Døden på Oslo S

BANGE ANELSER

Det gikk tre dager før ”virkeligheten” der ute i Oslos asfaltjungel begynte å røre på seg igjen.

Jag hadde holdt meg hjemme på rommet for det meste. Snakka minst mulig med de gamle, og nekta lille My adgang. Jag hadde det ikke så ålreit, for å si det rett ut. Tenkte på Filla og dette vanvittige prosjektet hans. Tenkte på genserskuldre med digre snøstjerner. Hadde det bare vært en tilfeldighet? Nei, jeg trudde ikke det. Den genseren var den samme som den som hadde vært med fotografiet av Lena. Og om og om igjen sa jeg til meg sejøl: — Og hva så da, din tulling? Hvis Lena har vært sammem med Stein, så er vel ikk det så førdømt farlig! Fyren virka jo ganske ok, han!

Joa. Reint logisk virka saken helt grei. Men det er jo ikke altid at følelsene følger logikken, da! Det jeg hadde opplevd sammen med Lena ville jeg skulle være bare vårt. Jeg ville ikke at hun skulle sammenlikne det med noe som helst.

Natt til onsdag reingte telefonen. Klokka var over ett, men jeg lå våken og tenkte på gensere og varme pupper. Var ute av senga i et byks. Nådde fram til telefonen akkurat idet fatter kom ut fra soveværelset i bare underbuksa.

— Trur det er til meg! sa jeg, og greip røret.

Filla eller Lena? Jeg veit ikke hva jeg trudde. Men jeg hadde en ekkel følelse av at telefonen var til meg, og at det ikke var gode nyheter i vente. Og da jeg hørte stemmen til Lena i røret, vinka jeg febrilsk til fatter for å få ham tilbake til soverommet. Han skjønte greia, og forsvant.

— Hallo? Det var Lenas stemme, igjen tvil om det. Men noe hadde skjedd med stemmen hennes siden sist jeg snakka med henne. Noe som ga meg en klump i magen, som gjorde meg redd.

— Pelle? Er det Pelle? Stemmen hennes var full av bly. Tung og snøvlete.

— Pelle her! Noe i veien, eller?

— I veien? Åssen da?

— Veit ikke. Du høres så gåen ut.

— Ikke noe i veien. Ville bare…

Hun ble borte.

— Hallo? sa jeg. — Er du der?

— Joa. Alt i orden. Ville bare si hei. Takke for sist, på en måte.

— Kult, sa jeg. — Det var dødskult! Stikker du oppom en av dagene?

— Ja, jeg trur…

Forbindelsen ble brutt. Stemmen hennes forsvant rett ut i kosmos. Antakelig hadde hun ikke hatt flere kroner, eller hun hadde glemt å legge dem på. Jeg la røret langsomt på plass, og satte meg litt i den mørke stua. Tenkte at dersom hun ringte igjen, skulle jeg ta telefonen med det samme. Og jeg tenkte på en hel masse annet også, det kan jeg godt love! Trøtt. Hun hadde vært trøtt. Men det hadde ikke vært noen normal trøtthet, det var jeg sikker på. Dopa hadde hun vært. Forbanna dopa! Herrigud, hva var det egentlig som skjedde rundt meg? Hvorfor i granskauen gikk plutselig alle mulige folk på stoff? Og jeg lurte selvsagt jævlig på hva hun hadde kjørt i seg. Hvis det var ei sovepille eller to, eller ei pipe hasj, var det ihverfall ikke helt krise. Men hva om det var det jeg var mest redd for, nemlig heroin? Jeg visste at heroin var et stoff som var sterkt nok til å knekke nakken på voksene mannfolk. Hva kunne ikke det stoffet gjøre med den spinkle kroppen til Lena? Og hva med hue hennes? Tankene, følelsene?

Jeg satt stille i over en time og venta, men hun rengte ikke igjen. Jeg vakla tilbake til senga og falt i en urolig søvn.

Dagen etter fikk jeg kjeft i omtrent hver bidige time på skolen. Det foregikk så mye oppi hue mitt at jeg rett og slett ikke klarte å konsentrere meg om det som foregikk på kateteret. De gangene jeg ble spurt om noe, svarte jeg helt i hytt og pine. Lærerne ble mørkerøde, og de andre i klassen fnistre. Bare Proffen, son satt rett ved sida av meg, glodde på meg med ei alvorlig mine. Sklønte at formen til Pelle Petersen var nokså laber.

