Døden på Oslo S

OMRISSET AV EN TVILSOM PLANA

Døra inn til Gokkstads leilighet var blitt satt på gløtt. Proffen og jeg, som hele tida hadde bevega oss ekstremt stille i trappa for ikke å få gamla på nakken igjen, sklei nesten lydløst inn i en mørklagt kjøkken, og inn til venstre var stua.

Filla satt foroverbøyd i en lappa sofa og fikla med en rullings. Håret hans var fett, det hang fram i panna, og de grå øynene virka sløra. Han var dopa ålreit, men jeg visste ikke hva han hadde tatt. Det lukta ihverfall ikke hobbylim eller tynner i rommet. I en lenestol på den andre sida av bordet satt en annen type. Det var vel danne Stein, tenkte jeg. Fyren som Filla hadde gått berserk sammen med. Eller kunne kalles ”gammal fengelsfugl”.

— Dere er noen sprø typer, sa Filla. — Dere er noen jævla sprø typer! Er dere ute og leker detektiver igjen?

— På en måte så er vi vel det, sa jeg. Jeg satte meg ved sida av ham i sofaen.

Proffen ble stående.

— Ja, ja, sa Filla. — Her er det ikke mye å etterforske. Jeg har bare bare tatt et par øl og en valium!

— Kutt ut du, da! sa Proffen. — Er vel for pokker ikke deg vi er ute etter!

Filla retta seg opp. — Og hvem er dere ute etter da?

— Veit ikke helt, sa jeg. — Vi ble bare nysgjerrige, hvis du skjønner. Leste jo i avisa at dere hadde laga lapskaus av det derre kjøkkenet. Ja, navna deres sto jo ikke der, men det fant vi temmelig kjapt ut av likevel. Og så stakk vi en tur bortom ”Håpet” og preika litt med bestyreren der.

Stein hadde sittet og målt oss med blikket hele tida uten å si noe. Men plutselig ble det blikket temmelig farlig. Øynene hans, som sikkert var brune, virka kølsvarte. Han lente seg tilbake og kasta luggen på plass. — Bjørnen? Har dere preika med Bjørnen? Hva faen har dere fortalt ham?

— Vi har ikke fortalt Bjørnen en dritt, sa Proffen. — Bare at vi kjenner Filla. Da vi kom, lot vi som om vi ikke hadde hørt om det som hadde skjedd.

Stein så jævlig mistroisk på oss.

— Du kan stole på dem, sa Filla. — Hvis de sier at de ikke har sagt en dritt, så har de ikke sagt en dritt. Han så på meg igjen. — Jeg skjønner bare ikke hvordan dere fant fram til oss.

— Flaks, sa jeg. — Vi spurte et par folk på Løkka, og en av dem mumla noe om Gokken. Seinere fant vi ut at han bodde her i strøket.

— Gokken er ålreit, sa Stein. — Han sitter inne akkurat nå. Lot oss låne kåken da vi stakk innom Bayer’n og sa det var krise. Kult gjort.

— Hva har dere tenkt å gjore? spurte jeg. — Sitte her og glo i veggen til det gror mose på dere?

Filla forsøkte å smile listig. Det klarte han ikke. — Vi har en plan, sa han. — En jævla feit plan!

— Det finnes ikke en eneste plan i vaerden som kan forhindre at purken kommer til å slå kloa i dere før eller seinere, sa Proffen. — Beklager folkens, men det er bare sant!

— Skjønner vel vi også det, sa Filla. — Men før det skjer skal vi ordne et par ting.

— Hva da? Jeg begynte å bli virkelig nysgjerrig nå. Og engstelig. For Filla har sldri vært god til å legge planer.

— Trur ikke det er deres sak, akkyrat, sa Stein.

Men han sa det på en sånn måte at jeg i grunnen forsto at han egentlig ikke hadde noe imot å skryte litt av det de hadde på gang. Proffen måtte også ha skjønt det, for vi holdt helt kjeft to. Venta og holdt kjeft.

— Vi skal vri safta ut av Bjørnen, sa Filla til slutt.

Proffen plystra. — Mye saft i den fyren der, hvis jeg ikke tar feil!

Filla lo. — Akkurat. Og du kan være jævla sikker på at vi skal få ham til å svette ut noen liter.

— Og så, sa Stein, — skal han få lov til å betale oss en temmelig big sum for å slippe å svette enda mer. Det er forresten ikke umulig at han kommer til å foreslå at hærverket på ”Håpet” ble gjort av noen helt andre enn oss heller.

— Pengeutpressing! sa jeg. — Er dere klar over at dere risikerer å åke inn for temmelig mange år for noe sånt?

— Stol på meg! sa Filla. — Det kommer ikke til å bli oppdaga. Han kommer til å skjønne hvem som står bak, men han kommer garantert ikke til å melde oss.

— Det ville jeg ikke være så sikker på, sa Proffen. — Han kommer antakelig til å si at det derre horekunde-kjøret bare er en misforståelse! Og med den makta han har, kommer han til å bli trudd!

Filla og Stein ble sittende og måpe.

— Åssen veit dere om det der?

Stein virka fullstendig overrumpla.

Vi fortalte dem om visitten vi hadde avlagt Skånseth.

Filla rista på hue og gliste. — Jeg sa jo at disse to typene er smarte, Stein. Jeg sa det!

— Ikke så smarte som oss, sa Stein. — Det er vi som sitter med esset! Han retta pekefinger’n mot Filla. — Og det holder du kjeft om! Selv om disse folka er kompiser av deg aldri så mye.

— Selvsagt, sa Filla. — Jeg er hypp på å bli rik!

— Veit dere om han har noe særlig med penger i det hele tatt? spurte Proffen.

