venter i enden av gangen. Hvis vi lager støy, kommer de før vi får blunket. Jeg tror Haki heller tar oss våkne enn å la oss unnslippe.»

Matt mumlet mens han hjalp til med å lete gjennom skrotet på gulvet. Tønnene var tomme, og kassene splintret. Selv om de stablet alt sammen foran døren, ville det ikke hindre noen i å åpne den. Så fikk Rand øye på noe kjent på en hylle. To jernkiler som var dekket av rust og støv. Han tok dem ned med et smil.

Raskt stakk han dem innunder døren, og neste gang tordenen ristet vertshuset, drev han dem inn med to raske hælspark. Da tordenen forsvant, holdt han pusten og lyttet. Han hørte ikke annet enn regnet som trommet mot taket. Ingen gulvplanker knirket under løpende føtter.

«Vinduet,» sa han.

Kakene av skitt viste at det ikke hadde vært åpnet på flere år. De tok i av alle krefter. Rands knær begynte å skjelve før rammen leet på seg, og den stønnet for hver motvillige tomme. Da åpningen var stor nok til at de kunne krype gjennom, huket han seg ned. Så stoppet han.

«Blod og aske,» knurret Matt. «Det var derfor Haki ikke var bekymret for at vi skulle unnslippe.»

Jernstengene i jernrammen glitret vått i lampelyset. Rand dyttet til dem, og de var massive som en klippe.

«Jeg så noe,» sa Matt. Han rotet raskt gjennom skrotet på hyllene og fant et rustent kubein. Han drev den ene enden under jernrammen, og Rand krympet seg.

«Tenk på bråket, Matt.»

Matt skar en grimase og mumlet noe, men ventet. Rand grep kubeinet og prøvde å finne et godt fotfeste i den voksende dammen under vinduet. Tordenen rullet, og så tok de i. Det forpinte skriket fra spikrene fikk Rands nakkehår til å reise seg, men rammen flyttet seg. En halv tomme, om ikke mindre. Igjen og igjen løftet de av alle krefter i takt med tordenskrallene. Ingenting. En kvart tomme. Ingenting. En hårsbredd. Ingenting. Ingenting.

Plutselig mistet Rand fotfestet i vannet, og begge deiset i gulvet. Kubeinet slo som en gongong mot jernstengene. Han lå i dammen og holdt pusten. Stillhet, bortsett fra regnet.

Matt stelte med de såre knokene sine og skulte på ham. «Vi kommer oss aldri ut med denne farten.» Jernrammen var ikke presset lenger ut enn at de fikk plass til to fingre. Dusinvis av kraftige spikre var synlige i den smale åpningen.

«Vi må bare fortsette,» sa Rand og reiste seg. Men da han la kubeinet mot rammen, knirket døren som om noen forsøkte å åpne den. Kilene holdt den lukket. Han og Matt vekslet bekymrede blikk. Matt dro frem dolken, døren knirket igjen.

Rand trakk pusten dypt og prøvde å roe stemmen. «Gå vekk, Haki. Vi prøver å sove.»

«Jeg er redd dere misforstår.» Stemmen var så glatt og selvgod at den røpet eieren. Howal Godd. «Mester Haki og hans … lakeier vil ikke plage dere. De sover dypt, og i morgen kan de bare undre seg over hvor det ble av dere. Slipp meg inn, venner. Vi må snakke sammen.»

«Vi har ikke noe å snakke med hverandre om,» sa Matt. «Gå og la oss få sove.»

Godd klukket ondt. «Selvfølgelig har vi noe å snakke om. Det vet dere like godt som jeg. Jeg så det i øynene deres. Jeg vet hva dere er, kanskje bedre enn dere selv. Jeg kan kjenne det strømme fra dere. Dere tilhører allerede halvveis min herre. Ikke flykt. Godta det. Ting vil bli mye lettere for dere. Hvis heksene fra Tar Valon finner dere, vil dere ønske at dere heller hadde kuttet strupene deres før de er ferdige, men da er det for sent. Bare min herre kan beskytte dere.»

Rand svelget. «Vi aner ikke hva du snakker om. La oss være i fred.» Gulvplankene knirket i gangen. Godd var ikke alene. Hvor mange menn kunne han hatt med seg i to vogner?

«Ikke vær tåpelige, mine unge venner. Dere vet. Dere vet så inderlig godt. Mørkets Herre har merket dere. Det står skrevet at de nye svartefyrstene skal være der for å hylle ham når han våkner. Dere må være to av dem, ellers ville jeg ikke blitt sendt for å finne dere. Tenk på det. Leve evig. Makt hinsides alle drømmer.» Stemmen hans var tykk av hunger etter selv å ha denne makten.

Rand kikket mot vinduet idet et lyn spjæret himmelen, og han stønnet nesten. Det korte lysglimtet avslørte menn utenfor, menn som voktet på vinduet uten å bry seg om at regnet høljet ned.

«Jeg begynner å bli lei av dette,» sa Godd. «Enten kneler dere frivillig for min herre – for deres herre – eller så blir dere tvunget til å knele. Det vil ikke bli behagelig. Mørkets Mektige Fyrste hersker over døden. Han kan gi liv til døde eller døden til levende etter som han finner det for godt. Lukk opp denne døren. På den ene eller den andre måten er dette slutten på flukten. Lukk opp, sier jeg!»

