Døden på Oslo S

OPPGJØR I FREDENSBORGVEIEN

Jeg var et farlig humør nå, og det samme var Proffen. Først hadde jeg vært dønn deppa på grunn av de jævla bildene. Så hadde jeg vært fullstendig sjokka av det vi hadde sett nede på Oslo S. Og deretter hadde jeg skamma meg dypt fordi det ble nødvendig å bløffe Filla og Stein. Men nå da jeg igjen kom ut i friluft, var jeg rett og slett forbanna. Fyk forbanna! Følte at jeg for aller første gang hadde fått et virkelig glimt inn i de voksnes verden. Og jeg hata det jeg hadde sett! Hvordan var det mulig!? Hvorfor kunne ikke det de feite gamle mannfolka greie seg med kvinnfolk på sin egen alder? Den tynke kroppen til Lena midt oppi alt det røde flesket… Fy faen!

Klokka var halv ti. Vi gikk nedover mot sentrum igjen. Det var ikke nødvendig for oss å avtale noe som helst nå. Proffen visste hva jeg ville, og jeg visste hva Proffen ville. Vi ville finne Lena. Vi måtte finne Lena! Om det så skulle ta oss hele natta, så måtte vi spore henne opp.

Vi holdt på å fryse beina av oss. Kulda krøyp på utover kvelden, og Oslo sentrum ble et jævlig sted å være. Etter en time på kryss og tvers uten resultat, satte vi kursen mot snackbaren der jeg hadde truffet Lena første gang. Proffen hadde hundre spenn på seg, og reiv i kaffe. Vanligvis drakk ingen av oss kaffe, men denne kvelden hadde ingenting med ”vanligvis” å gjøre. Vi trengte å få i oss noe varmt, så enkelt var det. Vi pøste på med fløte og sukker, og den svarte guffa ble faktisk ikke så verst.

— Hva gjør vi etter kaffen? sa Proffen.

— Bankplassen, sa jeg. — Og strøket rundt. Og etter det, tester vi Stenersgata igjen.

— Og Oslo S?

— Nix. Alle som har noe som helst med miljøet å gjøre kommer til å skygge unna det stedet der i kveld. Det er sikkert sint av purk overalt der inne nå.

Han nikka. — Du har sikkert rett. Og hvis vi ikke finner henne?

— Da får du stikke innom mutter og fatter når du kommer hjem, og si at jeg har noe å gjøre i natt!

— Skjønner. Men jeg kommer ikke til å gå hjem, jeg heller!

Jeg drakk ut. — Du er en god kompis, Proffen! En jævla god kompis!

— Ikke tull! Det er vel snart på tide at jeg blir presenterert for dama di, eller hva?

— Ja, sa jeg. — Det er på tide. Jeg holdt på å begynne å grine, men klarte å ta meg inn.

Det som skjedde i løpet av de to, tre første timene etter at vi hadde forlatt snackbaren, var så inn i ræva kjedelig at jeg ikke gidder å beskrive det engang. Vi tråkka rundt i strøket uten å oppleve annet enn kulda, pluss en del fulle restaurantgjester som var på vei hjem. Nede på Bankplassen og i gatene rundt, sto en del jenter og hang, men det ble færre og færre av dem etter som timene gikk og kulda ble verre. Hvis jeg ikke tar mye feil, lå tempen på rundt femten minus.

I Strenersgata var det også glissent med folk. Den hissige jenta som hadde bedt oss dra til helvete tidligere på kvelden, vat borte nå. Hvor hun hadde dratt, var ikke godt å si, men det var sikkert ikke til himmelen.

Jeg var letta. Orka ikke å få mer kjeft den kvelden.

Borte ved en parkeringsplass sto ei enslig jente med veska under armen. Hun var dritings, og hadde nettopp spydd fra seg ei varm kake som lå og dampa i snøen.

— Lena? sa jeg. — Har du sett Lena?

Hun så på meg med svømmende øyne. Virka som om hun trudde jeg kom fra en fremmed planet.

— Lena?

