Døden på Oslo S

PÅ SPORET AV VIRKELIHETEN

Dagen etter var lørdag. Noen synes kanskje jeg er en gris, men jeg bader bare en dag i uka. Den henger sammen med fortida mi, det. Opphengfra dengang jeg bare var valpenog bodde sammen med mutter og fatter nede på Tøyen i en aldgammal kåk der vinden kom inn gjennom vinduskarmene, sikrigene gikkhver fjerde time, og et felles bad nederst i en lang, mørk gang måtte fyres opp med ved før det kom varmt vann ut av krana. Høres middelalders ut, men sånn var det. Og etter at fatter hadde fyrtsom en gal i en time eller to, ga den gamle tanken såvidt fra seg nok varmt vann til å fylle det nedslitte badakaret halv opp to ganger. Mutter og jeg bada først, så fatter. Lille My var ute og svevde i kosmos på den tida. Og selv etter at vi flytta inn i denne helt strøkne kåken i Bentsebrugata, sitter den gamle rytmen liksom fast i meg og fatter. Mutter derimot har gått inn i ”den nye tid” som en riktig bade- og dusj-løve. Så fort hun har en halvtime ledig, bruser det fra kranene på badet. Hun synes vi gutta er noen griser, og mener at hele greia er ”kjønnbestemt”— hva hun nå mener med det.

Jeg har en annet særhetogså. Like godt å innrømme det med det samme, selv om det høres temmelig barnsli ut: Jeg klarer ikke å slappe helt av i badekaret uten flodhestenmin. En plastflodhest med et jævla glis rundt kjeften, som sitter i en plastbåt og ror som en gal når den er trukket opp. Han ror selvsagt helt hytt og pine, men gliset sitter klistra på ham konstant. Fatter har sagt at det går anå lære et par ting av den flofhesten, men jeg veit ikke helt hva jeg skal tru om det.

Vel, jeg lå altså der i badekaret og tenkte nøye igjennom (j,levfk nofntkmyj) et par ting, mens flodhesten kjempa seg smilende gjennom en diger skummdott.

For det første: Hva lå bak hærverket på guttehjemmet ”Håpet”? Og hvis det hadde vært et basketakmellom bestyreren og de to gutta — hvorfor holdt da denne bestyreren tettom det? Det hadde ikke stått ett ord om noe slikt i avisene heller. På meg hadde denne fyren virka ok. Kunne det tenkes at han rett og slett hadde valgt å holde kjeft om en eventuell slåsskamp, for ikke å gjøre hele suppa verre for Filla og kompisen hans? Kanskje. Men hvis det ikke v ar grunnen? Da kunne det bety at han hadde et eller annet å skjule, noe som hadde med grunnen til hæarverket å gjøre. Det er klart at jeg ikke helt uten videre stolte på det den fremmede gutten hadde sagt om at Filla hadde gitt bestyreren en på kjeften. Men på en annen side kunne jeg ikke skjønne hva han skulle ha å vinne på den bløffen. En tredje mulighet var at Filla kunne ha gitt denne Skånseth en på kjeften før massakrenpå kjøkkenet. Den teorien åpna også for flere muligheter. Sett at de to hadde kommet i tottene på hverandre, og at det hadde sprukket for Filla. Kunne det tenkes at bestyreren hadde diska opp med en litt for jævlig hevn? Ja, det var absolutt en mulighet. Filla var lett antennelig, det visste jeg. Og helt ekstremt kjørt på rettferdighetkunne han også være. Hvis han på en eller annen måte hadde følt seg tråkka på, urettferdig behandla, ville han uten tvil kunne ha oppført seg som vist i avisa. Men den andre, denne Stein Hansen? De måtte ha hatt noe på gang sammen. Ikke nødvendigvis, forresten. For Fillas rettferdighetssans ville også uten tvil kunne føre til at han ga noen en på kjeften på vegne aven annen som var blitt tråkka på. Real sånn, Filla.

