Døden på Oslo S

LENA

Etter at Proffen hadde kommet seg ned trappa, ble jeg gående rundt i leiligheten. Klarte liksom ikke helt å slappe av. Kikka på klokka i ett sett, travla fram og tilbake mellom sofen og vinduene. Ute var det mørkt som i en sekk, men jeg kunne skimte den folketomme gata gjennom det tette snødrevet. Satt Lena på en eller annen trikk og skumpa seg oppover mot Torshov nå? Jeg kunne nesten ikke tru det. Det virka rett og slett for usannsynlig. Sist jeg i det hele tatt hadde hatt med ei jente å gjøre, hadde det vært meg som hadde kjørt trikk. Fram og tilbake til Majorstua. Holdt på å bli gæern av den traffiken der, særlig fordi jenta overhodet ikke interesserte seg for hvem Pelle Petersen var. Ikke så mye som et klapp på kinnet! Til slutt hadde faren hennes blir drittlei av maset mitt og forklare meg på en kameratslig måte at det var best jeg skygga banen før han ble alvorlig forbanna. Hadde jo ikke brudd meg stort om det hvis Mette, som hun het, hadde vært litt med på gamet. Men som sagt, hun hadde andre interesser. Blant annet en skikkelig sossekødd som het Lennart og hadde egen moped. Etter det nederlaget der bestemte jeg meg for å bli eneboer og pelsjeger i Alaska, og til helvete med alt som het damer.

Og likevel hadde jakt, fiske og eneboerliv vært noe av det jeg hadde tenkt aller minst på da jeg hadde sett Lena for første gang i døra på snackbaren.

Og bare for å ha sagt det klart og tydelig: Jeg var nervøs. Jævlig nervøs var jeg. Da dørklokka omsider spjæra stillheten, trudde jeg et øyeblikk at hele huset var ved å ramle sammen. Jeg har aldri hørt den dørklokka gi en så skarp lyd fra seg, verken før eller siden!

Først trudde jeg hun var blitt mindre. At hun hadde krympa siden sist. Så skjønte jeg at det inntrykket kom av at hun var søkk våt av alt sluddet. Håret lå klistra inntil hue. Men øynene hennes, de blå kinesiske fiolene, var liksom bare blitt større og flottere av all denne vanninga.

— Jøss! sa jeg. — Måtte du svømme hele veien?

Det går jo anå prøve å værte litt kjekk i kjeften, selv om man holder på å besvime av forelskelse og nerver.

Hum kom inn i gangen, og dro av seg den våte dynejakka. — Undervannstrikken gikk ikke. Måtte crawle opp hit fra sentrum. Det er derfor jeg er så sein. Å, fy faen som jeg fryser!

— Legg dynejakka på radiator’n, sa jeg. — Der tørket den ganske fort. Så fikk jeg øye på det fortvila ansiktet hennes, og dongeribuksa som var fullstendig gjennomvåt, og for en gangs skyld slo en god ide ned i meg. — Herregud, jeg tapper i et varmt bad til deg, selvfølgelig! Sånn at du får varmen i kroppen! Og imens kam jeg sette stråleovnen i stua på full guff, og henge buksa di rett foran?

— Går det an, eller? Vil helst ikke bli overraska i badekaret av folka dine!

— De gamle er over alle hauger! sa jeg entusiastisk. — De overrasker ingen andre enn seg sjøl i kveld! Kommer ikke tilbake før i overimorra en gang.

— Sikkert? Det hadde vært jævlig deilig med et bad.

— Sikkert!

Jeg lot henne stå der og banke handflatene mot de våte bukselåra, og gikk ut på badet og skrudde på varmtvannet.

— Finnes ikke noe bedre enn et varmt bad når man er dønn gjennomfrossen, ropte jeg ut til henne. — Håndkle finner du sjøl!

Hun ropte et eller annet om at hun var eneig, og at hun nok fant fram i bunken med håndkle.