I et frikvarter tok han meg fatt. Jeg hadde nettopp svart mattelærer’n at det var Napoleon, men sporsmålet hadde dreid seg om brøk.

— Er du dårlig, eller? Han rista i meg. — Hvis jeg var deg, så ville jeg heller gå hjemm istedenfor å fly rundt her og drite meg ut hele tida! Du veit såvidt hvor du er, jo!

— På skolen, sa jeg. — Gjett om jeg vet at jeg er på skolen!

— Og gjett om du ikke har en dritt her å gjøre i dag! Hva er det som er i veien?

Jeg ville ikke ut med det. Ikke faen. ikke til Proffen engang.

— Ingenting, sa jeg. — Det er ingenting. Har bare sovet så dårlig i natt.

Proffen så nokså såra ut. — Vi har kjent hverandre helt siden vi lå i barnevogna, Pelle! Og så står du her oh ljuger meg rett opp i trynet!

— Sorry, sa jeg. — Beklager, Proffen! Men sånn som alt ligger an nå, vil jeg rett og slett ikke preike med noen om hva som er i veien. Skjønner?

— Joa. Skjønner jo at du har trøbbel.

Det ringte inn. Og samtidig ringte liksom ei klokke oppi hue på meg.

— Kan du låne meg noen spenn?

Proffen rota i lommene. Kom fram med tre blanke tiere. — Det er alt jeg har.

— Du får dem igjen i morra, sa jeg. — Jeg stikker nå. Tar du med veska mi hjem?

— Er du sprø, eller?

— Ja, jøss! Dønn sprø! Bare si at jeg begynte å spy i skolegården!

Jeg stakk. Full av dårlig samvittighet forbi jeg lot Proffen stå igjen som spørsmålstegn. Men han var god til å ljuge. Når jeg først hadde bedt ham spille skuespill på vegne av meg, visste jeg at han ville klare det bra. Hva han hadde tenkt å servere foreldrene mine, visste jeg ikke. Og idet jeg løp ut av porten og nedover gata mot sentrum, tenkte jeg at jeg fikk ringte hjem, så de ikke trudde jeg lå og kolapsa i en brøytekant et eller annet sted.

Da jeg nådde ned i sentrum, var jeg så oppkjassa og nervøs at jeg bare måtte roe meg ned med et par runder på en flipper-automat. Det gikk dårlig. Så ukonsentrert som jeg var, kunne det bare gå dårlig.

Jeg gikk midt i andre runde, og begynte å drive gate opp og gate ned, helt uten plan. Hvor skulle jeg gå? Hvor skulle jeg se etter henne?

Snackbaren, selvfølgelig. Det var ikke mer enn litt over ei uke siden jeg hadde truffet henne der for første gang, men det føltes som ei evighet.

Men det var ingen Lena på Snacken. En gjeng ungdommer, som sikkert hadde skulka, de også, satt i et hjørne. Men bortsett fra dem var det bare gamlinger her inne på denne tida av døgnet. Husmødre som hadde vært io byen for å handle, og travle typer med stresskoffert. En bonde i byen, som heiv i seg en hamburger før han slengte seg på toget tilbake til Toten, elle Gud veit hvor.

Jeg kjøpte en cola og satte meg. Drakk den uhyre langsomt. Fulgte hele tida nøye med på hvem som kom inn av døra.

Det gikk nesten en time. Ingen Lena dukka opp. Jeg følte meg dum, helt idiotisk. Hva i allverden var det jeg holdt på med? På grunn av en telefon hadde jeg laga surr for meg sjøl en hel dag. Driti meg ut på skolen, og til slutt bare stikki fra hele greia. Det måtte jo bli konsekvenser av dette, samme hvor god Proffen var til å bløffe!

Men på en måte forekom alt sammen meg helt fjernt. Som om ingenting angikk meg. Jeg hadde en følelse av at jeg ikke skulle tilbake til skolen på hundre år, og at det ikke satt noen og ventra på meg verken hjemme eller andre steder.