Men mest av alt tenkte jeg rett og slett på Fillas situasjon akkurat nå. På hvor han var, hva han dreiv med. Og jeg hadde en vond følelse i magen det jeg lå, for jeg trudde jeg visste svaret på ihvertfall det siste spørsmålet. For Filla hadde aldri vært særlig sterk. Hvis han syntes virkeligheten ble noe jævlig, hadde han lett for å stikke av fra hele greia. For noen år tilbake hadde han kjørt seg temmelig hard på sniffing, det var derfor han hadde fått tilnavnet Filla. Og selv om det var lange siden, så hadde han hatt det så beinhardt i det siste at jeg ikke syntes det var særlig rart om han hadde ramlautpå igjen. Det skremte meg. Nedover på Grunerløkka og i sentrum gikk folk på min egen alder rundt i gatene og så ut som gjenferder. Jeg syntes ikke Filla fortjenteå stryke med før han fylte tjue. Ingen andre heller forresten.

Jeg trakk opp flodhesten en gang til. Den gikk løs påen helt umulig skumdott med den samme energien, det samme påklistra gliset.

Etter at jeg hadde tørka meg og fått på meg reine klær, gikk jeg ned til Proffen og sa at det var på tide å foreta seg noe annet enn å glo Toppop.

Folk som bor på en helt annen kant av landet enn Proffen og jeg, og som aldri har sett den nye Sentralbanestasjonen i Oslo, har virkelig blitt spart foren ekkel opplevelse. Den ser nemlig helt nitrist ut. Hele det enorme bygget er satt opp i rødbrun stein, alt er firkantaog jævlig. Og når det er vinter og kaldt, fryser man likesom litt ekstra når man kommer ned på Jernbanetoget og ser dette helvetes byggverket. Guttehjemet ”Håpet” blir reine barhyttai forhold. Og ved sida av Sentralbanestasjonen ligger et enda jævligere bygg, Postgirobygget, den eneste virkelige skyskraperen i Oslo. Dønn firkanta og fantasiløs den også. Joda, på Jernbanetorget kan det være kaldt på mer enn en måte!

Inne i hallen var det et yrendefolkeliv. Foran kioskene sto lange køer med folk som ville handle aviser og røyk, og grønne epler og hva veit jeg. Rundt en snackbar kokte det formelig av hamburgere og pølser, varm kaffe og halve kyllinger. Og overalt: Hastende mennesker med ryggsekker og koffeter, bæreposer og mapper. På de blå tavlene over hver utgang veksla togavgangene etter som minuttene tikka forbi, alt sammen akkompagnert av en utydelig høyttalerstemme. Tog til Hamar klokka det og det, tog til København, tog til Stogholm og Bergen. Ta plass og lukk dørene!

Men vi hadde ikke kommet hit for å se på togene. Det var lenge siden denslags hadde frista oss. Og vi hadde ikke kommet hit for å se på alle folka som var på vei hjem heller. Vi var her for å ta en titt på skyggene. De skyggene som sklei stille rundt blant alle de vellukka folka. Skyggene som hadde ikke noe hjem. De folka som frøys mest enten det var vinter eller sommer.

— Vel, sa Proffen. — Hvor skal vi begynne?

— Begynne? Trudde vi var i gang for lenge sia (siden), jeg?

— Ålreit da. Jeg mener bare at det eneste jeg skal se, er dødsstraite folk overalt!

— Det varersikkert ikke lenge, sa jeg. — Hvis vi bruker øynene skikkelig!

Vi brukte øynene skikkelig.

Og det varte ikke lenge før det idylliske bildet sprakk. Borte ved en av dassene sto ei jente og hang med en bærepose i handa. Hun var kledd i siste skrik, men svikteni knea og hue som liksom ikke satt helt fast på halsen, det dingla hit og dit, sa sitt om at hun ikke akkurat kom rett fra jazzballeten. Heroin, tenkte jeg. Eller noe pille-greier. Hun var eldre enn Proffen og Jeg. Ikke så veldig mye eldre, men eldre. Kanskje det bare var kjøretsom hadde gjort henne eldre. Dag ut og dag inn i kalde bygater of trappeoppganger. Dag ut og dag inn på harde stoffer.