Jeg la et digert ett fram til henne likevel.

— Har du spist? spurte jeg da hun ville lukke døra etter seg.

Hun nølte. — Ikke på ei stønn. Det er ikke noe å stresse med.

— Det er akkurat det det ikke er! sa jeg. — Har en kvart pizza og noen andre greier. Varmer det opp mens du bløtgjør deg.

— Fett! sa hun. — Men det var ikke derfor jeg kom, altså.

Hun lukka døra igjen etter seg.

Det var altså ikke derfor hun kom! Jeg løp inn i stua og henta resten av pizzaen. Fikk den inn i ovnen på svak varme, og gikk likegodt i gang med å mekke noe eggerøre og et par rista brødskiver. Når folk sier de ikke har spist på ei stønn, kan det bety så mye rart.

Og mens jeg sto der og rørte i egga, hørte jeg et vått klask rett bak meg. Buksa hennes lå som ei blåmaneit på kjøkkengolvet. Jeg tok den opp og rista av den før jeg tok den med meg inn i stua, der den sterke vifteovnen sto og småhoppa på maks. Farlige greier å tørke klær på den måten, jeg visste det. Men bare jeg ikke glemte å snu på buksa hele tida, ville det gå greit. Jeg slengte den over en stolrygg og trakk stolen inntil varmluftstrømmen så langt jeg torde. Retta på buksa. Glatta på buksa. Og i det samme kom ei svak lukt opp mot meg med varmlufta. Våt dongeribukse. Greit. Jeg kjente den lukta. Men det var noe mer! Lukta av søkkvåt jente! tenkte jeg. Det er rett og slett lukta av søkkvåt jente! Hjelpe meg! Jeg rugga ut mot kjøkkenet igjen, og følte meg helt merkelig i hue. Var det sånn snifferne opplevde det når de dro inn dusten av hobbylim? Ikke faen! Aldri i varden!

Så ble jeg oppmerksom på ei helt annen lukt.

Helvete! Jeg tømte de brente restene av eggerøra i dass, vaska panna, og gikk i gang med en ny porsjon.

Hun lå nærmere en time i badekaret. Trudde nesten hun hadde sovna der inne. Men så hørte jeg at hun trakk opp flodhesten, og at hun lo. Faen også! tenkte jeg. At jeg ikke kunne ha huska på å låse flodhesten inn i medisinskapet før jeg slapp henne til på badet! Jeg rødma der jeg sto. Så hørte jeg at hun reiste seg i karet, og at hun hadde dratt ut bånnproppen.

Jeg gikk inn i stua og kjente på buksa. Våt. Ikke mer å si om det. Våt.

— Buksa er kliss klass! ropte jeg gjennom døra til henne. — Du kan låne en av mutter så lenge.

— Topp! Bare hun ikke blir forbanna så.

Forbanna? tenkte jeg. Hvis hun ikke stiller opp på dette her, så gir jeg ikke fem flate øre for den derre kvinnesolidariteten som hun preiker om til stadighet! Jeg styrta rett inn polkassehylla der mutter oppbevarer tøyet sitt, og dro fram ei dongeribukse. Klart den var for brei over ræva til ei jenta som Lena, men det fikk ikke hjelpe.

Åssen skulle jeg oppføre meg nå? Skulle jeg bare rive opp døra til badet og slenge buksa inn? Eller skulle jeg banke forsiktig på først? Jeg synes begge deler virka like håpløst. Men Lena løste det problemet sjøl. Døra ble satt på gløtt, og buksa forsvant ut av handa mi uten at jeg rakk å registrere noe som helst.

