Døden på Oslo S

SKJULT SKRIFT

Det virka som om drittværet hadde festa seg for godt. Bare lyden av det var nok til at jeg holdt senga utover dagen. Lille My kom inn med en stabel billedbøker og jumpa opp i senga mi uten et ord. — Les! De blå øynene hennes så strengt og bedende på meg på samme tid.

Men etter en times tid med bamser og giraffer, troll og kjekke typer på trehjulssykkel, orka jeg ikke mer. My satte i med et ramaskrik da jeg sto opp, men jeg bestakk henne med et halvt marsipanbrød jeg hadde liggende. Jeg kledde på meg, fikk meg noe mat, og stakk ned trappa til Proffen.

Han hadde såvidt stått opp han også. Satt på rommet sitt og leste Sherlock Holmes.

— Jaså, sa jeg. — Åssen går det med Holmes i dag? Er det noe å lære, eller? Jeg måtte bestandig fleipe litt med den krimdilla hans.

Han la inn et bokmerke, klappa sammen boka og slengte den fra seg på senga. — Der er alltid noe å lære av gamle Holmes, sa han alvorlig.

— Som hva da? Noe som kan sette oss på sporet av Filla?

Proffen gikk til vinduet og bora begge henda dypt ned i bukselommene. Ble stående og se ned i gata.

Etter en stund sa han: — Det er mye vi kan lære av Holmes, skjønner du.

— Hva da? maste jeg. Jeg hadde lest et par Sherlok Holmes-bøker, de hadde vært spennende og helt ok. Men lære?

— Detaljer. Sansen for detaljer. Det kan man lære av Holmes.

Det hadde han selvsagt rett i. I Holmes-bøkene vrimla det bestandig av detaljer som til slutt felte morderen. En spesiell type søle på en støvel, denslags bagateller som alle andre enn Holmes overså.

— Spytt ut! sa jeg. — Du står og grubler på noe nå, bare innrøm det!

Proffen satte seg igjen. — Det der med Gokken får jeg ikke noe tak på. Skjønner rett og slett ikke hvem det kan være. Vi kan selvfølgelig ta en tur ned i det huset og se om vi kan finne denne jenta i litt bedre form, men…

— Men det har vi ikke noe lyst ril, fullførte jeg.

— Nei, nettopp. Dessuten var det en temmelig dopa antakelse. Men det er noe annet… Noe som kanskje ikke betyr noe som helst. Noe som sannsynligvis ikke betyr noe som helst, men som kan gi oss en slags ledetråd til hva alt dette tullet med Filla betyr. Yfn smilte bredt: — Det var deg som la merke til det!

— Det er for tidlig på dagen, Proffen! Det står dønn stille i hue mitt akkurat nå!

— De to malte bakskjemene! Jeg veit, det høres sprøtt ut, men…

Jeg nikka. — Ja, det høres passe sprøtt ut. Men på en annen side så er det jo litt merkelig. Kanskje det er Filla og kompisen hans som har herpa dem også? Bare på faen?

— Nei, det trur jeg faktisk ikke. — De var skikkelig malt. Ikke hærverk.

— Tja, sa jeg. — Nva mener du vi kan gjøre?

— Etter at jeg fikk den ideen i natt, har jeg tenkt en god del på de skjermene. Trur ikke jeg far fred før vi har tatt en nærmere titt på dem.

— Han ene typen veit vi jo ikke engang hva heter, sa jeg.

— Nei. Men jeg har en mistanke om at vi klarer oss med å skjekke kjerra til Skånseth.

— Telefonkatalogen…, begynte jeg.

Men Proffen var alt på vei.

Det var åtte Skånseth-er i telefonkatalogen for Oslo og omegn. Bare en av dem her Terje til fornavn og han sto oppført som bestyrer. Bestyrer Terje Skånseth bodde på Grefsen.

— Vi blir nødt til å vente til det blir mørkt, sa Proffen.

Da behøver vi ikke vente lenge. Det er jo faenmeg natt hele døgnet for tida!

Terje Skånseth bodde i en stille vei på Grefsen, i en villa som verken var ny eller gammal. Huset lå inne mellom grantrær og noen storvokse bjerker. Dessverre for Proffen og meg virka det ikke som om fyrem var hjemme. På en nybrøyta plass ved huset sto bare ei enslig søppelkasse, ingen bil. Og bortsett fra ei lampe over døre, var det ikke lys å se noe sted. Så vi rusla bare forbi og oppover, mens vi diskuterte om det kanskje ville være bedre å ta bussen bort til Ekebergåsen og guttehjemmet isteden. Bestyrere kunne sikkert ikke ta seg fri hver søndag — det var en mulighet for at han og bilen befant seg der ute.