Vi hadde ikke peiling på hvem hum var, og fortsatte videre. Liten sjans for at to straitinger som Proffen og jeg ville få noe ut av ei jente som ikke kjente oss, og som dessuten nokså sikkert hata hele verden.

— Vi må se etter noen fra Løkka eller Torshov, sa Proffen. — Eller kanskje Sagene. Noen som ihvertfall kjenner trynet vårt.

Jeg nikka. Litt lenger borte sto to typer og lekeslossom ei colaflaske. De var dopa som bare juling, men mye eldre enn oss, og de kunne sikkert bli dødsfarlige hvis vi spurte om å få leke med dem.

Så vi satte oss på en benk sammen med ei gammal dame som så ut som om hun hadde fullstendig noia, og lot tida gå. Det var kaldt, men jeg hadde dratt på meg stillongsfør jeg gikk hjemfra, og den surevinden holdt seg tross altpå utsida.

Det gikk et kvarter. Det gikk en halv time.

Da kom Roy Rogers og et par jenter. Stilte seg opp ved en fotoautomat ikke så langt gra oss, og lot ei flaske Gold gå på rundgang. Jeg sa til Proffen at Rogers sannsynligvis var mannen vår, og Proffen var enig.

Rogers så helt crazy ut. Rødt og blått i det strittende håret. Lærjakke, og ei dongeribukse som var så møkkete at den sikkert kunne stå av seg sjøl. Rogers var en sånn type som kunne få folk som dama ved sida av oss til å pisse på seg av redsel, mens han i virkeligheten var omtrent like farlig som en hamster. Jeg trur ikke noen hadde sett Rogers forbanna noen gang. Ikke sikkelig. Proffen og jeg kjente ham fra skolen, men det var lenge siden han hadde hatt noe der å gjøre for å si det sånn. Sist jeg hadde hørt noe om Rogers, hadde barnevernet, eller hvem det var, sendt ham til et eller annet køllektiv på Toten hvor han skulle lære å bli edru og lese og skrive. At han var her nå, kunne tyde på at han ikke hadde likt seg noe særlig der oppe. De to jentene som sto sammen med ham kjente jeg ikke. Kanskje de ikke hadde likt seg på kollektivet de heller.

Proffen og jeg reiste oss og gikk bort til dem.

Rogers gliste, og det var lett å se at han var nokså skeiv. De to jentene så en annen vei. Syntes sikkert ikke at det var noen vits i å kaste bort blikk på to nyktre typer som oss.

— Jøss! Pelle og Proffen jo! Står te’?

— Ålreit, sa Proffen. — Og med deg?

Rogers heiste på skuldrene, men beholdt smilet. Sa ikke noe.

— Vi ser etter Filla, sa jeg før det begynte å bli pinlig. — Sett noe te’n?

— Hørte han hadde endt opp på ”Håppet”, sa Rogers. — Drittsted. Var innom der jeg også. Ble et jævla kort opphold!

— Han har stikki av, sa Proffen. — Knust kjøkkenet, gitt sjefen en på kjeften, og stikki av.

Rogers begynte å skoggerle, men latteren varte bare i noen sekunder før den gikk over i en temmelig jævlig hoste. Han hadde sikkert ikke kunne pakke ei dundyne rundt seg om nettene i det siste.

— Er det meninga at vi skal stå her og preike med to dødstrøtte kiser, eller åssen er det? sa den ene av jentene. Hun så fremdeles ikke på oss, men klarte likevel å spytte tyggegummien hårfint forbi der høyre øret til Proffen. — Var det derfor vi taxa bort hit fra Grønland, eller?

