Der so tow Kragger po Kistelbakk
nej, som æ Suel den skjenner! -
den jen den nevved den aan i æ Nak,
for de war tow Hjatens Venner.
Saa fløw de da op po dje villerst Ving,
nej, som æ Suel den skjenner! -
for Kos! som søn en Pa Tow ka swing,
nær føst det er Elskov, der gjenner!
Saa standed de dem en vilre Red,
-nej, som æ Suel den skjenner! -
af Gren saa glatt og af Stror saa skred,
saa ingen kund ønsk sæ en pænner.
Dér lod de dem hwist af Vind og Vejr,
-nej, som æ Suel den skjenner!
og haaj æ saa skjøn, ja, Taarier sejr,
laant skjønner end Kragger fortjenner.
Snaar kravlt der en Ung paa hwer en Pind
-nej, som æ Suel den skjenner!
saa swot som æ Muer i Sind som Skind;
den Swej er der ingen, som lenner.
Aa, war en som søen en betle Fowl,
-nej, som æ Suel den skjenner!
saa vend a aalle med Grêf og Skowl
en Awer saa saaned og stjenne.
No gor a saa stogend laangs Kistelbakk
-nej, som æ Suel den skjenner!
for tow ka nevves, og tre ka snakk,
men den ka kuns sukk, der bløw jenne.
[Anm.:
so, sad; tow Kragger, to Krager; skjenner, skinner; nevved
den aan, næbbede den anden; Hjatens, Hjertens;
dje villerst Ving, deres bedste, rappeste Vinge; søn en Pa
Tow, saadan et Par; gjenner, driver paa;
standed, laved; Stror, Straa; skred, nette og glatte; en
pænner, en pænere;
hwist, kaste op og ned; Taarier, Taaber; laant, langt;
Swej, Svie; lenner, lindre;
betle, bitteliden; vend, vendte; Awer, Ager; saaned,
sandet; stjenne, stenet;
stogend, stærk, foroverbøjet; jenne, alene. -Det bemærkes,
at stjenne og jenne er fuldt forsvarlige Rim paa skjenner,
da r'et i Slutning af Ordene som oftest er stumt i
Fjandbomaalet.]
3/1 1909.