Jeg holdt bildet av Lena opp foran henne. — Det er Lena!

— Å, hu! Hun vakla, og Proffen tok tak i henne.

— Slipp, din drittsekk! Hun reiv seg løs og gikk nesten overende.

— Vær så snill! sa jeg. — Det er viktig!

Hun stabla seg opp i stående stilling igjen. Skulte på Proffen. — Kan’ke la vær å klå, hva?

— Drit i han! sa jeg. — Har du sett Lena?

Hun fokuserte blikket på meh nå. Gjorde hva hun kunne ihvertfall. Så smilte hun sånt Charley Brown-smil, og stakk høyre armen opp i været. Tommelen hennes vippa bakover, pekte inn mot den mørke parkeringsplasse. — Den grønne kjerra! Men det er best du venter til hu er ferdig.

Jeg snudde på hæla, og skjønte med en gang at jeg hadde tapt. For ”den grønne kjerra”, en rover, rulla nå sakte ut i gata et stykke på nedsida av oss. Da den holdt an noen sekunder under ei gateløkt, kunne jeg tydelig se at det satt to personer i forsetene. En voksen mann, og… Jeg var sikker på at det var Lena!

— Faen! ropte jeg. — Faen i helvete, Proffen, nå mister vi henne!

— Ikke tale om! sa Proffen. — Der kommer det en taxi!

Og det fantastiske skjedde. I sakte fart kom en kremgul mercedes kjørende, den svingte lydig inn til sida da Proffen vifla med handa. Vi heiv oss inn i baksetet.

— Veit det høres dumt ut, sa Proffen til sjåføren. — Men vær så snill og heng deg på den grønne roveren der framme!

Sjåføren knegga og tråkka på gassen. — Hardyguttene på oppdrag?

— Sånn omtrent, sa jeg, og kasta et bekymra blikk på taxameteret.

Proffen dytta meg i sida. — Slapp av! Vi kommer et stykke for åtti spenn.

— Se! sa jeg og pekte.

— Har alt sett det. Proffen lente seg tilbake. — Han har ikke fått lakka bakskjermen sin ennå.

— Kompisen til Skånseth! Han var jo med på et par av bildene!

— Han var veldig med. Han kommer til å ryke inn så det koster når vi er ferdig med ham.

Taxidriveren snudde seg plutselig idet vi stoppa bak roveren på rødt i et kryss. Han så alvorlig på meg. — Hva er det egentlig dere er ute på, karere?

— Ikke noe særlig, sa jeg så kjekt jeg kunne. — Vi skal bare sørge for at den drittsekken som sitter i bilen der framme kommer til å måtte fortelle en dommer hvorfor han driver på med mindreårige jenter!

Det ble grønt. Taxikisen gira om, og bøyde seg ned og skrudde av taxameteret. — Ok, gutter. Da kjører vi!

Det ble ikke så lenge turen. Vi fulgte etter bilen til et sted som etterhvert begynte å bli velkjent for oss, nemlig Fredensborgveien. Her sakka sjåføren av roveren betydelig av på farta, før bilen til slutt stoppa helt, litt på oppsida av krøsset der Rosteds gate kommer opp.

— Javel ja, mumla Proffen. — Tenker jeg veit hvilken adresse han er på jakt etter.

— Kjør litt videre! sa jeg. — Parker litt lenger opp i gata!

Sjåføren grynta et eller annet til svar, og gjorde akkurat som han ble bedt om.

Jeg åpna døra på min side, og byksa ut. — Vent! skreik jeg til taxisjåføren, og smelte døra i etter meg. Det sinnet som hadde kokt i meg da vi kom ut fra kåken til Gokken, hadde ikke gitt seg. Snarere tvert om.

Jeg nølte ikke nå. Ikke i det hele tatt! Nå måtte det bli slutt på at Pelle Pettersen tulla rundt som en skremt kanin! Jeg løp rett bort til den høyre bildøra på roveren og røska den opp.

Lenas forskremte ansikt så opp på meg. — Pelle!