Hun åt. Jøss, som hun åt! Den kvarte pizzaen gikk rett ned på høykant, og etterpå heiv hun seg over rista brød med eggerøre, og rista brød med gouda. ”Ikke på ei stønn”, hadde hun sagt da jeg spurte henne om hun hadde spist. Den stønna måtte ha vært jævlig lang. Men jeg sa ikke noe. Holdt helt kjeft, og så på at den ene skiva etter den andre forsvant inn mellom leppene hennes. Av og til kom ei rosa tunge til syne for å hente inn brødsmuler som hadde forvilla seg bort i munnvika. Hun var flott! Hun hadde tjukk grå genser på seg, og den digre buksa til mutter fikk henne til å se litt rar ut. Men denne ”rarheten” gjorde henne bare enda mer spesiell, enda flottere. Blikket hennes gikk over alt i rommet. Opp bokhyller og nedover stereoanlegg og platebunker — og av og til stoppa det opp ved meg. Jeg ble tatt på fersken hver gang. For jeg ga pokker i hele rommet, jeg så bare på henne.

— Hva tenker du på? sa hun da hun tok fatt på den siste skiva.

— Skal jeg skjære noe mer brød? Jeg var på vei opp av stolen.

— Nei, er du gæern? Jeg sperkker! Hun tygde. — Jeg spurte hva du tenkte på.

— Veit ikke helt. En hel masse, trur jeg. Masse greier om hverandre.

Hun nikka. — Sånn tenker jeg også for det meste. Massa greier om hverandre. Hun rynka panna. — Men akkurat nå tenker jeg at det var jævlig godt med et varmt bad og masse mat.

— Fint at du stakk innom, sa jeg. — Hadde bare blitt sittende her og glo i veggen. Jeg skjøv tanken på Proffen vekk.

Det ble en pause. En lang pause. Jeg klødde meg som besatt i sida, selv om det ikke klødde i det hele tatt.

— Du lurer på hvorfor jeg var så jævlig sulten, sa hun. — Bare innrømm det!

— Ja, sa jeg. — Men det spiller jo ingen rolle. Det er nok av mat her.

— Trøbbel med mora mi for tida. Har ikke vært hjemme på over et døgn.

— Du kan ringe herfra. Hvis du vil.

— Det er ikke nødvendig. Hun veit at jeg kommer før eller seinere.

Ikke vært hjemme på over et døgn! Nei vel. Hun hadde sikkert ikke sovet på hottel. Jeg så for meg den råtne kåken nede på Løkka. Den spinkle jenta som var helt kake, og gutten som var enda mer gåen. Sammen med en gammal alkis som hadde kolapsa, og to gærne typer som lekte seg med kniver og sterke løkter.

— Sov over hos ei venninne på Tøyen i natt, sa hun, som om hun hadde lest tankene mine. — Jeg gjør det av og til. Mora mi… Ja, jeg sa jo at hun hadde masse nerver. Noen ganger blir hun helt sprø. Det fikser jeg bare ikke.

Jeg pusta letta ut. Et øyeblikk hadde jeg tenkt…

— Har du lyst på et glass vin? sa jeg. — Mot forkjølelsen, mener jeg?

— Ja, jøss!

Jeg bevega meg inn i fremmed land nå, jeg var klar over det. Den eneste erfaringa jeg hadde med vin, hadde jeg skaffa meg i kjelleboden sammen med Proffen et års tid tidtilgere. Vi hadde delt en liter blåbærvin som som jeg hadde rappa av fatter, og det hadde gått riktig gæernt. Proffen hadde smatta og lukta og prøvesmakt, og i det hele tatt oppført seg som en skikkelig vinkjenner. ”Solfylte saker”, hadde han sagt. ”Rund og fin i smaken”. Den ”runde” smaken hadde ikke jeg merka noe til, og det hadde ikke han heller, trur jeg. Og etter at vi hadde tatt noen kjefter hver, skal jeg hilse og si at det ble passe ”solfylt” der nede i boden! Jeg registrerte bare at jeg ble fullstendig forvirra, og ikke så reint lite kvalm. Det var såvidt jeg fikk karra meg opp trappa og inn i gangen før jeg spydde som en foss. Fatter holdt på p le seg ihjel, men Proffen, som har foreldre langt oppi åra, fikk et helvete.

