Døden på Oslo S

BLUE JEANS, BLUE FEELING

Halv time hadde jenta sagt. Det gikk en time. Jeg ga meg sjøl ei solid kule kjeftog reiste meg for å gå. Jeg hadde spilt to forskjellige spill denne ettermiddagen, og jeg hadde tapt begge. Nå måtte jeg snike på trikkenhjem, og komme hjem til kald middag og mutters gloheite fortvilelse. Det var som faen.

Så sto hun der. Ja, det virka på meg som om hun rett og slett hadde skutt opp av golvet. Tenna hennes var kritthviteder hun sto og smilte til meg.

— Beklager! Hun pusta tungt. — Tok litt lenger tid enn beregna. Fant ikke han typen med det samme.

Jeg sa at det ikke gjorde noe. Skullebare mangle. Jeg kunne ha venta i ti timer på et sånt smil hvis det var det om å gjøre. Men noen bukse hadde hun ikke med seg. Bare den lille skulderveska som antakelig ikke kunne romme mer enn litt sminkegreierog en kam. Også sigarettene hennes da. Prinse mild.

Men der bomma jeg totalt igjen, skulle det vise seg. Hun trøkte meg ned i stolen og stakk handa inn under dynejakka. — Stikk ut på dass og prøv denne!

Dongeribukse. Jeg mener skikkelig dongeribukse, ikke en av de etterlikningenesom mutter hadde sett på salg.

— Herregud, sa jeg. — Har du rappa den sjøl, eller?

— Drit nå i det da, hva? Stikk ut og prøv den, ikke sant?

Jeg gjorde det. Låste båsenettertrykkeligetter meg, og dro av meg den slitte cordfløyelsbuksa.

Den nye satt som et skudd. Som et skudd! Ikke for trang og ikke for vid. Litt lang på beina, men det fiksa jeg med en oppbrett. Jeg fikk meg ikke til å ta den av meg igjen. Rulla sammen cordfløyelen og tok den under armen.

Hun venta på meg, og hadde kjøpt to nye cola. Nesten for mye av det gode — det burde ha vært meg som reiv i på henne nå.

— Næmmen se! Hun lo. — Helt ny type jo!

Der traff hun spiker’n på hue! Jeg følte meg som en helt ny type. — Takk! sa jeg. — Hvis jeg skal være helt ærlig, så trudde jeg du satt på flyet til Beri ista!

— Får ikke noen flybillett til Beri for seksti spenn da veit du, teiten!

Vi begynte å le samtidig. Jeg var så letta at jeg kunne ha hoppa opp på bordet og sunget julesanger for alle som gadd høre på.

Vi ble sittende og preike. Jeg ga jamt blaffen i de kalde kjøttkakene, eller hva det nå var som sto på kjøkkenbordet og venta på meg.

Hun het Lena. Hun kom fra Grorud. Faren henne var død, og mora hennes jobba på et supermarked på Bøler. Kjipt med faren, naturligvis, men hun sa at det ikke gjorde noe. Hadde ikke sett stort ham mens han levde. Han hadde vært sjømann, og da han falt overbord, var hun tre år gammal. Kjente bare trynet hans fra noen slitte fotos. Jeg forsøkte å forestille meg at jeg sjøl bare kjente fatter fra noen skrukkete bilder, men fikk det ikke til. Vi satt og sludralitt videre om noen filmer vi hadde sett. Så så hun på klokka, og drakk (=drikke) ut av pappbegeret. — Nei, jeg må stikke nå, jeg!

— Jeg også, sa jeg. Det var jo ikke helt sant det da. Jeg burde ha vært hjemme for flere timer siden, men jeg ville ha sittet her sammen med henne til jorda gikk under.

Så var det bare vanskeligste igjen. Si hadet på noenlunde streit måte. Problemet var bare at jeg så veldig gjerne ville se Lena igjen! Det måtte da være muli? Hun hadde vel likt meg litt ihverfall, siden hun allerede hadde kasta bort flere timer på meg?

Frank og ærligheten hans tok overhand igjen.

— Kan vi ikke… Jeg mener, du har vel ei adresse… Telefonnummer kanskje?

Hun ble plutselig så stille og rar. — Veit ikke helt, Pelle… Mora mi… Hun er liksom så jævla nervøs. Det er ikke så ålreit at du ringer meg. Hun smilte. — Men jeg går ofte hit!

— Ålreit, sa jeg. — Men se her. Jeg fant fram en kulepenn og skreiv opp adressa mi på Prince-pakka hennes. Og telefonnummeret. — Ring meg, eller stikk oppom hvis du gidder. Folka mine er ålreite. Sprø, men ålreite.

