Døden på Oslo S

EN KÅK FOR SEG SJØL

Den uka som fulgte nå, hadde vi så mye å gjøre på skolen at det ikke ble tid til noen ”etterforskning”. Jeg veit ikke hva som plaga meg mest — tanken på Filla som fløy rundt der ute i snøføyka et sted, eller tanken på Lena som ikke ringte. Hver gang telefonen kimte ute i gangen, hoppa jeg høyt. Men der var bare kompiser av fatter og venninner av mutter, eller venninner av fatter og kompiser av mutter. Plus morfar som ringte fra Drøbak og sa at de ikke hadde sett oss på evighet, og nå måtte vi komme ned ei helg. Mutter svarte ja jøss, og helt uten å spørre noen andre, avtale hun at vi skulle dra nedover førstkommende helg.

Fatter mumla i skjegget da vi fikk meldinga, men lille My ble selvsagt vilt begeistra.

Jeg nekta. Ikke faen om jeg ville sitte der nede ei hel helg og høre morfar dra de samme gamle historiene fra krigen. Senil han var, den gamle tufsen, rett og slett senil. Og mormor. Jeg har aldri truffet et menneske som kan snakke så mye og så høytom absolutt ingenting! Jeg orka ikke tanken på en sånn ekspedisjon ut i villmarka etter ei hard uke på skolen.

Først ble det en del surmuling på mutter. Ikke krangling akkurat, men surmurling. Men ettersom fatter liksom hadde gitt opp å redde seg sjøl ut av dette her, tok han mitt parti.

— La nå gutten få slippe! Han snakka med munnen full av fisk og poteter, og spytta stadig ut bein. — Han klarer seg da for pokker på egenhand!

— Det er ikke det det er snakk om, sa mutter. — Mamma og pappa blir skufta, det er saken!

— Enten du trur det eller nei, så har det virkelig vært ei hard uke på skolen, sa jeg. — Og jeg synes ikke det er rettferdig at jeg skal ofre hele helga mi der nede bare fordi noen kanskje blir skuffa. Forresten så trur jeg ikke mye på det der. Så lenge dere drar med dere lille My er showet redda.

— Han har rett i det, sa fatter. — Vi kan jo slå i dem ei plate. Si at Pelle er innlagt på Rikshospitalet med hjernehinnebetennelse eller noe i den duren.

— Nå var du ikke morsom! sa mutter.

Men det kom ikke noe mer fra den kanten.

Jeg hadde vunnet.

Bare for å være litt ålreit, ga jeg fatter et takknemlig sprak under bordet.

Så begynte jeg å telle timene til fredag ettermiddag.

Hvis jeg hadde vært som Ken eller Reider, eller visse andre folk i klassen, så hadde jeg laga skikkelig haraball den helga. Men jeg var ikke som dem. Trur ikke jeg er noen spesielt snerpete akkurat, men de derre ville festene med mopedkjøring innendørs, ølkasser, og spying i badekaret hadde jeg rett og slett ikke sans for. For meg var det å være aleine hjemme rett og slett å få være i fred! Kjøre mitt eget race! Sammen med Proffen da, selvfølgelig. Ellers ville det jo bli for kjedelig!

Han er forresten en ganske god kokk. Det bærer han preg av, for han blir i grinnen bare tyngre og tyngre i ræva for hver dag som går. Spesialitetene hans er italienske. Når det gjelder makaroni, spaghetti, canneloni og alt mulig i den retningen, kan han slå til med de mest utrulige sakene. Det henger nok sammen med at han har vært ei uke i Roma en gang, selv om han blånekter for at det er grunnen. Han vil liksom heller ha det til at han valgte Roma som reisemål på grunn av det italienske kjøkken. I virkeligheten var han så heldig å få bli med mora si på en pakketur fordi faren ble sjuk rett før flyet skulle gå. To dagers fri fra skolen og gode greier!

