Døden på Oslo S

HETT SPOR I KALD SNØ

Jeg veit at jeg lå våken til sju neste morra. Husker jeg hørte at det teite vegguret i stua slo sju slag. Men det neste jeg husker er at klokka var halv tolv, at jeg var helt slått ut av tung søvn, og Lena var borte.

Jeg satte meg brått opp i senga.

— Lena?

Ingen svarte. Det var i det hele tatt ikke en lyd å høre noe sted, verken fra gata eller fra huset. Jeg sto opp, fikk på meg underbuksa og gikk ut gjennom stua til kjøkkenet og badet. Ingen. Ingen ting. Dass? Ingen der heller. Jeg frøys. Gikk tilbake til rommet og fikk på meg fillene. Humøret var langt nede. Jeg hadde gleda meg sånn til å mekke en diger frokost til henne, og så kanskjeta en tur på by’n, eller noe i den stilen. Gjøre noe sammen med henne. Nå da folka mine var ovwr alle hauger, kunne vi jo ihvertfall ha latt som om det var oss to som bodde her, at alt vi så var vårt…

Hadde jeg driti meg ut likevel? Hadde hun rett og slett bare skygga banen fordi jeg hadde oppført meg som en munk kvelen i forveien? Stikki avgårde til en eller annen Tarzan-type med masse selvtillit, harde magemuskel og stor pikk?

Nei. Det kunne ikke stemme! Det var da for faen hun som hadde foreslått at vi skulle ta det rolig.

Det lå en lapp på kjøkkenbordet. Et blått stykke papir av det slaget som mutter alltid hadde en stabel av liggende på telefonbordet i gangen. Skrifta hennes var jevn og fin, med store runde sløyfer og buer. Jenteskrift. Gutter har ikke en sjans på de sløyfene der!

Kjære Pelle!

Du, jeg måtte bare stikke. Ville ikke vekke deg, for du virka helt gåen der du lå! Må prøve å få ordna opp med mora mi. Håper du skjønner, og at du ikke er forbanna. Ikke vær forbanna! (Please!) Syntes det var så kult i går kveld — og at det var deilig å våkne opp med armen din rundt meg.

Ringer!

PS: Tenkte litt på han derre Gokken. Det kan være en som heter Per. De kaller han ihverfall for Gokken, og jeg trur at han heter Gokkstad, elle noe sånt. Han bor nede i Fredensborgveien, hvis jeg ikke tar helt feil. Men du har ikke fått dette tipset av meg, skjønner du?

Kyss i øret.

Meg.

Jeg ble stående med brevet i handa i noen sekunder, og var i fred med å legge det fra meg igjen da jeg ble oppmerksom på et fotografi som hadde ligget under det på bordet. Det var et foto av det slaget som Proffen og jeg hadde tatt hundrevis av opp gjennom åra — et avtomatbilde, eller ”boks-bilde”, som vi pleide å kale dem. Sannsynligvis var det tatt på en t+banestasjon, eller nede på Oslo S. Bare formatet stemte ikke helt. Bildet var klippet i to, et menneske var blitt sensurert bort. Men det gjorde ikke meg noe særlig. For den personen som var avbilda var Lena! Hun hadde langt hår på dette bildet, men både smilet og øynene var velkjent for meg.

Og likevel. Man blir jo litt interessert, ikke sant? Lurte jo litt på hvem som hadde vært inne i den genserskuldra som stakk seg inn ved sida av Lena. Digre hvite snøstjerner på den skuldra.

Jeg gikk inn på romet og sparka tre ganger i et vannrør som forsvant ned gjennom golvet til rommet til Proffen. Venta. Sparka tre ganger til. Så kom svarsignalet. Fire raske spark der nedenfra. Det betydde at han kom så fort han kunne.

Litt etter sto han i døra med en brødblings med mysost handa. — Fælt så tidlig du er på’n, da? Han så seg nysgjerrig rundt.

