Døden på Oslo S

ET SKIP AV STEIN

Været dagen etter passa fullstendig til humøret mitt. Storm fra nord, sludd og regn. Vinden slo mot rutene så jeg trudde de ville gi etter, at glasset når som helst kunne sprute innover frokostbordet.

— Det var ikke riktig av meg å le av deg i går, sa mutter, der hun tusla rundt i morrakåpe med kaffekjelen i handa. — Hvis du har fått deg ei venninne, så er ikke det min sak.

Jeg skar hardt av osten. Lille My nistirra på meg fra den andre sida av bordet. Anstrenge seg tydeligvis bienhardt for å skjønne noe av det som foregikk på denne planeten.

— Litt av et drittvær, sa jeg. — Hvor er fatter forresten?

Mutter satte seg og begynte å skjære opp mer brød. — Hvor han er? I senga selvfølgelig!

— Trudde han skulle prøve på en jobb i dag.

Hun dro handa gjennom håret. Det gnistra i rødt. — Jobb! Han skal hjelpe Leffy med å kjøre et flyttelass til Gjøvik. De drar ikke før i tolvtida.

— Håper de har kjettingenei orden, sa jeg. — Speilglatt ute i dag, hvis jeg tar ikke mye feil.

— Hvis ikke han snart får seg noe fast, blir vi nødt til å ete speileggi tida framover! sa mutter.- Til middag, altså!

Jeg holdt kjeft nå. Aldri lurt å mikse seg opp i gamle folks økonomiske kriger, det er nå min erfarihg.

Lille My så fremdeles på meg med konsetrert blikk. — Venninne, sa hun plutselig anklagende. — Du er en diger dritt!

Mutter satte gjeitostskiva i halsen, og jeg måtte banke henne i riggen av alt kraft for å få maten i revers.

Det bli tidlig mørkt den dagen. Det vil si, det ble ikke skikkelig lyst i det hele tatt. Det var mørkt da vi gikk på skolen, og det var mørkt da vi gikk hjem. Et glimt av gråtti storefri, det var alt som kunne minne om dag.

Etter middag pakka Proffen og jeg oss inn i grensere og dynejakker, og begynte å gå østover. Det tok oss nærmere tre kvartaler å nå målet vårt, og da vi omsider kom fram, var vi gjennomkalde, så bånnfrosne at jeg for min del begynte å håpe på en ordentlig forkjølelse med hoste og snørr og alt som hører med — en sånn forkjølelse som gjør at du bare må holde deg borte fra skolen i minst ei uke, helst litt lenge.

— Der! sa Proffen og pekte. — Herregud!

— Er du sikker?

— Selvsagt er jeg sikker!

Ja, selvsagt var Proffen sikker. Proffen er nesten bestandig sikker. Vi sto midt oppi den uendelige bakken som slynga seg videre opp mot Ekebergsletta, og et stykkeunder oss lå et monstrum av et hus inne mellom snøtynga trær og busker. Det måtte være bygget for evigheter siden, for jeg tror ikke folk bygger på den måten lenger. Digre grå steinblokker var stabla på hverandre, og vinduene lå dypt innfelt i veggene. Taket var belagt med svart skifer, som uværet hadde gjort hvitflekka av klissvåt snø. Men det pussige med huset var formen. Fra der vi sto,virka det som om den sydvende veggen var skeiv. Den likna på baugenav et skip, ja hele huset virka som et skip som sleit seg gjennom dønninger av snø og is og pæretrær og ripsbusker, eller hva pokker som skjulte seg under det hvite dekket der nede.

Jeg sa det.

— Et skip. Det ser faenmeg ut som et skip.

— Ja, sa Proffen. — Et skip av gråstein. Vrientå manøvrere denslags, hvis jeg ikke tar mye feil.