— Ja, du kan banne på at det er meg! Jeg tok tak i skuldra hennes. — Ut! Kom igjen, for faen!

Typen bak rattet hang seg på. — Hei, hva er dette for noe?

Men akkurat da dundra Proffen løs med knyttneven på sidevinduet hans. Fyren bråsnudde, og jeg fikk Lena ut av kjerra.

— Hva i HELVETE! kom det innefra bilen, og jeg bøyde meg ned og så at Proffen trøkte et av bildene mot bilruta. Lyset var på inne i bilen, og han måtte ha sett alt som var å se veldig tydelig.

Fin avledningsmanøver av Proffen, selvfølgelig — men reaksjonen ble kraftigere enn venta. I et sprang var kisen ute av bilen, og tok kvelertak på Proffen. De tumla over fortauet og inn mot en husvegg. Jeg skulle akkurat styrte til unnsetning da en svær skygge kom imellom. Ja, han var virkelig en diger rugg! Jeg hadde ikke lagt merke til det da vi satt inne i drosja.

— Et øyeblikk, mister! Taxidriveren smelte til typen så han for baklengs bortover i søpra, mista balansen og gikk rett på ræva. — Disse gutta er mine kunder, skjønner!

— Utpressere! skreik manen. — Du hjelper to utpressere, du kommer til å få flere års fengsel!

Proffen rista på hue og harka og hosta. Så bort på mannen. — Skal vi vedde på hvem av oss som kommer til å sitte lengst?

— Jeg skjønner ikke noe, sa Lena. Hun virka trøtt og sliten. — Hvordan fant dere meg her?

— Lang historie, sa jeg. — For lang. Skal vi stikke med en gang, eller skal du ut og leke med de store gutta igjen?

Hun så i bakken. — Det der nede i Skippergata var ikke meninga. Jeg mener… Måtte bare late som om jeg ikke kjente deg, ellers hadde Finn og Arne blitt helt sprø. Og så var jeg helt gåen fordi du så på meg… Så meg sånn.

— Drit i det. Men hvis du ikke har noe mer å diskutere med den kisen der borte i sørpa, så la oss til helvete komme oss vekk herfra.

— Veit ikke. Det er noe med noen bilder. Han sier de kan komme til å skade meg på en eller annan måte.

— Skade deg?

— Å Pelle, du skjønner ikke noe av dette her!

Jeg så henne rett inn i øynene. — Jeg veit alt, Lena! Hele greia! Hvordan fant han på at du kinne lede ham til Stein og Filla?

— Han veit at jeg kjenner Stein. Gjennom Nina. Og så kom jeg til å tenke på det du hadde sagt. Kåken til Gokken. Hun så opp på meg, og æynene hennes var fulle av tårer. — Pelle du…

— Ikke si noe, sa jeg og klente henne. — Sett deg inn i taxien så lenge.

Sjåføren og Proffen sto fremdeles og krangla med typen, som nå hadde kommet seg på beina igjen. Han skreik og ropte at han var en mann med en solid posisjon, og at han ikke behøvde å finne seg i slikt fra en råtamp av en sjåfør. Men da sjåføren tilbød seg å kalle opp purken over anlegget sitt, ble det stille.

Vi gikk tilbake til billen. Jeg satte meg bak sammen med Lena, og Proffen tok plass ved sida av sjåføren. Jeg skulle akkurat til å si takk, da Lena gjorde det isteden.

— Takk! Hun tok sjåføren i armen og lente seg framover. — Det er ganske lenge siden jeg begynte å ønske meg at noen skulle gjøre det du nettopp gjorde. Du skulle bare slått mye hardere!

Sjåføren gliste og var smigra. — Å, han var jo bare en liten dott! Gjorde han deg noe? Han starta opp og harva avgårde.

Lena begynte å le bittert, før latteren plutselig gikk over til sår gråt.

— Såpass, sa sjåføren. — Beklager.

— Du har ikke noen grunn til å beklage deg, sa Proffen. — Av alle Oslos taxisjåfører må vi ha truffet på den kuleste! Gidder du svippe oss opp på Torshov? Fatter betaler sikkert.