— Hun med har stikki, sa jeg. — Måtte ordne litt opp med mora si.

— Du mener at hun ble her i natt? Han sank ned på en kjøkkenstol.

Jeg rakte ham bildet jeg nettopp hadde funnet. Det halve bildet. — Ville du ha kasta henne ut klokka halv tolv?

Proffen studerte bildet, mens han stappa i seg resten av brødskiva. — Bare hvis hun hadde prøvd seg på meg med brødkniven! Har hun slått opp med typen sin, siden hun har klipt ham bort for anledningen?

— Det skal du gi faen i, sa jeg. Likte ikke å bli minna på den skuldra der.

Proffen så med ett både trist og trøtt ut. — Lurer på om jeg finner meg noen dame noen gang. Han strøyk seg over magen som sto strittende under skjorta. — Må se å få slanka meg, går jeg ut fra.

— Ukke vær dum! Selvfølgelig finner du deg ei dame en gang, klart det! Jeg la til: — Forresten så er hun ikke akkurat kjæresten min. Har jo ikke adressa hennes engang. Ikke etternavnet heller.

— Det er vel det som kalles LOVE, tenker jeg, sa Proffen. — Når man glemmer sånne greier helt.

— Jeg ba deg ikke komme opp for å diskutere love, sa jeg irritert. Ville vekk fra det temaet der. — Saken er at Lena har gitt oss et tips som vi bør undersøke nærmere.

— Tips? Om Filla?

— Kanskje. Det er mulig hun veit hvem Gokken er. — Jeg holdt opp brevet. — Hun skriver her at det er mulig at Gokken er den samme som en type som heter Per GGokkstad i Fredensborgveien. Kanskje, altså.

Proffen nikka sakte. — Det der må vi skjekke! Hudde hun peiling på husnummeret også?

— Nix. Men Fredensborgveien er ikke den lengesre gata i Oslo.

— Lang nok, sa Proffen, og kasta et blikk ut på været som fremdeles var helt vill vest.

Telefonen ringte.

Jeg løp ut og tok av røret mens jeg kjente spenninga stige i meg. — Ja?

Det var bare gammer’n. — Alt oppe? De andre forsvant akkurat ut på en spasetur, så jeg tenke jeg ville benytte anledningen til å finne ut om huset fremdeles står på plass.

— Joa, alt i orden. Det har ikke forskyvi seg en gang, såvidt jeg kan se. Du, jeg lånte litt vin av deg i går kveld…

Ville bare ha det overstått.

— Lånte litt vin? Når har du tenkt å gi meg den tilbake, da?

— Så fort jeg blir atten.

Han lo. — Bare du ikke spydde rundt i hele gangen sånn som sist, så.

— Drakk ikke et glass engang.

— Det er bra. Det er greit det, Pelle.

— Åssen går det der nede?

— Det er til å bli gæern av, men det veit du jo. Morfar har jo aldri interessert seg for kunst og kultur, og nå har’n faenmeg begynt å mase på et par rekefiskere for å få dem til å hyre meg!

Nå var det min tur til å le. — Men det er jo helt flott! Da kan vi ete reker hver dag!

— Du er for strait, sa fatter for tusende gang. — Dajeg var på din alder, hadde jeg helt andre planer enn å fly rundt og tulle med idiotiske jobber.

— Hør her, fatter! Med det samme jeg har deg der. Veit du hvem Gokken er?

Pause. Lang pause. Sa: — Hva faen skal du ned Gokken?

— Jeg…

— Ute og leker detektiv igjen, hva? Nå skal du høre her, Pelle! Gokken ligger du bare unna, skjønner du det?

— Ja, jøss.

— Hvordan har du ramla over navnet hans?

— Samma det vel. Noen folk jeg kjenner preika om ham.

— Glem det. Glem preiket, glem alt sammen. Han er ikke noe bra kort.

— Farlig?

— Nei. Ikke farlig. Han er bare ikke noen passende lekekamerat for deg og Proffen, hvis du skjønner.