Dagen etterpå visste jeg nøyaktig åssen det er å dø av en forferdelig tropesykdom. Og etter det hadde jeg holdt meg langt unna vinflaskene til folka mine.

Men et år er et år. Man glemmer det verste. Dessuten… Jeg veit ikke åssen jeg skal forklare det… Jeg hadde liksom en følelse av å være mye yngre enn Lena. Hun satt så kjekt i stolen, meg beina i kors og sugde i seg den ene sigaretten etter den andre — hun var liksom voks på et vis. Jeg satt der og famla med de svette fingra mine, og visste ikke riktig hva jeg skulle ta tak i. Måtte ha noe mellom henda rett og slett. Og selv om det sto en liter cola i kjøleskapet, ja så ble det altså til at jeg spurte henne om hun ville ha litt vin. Måtte liksom få henne til å skjønne at jeg ikke var noen vanlig tulling som fikk tida til å gå med å trekke opp mekaniske flodhester som rodde ryndt i såpeskummer med et stivt glis om kjeften.

Jeg fant vinflaska i kjøkkenskapet. Denne gangen var det pol-vin. Hvitvin fra Rhindalen i Tyskland, hvis jeg tolka etikketten riktig. Kunne vel ikke gå så gæernt med den som med den hjemmelaga blåbærvinen til fatter. Fikk ta det med ro. Bare ”nippe”, som man sier. Jeg dro opp korken og fant to glass. Helte oppi til oss. Først til Lena.

Måtte ha noe å si nå. Noe annet enn det vanlige pisspreiker. Det ble til at jeg fortalte henne historien om Filla og det ødelagte kjøkkenet. Hun lytta alvorlig på meg hele tida, men hadde uttrykk i øynene som jeg ikke klarte å tolke.

Jeg dreide glasset mellom henda. Det var kaldt mot fingra. Kaldt og glatt. Jeg smakte forsiktig, og venta at hun ville komme med en kommentar, men det skjedde ikke. Smaken var ihverfall ikke verst. Litt sur kanskje min ikke forjævlig. Blåbærvinen hadde vært forjævlig. Fatter hadde innrømma det sjøl. Den var verken for barn eller voksne, hadde han sagt. Denne her kunne vel duge for begge grupper, gikk jeg ut fra.

— Rare greier, sa Lena, og så på meg med det merkelige blikket sitt. — Vi kjenner jo ikke hverandre engang!

— Gjør vel ikke noe!sa jeg. Jeg syntes ikke det gjorde noe.

— Klart det ikke gjør noe. Hun drakk av glasset. — Godt!

— Synes ihvertfall det var kult av deg å ringe. Har venta litt på det da, skjønner du.

— Har du?

— Selvfølgelig har jeg det. Trur du jeg er helt teit, eller?

Hun lo. — Neida.

— Døra mi blir bliksom ikke rent av folk som deg, for å si det sånn.

— Åssen folk som meg?

— Ålreite jenter. Jenter det går an å preike med. Har en kompis. Proffen. Han bor undet her, i annen etasje. Det er stort sett alt.

— Det er ålreit med kompiser, sa Lena. — Og venninner. Hun ble litt fjern i blikket, selv om hun bare såvidt hadde rørt vina hun også. — Er så jævlig trøtt, Pelle! Har ikke sovet noe særlig i det siste.

Jeg så det tydelig nå. Etter badet og all maten var hun blitt tung i øyelokka.

Jeg var tørr i munnen. Hva faen skulle jeg si nå? Hva var riktig å si nå?

— Vil du sove har, så er det greit, var det en fremmed som sa gjennom munnen min.

Hun så litt på meg. Så nikka hun. — Hvis det går. Hvis det ikke blir bråk, det klarer jeg ikke. Og bare hvis jeg kan ligge intil deg!

