Døden på Oslo S

BLÅTT STÅL

Vi missa på trikken og måtte gå hele veien oppover til Løkka. Hver gang en av de blå boksene kom skranglende, befant vi oss midt mellom to stopp. Jeg begynte å bli gjennomfrossen på tross av stillongsen. Men jeg ga blaffen nå. Det gjorde liksom ikke noe. Ikke når jeg tenkte på alle de folja som ikke var på vei noe sted. Alle de som ikke hadde noe sted å gå. Som måtte overnatte der det falt seg. I containere nede på bryggene, eller i en eller annen tilfeldig trappeoppgang.

Eller i et visst hus på Grünerløkka…

En gang ikke så altfor lenge siden hadde dette huset vært helt vanlig og strøkent. Et hus med lukt av kjøttkaker i trappeoppgangene, et hus fult av latter og krangling, unger og voksner som levde liva sine bak de lyseblå murveggene. Helt til en smart type på et kontor nede i byen hadde fått den lyse ideen at huset måtte rives for og gi plass til et eller annet viktig. Nå sto det der som et dødt skall, et slags kjempeneglehus, og venta på gravemaskinene. Og jeg tenkte på en film jeg hadde sett på tv. En film om et merkelig dyr som heter eremittkreps. Eremittkrepsen er bløt som ei plomme og lever på bånn av havet. Sånn som nateren har skapt den er den helt ubeskytta overfor steinbit og torsk og alle mulige andre typer som svømmer rundt der nede og er kronisk sultne. Så for å reddelivet, er den helt avhengig av å finne et tomt sneglehus som den kan bo i.

Sånn var det i grunnen med snifferne og de narkomane på Grünerløkka også. Forholdene i Norge var sånn at disse folka ikke hadde tak over hue, og de var avhengige av å finne tomme kåker som de kunne brute seg inn i for å holde den verste kulda på avstand. Steinbiten — den sultne norske vinteren.

Vi gikk rundt huset. Ikke lys å se i noen vinduer. Strømmen var naturligvis tatt for lenge siden. Vannet også, sannsynligvis. På denne siden var husveggen oversprøyta med graffiti. Ikke av det mest fantasifulle slaget. ”Purken er noen rasshøl” og den stilen der. Forståelig. Man blir sikkert ikke så jævla fantasifull når man fryser vettet av seg.

Ei dør sto på vidt gap. Ei svart katte kom snikende ut, så seg til høyre og venstre før den pilte ut i mørket. Verken Proffen eller jeg var særlig kjekk nå. Vi gikk nølende fram til døråpningen og ble stålende og lytte. Ikke en lyd. Eller… Var det et svakt surr av stemmer som nådde ned til oss oppefera et sted? Vi visste ikke. Traffiken av gata gjorde at det var umulig å være sikker.

— Tja, sa jeg. Tok en prøvende skritt inn i gangen. Det lukta kattepiss og spy der inne.

Proffen fulgte etter. Laga ropert av henda og brølte så jeg hoppa en halv meter over bakken. — FILLA! FILLA?Det er Proffen og Pelle!

Sekundene tikka ivei. Ingen respons. Vi tokk fatt på trappa. Tråkka oppi knust glass, ølbokser og papirsøl. Pluss noen myke greier som jeg helst ikke ville tenke på hva var. Hadde nok annet å tenke på også, forsåvidt. Det vi foretok oss nå kunne være farlig! Ikke at det bodde en gæern mordergjeng her akkurat, men vi var inne på andre folks territorium, og det var ingen grunn til å regne med at det ville bli likt.

Da vi kom opp i annen etasje, var mørket nesten totalt. Svakt, så svakt at vi ikke kunne oppfatte orda, men det var stemmer. Foran oss lå en korridor, og jeg mente at stemmene skreiv seg fra et rom i enden av den.

Vi gikk langsomt framover. Om det var Proffen som klemte seg inn mot meg eller om det var jeg som klemte meg inn mot Proffen, veit jeg ikke. Iallfall gikk vi tett som et forlova par der i mørket.