— Glem det. Du kan rive i en øl på meg når du blir over atten, ok?

— En helaften. Men jeg blir nødt til å be deg om navnet og adressa di. Du kommer til å måtte vitne i en rettsakk.

— Mot han derre fløtepusen som stupte kråke i sørpa nå nettopp?

— Ja. Blant annet mot ham.

— Det skal bli meg en sann fornøyelse. Vittkortet mitt ligger i hanskerommet.

Det måtte jo bli en jævla baluba nå. Det blir det når du kommer ramlende hjem klokka to om natta og har glemt å ringe og si fra på forhånd. erst var det selvsagt for Proffen, for folka hans var gamle og lettskremte, de satt alltid i nattøyet og beit negler hvis Proffen var seint ute. Og nå var det ikke bare seint, det var jævla seint!

— Du får bare forklare hele smørja, sa jeg til ham da vi skiltes i trappa.

Proffen svelga to ganger og fant fram nøkkelen. — Er neimen ikke sikker på a det er beste.

— Forresten, sa jeg. — Bildene. De må jeg ha.

Jeg fikk dem.

— Bildene! nesten skreik Lena, da jeg fikkkonvolutten av Proffen. — Har dere bildene?

— Ja, sa jeg. Følte meg jævla brydd. — Vi måtte rappe dem for at ikke Stein og Filla skulle rote seg helt ut på vidda.

Jegistrerte at Proffen heiste på skuldrene og sklei stille i leiligheten.

Lena begynte å grine for alvor nå. — Få dem! Fy faen Pelle, få dem! Det er Nina og jeg som…

Jeg greip henne, og tørkte henne dønn tett inn mot meg. — Nina er død, Lena! Hun satte ei overdose tidligere i kveld!

Hun kjempa og ville fri, men jeg holdt henne fast.

— Det er ikke sant, det er ikke sant! Hun banka løs med nevene sine mot ryggen min, men jeg visste at det ikke var meg hun sloss mot, men den bedritne virkeligheten.

— Jo, sa jeg. — Det er sant. Og hvis dy tenker deg litt om, så veit du om et par karer som har en god del av skylda for at hun er død. Du må knekke de gutta, Lena. Bildene må aldri bli gitt tilbake til dem, ikke for noen pris. Men for at vi skal komme noen vei, er det helt nødvendig at de havner i en rettssal.

Hun var blitt helt myk og tung nå. Et øyeblikk trydde jeg hun hadde svima av. Så hørte jeg stemmen hennes fra langt inni dynejakka mi. — Ålreit, Pelle. Det blir et helvete, men ikke verre enn det helvetet jeg allerede har gått igennom. Du har rett. Vi må knekke dem!

Men det var ikke bare folka til Proffen som satte oppe og venta den natta. Jeg hørte den skingrende stemmen til mor mi idet vi kom inn i gangen. — Du kunne kanskje gidde å ringe, da, hva?

Jeg svarte ikke. Blinka bare til Lena som sto ved sida av meg, stiv som en påle.

Så sto hun i døraåpninga. Mutter. Og jeg ønska bare at golvet skulle åpne seg under meg, så jeg kunne forsvinne! For mutter har dessvarre en jævla uvane, eller hva jeg nå skal kalle det. Om vinteren flyr hun rundt med lange manneunderbukser på seg!

Å Gud, hun var litt av et syn! Med en halvrøykt tullings i høyre munnvik, håret til alle kanter, åpen golfjakke, sånn at de digre muggene hennes kunne titte nysgjerrig fram hele tida — og den forbanna hvite makko’n, med knær, og skrævet midt nedpå låra! Det nytta ikke å luske unna og late som om hun var normal nå. Det var bare å gå rett på sak og være kjekk i kjeften, så kinne kanskje en siste rest av ære reddes.

— Der har du svigermora di! sa jeg til Lena. — Det er ikke noe å gjøre med det!