Jeg satte fra meg vinglasset på bordet. Det gikk rundt nok i hue mitt som det gjorde, det ville bare bli surr med alkohol oppå dette her.

— Joa, sa jeg. — Joa, klart det.

Inn gjennom vinduet på rommet mitt strømmet det blålige lyset fra gateløktene der ute i natta. Det la seg som er mykt teppe over platespilleren min, over stabelen med tegneserier, og over skolebøkene og veska mi. Og over oss. Jeg satt på senga og fingra med den øverste skjørteknappen, mens Lena sto midt på golvet og balanserte på ett bein mens hun dro av seg buksa. Jeg prøvde selvsagt å ikke glo så jævlig, men det gikk jo ikke. Det jeg så nå var tross alt et under, det andre jeg hadde opplevd i mitt liv, og da sitter man ikke og lurer på om det er matteboka eller norskboka som ligger oppslått på skrivebordet. I flere år hadde jeg ligget akkurat i denne senga og fabla om at noe sånt som dette her skulle skje en gang, og nå skjedde det!

Det skjedde noe annet også. Noe jeg aldri i livet hadde venta. Jeg, Pelle Petersen, ble redd! Vettskremt! Jeg reiv og sleit i skjorteknappen, mens jeg lurte på hva jeg skulle foreta meg nå. Hva hun mente jeg burde foreta meg. Kom hun til å kle av seg alt? Underbuksa og t-skjorta også? Splitter naken? Jeg håpa jo det, jeg kan ikke si annet — men samtidig hogg redselen tak i meg: Hva gjør du sjøl da? Du kan jo ikke være bleikere enn henne? Men pokker heller, jeg hadde aldri kledd av meg foran ei jente noen gang. Bare forab gutta i gymmen, men det var mildt sagt noe annet enn dette! Og hvis jeg gjorde det, hvis jeg måtte gjøre det — hvordan ville Lena reagerte da? Le meg rett opp i trynet, kanskje? Jeg tenkte på pikken min, som i grunnen heller befant seg under gjennom snittet enn over, når det gjaldt størrelse. Følte at jeg hadde null og niks å fare med.

jeg holdt på å miste pusten da flådde av seg t-skjorta med et røkk, og nesten samtidig vrikka seg ut av den vesle underbuksa. Jeg satt med andre ord på gutterommet mitt i Bentsebrugga 12, Oslo 4, og foran meg sto ei lys levende jente som var så splitter naken som det gikk an å bli! Jeg trur ikke hun sto der i mer enn noen ganske få sekunder før hun smatt under dyna. Men jeg veit at så lenge jeg lever, så lenge Pelle Pettersen puster, Vil jeg huske Lena i detalj der hun sto foran meg den natta. Det blå lyset fikk kroppen hennes til å virke helt hvit, ja nesten lysende. De små puppa hennes bevega seg forsiktig når hun pusta, akkurat som to små varne dyr som snudde litt på seg i søvne. Hun var så tynn at jeg kunne telle ribbeina hennes, og jeg tella dem ovenfra og nedover, helt til blikkert mittgled over det mørke håret mellom beina hennes, nedover låra, helt ned til føttene med små hvite tær mot tepper. Jeg svelga og svelga, og så var hun borte og under dyna, men sto der foran meg likevel på en måte, og jeg registrerte at skjorteknappen spratt rett ut i rommet og traff speilet med et ”pling”.

Hun sa ikke noe.

Jeg sa ikke noe.

Jeg ble bare sittende og stirre rett ut i lufta, mens hjertet mitt dansa tango. Så kledde jeg raskt av meg alle klærne, men ble sittende på sengekanten hele tida, så man kan godt si at jeg oppførte meg som en feig faen.

