Døden på Oslo S

LEFFY

Fatter og Leffy satt nede i kjelleren og preika, og drakk en øl eller tre. Fatter hadde det med å trekke seg tilbake hit hver gang han fikk et kunstnerisk røkk av et eller annet slag. For det meste hogg han ut totempeler, og ubegripelig figurer av treblokker som han rappa rundt omkring, men det hendte han sto her nede og malte også. Eller simpelthen bare satt her nede og røykte og hørte på radio. ”En mann trenger et fristed”, preide han å si når han ble litt sentimental etter en krangel med mutter.

Men nå satt han her nede sammen med Leffy. Han satt skrevs over stokken som han holdt på å skjære ut, og Leffy hadde lagt beina opp på sagkrakken og satt og vippa på ei tom polkasse.

Leffy var en av de gamle kompisene til fatter. En av de ytterst få som ikke gikk rundt og trudde han var kunstner. Leffy kjørte lastebil. Ikke noe mas med inspirasjon og denslags med Leffy. Leffy satte kjerra i gir og kjørte dit sjefen ba ham om, og ferdig med det. Det hendte fatter ba ham om å kjøre en totempel hit eller dit også, men Leffy kom som regel raskt tilbake etter sånne oppdrag. Vrient å selge totempeler i Norge midt i åttiåra!

Jeg gikk inn og satte meg på totempelen. Det var gått to dager siden jeg hadde ligget på ryggen nede i Skippergata.

— Hei, Leffy!

Han nikka på den store hue sitt. De blonde krusene hans rista hit og dit, og jeg la merke til at det begynte å bli blankt midt oppe på skallen. — Åssen ligger det an, gutt? Synes du ser litt bleik ut, jeg?

— Han ble trøbbel, sa fatter og tok en slurk av ølflaska. — Men han vil selvsagt ikke ut med hva der er. Noe med ei skreppe, antar jeg.

Leffy så at jeg ble forbanna, og skyndte seg å si: — Slapp av, Pelle! En dag skal jeg fortelle deg litt om trøbbelet til far din når det gjelder damer. Du skal få alle detaljer!

— Takk, sa jeg. — Men jeg trur jeg har detaljer nok allerede!

— Han begynner visst å gro til, mumla fatter, og skar ei lang flis.

— Hør her, Leffy, sa jeg. — Hvis dama di brukte heroin, hva ville du gjøre da?

— Å, faen! sa fatter. Han ble sittende og glo på meg med jernet i handa. — Du mener vel ikke at den jentungen som ringte…

— Hold nå kjeft, sa Leffy. — Gutten spurte meg om noe, ikke sant?

— Rette mann, sa fatter og begynte å skjære igjen.

— Hva mener du med det? ville jeg vite.

— Se her, så skal jeg vise deg hva far din mener med det!

Leffy bretta opp skjorteermene, og fram kom de kraftige underarmene hans, tett overvokst med rødbrunt krølla hår. Han strakte begge mot meg, og snudde dem rundt sånn at jeg kunne se innsidene fra albugropa og ned til handleddet. — Jeg har ikke kjørt lastebil hele livet, skjønner du!

De armene så heller jævlige ut. De var fulle av gamle sår og stikk, og her og der, særlig helt oppe ved albuhulene, kunne jeg se store blårøde merker.

— Jøss! sa jeg. — Har du hold på med de greiene der?

— Ja. Det er nålekyss hele dritten. De kommer til å stå der som tatoveringer helt til jeg dauer. Men det er lenge siden jeg kutta ut. Snart sju år.

Han ble sittende og se tankefullt framfor seg før han fortsatte. — Da jeg var på din alder, var jeg fæl til å slåss, Pelle. Og seinere også. Jeg ga juling og fikk juling, og det var liksom samma faen. Men jeg har aldri slått ei dame. Skjønner?

— Klart jeg skjønner.

— Men hvis dama mi hadde begynt å gå på heroin, da hadde a’ rett og slett fått skikkelig bank. Og så hadde jeg låst’a inne i kåken. Det er jo ikke akkurat noen brukbar oppskrift for deg, men jeg hadde bare tørna helt.

— Holdt du på med det lenge? spurte jeg, og nikka mot armene hans.

— Altfor lenge. En dag er for lenge med den dritten der, men jeg sto på i over seks år. Han bretta ned skjorteermene igjen. — Og så tok det en fire, fem år å bli menneske igjen etterpå. Far din hjelp meg. Og mange andre. Og så hadde jeg såpass flaks at jeg ble lagt inn i tide. Hvis ikke hadde jeg ligget under torva nå. Så enkelt er det.

Fatter kremta. — Jeg veit jeg er fæl til å flippe med deg, Pelle. Men dette her er ikke flippen verdt! Hvor alvorlig er det med henne?

— Jeg veit ikke, sa jeg, som sant var. — Jeg bare trur at det er heroin ute og går. Faen heller, jeg har sett Petter og Lars og den gjengen der røyke hasj på skolen, og de ser da faen ikke sånn ut!

— Fortell! sa Leffy. — Åssen så’a ut?

Jeg fortalte at hun hadde stabba rundt i snøen som en olding, og om stemmen hennes som var full av bly.

— Joa, mente Leffy etterpå. — Det kan godt høres ut som om du har gjetta rektig, dessverre. Den digre handa hans landa på låret mitt med et klask. — Men der er viktig at du ikke får helt panikk! Hold hue kaldt, og tenk — det kan hende du må tenke for flere enn deg sjøl i tida som kommer. Og så er det viktig at du er klar over følgende: Det er aldri for seint å snu. Aldri! Jeg blir fyk forbanna når jeg leser i de derre drittavisene at det er så å si umulig å kutte ut heroin. Det er vanskelig, det er dritvanskelig, men det er ikke umulig! Og hvis jeg ikke tar så mye feil, og det gjør jeg faen ikke, så er ikke denne jenta noen garva narkoman. Antakelig er hun i ”prøvefasen”. Det er selvsagt ille nok, for på det stoffet der kan det gå til helvete når som helst. Men hun har helt sikkert ikke fått heroina som en inngrodd vane ennå. Det er viktig.

— Men faen heller, hva skal jeg si til henne, hva skal jeg gjøre? Da jeg så hanne der nede i Skippergata, virka det jo som om hun var fullstendig likegyldig. Sto bare der og så på mens disse to jævlene slengte meg veggimellom!

Leffy gliste. — La oss si det sånn, Pelle: Du må spille med henne på hjemmebane! På din hjemmebane! Gata er hennes bane, og sånne typer som de du nettopp har beskrevet, spiller på lag med henne der. Hvis du tenker etter, så veit du at jeg har rett. Og det kan godt hende hun hadde gode grunner til å slenge dritt om deg der nede i Skippergata. Du veit jo ikke hvor hekta hun er heller.

— Ålreit, sa jeg. — Jeg går ut fra at det ikke finnes noen vidundermedisin.

Leffy tente en Prince og blåste lufta full av røyk.

— Nei. Det finnes ingen vidundermedisin. Men hun må vekk fra gata, det er ihverfall sikkert. Vrient å få det til i en fei, særlig hvis hun ikke er hypp på det sjøl. Skal tenke over det. Har jo noen kontakter innafor den ”bransjen” der.

Han ga fatter et spark bak. — Og så er det helt utrulig hvor langt man kommer med vennskap.

— Ikke glem Lise, sa fatter. — Du hadde faen ikke sittet der du sitter hvis ikke det hadde vært for henne!

— Nei, sa Leffy alvorlig. — Vennskap og kjærlighet.