Mutter var hely lamma av overraskelse et sekund eller to. Det var første gang jeg hadde presentert henne for ei dame jeg var glad i. Hun fikk trøkt fram et forvirra smil, mens hun putta puppa på plass og gjorde alt hun kunne for å se ut som folk.

— Hei! Kom inn!

— Hei, sa Lena. — Beklager, altså! Hun virka redd.

Det skal sies til mutters fordel: Hun er nokså rask i toppen. Ikke som far min, som stort sett ikke skjønner et jævla poeng selv om han blir forklart det. Mutter skjønte øyeblikkelig at det var noe alvorlig på gang. Hun ga meg et raskt øyekast, så hjalp hun Lena av meg jakka, og halte henne inn i stua.

Fatter satt og sov i stresslesen. Fullt påkledd, og med øretelefonene på seg. Typisk fatter. Han pleir alltid å sovne med øretelefonene på seg. Ikke begriper jeg åssen han får det til, for han kjører alltid på full guff. Selv der jeg sto, midt i stua, kunne jeg høre at det var Stones som spella ”Jumpin’ Jack flash”.

Jeg ruska forsiktig i ham idet mutter og Lena satte seg. Han våkna brått, og så seg forvirra rundt. — Øh? Han fikk av seg øreklokkene.

— Øh! sa jeg. — Akkurat. Jeg trur du og jeg skal gå ut på kjøkkene og lage noe kaffe.

— Kaffe? Nå? Han så på klokka, og så gikk det liksom plutselig opp for ham at Lena satt der. — Jøss, hei!

— Hei. Jeg heter Lena.

— Bra navn. Rolf her! Fatter og Lena rista hender. — Men ærlig talt, folkens — er det ikke litt seint med kaffen nå?

— Trur ikke det, sa jeg. Jeg hadde en mistanke om at denne natta kom til å bli jævla lang.

Fatter ble stående og blunke. Det begynte omsider å tikke og gå oppi bakhue hans. Hadde vel ikke helt glemt den samtalen vi hadde hatt nede i kjellerboden samme ettermiddag. — Hrm. Ja. Kaffe, ja! Han virra rundt seg sjøl. — Kaffe skal bli! Og noe å bite i også, kanskje?

— Jeg skal hjelpe deg, sa jeg.

Lena så i golvet. Hun hadde begynt å grine igjen. Jeg satte meg på huk og la armen rundt henne. Fikk tak i oppmerksomheten hennes, og pekte på mutter. — Du kan snakke med hun der. Hun ser sprø ut, men hun er ok. Også jobber’a nede på Krisesenteren. Hun skjønner oppleget!

Mutter vinka meg vekk. — Ålreit, jenta mi, hva er det det dreider seg om?

Lena svarte ikke. Satt bare og hulka.

Jeg gikk ut i gangen og fiska fram konvolutten med bildene. Smelte den rett i fanget på mutter. — Dere to må bli enige om hva som bør skje med de gutta som er med på disse bildene, sa jeg. — Og forøvrig så er Lena såvidt fylt femten!

Jeg dro med meg fatter ut på kjækkenet, og lukka døra etter oss.

— Javel, sa fatter, og tappa vann i kjelen. — Så nå er det full brannalarm?

— Det kan du skrive opp!

— Men hun var da nykter nå?

— Hun var verre problemer enn heroin, fatter.

— Hva? Verre problemer enn heroin? Hva faen?

— Jeg trur ikke hun var brukt det så lenge. Problemet er at noen har brukt henne. Og jeg har en mistanke om at det har vart mye lenger!

Gammer’n sa ikke noe på en stund. Sto bare og så rett ut i lufta, mens han klemte begge nevene om en stolrygg så knokene hvitna. Det var ikke nødvendig av ham å si noe heller. Jeg visste at han sto der tenkte på lille My som lå inne på soverommet og klamra seg til den rosa bamsen sin med tommer’n i kjeften.