Vi ble stående og se på dette merkelige huset i noen sekunder. Guttehjemmet ”Håpet”. Skipet som var laga av stein. Langt der nede under åsenglitra lysa fra Oslo, med veier som sankthansormerpå bånn av havet. Skipet av stein seilte over alt dette, over alle lysa, over alle menneskene som vrimla rundt der nede og handlajulepresanger og hamburgere og nye dongeribukser. Og jeg tenkte på Lena. Satt hun på snackbaren akkurat nå? Kanskje. Jeg rista bildet av henne vekk. Tvang meg til det. Det var Filla som sto på programmet nå. Og skipet av stein var ikke noe skip i det hele tatt, det var bare et gammalt hus, og det sto stille, dønn stille. Fra vinduene strømma hvit lys ut i kvelden, et kaldt lys som en eller annen grunn fikk meg til å tenke på det lyset som trengte seg ut gjennom vinduene på skolen vår. En ting var ihvertfall sikker: Dette var ikke lyset fra et hjem! Og likevel hadde dette huset vært hjemmet til Filla i det siste ukene.

— Det ser jo helt forjævlig ut, sa jeg.

Proffen tok av seg topplua og rista den fri for snø, mens han nikka på hue. — Pussig at de ikke knuste mer enn kjøkkenet. Men for å få til det, måtte de vel ha hatt noen kilo dynamitt!

Veien ned mot huset snodde seg gjennom en heller pjuskete alle’. Svarte greier klotre mot himmelen, her og der mangladet et tre i rekka, og de som var på plass virka sjuke, kanskje døde. Og etterhvert som vi kom nærmere, var det som om huset este ut, som om det vokste foran øynene våre. Det var skremmende. Jeg likte meg ike i det hele tatt.

Trappa var sopa rein for snø, og gjennom ei glassrute i døra kunne vi se inn i en blåmalt korridor. Til høyre for trappa var en nyrydda parkeringsplass, der fire biler sto som utstoppa kjempeskilpadder fra Beri. En grønn rover. Ei svart merce. Ei lyseblå folkevogn og en rød mini. Tre av bilene hadde ståt der lenge, dey kunne jeg se på snølaget på vinduer og tak, men den grønne roveren måtte ha kommet nylig. Bare noen få snøfjon hadde lagt seg på den blanke lakken. Høyre bakskjermen måtte ha vært bulka nylig, for eieren hadde grunna den med hvitt, den var klar for nylakkering.

— Hva nå? sa jeg.

— Vi får se, sa Proffen. — Ikke noe spionering ihvertfall. La meg ta meg av åpninga.

Han gikk resolutt fram til ringeklokka og pressa inn knappen. Vi kunne høre en skarp ringetone innefra huset, men det var ikke en kjeft å se. Vi venta. Ringte igjen, og venta. Så kom plytselig en skikkelse småløpende nedover korridoren. Han kunne være midt i tjueåra, og var kledd i dongeribukse og strikkejakke. Langt hår, som ikke var på langt nær så langt som fatterns, og et skjegg som var nokså glissent.

Han reiv opp døra. — Ja?

— Hei! sa Proffen. — Vi kommer for å besøke Filla. Gunnar altså.

Geniale Proffen. Det var selvsagt en super løgn å late som at vi ikke hadde peiling på hva som hadde foregått. På den måten kunne vi kanskje få en ny versjon av det hele, finne nye innfallsvinkler.

Den langhåra kisen, jeg gjetta på at han var sivilarbeider, granska oss i flere sekunder. Så trakk han litt oppgitt på skuldrene og sukka.

— Kom inn! Kompiser av Filla, hva?

— Stemmer, sa jeg.

Vi gikk inn.

— Og dere har ikke hørt om hva har foregått her?

— Har det skjedd noe? sa Proffen, med et uskyldig blikk. — Med Filla?

— Det kommer til å skje noe med Filla når purken får tak i ham, sa typen. Og så kom hele regla om det ødelagte kjøkkenet, akkurat som vi hadde lest i avisa.

Vi lot som om vi var helt lamslåtte.