Og så skjedde det et par jævlig ubehagelige ting på en gang! For det første fikk vi lyset fra ei uhyggelig sterk lommelykt rett i trynet, vi ble fullstendig blenda. Og for det andre så kjente jeg et svakt stikk rett under adamseplet. Jeg slo blikket ned. Holdt rett og slett på å pisse på meg. For det som prikka mor strupen min var en diger dreper av en kniv, reine bajonetten. I det grelle lyset blinka det blått i ståle, og eggen så ut som et ubrukt barberblad.

— Stå helt stille! sa en hes stemme.

Ingen behøvde å be meg om det. Jeg fikk ikke engang bevega tunga.

Proffen måtte ha sett kniven han også, men han var ikke like lamma som meg. Kanskje fordi kniven befant seg på min strupe, og ikke på hans egen.

— Legg nå for faen vekk den dreper’n! sa han. — Det er ikke purken som har sendt oss, hvis det er det dere trur!

— Nei, det ser ikke akkurat sånn ut! sa stemmen, med en hånlig snert.

— Vi etter bare Filla, fortsatte Proffen. — Han er en kompis av oss.

— Ikke av meg!

Han hørtes jævla hissig ut, men presset av knivspissen dempa seg litt, det virka som om han slappa mer av.

Den andre typen, han som hadde løkta hele tida, sa: — Gi faen i Filla, han er ikke her. Har dere noe makka?

— Nei, sa jeg. ”Makka” betyr amfetamin. Det hadde jeg hørt av gatta i gata. Jeg hadde aldri prøvd det stoffet, og tvilte på at jeg ville teste det i framtida heller.

— Er det noen andre her som veit hvor han er? sa Proffen. — Det er viktig. Snuten leiter etter’n.

— Og hva kan dere gjøre med det? Fyren tokk vekk kniven, og jeg svelga og svelga. Merka at jeg begynte å skjelve i hele kroppen.

— Vi har hjulpet ham ut av suppa en gang før, sa Proffen.

Ikke skjønner jeg hvor han tok selvtilliten sin fra.

Det lød et par grynt. Kanskje de visste hvem vi var, når alt kom til alt.

— Dere kan jo gå inn og spørre!

Vi dilta etter løkta nedover korridoren. Veggene var spraya med dårlig graffiti her som ute. Overalt på golve lå strødd søppel og sirarettsneiper. Fyren med løkta sparka opp ei dør, og slo av det skarpe lyset. Ut i korridoren siva nå et svakt skinn fra stearinlys. Vi gikk inn.

Det synes som møtte oss var ikke direkte hyggelig. Rommet så ut som en eneste søppelplass. Midt oppe all dritten var det rydda plass til noen gammeldagse lenestoler og ei stor kasse som tjente som bord. I stolene satt tre skikkelser. Ei tynn skjære av ei jente som jeg kjente utseendet på fra Løkka lente seg framover, og lot til å studere skoa sine, som forresten ikke var stort å skryte av. En gutt, helt sikkert yngre enn Proffen og jeg, hadde dratt beina oppunder seg i stolen, så helt hinsides ut. Foran ham lå en tube med hobbylim, og det stinka malerbutikk i hele rommet. Tredjemann var sikkert på alder med far min, bortimot førti. Han hadde krølla seg inn i en sovepose og sov med hue på skakke. Munnen var åpen, han snorka svakt.

Typen som nettopp hadde snakka så hyggelig til meg, gikk fram og smelte kniven ned i bordet med et brak. Der ble den stående og dirre. Ingen reagerte. Bortsett fra at Proffen og jeg hoppa litt, da.

— Det er to detektiver her som lurer på hvor faen Filla er hen! sa han. Han og kompisen satte seg i hver sin lenestol de også, men bortsett fra det skjedde det ikke noe. Jenta sruderte skotuppene sine, gamlingen sov, og gutten så fremdeles ut som om han nettopp hadde landa på en fremmed planet.

— Ser ut til at det er like greit å stikke, sa jeg.

— Ja, det ser fakta faen sånn ut! sa fyren med løkta, og ga meg to raske glimt rett i øynene. — Vær litt kjapp da!Besøktida er over for lenge sida!