Men vi ble enig om å vente. Selvsagt var det både kaldt og ikke så reint lite kjedelig å gå her oppe og slenge, men der frista oss ikke å ta den lange turen ut til Ekeberg heller.

— For noen idioter vi er! — sa Proffen. — Vi kunne jo bare ha ringt ham! Og så slengt på røret idet vi hørte stemmen hans. Vi kunne ha sitti på hjemme og venta på ham, ikke sant?

— For seint, sa jeg. — Vi har driti oss ut, og nå er det for seint!

— Finner vi en telefonkiosk, kan vi ihverfall ringe ut på hjemmet og høre om han er der!

Vi fant ikke noen telefonkiosk. Det er dårlig med røde kiosker på Grefsen. Det eneste vi fant var stille gater og veier, og store mengder våt snø som hele tida ramla ned fra himmelen.

Vi tok en stor runde før vi vendte tilbake. Da jeg så på klokka, viste det seg at vi hadde trala rundt i nesten en time.

Men vi fikk lønn for strevet. På parkeringsplassen på vestsida av huset sto nå den svarte mersa, og der var lys i alle vinduene i første etasje.

— Noen lyse ideer? sa jeg. — Om åssen vi skal få kikka på bilen uten at typen der inne oppdager oss?

Jeg hadde ikke lyst til å bli tatt på fersken, verken av Skånseth eller noen i familien hans, hvis han hadde noen. Vi hadde ingen grunn til å mistenke ham for noen som helst, og han hadde jo faktisk oppført seg helt ok mot oss da vi traff ham på guttehjemmet. At den typen vi hadde møtt i alleen hadde kalt ham et drittsekk, betydde ikke så mye. Jeg tippa på at en bestyrer på et guttehjem sjelden er særlig populær.

Vi gikk unna synsfeltet fra vinduene, og jeg kunne se at Proffen tenkte så det knaka. — Jeg trur jeg har det, sa han til slutt. — Du går og ringer på, og dikter opp ei histirie om du har sett Filla, eller noe i den stilen. Du blir naturligvis bedt inn, og da er det ikke så vrient å holde ham opptatt i et kvarter eller så. i mellomtida undersøker keg bilen.

— Fint! sa jeg. — Men vi gjør det akkurat omvendt!

— Hva mener du?

— At det blir deg som bløffer Skånseth!

Han likte ikke det.

— Vær litt fornuftig da, sa jeg. — Det er deg som er flinkest til å ljuge av oss, det kan det ikke være noen tvil om.

— Ålreit. La gå. Men hvis det er flere i huset?

— Den sjansen får vi ta. Men vi må tenke ut en forklaring på hvor du bare tropper opp her midt på søndagskvelen. Det ville jo vært mest naturlig å ringe, ikke sant?

— Det er ikke noen problem. Jeg sier at leg slo opp i telefonkatalogen for å ringe ham privat, men at jeg fant ut at adressa hans er rett i nærheten av huset til tanta og onkelen min, for eksempel. Sier at jeg og folka mine var bedt dit i kveld, og at jeg syntes det var like greit å stikke innom.

— Høres ålreit ut. Har du lommekniven på deg?

Dumt spørsmål. Proffen har alltid lommekniven på seg. Jeg fikk den.

— Bare en ting, sa jeg. — Ikke si at du har møtt Filla, da er det lett å rote seg bort. Si at du har sett ham, at hen virka dopa for eksempel. Noe sånt. At du trur han holder til i sniffe-kåken på Løkka. For det føler jeg meg etterhvert helt overbevist om at han ikke gjør!

— Greit. Jeg stikker. Vi treffes om et kvarter fra nå av!

Vi kontrollerte at klokene våre var enig om tida, og Proffen luska inn på gårdsplassen. Fra det jeg sto kunne jeg mellom noen trestammer se at han ringte på, at døra kom på gløtt, og at han ble sluppet inn. Det var ikke tegn til aktivitet i noen av vinduene, så jeg svelga dypt et par ganger og styrta etter.

På vestsida av huset det bilen sto, var det ett vindu som jeg kunne bli sett igjennom. Men den overmalte bakskjermen befant seg på den sida av bilen som vende vekk fra husveggen, og når jeg huka ned, skulle det mye til for at noen fikk øye på meg.