Denne fredagen var det pizza som sto på menyen. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men når Proffen setter i gang for alvor, så er det ikke småtteri! Det første han gjorde var å jage meg ut av kjøkkenet så han ikke skulle bli ”distrahert av dumme innfall”. Jeg var glad til. Slengte meg i stresslessen til gamlingen og skrudde på tv. Trur ikke at jeg så så veldig nøye på det som foregikk på skjermen, jeg bare satt der og nøyt å være i fred. Sitte med fjernkontrollen i handa uten at lille My masa rundt meg, helt uten konkurranse fra fatter som ville se et eller annet kulturprogram på Sverige.

Midt i Dagsrevyen kom Proffen inn med et tilfreds uttrykk i ansiktet. Han hadde hatt en ”heldig kveld”, kunne han fortelle. Det betydde sannsynligvis at han hadde komponert noe helt crazy, med jeg bare nikka og held kjeft. Det han serverte pleide å smake bra, jeg kunne ikke si annet.

— Skjer det noe i verden, eller? Han rensa neglene sine for mel, og gløtta bort på skjermen.

— Altfor mye, sa jeg. — Et fly ramla ned i Statene et sted, og Gro Harlem Brundtland later som om hun krangler med en eller annen kis fra Høyre. Og så er det ikke blitt fred i Libanon i dag heller, selvfølgelig.

— Håper det er i orden at jeg tok for meg av det mora di hadde satt fram?

— Naturligvis. Hva er det du har smørt sammen?

— En slags kombinasjons-pizza, sa Proffen alvorlig. — Der basisen er kjøttdeig og paprika, men hvor sterke maritime elementer gjør seg gjeldende.

— Å herregud! sa jeg. — Maritime? Har du hatt fisk oppi kjøttet?

— Ikke fisk. Og ikke oppi kjøttet. Denne pizzaen er delt inn etter et spesielt geometrisk mønster, der de maritime innslaga først og fremst er å finne utafor radiusen av en opptrukken sirkel. Det vil i praksis si i hjørnene av panna, og jeg har valgt å kalle dem A, B, C og D. I hørnene A og D vil du finne en kraftig pizza der hovedinnslaget er basert på Limfjordsmuslinger og rekeost. Naturligvis under ei gratinert hinne av den utsøkte goudaen til mora di. I hjørnene B og C… Han begynte å le av ansiktsuttrykket mitt. — Blir det for mye matte for deg nå?

— For meg blir det alltid for mye matte. Bare du ikke har miksa blåskjell og kjøttdeig sammen, så er det sikkert ok, Proff!

Proffen så på klokka. — Den er ferdig til Detektimen.

Pizzaen kom på bordet bare minutter før Derrick gjorde sin entre på skjermen. Jeg liker Derrick. Og jeg likte pizzaen til Proffen. Bare jeg fikk vent meg til de sprø krydderblandingene hans, gikk den ned på høykant. Men han ble bare nødt til å gi meg et raskt grunnkurs i geometri før jeg skjønte hva som skjulte seg under den smelta osten. Og mens vi langa i oss, og svei tunga og sølte smuler og smelta ost i stolene, nøsta Derrick langsomt, men sikkert opp et heller innvikla mysterium, der en teppehandler ble funnet bakbundet og drept på kontoret. Litt av en jobb, for man kunne få inntrykk av at hver eneste borger i Vest-Tyskland hadde et personlig motiv for å ta knekken på ham. Men til slutt sto elskeren til kona hans klemt opp mot vegen med politiets lyskastererrett i trynet, akkurat som Proffen hadde språdd et kvarter tidligere.

Vi pleide alltid å konkurrere med etterforskeren når vi så krim på tv eller på kino. Og Proffen dro av med seieren i åtte av ti tilfeller. — Skjønner ikke åssen du får det til! sa jeg. — Skulle tru du hadde jobba i purken jo!

Proffen valgte seg ut en ny bit før han hadde fått svelga ned den forrige. Preika i vei med munnen full av mat, slik han hadde for vane. — Har ikke peiling på purk og etterforsking. Det er ikke det det går på. Det jeg begynner å få litt peiling på, er hvordan sån Gokkenne filmmanuser egentlig er skrivi. Åssen forfatteren tenker. Skjønner?

— Trur det. Med litt flaks kan kanskje noen sånne manusmodeller brukes i virkeligheten også, eller hva?

Proffen heiste på skuldrene. — Med litt flaks kanskje.