— Trur’ke det akkurat, sa den andre. — Men det kan jo hende at vi misforsto Rogers ista.

Rogers tok det som vanlig helt rolig. — Nei, jeg har ikke peiling, folkens! Men hvis snuten er i hæla på’n, så står’n sikkert ikke her nede og henger. Snakker om sola forresten!

Vi snudde oss, og så i den retningen Rogers så. Jentene også. De var plutselig blitt litt mer interesserte.

De to typene i uniform hadde kommet helt plutselig på oss, så det var liksom ingen vits å lage noe krøll. Ikke for det: Proffen og jeg hadde jo ikke noe å skjule. Men det kunne godt hende at noen av de andre hadde det. Måten ei av ejntene vrei seg på kuune gi visse signaler om noe sånt.

Rogers beholdt fremdeles gliset. Kjente tydeligvis disse gutta. — Jøss! Lie, jo! Og Hermansen! Ja, jeg har iike noe til dere i dag jeg, altså!

Den ene snuten ga den andre et dytt i sida. — Hørte du det, Jon? Vi blir huska av selveste Roy Rogers! Og jeg som var så redd for’ at han hadde glemt oss helt! Triste greier at han ikke har noe til oss i dag, hva?

Spydige typer. De ble stående og flire.

— Og dere da, småjenter? sa den andre. — Ute og går på by’n?

Jentene svarte ikke.

Han som het Jon dro til seg bæreposen til ene av jentene med et røkk. — Handla har dere visst også?

— Gi faen! sa hun. — Har fått spenn av mora mi, ikke sant?

— Fine greier! sa purken. — Fine greier med spenn fra mamma. Vi får vel ta en titt. Han dro opp et par plagg. Ei sånn dødsmoderne jakke for damer, to splitter nye bluser og en genser. — Er vel ikke akkurat størrelsen din dette her, hva?

— Gi faen, har jeg sagt! Har handla til søstra mi, ikke sant!

— Samhold i familien, skjønner jeg. Mora di deler ut kronene og du går og handler. For søstra di. Nesten ikke til å tro!

Jenta hadde mista den tøffe maska si nå. Holdt på å begynne å grine. Alle som der skjønte sikkert at det ikke var på grunn av klærne, som nå helt sikkert kom til å bli tatt med til politivakta. Det var først da ordet ”familie” var blitt nevnt at jenta ble spak.

— Drittsekk! sa Rogers lavt. Men høyt nok tilat han ble hørt. Den andre snuten vrei armen hans bakpå ryggen og trøkte ham opp mot veggen. — Nå tar vi det rolig, gutten min! Helt rolig!

Jeg kunne se at Rogers beit tenne sammen for ikke å skrike, mens purken hold ham i et jerngrep og gikk gjennom lommene hans med den andre handla. Opp kom ei pakke rullings og noen papirlapper, ellers ingeting.

Noen flere folk kom til. Mest nysgjerrige reisende, men også jenta vi hadde sett borte ved dassen, og de to eldre gutta. Alle tre virka mer nyktre nå av en eller annen grunn. — Jøss, sa den ene typen. — Trudde ikke du lekte med smågutter, Hermansen? At det var stilen din, mener jeg?

— Bare ta det rolig! sa purken. — Deres tur kommer snart! Han gjorde seg ferdig med ransakinga av Rogers og dytta ham fra seg. — Noen som har sett noe til Filla her nede?

Det støkk i meg. Nå visste vi at purken var på jakt etter ham.

Filla? Ingen visste hvem Filla var engang.

Akkurat da følte jeg en varme bre seg gjennom meg.

Purken ble stående og småpreike litt til, men de overså Proffen og meg fullstendig. Likevel hadde jeg en bestemt følelse av at de merka seg oss. Kom vi hit ned en gang til, kunne det bli våre lommer som ble vrengt.

— La oss komme oss vekk! sa Proffen lavt. — Her har vi ikke noe å hente. Jeh trur jeg har en ide’!