Fatter og jeg ble sittende på kjøkkenet i nesten to timer. Kaffen helte vi over på ei tv-kanne så den skulle holde seg varm. Ingen av oss ville så mye som gløtte på døra til stua. Det som foregikk der inn var jentegreier. Jeg forklarte ham åssen alt lå an. Hele leksa, så han kunne se sammenhengen.

Han svarte ikke stort. Satt for det meste og rista på hue, og virka gammal og gåen. Slurpa kaffe.

Klokka kvart over fire om morran kom mutter ut til oss. Dumpa ned i en stol, la haka i henda og stirra rart på meg.

— Kaffe? sa jeg. — Lena?

— Lena sover, sa hun. — Som en stein.

— Javel. Og?

Mutter fikk kaffekoppen og tok en drøy slurk. Så sa hun til fatter: — Bevare meg vel så idyllisk det var da vi lekte blomsterbarn i Slottsparken i gamledager, Rolf!

— Ja, sa fatter, og kasta et blikk ut i natta. — Du bør ikke fortelle meg at det er over, det har jeg visst lenge.

Mutter nikka.

— Drit nå i gamledager da, sa jeg. — Hva kom dere fram til?

— Har du sett de bildene, Pelle?

— Ikke drit deg ut, da! Selvfølgelig har jeg sett dem! Måtte jo bryte oss inn for å tak i dem, til og med.

— Ja, ja, sa mutter trøtt. Hun begynte å rulle en røyk. — Jeg hadde jo håpa at du skulle bli voksen på en litt mindre jævlig måte.

Hun retta ryggen, slikka på papiret, og fikk fyr av fatter. — Jeg har allerede ringt med jentene på senteret. Lena blir med meg ned dit i morra. Hun trenger hjelp. Hjelp med alt, absolutt alt. Og jeg kommer til å gå med henne til purken og levere anmeldelsen på disse svina etterpå. Hun så på meg med dette rare blikket igjen. — Lena sa at du hadde bedt henne om det. At hun hadde lova deg det?

— Ja, sa jeg. — Det var vel ikke stort å love. Er ikke det helt naturlig, da? At disse typene får svi?

— Du er ikke helt voksen enda, altså. Mutter smilte trøtt. — Åssen trur du det er å stå i en rettssal og preike om alt dette her? For Lena, mener jeg.

— Ålreit, mumla jeg. — Jeg skjønner. Merka at jeg rødma. Den der hadde vært passe dum!

— Veit dere hvem de andre typene er? spurte fatter. — Denne Skånseth sitter jo solid nok i klisteret, men hva med de andre?

— Ingen fare, sa mutter. — Lena har hatt mer enn nok tid til å bli kjent med dem, alle tre.

— Og mora hennes? sa jeg.

— Det vanlige opplegget. Alkohol og nerver. Synes ikke det har noen hensikt å ringe henne på denne tida av døgnet, det får vente til i morra det også.

— Men hvordan havna Lena opp i all denne dritten? sa jeg.

— Gjennom Nina. Denne venninna. Det er fort gjort, Pelle. Når du må klare deg sjøl fra du er bare ungen.

Vi ble sittende og preike i nesten en time til. Og selv om jeg fremdeles var så opprørt at jeg dirra av alt jeg hadde hørt og opplevd denne dagen og natta, merka jeg at jeg begynte å bli så sigen at jeg nesten ikke klarte å holde øynene oppe lenger.

— Må bare sove, gjepa jeg. — Svimer av snart. Håper dere skjønner at en av dere må skrive ei falsk melding til meg i morra.

— Selvsagt, sa fatter.

— Ligger Lena på stua?

— Nei, hun ligger i senga di, sa mutter.

— Ålreit. Så legger jeg meg på sofaen.

— Det synes jeg ikke, sa mutter. — Bare fordi vi er hjemme? Gjør sånn som sist du, Pelle. Og hold godt rundt henne!

”Ikke gjør som mora di sier,” sa Karius og Baktus i boka til Thorbjørn Egner. ”Ikke gjør som mora di sier.”

Det siste jeg tenkte før jeg sovna tett inn mot ryggen til Lena, var at de gutta der ikke hadde skjønt noe særlig.