Vi lå lenge uten å si noe. Vi lå så tett at hvis jeg bare strakk handa ut litt, ville fingra mine treffe på den varmen huden hennes. Tanken gjorde meg selvsagt helt sprø. Men samtidlig ble jeg enda reddere enn tidligere. Hele kvelden, ja helt siden jeg hadde truffet henne, hadde jeg hatt denne følelsen av at Lena var mer voksen enn jeg. At hyn hadde vært med på ting jeg hittil bare hadde fantasert om. Jeg hadde tenkt meg at det der med jenter, det måtte da være en enkel sak bare jeg en gang fikk sjansen! Men nå skjønte jeg at jenter var et stort mysterium, og at jeg sjøl også var et stort mysterium. At alle mennesker var bigge gåter med en drøss merkelige tanker og følelser som plutselig kunne dukke opp fra ingenting og gjøre deg redd og usikker. Jentene i de gamle numra av Playboy og Penthouse, som Proffen pleide å låne av brødrene sine, befant seg plutselig på en annen klode. De gliste selvsikkert til deg, der de lå med rompa i været. Og det kosta ikke stort å glise selvsikkert tilbake, før man bladde over på ei ny side der ei annen dame lå med beina i været og venta på deg. Jeg hadde rett og slett ikke skjønt at det er en ganske annen ting når ei jente ligger under den samme dyna som deg sjøl, og sikkert tenker en hel masse tanker — akkurat som en sjøl. Ja, ikke akkurat sånn, da! Ingen skulle komme og fortelle meg at Lena hadde like mye noia som meg, at hun ikke hadde vært med på dette før. Du flår ikke av deg underbuksa på den måten der hvis det er første gangen, aldri i verden! Men samtidlig… Der jeg lå og lytta til pusten hennes, fikk jeg det for meg at hun hørtes redd ut hun også.

— Du? Hun snudde seg brått mot meg, og jeg så øyenene hennes i det blå lyset. Den ene puppen hennes kom borti overarmen min, og jeg fikk et slags behagelig elektrisk støt gjennom kroppen.

— Ja? harka jeg. Jeg hadde munnen full av sagmugg og poteter, og sand og sement.

— Atte… Hun la seg helt inntil meg, og plasserte hue sitt på skuldra mi. Jeg kunne kjenne hjertet hennes slå raskt mot huden min. Lirka armen min forsiktig under nakken hennes, og holdt rundt henne. — Blir du jævlig forbanna hvis vi… Hvis vi bare sover sammen? At vi ikke… Jeg mener…

Ja, det hørtes sikkert utrulig ut, men jeg holdt på å begynne å le høyt av lettelse. Hun ville bare sove! Tett inn mot meg! Her hadde jeg liggi med den noia’n og trudd at hun kanskje venta at jeg skulle kaste meg over henne som et vilt dyr med hår på brøstet, og så ville hun bare ligge der og være myk og varm, og presse puppe sine inn mot meg, og sove!

— Neida, sa jeg. Så kjekt jeg kunne. Prøvde å få det til å lyde som om jeg nok godt kunne tenke meg både det ene og det andre, men hvis hun var trøtt så pokker heller, da var det ikke noe å mase om. Problemet var selvsagt at jeg kunne tenke meg både det ene og det andre, men jeg hadde ikke peiling på åssen en gikk fram. Og nå føltes det bare helt topp å vare befridd fra alle de krava jeg hadde stilt til meg sjøl. Være helt fri for alle sammen, og bare ligge helt stille og kjenne hjertet hennes, og pusten chennes mot halsen min. Det var liksom evig nok, det holdt lenge, og vi hadde tid nok til å finne ut av alt mulig seinere. Hun lå den ene armen over magen min, og rett etterpå merka jeg at hun ble slapp, hun sov.

Jeg lå dønn stille. Torde ikke bevege meg av frykt for at jeg kanskje kunne komme til å vekke henne.

Og jeg visste med meg sjøl at jeg ikke kom til å få sove den natta. Aldri faen!