— Hvis han ikke har dem, blir han nødt til å skaffe dem! sa Syein. — Det er det samma for oss hvordan han gjør det. Han lo bittert. — Han kan jo rane en bank, eller noe.

— Dere har altså noe annet på ham enn dette horekjøret, sa Proffen langsomt. — Hvordan fant dere ut av dette, forresten? At han plukker opp damer på gata, mener jeg?

Det ble stille. Dønn stile. Spørsmålet til Proffen hadde utløst et eller annet som vi ikke visste hva var. Så tok Stein opp lommeboka si, rota litt i den, og slengte et fargefoto på bordet. Bildet viste Stein sammen med ei ganske søt jente, hun var nok noen år eldre enn oss. Bildet var tatt om sommeren, og de to smilte mot fotografen.

— Søstra mi, sa Stein. — Hun har gått på heroin siden hun var søtten, og hun er ei av de jentene som det gamle svinet flesker seg med! Hun ringte meg rett etter at jeg hadde havna på ”Håpet”. Stein som et uvær. Fortalte meg åssen Bjørnen så ut uten klær, og hvor han likte best å bli klødd!

— Fy faen! sa jeg. — Du har den grunn til å være forbanna på den typen, da!

— Ja. Jeg ga’n ei lekse om hva jeg mente om den trafikken der.

— Aha! sa Proffen. — Og den leksa ga du ham på kjøkkenet på ”Håpet” hvis jeg ikke tar feil.

— Riktig gjetta, Proff, sa Filla. — Han ble helt hysterisk og tok kvæletak på Stein. Måtte gi’n to tette med ei brødfjølfor å få’n til å slippe taket. Han var helt vill.

— Etterpå stakk han som heite hælvete, sa Stein. Vi låste døra etter’n, så pønta vi litt på kjækkenet og stakk vi også.

— Omtrent som jeg hadde tenkt meg det, sa jeg. — Han prøvde å bløffe oss og si at han ikke hadde vært inne på kjøkkenet i det hele tatt. Men vi så jo plasteret under æret hans. Og da vi gikk, traff vi en type som fortalte at du hadde gitt Bjørnen en på kjeften, Filla.

— To! retta Filla. — Hvem var det, forresten?

— Veit ikke. Skulle hilse fra gutta der oppe ihverfall. Trur dere er ganske populære der i går’n for tida.

Det ble stille et øyblikk igjen.

Så sa jeg: — Men han derre Bjørnen må jo i grunnen være temmelig redd for at dere skal dukke opp igjen? Jeg mener, han veit jo at dere veit…

Stein ble ivrig. — Den bakskjermen er nylakkert i løpet av neste uke, det kan du være sikker på. Det spiller ingen rolle, for det ville ikke ha vært noe bevis likevel. Det er riktig som Proffen sa, at han bare kunne ha vridd seg unna det. Sagt at det var en misforståelse. Men han veit ikke at Nina er søsrta mi, det har jeg lova henne å hold kjeft om. Der borte på ”Håpet” den kvelden sa jeg bare hva jeg mente om sånne typer som han, og at jeg kjente noen som han hadde vært i buksa på.

— Men uansett så er det jo ikke forbudt å kjøpe seg en time hos ei jente, sa jeg. — Selv om det er aldri så bedritent.

— Ta deg litt sammen, da! sa Proffen. — Jeg sa jo nettopp at disse gutta må ha noe mer på Skånseth.

— Ja, sa Filla med et triumferende glis. — Der kan dere ta dere faen på at vi har!

— Og likevel ligger dere her i dekning?

— Vi venter bare på det rette tidspunktet, sa Stein.

— Ålreit, sa jeg. — Noe dere trenger? Noe vi kanstille opp med?

Filla smilte, men rista på hue. — Nei. Men dere må stikki nå, for snart komme det noen folk med noe vi trenger. Skjønner?

Selvfølgelig skjønte jeg. De satt og venta på noe stoff av et eller annet skalg. Og jeg viste at det var fint lite jeg kunne gjøre med akkurat det da. Hadde Filla vært aleine, så kanskje. Men sammen med Stein ville han være like lett å overtale som en kampestein Og jeg hadde pokker så lita lyst til å spille rollen som søndagsskolegutt, som liksom skulle fortelle Den Fortapte Sønn hvor farlig det var å leke med disse greiene. Antakelig visste Filla det bedre enn meg, for han hadde prøvd det ut. Men jeg tenkte på mora hans, og jeg syntes at verden var håpløs og jævlig. For ei suppe Filla satt i! For ei jævlig suppe!

Jeg reiste seg og sa: — Ok, vi stikker. Men du har nummeret mitt, ikke sant? Ring hvis det er noe.

Filla så rett på meg, og alt det bråkjekke ved ham forsvant. Plutselig så han ut som en liten redd gutt.

— Du er ålreit, Pelle, sa han. — Jeg ringer hvis det er noe!

På vei ned trappene og ut gjennom bakgården hadde jeg hele tida en underlig fornemmelse. Det var noe jeg hadde sett eller hørt der oppe som lå og gnagde i meg, uten at jeg riktig kunne få tak i hva det var. Gang på gang var det akkurat som om noe dukka opp til overflata i tankene mine, men så forsvant det igjen før jeg fikk gripi tak i det.

Men da vi hadde kommet helt opp til Nybrua, var det akkurat som om lynet slo ned i meg.

— Å, faen! Jeg hogg tak i jakka til Proffen.

Han så på meg som om jeg skulle ha blitt spenna gæern. — Hav er det?

— Genseren. Genseren til Stein!

— Ja, hva er det med den?

— Den hadde digre snøstjerner på skuldrene!