Til slutt ga jeg opp å sitte der og henge. Helte i meg den siste dovne slanten med cola, og gikk. Ute hadde endelig været begynt å ta det litt rolig. Det snødde riktinok, men fra en himmel som var fri for vind. I det myke halvlyset dalte digre snøfiller sakte mot bakken, dekka over søppel og bikkjedritt, la ei hvit hinne over den gamle snøen som var miksa opp med eksos og sand. Det var flott. Snøen gjorde byen lysere, og kanskje noe lysna inne i meg også, for plutselig gikk jeg der og plystra. Det der med Lena var kanskje ikke så farlig som jeg hadde trudd. Jeg hadde vært temmelig trøtt sjøl da hun ringte, og det kunne jo hende jeg hadde misforstått.

Men jeg fikk ikke ro på meg likevel. Jeg dreiv rundt som en annen tulling, glodde i butikkvinduer og på folk som stressa rundt meg. Julehandelen var i gang for full pine, det var tydelig.

Egentlig var alt sammen bare en utsettelse. Jeg visste hvor jeg burde gå, hvor jeg måtte gå — men jeg fikk meg ikke til det. Bare tanken på å gå ned på Sentralbanen og kanskje finne Lena svaiende der nede, gjorde meg kvalm. Det kunne da for faen ikke være sånn fatt med henne? Jeg ønska plutselig at jeg hadde hatt Proffen ved sida av meg, en å diskutere dette med — men det var jo jeg som hadde holdt ham utafor hele greia. Jeg fikk prøve å legge problemet fram for ham i kveld, og høre hva han mente om saken. Den pæra som befinner seg bak i skallen til Proffen, lyser sterkere enn mi.

Jeg gikk ned til S-stasjonen likevel. Måtte jo det, når det kom til stykket.

Det første jeg fikk øye på da jeg kom inn i den store hallen, var den jenta med bæreposene som vi hadde sett her nede sist. Hunsatt på golvet og lente hue inn mot en type, hun sov. På den andre sida av henne sto bæreposene, det kunne være alt hun eide — eller kanskje at hun hadde klart å raååe i det sist. Rundt omkring hang noen andre folk som tydeligvis hørte til den gjengen som vanka her nede, men ingen Lena. Jeg pustra letta ut, men tok meg god tid med å undersøke resten av Oslo S før jeg gikk ut igjen. Jag sa hele tida til meg sjøl at fantasien måtte ha spilt meg et pluss natta i forveien. Ganske bra utvikla den fantasien min, ingen tvil om noe annet!

Jeg gikk rundt i nesten en time til, da jeg plutselig fikk øye på henne. Jeg hadde kommet langt bortover i Skippergata, og hun sto utafor en bil sammen med to andre jenter. De preika og lo og drakk cola, og av og til stakk ei av venninnene hennes hue sitt inn i bilen. Det virka som om hun dreiv og kyssa en skygge bak frontglasset.

Jeg visste ikke helt åssen jeg skulle gripe dette an. Skulle jeg gå rett bort og si at: Jøss for en tilfeldighet, eller noe i den stilen? Eller skulle jeg rett og slett si at jeg leita etter henne i timesvis fordi jeg var innihelvete bekymra for henne? Jeg visste ikke. Det eneste jeg visste helt sikkert, var at jeg hadde mest lyst til å liste meg stille vekk. Følte meg så jævlig usikker. Ville jo ikke at hun skulle tru jeg dreiv og spionerte på henne heller!

Men beina mine var mer fornuftige enn resten av meg akkurat da. De gikk liksom av seg sjøl. Skritt for skritt kom jeg nærmere henne, og for hvert skritt jeg tok, så jeg sityasjonen mer tydelig. Selve holdninga hennes røpa at hun ikke kunne være helt klar i toppen. Hun bevega seg med tunge skritt rundt i snøen, og det var noe ved måten hun bevega hue sitt på som fikk meg til å tenke på jenta nede på Oslo S. Så utpå var Lena ikke, men likevel.

Jeg slapp å bestemme meg for hvordan jeg skulle gripe situasjonen an. For på tjue, tredve meters hold fikk hun øye på meg, og jeg så at hun stivna til. Det var som om verden sto stille et øyeblikk, som om alt annet enn vi to forsvant. Vi to i ei sørpefylt gate i Oslo sentrum.