Hva skulle jeg se etter? Jeg visste ikke. Hadde rett og slett ikke peiling. Foran meg hadde jeg en hvitmalt bakskjerm, den var malt med matt lakk eller maling — kanskje noe spesialgreier. Og det var i grunnen alt. Det var ingenting, absolutt ingenting mystisk å se. Så jeg tok fingra til hjelp. Følte på innsida på skjermen. Ingenting. Bare hardpakka, møkkete skorper med is og snø. Jeg lot handa gli flatt over skjermenen. Forsiktig fra side til side. Jeg holdt på å gli opp da jeg helt øverst på skjermen kom over noe som jeg mente var en svakt forhøyning. Det kinne være et dobbelt lag maling eller lakk. Altså ikke stort å hisse seg opp over. Men i og med at dette var det eneste som på noen måte kunne kalles mistenkelig med denne fordømte bakskjermen, begynte jeg å pirke forsiktig i malinga med knivspissen.

Rødt. Under det hvite laget var det rødt. Hadde han først smørt på et lag med rødt før han tok fatt på hvitmalinga? Jeg forsøkte lenger nede. Svart lakk. Bilens originallakk.

Jeg studerte forhøyninga nærmere, og mente faktisk at jeg kunne se et vagt omriss av et mønster, kanskje bokstaver, under det hvite malinglaget.

Og med det samme slo det meg! Jeg visste hva som var skrevet på den bakskjermen, og jeg visste hvem som hadde gjort det. At verken Proffen eller jeg hadde tenkt på det før! Vi leste da aviser for pokker, særlig Proffen! Forsiktig trakk jeg opp risset av de fire første bokstavene, og da var jeg sikker. Jeg klappa sammen kniven og sneik meg ut av gården og nedover veien. Ifølge klokka hadde jeg fem minutter å vente før Proffen kom. Minst. Han kunne jo ikke sitte med klokka i handa der inne heller.

Det snurra fælt rundt i hue mitt mens jeg sto og venta. Hjertet gikk raskere, jeg var opprømt. Med den oppdagelsen jeg hadde gjort nå, fikk denne saken helt andre perspektiver. Om det fantes en sammenheng i alt rotet, kunne jeg selvsagt ikke være sikker på, men hvis det fantes en, skulle jeg finne den! Jeg hadde en sterk følelse av at jeg var på sporet av et eller annet.

Proffen kom ruslende, nokså presis.

— Nå, sa jeg. — Hva sa han?

— Bare noen fraser. Det er jo ikke så rart. Alt jeg hadde å si, var jo at jeg hadde sett Filla i nokså dårlig forfatning ned i byen, men at han hadde forsvinni for meg før jeg fikk preika me’n. Og så ble vi selvsagt enige om at lim heller burde brukes til å reparere ting med enn som døds-dop. Klapp på ryggen og ”Takk for at du kom” — sånn var det. Og skjermen? Ikke noe?

Jeg ga ham kniven tilbake. — Kvinnefronten eller hva dem heter har spraya HOREKUNDE på den med rødt, sa jeg. — Det var nok derfor han trakk fram malingspannet!

Proffen plystra lavt. — Det var som bare!

Noen ukene tidligere hadde avisene vært fulle av denne saken. Ei gruppe jenter hadde gått til ”krig” mot mannfolka som plukka opp horer nede ved Bankplassen i sentrum. Disse typene pleier gjerne å ta jentene med seg i bilen og kjøre til et rolig sted der de kjøper seg et raskt nummer før de drar hjem til kona og ungene og later som ingenting.

Men denne jentegruppa hadde altså gått til full krig. De jobba i lag på to og to. Ei jente stilte seg opp på fortauet og lot som om hun var til slags. Og når det stoppa opp en bil og sjåferen begynte å forhandle om prisen, og om hva han ville ha gjort og hvordan han ville ha det gjort, så spratt det plutselig ei annen jente fram fra mørket og spraya HOREKUNDE på bakskjermen. Disse aksjonene hadde laga voldsom røre i pressa. Noen mente det var forjævlig å herpe bilen til folk på den måten der, mens andre mente det var enda mer forjævlig å benytte seg av jenter som gikk på stoff, og hadde det vrient nok som det var.

— Skulle likt å se trynet på kjerringa hans, sa jeg. — Hvis hun fikk vite dette!

— Han har ikke noen kjerring! Han er ungkar.

— Trur du det er en sammenheng? Mellom at Skånseth kjøper seg damer på gata, og at Filla går amok og stikker av, mener jeg?

— Det er ikke godt å si. Men jeg har det liksom på følelsen.

Den feelinga hadde jeg også.