Sivilarbeideren klødde seg i hue samtidig som han rista ktaftig på det. — Jævlige greier! Skjønner ikke hvorfor det sprakk for dem. Faen også, jeg likte både Stein og Filla godt, men etter dette her må det jo bli oppvask, ikke sant. Går jo ikke anå oppføre seg som bulldosere heller!

— Nei, ikke på kjøkkenet iallfall, sa Proffen og gliste.

— Jeg tror kanskje bestyreren vil ha en prat med dere, fortsatte typen. — Jeg mener, vi vet liksom så lite om Filla. Bortsett fra den jævlige histirien om mora da, selvfølgelig. Jeg heter forresten Petter. Gidder dere?

— Klart det, sa jeg. Jeg hadde bestemt mef for å like Petter. Og forresten var jeg innstilt påå gå med på det aller meste bare jeg kunne få en titt på dette huset fra innsida.

Korridoren endte i ei dobbelt klappdør, og bak den lå et sirkelrundt rom med noen stoler og to små bord. På borda lå etpar aviser og noen tegneseriehefter. Dette rommet var også malt i den samme blåfargen som ute i korridoren, og fire grønne dører førte inn mot tilstøtende rom. På ei av de dørene var det skrudd fast et emalert skilt. BESTYRER sto det på det skiltet.

— Sett dere så lenge, så skal jeg se om han er ledig! Petter banka kort på døra, og forsvant inn på kontoret uten å vente på svar. Proffen og jeg satte oss.

Etter noen minutter gikk døra opp, og Petter kom ut. Etter ham fulgte en type som rygga mot oss, han snakka med en eller annen som tydeligvis befant seg der inne.

— Ja, men da får du det så bra så lenge, Terje, og så sees vi til uka, ikke sant? Han snudde seg mot oss, og vinka lystigbak seg med handa da han gikk. Oss ga han et nikk og et smil, og vi nikka tilbake. Han virka ok. Slutten av førtiåra, tenker jeg. Mørk blå frakk, strøkentutseende. Svakt grånrnde hår som var gredd bakover, og to grå øyne som var ramma inn av et par moderne briller. Petter fikk et kameratslig klapp på skuldra, og så slo døra bak den fremmede. Lyden av spenstige skritt fra korridoren.

Kontoret til bestyreren så omtrenet ut som jeg hadde venta meg. Mapper og permer pent ordna i hyllene. Et ryddig skrivebord med et stort krystallaskebeger som så ut som om det aldri hadde tatt imot en sneip. Bak skrivebordet satt en diger mann og smilte til oss. Han virka hyggelig, for å si det kort. Som en diger teddybjørn. Grått hår og busketebakkenbarter. Han hadde på seg en dress som ihvertfall poå ermene var altfor kort.

— Hei, kom inn gutter! Han reiste seg, og ble med ett veldig diger! Proffen og jeg tok imot handa hans etter tur, den var svær som en spade, og trykket kunne tyde på at han hadde jobba en god del med andre ting enn permer og papir i sitt liv.

— Terje Skånseth, buldra han. Sett dere.

Vi sa hva vi het, og satte oss.

— Petter har fortalt at dere er venner av Filla?

— Det stemmer, sa Proffen. — Vi viste ikke noe om dette her.

— Nei, det er en sørgelig sak. Men som dere sikkert skjønner, så er det ikke mulig for oss bare å dysse ned dette. Når skadene kommer opp i hundre tusen og mer, og budsjettet er stramtnok fra før, da…

— Klart vi skjønner det, sa jeg. — Men hvorfor i allverden har Filla og denne kompisen hans finni på noe så sprøtt?

Skånseth klødde seg på det ene kinnet, og jeg ble oppmerksom på et stort plaster som var klistra rett under øret. — Hvis jeg bare visste det! Hvis jeg bare kunne forstå det! Sannsynligvis kunne vi ha prata om problemet. Men når det bare smeller…

— Når skjedde det egentlig? ville Proffen vite.