Vi skulle akkurat til å lukke døra etter oss da vi hørte den spinkle stemmen til jenta. — Prøv Gokken, sa hun. Det hørtes som om hun snakka i søvne.

— Hvem? Proffen hadde snudd på hæla.

— Gokk… Hun tippa over og ble borte.

Proffen ville bort og ruske i hunne, men de to gutta reiste seg samtidig. — La henne sove, ditt rasshøl! Og kom deg til helvete ut herfra!

— Kom igjen! sa jeg. Redd og forbanna. — Helvete heller, Proffen, kom igjen!

Vi småløp ned trappene. Ble stående og heve etter pusten da vi kom ut. Lufta var full av bly og faenskap, det visste vi jo, men akkurat da virka den så rein og fin som om vi skulle ha slått under natthimmelen på høyfjellet eller noe i den duren.

— For et reir! sa Proffen. Hvis noen hadde tvinga meg til å bli der oppe så mye som ei eneste natt… Det stinka jo… Nei, fy faen! Han ga en tom colaboks et velretta spark så den for gjennom lufta og landa i ei snøfonn lenger oppe. — En gris har det bedre i bingen sin!

— Hiss deg ned, sa jeg. — Det der er ikke noe å diskutere. Jeg skalv fremdeles kraftig. Syntes jeg kunne kjenne knivspissen på strupen ennå. — Gokken. Sier det deg noe?

— Niks. Har aldri truffet en gokk i hele mitt liv. Han banka pekefingeren mot høyre tinning. — Men jeg har plugga inn data’n!

Da jeg kom hjem, satt mutter og tok seg en øl sammen med noen venninner. De diskuterte høyt og fekta med armene av opphisselse. Jeg flådde av meg jakka og gikk ut på kjøkkenet for å få meg en brødblings eller fem. Maktell i tomat, med ei tjukk (tykk) stripe majones, det er spesialiteten min. Og mens jeg satt der ved benken og spiste, tenkte jeg over all den dritten jeg nettopp hadde sett. Åssen folk bare gikk nedenom og hjem. Her sett jeg i et varmt hus og gassa meg med fersk kneip og melk, mens andre fløy rundt og stressa et stred der ute i kulda…

Fra stua kom det enda flere dårlige meldinger. Mutter hadde tatt ekstrajobb på krisesenteret for kvinner. Et sånn hus der kvinnefolk som blir banka helseløse av mannen sin kan søke tilflukt og få hjelp. Jeg skjønte det sånn at de andre jentene der inne også jobba der. Og det de nå satt og fortalte hverandre var alt annet enn gøy.

Jeg tygget makrell i tomat, og hadde en sterk følelse av at verden var gått av hengslene. Etter en halvtimes tid kom fatter hjem også, han hadde vært på kino. Han overlot stua til de som var der fra før, og kom luskende ut til meg.

— Drittfilm! sa han, og begynte å skjære brød. — Du, hun dama di ringte forresten rett etter at du hadde gått.

— Hva? Hvem? Jeg hold på å miste brødskiva ned i melkeglasset.

Han så forbausa på meg. — Jøss, er det så mange av dem, eller? Hun sa ikke hva hun het.

— Lena, sa jeg. — Hun heter Lena. Og hun er dessverre ikke dama mi!

— Virka ikke helt uinteressert ihverfall, sa fatter. — Jævlige greier med Filla, forresten. Går ut fra at det ikke er nytt for deg? Han kasta på hue for at ikke håret skulle dette oppi i smøret.

— Nei, jeg har hørt om det.

Han så direkte på meg. — Hva skal vi gjøre med ham da, Pelle? Hadde han bare vært myndig, kunne jeg kanskje ha fiksa en plass til ham på gården til Johan, eller noe i den stilen. Men nå, når barnevern og purk og dritt og møkk er inne i bildet…

— Jeg skal finne ham, sa jeg. — Proffen og jeg skal finne ham. Før han drukner i myra.

— Myr? Hvilken myr?

Jeg pekte mot vinduet. — Den der ute!