Vi rygga ut av hele suppa. Så snudde vi oss raskt, men ikke altfor raskt mot utgagngsdøra. Hele tida hadde jeg følelsen av at dongeribuksa mi brant.

På utsida hadde det begynt snø igjen. Digre flak som lava ned. Vi ble stående en stund uten å si noen. Var liksom ikke så mye å si. Uten å avtale noe som helst, begynte vi å gå bortover mot Karl Johansgate.

Jeg hadde et problem nå. Ett til. Kunne jo ikke bare skli rett forbi snackbaren uten å ta en titt etter Lena. Samtidig syntes jeg liksom ikke at Proffen hadde noe med den saken å gjore. For første gang på det jeg kunne huske ønska jeg Proffen pokkerivold, ihvertfall for en time eller to.

— Hva er det for slags ide du har? spurte jef.

Proffen heiv innpå sitrondrops. — Ei viss rønne på Grünerløkka. Vi blir nødt til å sjekke der oppe også.

Det var klart. Nede i Thorvald Meyers gate sto et falleferdig murhus som skulle rivers av kommunen. Alle i strøket visste at den ble bedodd av folk som gikk på dønk. ”Dønk” er et slang-uttrykk for alle sånne stoffer som kan sniffes. Lynol og denslags. Sånne stoffer som gjør at hjernen din ser ut som en dass etter ganske få år. Ingen vei tilbake når hjerne og lever og nyrer er skada nok. Da er det bare døden som står igjen. Jeg visste at Proffen hadde rett i at den bula måtte sjekkes. Men bare tanken på det fikk det til å vrenge seg i meg. Jeg var redd for en del av de folka som holdt til der. Drittredd.

— Ja, ja, sa jeg. — Det er vel ingen vei utenom.

— Ikke hvis vi skal ta dette her på alvor.

— Ålret. La oss ta der på alvor.

Utafor snack’en sa jeg til Proffen: — Du, jeg skal bare innom her en tur!

— Fint, sa Proffen distre. — Kan tenke meg ei pølse eller noe sjøl.

— Jeg sa at jeg skal innom her en tur! sa jeg litt irritert. — Er snart tilbake!

Proffen ser ur som om han hadde ramla ned fra månen. — Hva er det du mener?

— Kan du ikke bare gi faen i det, da? sa jeg. Temmelig hard i stemmen går jeg ut fra, for jeg kunne se at Proffen ble like sur som det sitrindropet han hadde i kjeften. Og da var det selvsagt bare å angre seg og sette på reversen. — Ikke ta det sånn, Proffen, jeg sier at jeg bare skal se etter noen!

— Ålreit, ålreit! Men jeg trudde vi skulle se etter noen sammen!

Jeg bestemte meg for å legge korta på bordet. — Det er ikke Filla jeg mener. Det er ei jente.

— Ei jente!?

Nå var det min tur til å bli litt sur. — Høres det helt umulig ut, eller?

— Neida, men… Ja, jeg visste jo ikke…

— Er tilbake om et minutt! sa jeg og løp.

Snackbaren var full av folk, men ingen av dem var Lena. Det var ungdommer og oldinger der, det var kontoristtyper og halvgamle husmødre — men ingen som likna på hun jeg så etter. Jeg venta litt i tilfelle hun skulle være på dass, men det var bare å bøye seg, hun var ikke her.

Så jeg gikk ut i det piskinde været igjen. Proffen kom opp på sida av meg, og vi fortsatte et stykke uten å si noe.

— Fiasko?

Vi skrådde over Stortorget mot GGlasmagasinet.

— Yes.

— Ålreit dame, eller?

— Jævlig ålreit. Heter Lena. Fatter hennes var en sjømann som ramla overbort midt ute i Atlanter’n. Du bør ikke spørre mer, for det er omtrent alt jeg veit.

— Dårlig sikring til sjøs, mumla Proffen. — Jævla dårlig sikring til sjøs!