— For tre dager siden. På ettermiddagen. Jeg var alene her, for Petter og den andre sivilarbeideren som hadde vakt var i byen med tre av gutta for å kjøpe klær. Jeg hørte et forferdelig brak fra kjøkkenet i annen etasje, og løp opp. Men døra var låst fra innsida, og spetakkelet bare fortsatte, Ikke stort jeg kunne gjøre med det. Jeg er en sterk mann, det ser dere nok, men selv ikke jeg kan sprenge de gamle eikedørenei dette huset.

— Men jøss! sa jeg. — Åssen kom de seg unna?

— Gjennom vinduet. Fra kjøkkenvinduet er det ikke mer enn en meter ned til taket på garasjen, og derfra er det en smal sak å ta seg videre. Jeg tenkte ikke på det da. Ble isteden stående og forsøke å godsnakke med dem, men de var selvsagt over alle haugerfør jeg skjønte hvordan det lå an. Da jeg omsider fikk brutt opp døra… Ja, jeg kan love dere at det var litt av et synsom møtte meg.

— Men da veit man jo ikke om det var Filla og han derre Stein som gjorde det! sa Proffen ivrig. — Når ingen så dem, mener jeg?

Skånseth smilte. — Neida, du har rett i det. Og ingen skal dømmes for noefør tilståelsenligger på bordet. Men det bor tjue gutter her på huset, og alle de andre var på plass klokka elleve da utgangsdøra ble låst. Han snudde ansiktet mot den mørke ruta som snøslapset nå piskaimot med enda større stryke. — Og dere må vel i grunnen innrømmeat det ikke virker særlig fristende å sove ute i derre været?

Det var vi enig i.

— Jeg er bekymrafor dem, fortsatte Skånseth. — Denne saken skal vi nok saktens ordne opp i, selv om den altså måtte havne hos politiet. Men jeg er redd for at noe skal tilstøte dem. Det er derfor jeg gjerne ville ha en prat med dere.

Og så måtte vi besvare en hel masse spørsmål om hvor vi kunne tenke oss at Filla hadde tatt veien. Hvor han pleide å gå, hvor han hadde venne osv.

Vi svarte at såvidt vi visste hadde han ingen andre kompiser enn oss, og at vi ikke hadde peiling på hvor han hadde tatt veien.

— Vel, vel, sa han. — Det var jo forsøket verdt. Han notrrte noe på en lapp, og ga den over til Proffen.

— Her er telefonnummeret hit. Ring oss dersom dere dumper over noe, hva?

— Selvfølgelig! løy Proffen og jeg i kor.

Etter at Petter hadde fulget oss ut, ble vi stående litt på trappa for å venne oss til ”herligheten”. Været var nå blitt helt vanvittig, og jeg tenkte på det bestyreren hadde sagt om at det ikke akkurat virka særlig fristende å sove ute for tida. Ikke at jeg trudde at Filla sov ute, men det kunne ikke være særlig behagelig å overnatte i et eller annet rivningshusheller.

Proffen fant fram ei av de evinnelige dropspakkene sine, og stappa et sitrondrops i kjeften. Jeg ville ikke ha. — Rover’n er vekk, sa han og pekte mot den tomme plassen mellom de andre bilene.

— Kompisen til Skånseth, sa han. — Det er bare idioter som oss som er ute og går i dette været.

— Når vi kommer ned i Gamlebyen, så snikervi på bussen! sa Proffen. — Jeg for min del orker ikke mer av dette polarværet!

Vi hadde nesten kommet helt opp til hovedveien da vi så en mørk skygge komme mot oss gjenom snødrevet. Skikkelsen gikk foroverbøydsom oss, og frøys antakelig like jævlig. Jeg synes det virka skummelt — alt virka liksom skummelt i dette været. Og helt uten å planlegge det, tråkka jeg nærmere Proffen.