— Ok, Pelle! Hun reiste seg, og jeg reiste meg visst jeg også. Fikk det bløte kysset på kinnet — og så var hun borte.

Kan ikke huske åssen jeg kom meg hjem.

Jeg hadde på følelsen at mutter skjønte at ey eller annet var på gang. Mødre er skjerpa sånn. Hele tida mens jeg heiv i meg de halvlunknekjøttkakene, (det var virkelig kjøttkaker) syntes jeg liksom at hun vurderte meg fra øyekroken mens hun sto og vaska opp.

Da jeg var ferdig og rakte henne den tomme tallerkenen, sa hun:

— Ja, det var litt av ei bukse til den prisen!

— Det gjelder å ha flaks, sa jeg. Jeg tenkte på spill igjen. Levet, hele greia, er jo i grunnen et spill det også.

— Du har leppestift på kinnet, sa hun og snudde seg mot oppvaskkummen igjen. — Og du har spist hele middagen med kniv og skje! Hun lo hjertelig. — Ja, Pelle Pettersen har visst hatt skikkelig flaks i dag, hva?

— Ikke drit deg ut da! sa jeg. — Det var bare søstra ril en kompis jeg traff som ville køddelitt.

Jeg kom meg inn i stua, vekk fra den teite knisingatil mutter.

Fatter og lille My lå på divanen og sov middag. Det vil si, lille My lå oppå magen til fatter, og holdt seg godt fast med begge de små henda sine i det lange ragget hans. Jeg ble stående og se på dem, mens jeg gnei kinnet mitt febrilskmed spytt.

Det ene øyelokket til fatter åpna seg dovent. Et blåttøye stirra rett på meg.

— Venstre, sa han. — Det venstre kinnet. Andre sida.

Jeg snudde på hæla og løp inn på rommet mitt. Smelte døra i etter meg med et brak, mens jeg brølte så høyt jeg kunne: — Jeg blir gæern av dere, skjønner dere det? JEG BLIR GÆERN AV DERE!

Lille My småklynka i sovne.

Jeg slengte meg på senga og prøvde å få med meg handlinga i et Fantomer, men det ble bare surre av alt sammen. Så ikke forkjell på Ånden som går og Guran engang.

Jaså, tenkte jeg. Så det er sånn det er å være skikkelig forelska! Jeg slengte bladet i veggen, og lukka øynene. Kunne ikke skjønne hvorfor det hadde blit sagt og skrevet så mye kult om den feelinga der opp gjennom åra. Trøblete var det!

Ved sjutida banka det på døra.

Jeg rikka meg ikke. Ga ikke fra meg et ord.

Døra ble åpna på gløtt, og det runde hue til Proffen stakk inn. — Hei! Har du hørt det, eller?

— Hørt? Jeg har vel ikke hørt ikke noe.

— Jaså. Dritthumør?

— Kom inn. Og lukk døra etter deg.

— Står i bladet, sa han. Dagbladet kom flaksende gjennom rommet og traff mef i panna. — Side seksten.

Jeg bladde meg fram til side seksten. Gikk ut fra at Proffen ville ha min mening om en eller annen artikkel som broren hans hadde skrevet. Eldste broren til Proffen hetter Gøran og jobber den blekka der. Ålreit fyr, selv om jeg ikke akkurat kan si at jeg interesserer meg så mye for sånne fagforeningsgreier som han hadde fått som spesialområde i det siste.

Men jeg tok dønn feil. Dette hadde ikke noe å gjore med broren til Proffen og fagforeningsgreier hans. For på side seksten var det et digert bilde av et kjøkken, ellet noen som engang hadde vært et kjøkken. Nå var det et rom fullt av splintra bord og stoler, knuste glass og tallerkener, en velta komfyr, og et kjøleskap som det så ur som om noen hadde prøvd seg på med slegge. Overskriften lød: GUTTEHJEM RASERT! VANDALENE SPORLØST FORSVØNNET!

Jeg fikk en vond klump i magen. Fossa gjennom artikkelen. Guttehjemmet ”Håpet” borte i Ekebergåsen hadde fått seg en trøkk i trynet. Og to av beboerne hadde stikki av uten å legge igjen annen beskjed enn det bilde viste.

— Jeg går ut fra at jeg ikke behøver å gortelle deg hvem den ene av de to er, sa Proffen og fant fram en saltpastill.

— Gode gamle Filla, sa jeg. — Denne gangen sitter han virkelig i klisteret!