Han måtte ha sagt noe annet også, for plutselig kastet en tung kropp seg mot døren. Den ristet, og kilene leet på seg. Igjen og igjen ristet døren av at noen kastet seg mot den. Noen ganger holdt kilene, og noen ganger flyttet de seg enda et lite stykke. Litt etter litt åpnet døren seg ubønnhørlig.

«Knel,» forlangte Godd fra gangen, «eller tilbring evigheten med å ønske at dere hadde gjort det.»

«Hvis vi ikke har noe valg –» Matt fuktet leppene mens Rand stirret på ham. Øynene flakket som øynene til en grevling i en felle. Ansiktet var blekt, og han peste mens han snakket. «Vi kunne si ja og flykte senere. Blod og aske, Rand, det finnes ingen utvei.»

Det virket som om ordene drev gjennom bomull noen hadde stappet i Rands øreganger. Ingen utvei. Tordenen brummet over hodene deres og druknet i et flerrende lyn. Må finne en vei ut. Godd ropte på dem, forlangte, overtalte. Døren gled opp enda en tomme. En utvei!

Lys fylte rommet. Det flommet foran øynene, og luften brølte og brant. Rand kjente han ble løftet opp og kastet mot veggen. Han falt sammen i en haug mens ørene kimte og hvert hår på kroppen forsøkte å reise seg. Svimmel prøvde han å kare seg på beina. Knærne skalv, og han la en hånd mot veggen for å støtte seg. Han kikket seg forundret omkring.

Lampen lå veltet på en av de få hyllene som fortsatt hang på veggen, men den lyste. Alle tønnene og kassene, noen svartbrente og ulmende, lå der de var blitt slengt. Vinduet med jernstengene og mesteparten av veggen hadde forsvunnet og etterlatt seg et takkete hull. Taket hang skjevt, og røykstrimer kjempet mot regnet rundt de forrevne kantene av hullet. Døren var revet av hengslene og satt fast i karmen med en skrå åpning ut mot gangen.

Med en svimmel følelse av uvirkelighet rettet han opp lampen. Det virket som det viktigste i verden å sørge for at den ikke ble ødelagt.

En haug av kasser ble plutselig kastet til side, og Matt reiste seg midt i den. Han kom seg sjanglende opp, blunket og fomlet over armer og bein for å kjenne etter om alt satt fast. Han myste mot Rand. «Rand? Er det deg? Du lever. Jeg trodde vi begge –» Han avbrøt seg selv, bet seg i leppen og begynte å skjelve. Det tok en stund før Rand forsto at han lo og var på randen av hysteri.

«Hva skjedde, Matt? Matt? Matt! Hva skjedde?»

En siste gang skalv Matt, og så ble han rolig. «Det var et lyn, Rand. Jeg så gjennom vinduet da det traff jernstengene. Et lyn. Jeg kan nesten ikke se –» Han tidde brått og myste mot den halvåpne døren. Stemmen ble skarp. «Hvor er Godd?»

Ingenting beveget seg i den mørke gangen utenfor døren. Hva som helst kunne gjemme seg i mørket, men de hverken så eller hørte noe til Godd og hans følgesvenner. Rand tok seg i å ønske at de var døde, men han våget ikke å stikke hodet ut i gangen for å undersøke, ikke om noen hadde gitt ham en kongekrone. Ingenting beveget seg i mørket utenfor hullet, men andre begynte å røre på seg. Forvirrede rop kom fra annen etasje i vertshuset, og det dundret av løpende føtter.

«La oss forsvinne mens vi kan,» sa Rand.

I all hast fant han eiendelene deres i alt skrotet på gulvet, og så grep han Matt i armen. Han måtte halvveis dra, halvveis geleide vennen gjennom det gapende hullet og ut i natten. Matt klynget seg til armen hans og stakk hodet frem i et forsøk på å se.

Da det første regnet traff Rand i ansiktet, delte et lyn seg over vertshuset, og han ble stående som naglet fast. Godds menn var fremdeles der. De lå med føttene mot hullet. Regnet pisket mot de åpne øynene, som stirret opp mot himmelen.

«Hva er det?» spurte Matt. «Blod og aske! Jeg kan nesten ikke se min egen fordømte hånd!»

«Ingenting,» sa Rand. Hell. Lysets eget… Er det? Han skalv, men geleidet Matt omhyggelig rundt kroppene. «Bare lynet.»

Bortsett fra lynglimtene var det ikke noe lys, og han snublet i hjul-spor mens de vaklet bort fra vertshuset. Siden Matt klynget seg til ham, ramlet de nesten for hvert snublende steg, men de sjanglet og peste og løp videre.

En gang så han seg tilbake. En gang; før regnet tyknet til et øredøvende teppe mellom dem og Den Dansende Kusk. Lynet tegnet en silhuett rundt en mann bak vertshuset, en mann som hyttet med neven mot dem eller mot himmelen. Han visste ikke om det var Godd eller Haki, men den ene var like ille som den andre. Regnet oversvømmet dem, pakket dem inn i en vegg av vann. Han hastet gjennom natten mens han lyttet etter forfølgere gjennom stormens brøl.