— Hvordan skal jeg kunne skjønne noe av dette?

— Gammal fengselsfugl. Ut og inn hele tida. Mest smågreier. Det er ikke noe vondt i ham, men det er ingen vits i å rote seg bort i sånne typer.

— Ålreit, jeg skjønner. Var bare nysgjerrig.

— Nysgjerrig du, liksom! Du ljuger så ørevoksen smelter i øret mitt. Men det er greit — hvis du sitter i stua og drekker vin sammen med Gokken når vi kommer tilbake, så skal du få se på morro!

— Du er for strait, fatter! sa jeg. — Altfor strait!

Jeg la på.

Lørdagstrafikken dundra gjennom Fredensborgveien. Lufta var så full av eksos at du kunne skjære den opp med kniv selge den kilovis.

— Fy faen! sa Proffen, og bøyde seg framover mot været. — Hvis jeg ikke akkurat hadde begynt å spare til BMW, så hadde jeg vært for å totalforby alt som heter biler!

Jeg svarte ikke. Hadde ikke lyst til å få kjeften full av avgasser og dritt og møkk. Når traffiken er hard, er Fredensborgveien ei av de verste stripene i Oslo. En viktig vei for alle som kommer nordfra og vil inn i sentrum. Vi hadde vært innom sju oppganger, men alt vi hadde funnet av navn på ringeklokker og poskkasser, var en drøss med Hanser og Olsener, Sannviker og Tronsener. Ingen Gokkstad så langt.

Foran oss, på et hjørne, lå en liten kolonial som ble drevet av et pakistansk ektepar. Det viste jeg fra tidligere, for jeg hadde ofte vært innom der og handla meg bigg når jeg hadde vært på vei til eller fra Deichmanske bibliotek. Det kom noen forferdelige vindkuler akkurat da, så vi søkte ly i inngangen til butikken.

— Ja, ja, sa Proffen. — Hvis han i set hele tatt holder til her i gata, må vi snart finne kåken hans nå. Ikke så mye å velge mellom lenger.

— Stemmer.

— Kan jeg kanskje få lov til å komme meg ut!? Ei nokså rødsprengt dame i sekstiåra sto og stanga mot oss med døra. Etter det irriterte uttrykket hennes å dømme, kunne det virke som om hun hadde stått opp med det gærne beinet først.

— Jøssda! sa jeg, og trakk med meg Proffen ut på fortauet.

Dama fnyste ut et ellet annet om ungdom som bare gikk og dreiv dank. Så dreide hun til høyre for oss, ned mellom parkerte biler, bort fra den støyende Fredensborgveien.

— Aha! sa Proffen. — Det hadde jeg helt glemt!

— Hva da? Jeg sto fremdeles og så irrtert etter gamla.

Proffen pekte etter henne. — Det ligger ei annen husrekke der nede, ikke sant? Den kan godt hende at de husa også har adresse Fredensborgveien.

Gamla forsvant inn en port.

— Det er riktig, sa jeg. — Sånn er det mange steder rundt om i byen.

— Ok, hva venter vi på?

— At gamal skal komme seg opp trappa. Jeg orker ikke sånne typer som henne!

Etter et minutt eller to fulgte vi forspora til den gamle dama nedover, og dreide inn portrommet der hun hadde forsvunnet. Det førte inn mot et trang gårdsplass med gamle murhus på alle sider. I den andre enden av gården sto ei utgangsdør på klem. Vi fulgte en opptråkka sti gjennom snøen, og kom inn i en oppgang der det lukta stekte koteletter medmasse løk. På veggen hang en drøss grønne, bulkete postkasser.

— Bingo! sa Proffen, og satte pekefingeren mot den nederste kassa til høyre. Per Gokkstadt, sto det på ei blå dymo-stripe som var kleba til kassa.