Noe jeg ikke hadde lagt merke til måtte ha skjedd der nede. Noen måtte ha skjønt et eller annet. For da jeg ble klart i hue igjen, så jeg at bilen, en hvit nissan, hadde satt seg i langsom bevegelse. Den kom kjørende nedover mot meg. Nå kunne jeg selvfølgelig ha tatt beina på nakken, men jeg ble stående helt stille. Redd var jeg, det skal jeg ikke nekte for, men jeg sto. Kunne ikke se hvem som satt der inne i den kjerra, om det var flere enn bare e’n, men det kunne i grunnen bli det samme. For selv om det var e’n, var han over atten, og jeg ville ikke ha en sjanse. Hvis ikke bilen var rappa, da. Av en på min egen alder. Det kunne bli tøft nok det også, for jeg har aldri vært noen slåsskjempe.

Bilen svingte inn til fortauskanten, fortsatte videre til forhjulet nesten berørte støvelsnuten min.

— Hei, kjekken! Ute og tar en titt på skiføret?

Det kan godt hende at typen bak rattet hadde rappa denne bilen, men han var iallfall gammal nok til å kjøre den. Nitten, tenker jeg. Eller tjue. Huden hans var full av kviser og annet grums, håret var kortklipt foran og samla i ei tynn flette bak. Ved sida av ham satt en annen kis, men jeg kunne ikke se ansiktet hans fra der jeg sto.

Jeg svarte ikke. Det er ikke alltid det lønner seg å svare. Begynte isteden å gå nedover mot jentene.

Det ble ikke likt noe særlig. Bilen ble satt lynraskt i revers, den kom ryggende i ei dritfart, mens dekka spant og bakparten vrei seg fra side til side. Og da den hadde passert meg, var sjøferen ute i sprang.

Han hadde et jævlig stygt smil. Sto der og sperra veien for meg. Gliste som en ulv som nettopp har bedt med seg et lam på middag og fått ja.

— Har vi det så travelt i dag, da?

— Jævlig travelt, sa jeg. — Hva faen er det du vil? Jeg prøvde å trenge meg forbi ham, men han var raskt ute med armen og fanga meg opp. Jeg prøvde å komme meg forbi på den andre sida. Men nå hadde den andre typen også kommet ut av kjerra, og han tok tak i skuldra mi og dreide meg rundt.

— Oppsann! Se deg litt for da, kompis!

Han var en kraftig kar, og akkurat som kameraten sin hadde han også gjort seg ferdig med ungdomsskolen for noen år siden.

De dro ikke til meg. Nei, de gjorde ikke det. Men de begynte å flippe med meg. Dytta meg fram og tilbake mellom seg, som om jeg var en tung og litt uformelig badeball. Det gjorde vondt i ryggen og i brystet når de støtte til meg, men det var ikke verre enn at det var til å holde ut. Det som ikke var til å holde ut, var at de sto og dreid meg ut rett foran trynet på den jenta jeg var forelska i. Og hvorfor gjorde hun ikke noe, hvorfor sa hun ingenting? Jeg fikk et glimt av henne der hun sto noen meter lenger ned i gata sammen med de to andre jentene, men det virka bare som om de sto og kjeda seg alle tre. Jeg fikk mest lyst til å begynne å grine. Men akkurat da fikk jeg annet å tenke på, for en av disse to drittstøvlene spente bein på meg. Jeg kjempa med balansen, men gikk på ryggen i fortauet så sørpa spruta.

Jeg trur rett og slett at jeg svima av. Men ikke lenge, bare noen sekunder. Det neste jeg husker er ihverfall at en kjent stemme, en stemme som hadde hviska veldig ålreite ting inn i øret mitt for ikke så mange dagene siden, sa: — Gi faen i ham da, Arne! Han er bare en liten idiot likevel. La oss komme oss avgårde!

Det smalt i bildører.

Jeg rista forvirra på hue og satte meg opp. En type på alder med fatter kom løpende og bøyde seg ned.

— Hvordan gikk det?

Jeg svarte ikke. Satt bare stille i sørpa, og kjente isvannet som pipla inn i klærne. Så ansiktet til Lena idet kjerra svingte ut i gata. Men ruta var full av frostroser og fuktighet, det gikk ikke an å lese seg til noe i det ansiktet.

Mannen hjelp meg på beina. — Takk, sa jeg. — Det gikk solid til helvete!