— Vi har med en mister X å gjøre, ikke sant? Gokken.

Proffen så forundra på meg. — Vil du ha mer matte?

— Bare hvis det er helt nødvendig.

— Problemet vår er at vi ikke veit om denne X-en har noe i likninga å gjøre!Alt vi veit er at dette klengenavnet ble gulpa opp av ei jente som var så dopa at hun ikke så veggen engang. Hun sovna før hun fikk sagt noe mer!

— Stemmer. Men nettopp fordi det kosta henne en god del å snakke med oss, antakelig ganske mye, trur jeg vi bør ha dette navnet i bakhue til vi får sjekka det.

— Du har nok rett i det. Men hvordan?

— De folka som bor nede i den rønna holder seg for det meste i ro, sa jeg. — De er stort sett å se på Løkka og nede i sentrum. De gangene de drar andre steder, er når de har rappa en bil og tar seg en tur til ei videosjappa om natta. Derfor kan det hende at Gokken er en person som holder til her i nærheten. Om ikke akkurat på Grünerløkka eller på Torshov, så iallfall ikke så jævlig langt unna.

— Har du spurt faren din? Han er jo vokst opp på Løkka?

— Nei, sa jeg. — Det har jeg rett og skett ikke tenkt på. Dumt naturligvis. Men du veit åssen det er — jeg vil helst ikke mikse ham inn i det her.

— Mange måter å spørre på. Du får tenke over det.

Telefonen kimte ute i gangen. — Hvis det er fatter som ringer for å høre om det er krig i Oslo, så kan jeg jo spørre ham nå, sa jeg.

Men i magen min hadde jeg en underlig følelse. Ikke pokker om fatter kunne lokke fram en så sterk forutanelse!

Det dura og peip i den andre anden av røret.

— Hallo? Stemmen hennes var svak, langt borte. Men det var henne ålreit!

— Hallo! Jeg brølte tilbake. — Pelle her!

— Ikke skrik sånn da! Det er Lena!

— Sorry. Hører deg så dårlig.

— Du, jeg har ikke så veldig mange kroner… Gjør du noe i kveld, eller?

— Jeg… Jeg, nei! Så på klokka med det samme. Nesten ti. Fikk et stikk dårlig samvittighet når jeg tenkte på Proffen som satt inne i stua. — Kan du ikke stikke oppom her, da? Er aleine hjemme og greier!

Hun nølte litt. — Joa… Men bare hvis det ikke stresser opp folka dine, det fikser jeg ikke.

— Det blir ikke noe stress! Selvfølgelig blir det ikke noe stress!

Jeg forklare henne dønn nøyaktig hvor jeg bodde og åssen hun skulle komme seg oppover fra sentrum. Så nøyaktig at hun til slutt begynte å le, og sa ålreit, ålreit, jeg er ikke blind heller da veit du! Så skjedde det et eller annet med linja, og hun forsvant ut av røret. Jeg ble stående med det i handa og stirre rett fram mot ingenting i noen sekunder, så la jeg det forsiktig på plass.

Proffen hadde peiling. Han hadde skjønt oppleget. Jeg så på ham at han hadde fått med seg hvert jævla ord. Ham smilte ertende, og sa: — Ja, ja. Det er vel i grunnen på tide at gamle Proffen går til sengs med ei god bok.

— Ikke vær teit da! Ikke nødvendig å gå fordi om Lena stikker innom, vel?

”Stikker innom”, tenkte jeg i det samme jeg hadde sagt det. Hverdagslig og greit, liksom!

— Det er ikke nødvendlig å være sjukelig høflig bare fordi vi er kompiser heller, ikke sant? Trur du virkelig ikke at jeg skjønner at dette her er den bigge sjansen, eller? Det er vel for faen ikke så ofte at den dama du er forelska i kommer på besøk akkurat idet du har fått spadd ut de gamle?

Nei, jeg måtte jo innrømme det. For å være helt ærlig, så hadde det aldri skjedd meg før — og det visste selvfølgelig Proffen godt.

— Og du er ikke sur?

Proffen lo. — Ikke i det hele tatt. — Hvis jeg hadde fått damebesøk, hadde jeg pælma deg rett ut!