Leiligheten til Gokkstadt lå i tredje etasje. Dørskiltet var ikke særlig imponerende — det var bare en liten gul lapp som var festa med tape til den brune tredøra. På høyre side var det en ringeknapp. Proffen la seg på den helt uten å nøle, og vi kunne høre at det ringte så det ljoma inne i leiligheten.

Ingen reaksjon.

Proffen gjentok operasjonen. Denne gangen holdt han finger’n inne helt til jeg synes det begynte å bli pinlig, og dro nam vekk.

— Gi faen, han er ikke hjemme, det skjønner du vel! Vi får komme igjen seinere.

Døra til naboleiligheten gikk opp med røkk. Og der, i dørsprekka, sto selvfølgelig gamla fra ista.

Hun nikka til oss med et tilfreds yttrykk i ansiktet.

— Jaha! Kunne vel tenke meg det!

Hun tok et skritt fram. — Han skal ut! Vi kan ikke ha mer av dette fløyet!

— Hva er det du snakker om? sa jeg. — Vi selger børster og sopelimer.

— Nettopp! sa Proffen. — Og fuglenek og verdensatlas!

— Eller vil du heller ha en ergometersykkel? fortsatte jeg. — På avdrag, selvfølgelig. Da kan du dra på sykkeltur hjemme i stua selv om været er sånn som nå.

Hun så bestyrta på os, før hun trakk seg tilbake og smelte døra i lås bak seg.

Vi lo så vi holdt på å trille ned trappa.

Nede på gårdsplassen tråkka Proffen ut av stien, gikk lengst mulig vekk fra husveggen, og ga seg til å studere vinduene. Tella seg oppover i etasjene og pekte mot et mørklagt vindu. — Der! Det er sannsynligvis kjøkkenet som vender ut denne veien. Pleier å være sånn i gamle gårder.

Jag fulgte blikket hans. — Øde og forlatt.

— Det veit vi ikke, sa Proffen. — Bare at det ikke er lys på der inne. Kom igjen, la oss prøve på den andre sida av huset!

Jeg syntes han var litt vel ivrig nå, men fulgte etter ham likevel. Proffen dreide til venstre, ned mot hjørnet av huset. Her lå en slags hage med noen splinke trær, et tørkestativ og en del oljefat. Tomta var avgrensa av et plankegjerde. Ingen hadde vært her på lenge, det var tydelig. Snøen lå høy og urørt overalt. Vi basa gjennom den til vi befant oss omtrent midt på tomta. Proffen begynte å telle og regne seg fram til hvikle vinduer som tilhørte Gokkstadts leilighet.

— Der! De der! Han pekte igjen.

— Sikker? Vinduene han pekte mot var opplyste.

— Sikker på at det ikke er vinduene til gamla?

— Ikke helt sikker, sa Proffen. — Men det finner vi snart ut av! Han bøyde seg ned og laga en solid snøball som han gjorde hard og god. Jeg sto klar til å stikke av hele tida, i tilfelle Proffen hadde regna feil. Noe mer tull fra oss nå og gamla ville ringe purken, det var jeg sikker på.

Snøballen gikk i ei perfekt bue oppover, men traff murveggen litt under vinduet.

Proffen på’n igjen. Ny snøball, nytt forsøk. Denne gangen traff den vinduet med et smell, et øyeblikk trudde jeg ruta skulle gå. Rett etterpå så jeg en skygge der oppe, og ei gardin som bevega seg svakt.

— Send opp en til, sa jeg til Proffen. — Det er folk der oppe!

Men det ble ikke nødvendig. For akkurat idet Proffen bøyde seg ned etter mer snø, hørte jeg at vinduet i tredje etasje ble åpna, og at det knirka stygt i det da det ble svingt utover. Først skimta jeg bare et ansikt, men så stakk hue og overkroppen på skikkelsen ut over karmen.

— Hva faen er det dere bråker så jævlig med? sa Filla med grøtet stemme. Så begynte han å le hysterisk, og smelte igjen vinduet.