Da vi kom helt innpå, viste det seg at det var en gutt på vår egen alder. Han hadde svart dyffelcoatpå seg, og hetta var snørtigjen så vi bare såvid kunne se det hvite ansiktet. Proffen gikk ut i veien og stoppa ham.

— Bor du her, eller? Proffen lot tommelenfarei en kjapp bevegelse i retninng steinskipet.

— Åssen det? så mistenksomtpå oss. Virka ikke særlig interessert i å stå her og preike i stormen. Jeg forsto ham i grunnen godt.

— Vi er kompiser av Filla, sa jeg. — Var akkurat nedom for å besøke ham. Fikk høre at han hadde laga en voldsom omelett på kjøkkenet.

Fyren begynte å le. Det var en latter som var like iskald som vinden som føyk rundt ørene våre. — Jeg driter i Filla, sa han. — Og jeg driter i Stein! Jeg driter i hele suppa, ikke sant?

Han gikk helt inntil meg, og virka alt annet enn vennlig. Tok tak i jakka mi og heiste meg opp nærmere ansiktet sitt. Han lukta tabakk, og pølse med løk.

— Men hvis du ser Filla, så kan du godt hilse fra oss gutta på ”Håpet” og si at den som gir Bjørnen en på kjeften er en kompis av oss. Ingen har gjort det før ham! Ingen!

— Bjørnen? glapp det ut av meg. — Mener du bestyrer’n, eller?

Han ga meg en dytt så jeg vakla bakover og hold på åfalle. Så fortsatte han nedover allen. — HAN ER EN DRITT! hylte han mot stormen. — HAN EDR DRITT!

Proffen plystra. — Det var ikke dårlig, Pelle! Nå veit vi i det minste at den digre typen der nede ikke tar det åttende bud så alvorlig!

Jeg ordna på jakka mi. — Jeg husker ikke så mye fra bibelhistoria.

— Du skal ikke lyve, sa Proffen. — Åttende bud i den kristne grunnloven! La du forresten merke til plasterlappen han hadde under øret?

— Selvfølgelig.

— Jeg har en mistanke om at det var avskjedsbrevetfra Filla!

Vi gikk ned i Gamlebyen uten å si noe. Det var så å si ikke mulig å snakke på grunn av vinden og sluddet. Dessuten foregikk det så mye i hue på både Proffen og meg akkurat da, vi ville være aleine med spekulasjonene våre til vi hadde noe fornuftig å komme med. For mitt vedkommende følte jeg at det kunne komme til å bli en stund til. Hvorfor hadde bestyreren ljugi oss rett opp i trynet? Eller var det denne gutten i dyffelen som hadde bløffa? Jeg viste ikke.

Vi orka ikke å stå og vente på en buss, så vi fortsatte like godt forbi Politihuset og videre bortover Grønland. Ved et lyskryss ble vi stående og vente på grønt. Traffiken fløyt langosmt forbi oss i retninng sentrum. Jeg fulgte bilene med øynene hele tida. Ønska meg inn i ei av de kjerrene, inn i en bil der varmeapparetet sto på full gull. Plutselig greip jeg Proffen i armen. — Se der!

Ei svart merce sklei forbi oss i sørpa. Jeg hadde ikke lært meg nummeret helt utenat, men det var selvsagt Proffen.

— Stemmer! sa han. — Der har vi bestyrer’n på vei hjem! Pugganummeret før vi gikk!

— Og du har ikke lang merke til noe mer i samme slengen? sa jeg. Følte meg litt kjekk nå. Ikke så ofte at jeg kan overgå Proffen når det glelder å være skarp og smart.

— Mer? Hva da?

Jeg pekte. Den svarte merca fjerna seg langsomt bort fra oss. — Bakskjermen, Proffen, bakskjermen! Den er grunna hvit!

— Ja, den skal vel omlakkeres da?

— Akkurat. Det skal den høyre bakskjermen på bilen til kompisen hans også!